søndag 19. oktober 2008

Ut og Skyte Pressen: Norsk mediakritikk 4

De senere årene har vi fått flere store korrupsjonssaker i Norge, der norske interesser har forsøkt å få utilbørlige fordeler internasjonalt og på lokalt nivå. I 2004 foretok Transparency International en undersøkelse av korrupsjonsoppfatningene i 64 land, derav Norge: Global Corruption Barometer kom fram til at i Norge oppfattet et flertall at næringslivet/privat sektor var den samfunnsinstitusjonen som var mest korrupt. Dette er jo ikke overraskende og burde være i takt med resten av verden. På plassen bak næringslivet fulgte imidlertid Media og de politiske partiene.

Mediene i Norge er til tider riktig så ivrige etter å avdekke økonomiske misligheter av større eller mindre grad og korrupsjonspåstander mot – stort sett – diverse oljeselskaper eller lokale ”anbudspolitikere” som ikke har vegret seg for å motta større summer for å gi kontrakten til nære eller fjerne venner. Det er imidlertid betagelig sjelden de retter blitzlampene mot sine egne rekker. Det er i og for seg forståelig ut fra kollegiale hensyn og de psykologiske mekanismer som gjør selvransaking til en ubehagelig øvelse, men det er ikke dermed akseptabelt. Jeg skal ikke påstå at dette er noe som gjøres – eller ikke gjøres – med vilje, og jeg ser heller ikke bort fra at det tidvis kan dreie seg om en grunnleggende mangel på forståelse av konsekvensene av egne arbeidsmetoder. Men siden jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute er det også en annen forklaring som kan peke seg ut, og det har sammenheng med innholdet i de foregående postene om dette emnet: Mindre ressurser til langvarige undersøkelser og fordypning i saksemnene som skal dekkes.

I Norge er vi vanligvis opptatt av at det er ting som ikke fungerer i resten av verden, til og med hos våre skandinaviske naboer er sjelden situasjonen rosenrød, så hvorfor ikke eksportere Norge og den norske virkeligheten til resten av verden og la oss regne med at Norge vil fungere like bra om det blir plassert på den afrikanske høysletten? Norad skriver følgende i en rapport om korrupsjon og media:

Frie og uavhengige media er et av de viktigste redskapene i kampen mot korrupsjon, ikke minst den korrupsjonen som finner sted på høyt nivå blant myndigheter og i forretningslivet. Men det krever også at mediene har utdannede og profesjonelle journalister innenfor gravende journalistikk, og at medier har de betydelige ressursene som denne typen journalistikk krever. Videre må de forvente støtte av redaktører, sitt eget fagmiljø og gjennom praktiseringen og innholdet i medielovgivningen. Dersom makteliten ikke vil ha åpenhet omkring korrupsjon brukes brutale virkemidler for å få det stoppet.

Norad sikter selvsagt til situasjonen i den eiendommelige gruppen ”land vi ikke liker å sammenligne oss med, men tror vi kan forstå oss på”. Det er vanskelig å være uenig i Norads ”analyse”, men jeg ser ingen grunn til å anta at den ikke er vel så viktig å ha i mente både som forklaringsmodell og advarsel for Norge - i Norge. Som jeg har nevnt tidligere er korporiseringen (er det et ord?), eller la oss heller kalle det overgangen fra mindre selskaper til større korporasjoner, et av tegnene på forfall i media både når det gjelder redaksjonelle ressurser og uavhengighet. Det er en forfallshistorie alle steder denne tendensen har gjort seg gjeldende og det er ingen grunn til å tro at det ikke vil være det samme i Norge.

Korrupsjon i Media er ikke nødvendigvis direkte knyttet til at penger skifter hender eller at virtuelle verdier blir overført fra en konto til en annen. Media har mange verdier som ikke er tilsynelatende omsettbare, men som er verdifulle, som har makt; nettopp den makten media skryter på seg selv når de skal rettferdiggjøre sitt eget eksistensgrunnlag. Selv en mindre redaksjonell avgjørelse kan ha stor innflytelse på dem det gjelder: Hvilke saker velger man å skrive om den dagen (blant de tusener av saker som er tilgjengelige?), venter man å skrive om en fusjon fordi det vil gagne avisens styreformann eller en ”venn” av denne, eller holder man tilbake visse opplysninger fordi det dreier seg om en fremtidig arbeidsgiver for redaktøren? Går man til angrep på disposisjonene til et stortingsmedlem eller en rektor eller en direktør fordi ”noen” har kommet til avisen med visse opplysninger som tyder på at en ukes prosess i avisen kan være formålstjenlig? Hvilke informanter/intervjuobjekter velger man å stole på/bruke i vinklingen av en sak? Avisene har bokstavelig talt hundrevis av maktmidler, og bare mens jeg skriver disse eksemplene dukker det opp så mange konkrete saker at jeg måtte selv ha vært en sammenslåing av avishus for å kunne dekke dem alle.

Det er mange åpenbare eksempler på at avisene og media har blitt (mis)brukt av interesser de kanskje eller kanskje ikke har visst de ble brukt av, og konsekvensene av dette. Det er selvsagt at VGs prosess mot Gerd Liv Valla (som jeg ikke føler et personlig behov for å forsvare) var instruert av noen, like selvsagt at mer obskure tolkninger av skatteloven av fetteren til ektemannen til en stortingspolitiker neppe ville fortjent å komme på noen hundre forsider om det ikke var for at noen hadde et spesielt ønske om at dette var en sak som gjerne skulle oppta landet i noen uker.

Jeg vil i neste post nevne en sak som havner i gråsonen når det gjelder hvordan avisen skal fungere som et noenlunde objektivt organ for sine lesere. Den problematiserer også redaksjonelle utfordringer og hvordan skillet mellom styre og redaktør, og redaktørens forhold til redaksjonen ikke er så klart som man later som i prinsipp-programmer og festtaler om den frie pressen i Norge.

fredag 17. oktober 2008

Ut og Skyte Pressen 3: Norsk Mediakritikk

Selv om det er alle grunner til å ønske det motsatte, er det visse aspekter ved presseyrket som ikke har kommet vesentlig langt siden Thomas Jefferson kom med sitt berømte sitat for ca. 200 år siden: ”The man who reads nothing at all is better educated than the man who reads nothing but newspapers”.

Aviser er ikke tilstrekkelig for å få en noenlunde forståelse av den delen av virkeligheten som ligger utenfor vår umiddelbare erfaring, snarere motsatt. Det gjelder ikke minst norske aviser. Jeg registrerer at store deler av norsk presse etter beste fattige evne forsvarer sine grunner for å motta pressestøtte, men for hvert år som går er det verre og verre å unnslippe Se Og Hørs argument om at det ikke er et vesentlig skille mellom de ”nyhetene” sladdermagasinet lever av og sakene som VG og Dagbladet profilerer seg ved. Jeg er overbevist om at hvis man tok utgangspunkt i nettutgavene av avisene i stedet for papirutgavene, ville det ikke være mulig å rettferdiggjøre engang teorien om forskjellen.

De fleste av oss husker nok tyske Hans Magnus Erzenbergers studie av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv og Klassekampen fra 2002. I et nummer av Samtiden sammenlignet han i artikkelen "Verden Skrumper" disse avisenes utenriksdekning med seks europeiske aviser og fant dem "innadvente, selvopptatte og ekstremt nasjonalt orienterte". Som jeg ser det er den største feilen Enzenberger begår å si seg "overrasket over at nordmenn ikke lar seg fordumme av ignorante medier". Jeg tror det er vanskelig å måle den eventuelle fordummingen som den reelle fordummingen i avisene har påført leserne. Kanskje han bare var høflig. (Jeg holder ikke meg selv utenfor denne fordummingen. Det er irriterende hvor mange timer, for ikke å si måneder, jeg har kastet bort ved å lese saker som ikke er saker, å bli belært om ting ikke noe menneske fortjener å måtte lære. Tenk om jeg hadde blitt tilbudt å lese noe av en viss kvalitet i stedet!) Noe av grunnen til den svake og selektive utenriksdekningen kan man kanskje finne ved å studere landets ledende nyhetsleverandør, NTB. NTB var tidligere eid av avisene. Bortfallet av mange mindre aviser førte til at NTB de senere år er eid av større konserner. Kanskje har denne overgangen hatt konsekvenser for hvor man rapporterer nyhetene fra og hvilke nyheter man har valgt å selge til avisene (som er eid av konsernene). De mestselgende avisene betaler millioner av kroner årlig for å abonnere på nyheter fra NTB, men inntektene går ikke nødvendigvis tilbake til avisene, men til konsernet som har de enkelte avisene bare som en del av sin portefølje (en av flere virksomheter som ikke alle nødvendigvis er presserelatert). Dermed kan konsernene hente ut penger samtidig som de får finansiert avisene ved pressestøtten. Avisene har følgelig ikke så mye å tjene på nyhetstjenesten som konsernet har. Det kan føre til at de ikke tar inn nyheter fra land de ikke har korrespondenter i (og det er mange, siden avisene allerede er blitt utarmet av konsernet), og i de tilfellene de faktisk henter nyheter fra NTB kan man spørre seg om utvelgelseskriteriene er uavhengige av konsernets interesser. Jeg tror ikke det er et urimelig spørsmål, men det er grenser for hvor langt jeg på hobbybasis kan følge denne tenkte sammenhengen.

La meg sakse fra NTBs egen presentasjon av eiersiden: ”Fra midten av 1980-årene er det blitt stadig færre frittstående aviser i Norge. Konsernenes vekst gjenspeiler seg i NTBs eierstruktur. Det er nå de store eiergruppene i norsk presse som eier NTB gjennom sine aviser.
I dag er aksjonærfordelingen slik: Edda Media AS: 26,1% Schibsted gjennom Aftenposten og VG: 20,6% A-pressen og frittstående A-aviser: 20,5% NRK: 10,5% Adresseavisen: 7,8% Øvrige aviser, TV2, P4: 14,0% NTBs ansatte: 0,5%

NTBs kunder: NTBs eiere er også byråets viktigste kunder. NTBs største kunde er NRK; deretter følger storaviser som VG, Aftenposten og Dagbladet - samt om lag 40 andre aviser og etermedier”.

Jeg føler ikke NTB er helt ærlige her når de sier at eierne også er de viktigste kundene. VG og Fredriksstad Blad er ikke det samme som Schibsted og Edda Media. Det vil si at selv om for eksempel Drammens Tidende går med overskudd, vil ikke overskuddet komme avisen til gode, men gå til Edda Media som eies av slaskene i Mecom, en engelsk investeringsgruppe. Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til i dag for å vise et konkret eksempel på dette (for eksempel www.nrk.no/nyheter):

"Torsdag innkalte ledelsen i Drammens Tidende til allmøte i kantina. Beskjeden de ansatte fikk var at Mecom-eier David Montgomery vil tjene mer penger, og beordrer kutt. Innen april 2009 skal Edda Media i Buskerud kutte fem prosent av lønnskonstnadene. Det tilsvarer hele ni stillinger. I fjor gikk Edda Media Buskerud med 68 millioner kroner i overskudd før skatt. Likevel ønsker eieren Mecom nå stillingskutt for å demme opp for dårlig inntjening andre steder i konsernet".

Dette er et mønster man kjenner igjen fra amerikansk avisverden de senere årene, og som jeg omtalte i forrige post. Jeg tror ikke at NTBs nyhetsleveranse er villet dårligere enn tidligere, men heller ikke kan man se bort fra stadig større interesser med stadig større makt som kan styre ikke bare publiseringen av nyhetene men selve produksjonen av dem, så å si. I forlengelsen av diskusjonen rundt NTB må man også se på hvem som forer NTB med sakene de plukker opp, og der er man virkelig inne i et villnis av nasjonale så vel som kommersielle interesser. Tenker TV2 eller NRK seg om to ganger før de kjører en sak levert av et eller annet nyhetsbyrå, spør de seg om grunnene til at den eller den gruppen har blitt avbildet slik eller slik i en demonstrasjon mot Hugo Chavez i Venezuela, eller skjønner de i det hele tatt at nyheten de leverer om motvilje mot det Bolivianske nasjonaliseringsprogrammet er levert av et selskap som eies av Rupert Murdoch som eier Fox News, USAs mest høyrevridde nyhetskanal? Det er liksom så trygt når Pål T. Jørgensen lirer av seg nyheten, som om den skulle være beskyttet av hele universets objektivitet og knapt kan betviles av noe tenkende eller utenkende menneske. Men som journalist burde vel han selv vite hva han bedriver og skamme seg over falskspillet?

Den semi-legendariske New Yorker-journalisten A.J.Liebling hevdet ganske riktig at: “People everywhere confuse what they read in newspapers with news”. Det er klart at strukturelt sett skjer det ikke mange ting som ikke har skjedd før. Avisene må alltid foreta en avveining mellom de store linjene, hvor det er komplisert å beskrive eller forklare eventuelle endringer, i hvert fall på relativt liten spalteplass, og de enkelte sakene som alltid står i fare for å være meningsløse for alle andre enn de få det gjelder og dem med et overutviklet kikkerbehov. Det er for så vidt greit, men de siste årene er nærmest alt som finnes i avisene disse enkeltsakene, disse navnløse mennene som slo ned en person i helgen eller en mann som har kjørt på en hjort på riksvei 18 eller en kvinne som føler seg lurt av skatteetaten, eller Britney Spears' nye video som har ført til at singelen hennes har solgt mer enn man skulle tro. Dette er saker som aldri kan gi noen form for innsikt i noe som helst og ingen har behov for å vite om dem.

Men det skader i det minste ingen, vil man kanskje si. Eller hvis man er VG-redaktør: Dette er en god sak, den selger! Jeg er ikke sikker på at det første utsagnet medfører riktighet og jeg håper det andre vil være nok et tegn på at dumskap ofte følger kapitalismen når den står tømt for innhold. Jeg mener at både redaktøransvar så vel som eierskap av en avis burde forplikte og den formodentlige (?) fornuften skjelne til andre enn styremedlemmene og aksjeeierne. Det høres håpløst selvsagt ut, men også jeg liker å sparke inn åpne dører da jeg, ulønnet som jeg er, ikke har tid eller midler til så meget mer. I det minste har jeg en slags sannhet på min side som kanskje kan oppsummeres av et annet Liebling-sitat: "Freedom of the press is limited to those who own one".

Og det er vel få ting journalister liker bedre å snakke om når de sitter samlet rundt et fuktig bord på en café eller i et debattprogram der de alltid blir intervjuet av likesinnede: Vi er den fjerde statsmakt, vi har en funksjon, det vi gjør er viktig, ta ikke fra oss ordet – da venter anarkiet og diktaturet, og lignende. Selvsagt er jeg enig i teorien, men det kan ikke eksistere megen tvil om at denne funksjonen i disse dager er i ferd med å bli undergravd av journalistikken selv. Hvis norsk presse ikke er i stand til å utføre den samfunnsoppgaven som er selve årsaken til at profesjonen eksisterer, eller snarere, hvis denne oppgaven kun blir godkjent av journalistene selv, er det på tide å se seg om etter måter vi kan tvinge dem til å bli bedre på det de burde gjøre, eventuelt å si fra om at hvis det er slik at salgshensyn står over alle andre og bedre journalistiske vurderinger, får de greie seg selv i den kapitalistiske markedsplassen de indirekte tiljubler. Det vil si: Ta fra dem pressestøtten.

Det er ikke med lett hjerte jeg skriver dette. Statens finansielle støtte til avisene er blant de tingene som gjør en glad for å leve i Norge, men noen må si at nok er nok. Slik situasjonen er nå er de mest solgte avisene dem som tjener mest på støtten (via momsfritaket), og disse er dem som i størst grad ofrer etterrettelighet og vesentlighet til salgstall og sensasjonsmakeri og øyeblikkets pirring av kikkerinstinktet. Uten å si at de såkalte nummer 2-avisene er vesentlig bedre på dette området, ville det kanskje være en fruktbar konkurransevridning å la støtten tilkomme disse i stedet. Ja, jeg vet at konkurransevridning er et stygt ord. Jeg er heller ikke sikker på at dette er veien å gå, men med mindre man begynner å diskutere måter å skille vesentlighet fra sladder på vil hele støtten allikevel heller før enn siden falle bort.

Man skulle tro at de eneste som tjener på et slikt utfall er, i hvert fall i det korte løp, FrP, men jeg er sannelig ikke sikker. FrP vil vinne på en vanskeligere stilling for avisene hvis man aksepterer at avisene faktisk er i stand til å forklare folk hva partiet står for og hva politikken til FrP ville bety for dem, men det ser ut som om slike hensyn faller utenfor avisenes mandat eller evne. Dessuten er all media allerede vridd til å forsterke tendenser i samfunnet snarere enn å motvirke eller korrigere dem. Det har å gjøre med at de vil nå flest mulig og hvem som kjøper produktet deres er uviktig, bare det kjøpes (hvis man ser bort fra reklamens ønske om å nå spesielt kjøpesterke grupper). Et parti som RV slipper nesten aldri til i debattprogrammer på TV, men situasjonen i avisene er ikke stort bedre. Kanskje man aksepterer en kronikk fra en konstituert partileder i ny og ne, men når så man sist en artikkel der et utspill fra partiet ble behandlet like "seriøst" som om det skulle vært Stoltenbergs’ siste tilfeldige replikk til en opponent? La meg understreke at denne posten ikke er en valgkampanje for RV, men et uttrykk for at det neppe ville svekke bevisstheten om eller interessen for norsk politikk at den ble presentert ut fra et meningsmangfold snarere enn popularitet basert på uvitenhet grunnet manglende informasjon. (Og så vil jeg at alle stemmer RV for å gi stemme til et alternativ, om ikke annet!)

Konsekvensen av mistet pressestøtte vil kanskje være at de mestselgende avisene dreies i en enda mer sensasjonalistisk retning, men jeg tror det er grenser for hvor tabloide Dagbladet eller VG kan bli før folk heller kjøper Se Og Hør. Kanskje jeg tar feil. Uansett er jeg overbevist – eller håpefull er nok et bedre ord – om at den dagen avisene blir sett på som ren underholdning og ikke lenger har et skjær av den informative institusjonen de trykte mediene later som de er, vil folk innse at det finnes bedre måter å la seg underholde på enn ved å gå til innkjøp av Dagbladet.

torsdag 9. oktober 2008

Ut og skyte pressen: Norsk Mediakritikk Del 2

Man sier at amerikanske aviser hver dag mottar tusenvis av saker fra hele verden og at kunsten å drive en avis består i å ha folk som er i stand til å finne de 20 eller 25 sakene som lar seg presentere ut fra en kontekst. For å snu på en uttværet sannhet er det ikke tilstrekkelig å rapportere at en mann har bitt en hund om man ikke er i stand til å forklare leseren hvorfor han gjorde det; altså å sette hendelsen inn i en slags sammenheng (var hunden mat eller fiende, hvem var mannen, hvorfor var hunden der og hva gjorde den for å irritere mannen?). De siste årenes nedskjæringer har derimot gjort dette til en nær umulig oppgave for de gjenværende i redaksjonene, da de gjenværende er dem med de billigste kontraktene og den korteste erfaringen. Selv en storavis som New York Times sparket 100 medarbeidere bare i juni i år. Redaktører og styreledere hevder at dette gjør avisene mer effektive, at man kutter overflødige jobber og sammenligner det med toppidrettsmenn på slankekur for å være best forberedt til de store konkurransene. Bortsett fra at dette er sedvanlig tåpelig amerikansk retorikk, er det også storkapitalen som snakker og det den sier er at alt som ikke gir store nok overskudd for aksjonærene mangler livets rett. (Før jeg forklarer dette nærmere, må jeg få skyte inn her at siden dette er et skarve bloginnlegg og således ikke kan påberope seg seriøsiteten til den offisielle pressen (latter) – og jeg regner med at folk mer eller mindre stoler på meg siden de faktisk leser dette – fører jeg ikke opp alle kildene som jeg kunne vist til i disse innleggene, da det ville gjort lesingen enda tyngre (og det kan vi jo ikke risikere). Alle meninger og logiske/ulogiske koblinger er mine, alle tall og udiskutable faktaopplysninger er nødvendigvis funnet andre steder)

Amerikansk avispresse har aldri, eller rettere sagt ikke siden 2. verdenskrig, vært velsignet med de lesertallene som skandinavisk og japansk presse har kunnet nyte godt av. I 1950 leste ca. 50% av alle voksne amerikanere avisen og det tallet har forandret seg lite. (Jeg kan her skyte inn at dette på alle måter burde gi norsk presse en stor fordel, særlig med tanke på offentlige tilskudd ved pressestøtten (direkte støtte) og momsfradraget (indirekte støtte)). Men siden amerikansk presse ikke har hatt de samme gode vilkårene som den norske, har inntekter fra reklame og annonser vært tilsvarende viktigere for å opprettholde avishusene. Nedgangen i inntekter fra disse begynte tidlig på 1990-tallet og omtrent på samme tid ble mange av de ”klassiske” avishusene hus bare i navn, ettersom de ble kjøpt opp av dem som hadde penger til å kjøpe dem opp, eller fusjonerte med andre avishus som allerede var kjøpt opp, og således måtte forholde seg til krav fra aksjonærer som ikke brydde seg overmåte hvordan de tjente pengene sine, bare at de tjente dem.

Det var mange på den tid(1990-91) som hevdet at nedgangen i inntekter var et syklisk snarere enn et strukturelt problem; det vil si at det var markedssvingninger som gjorde at selv med samme lesertall som før var verdien av avishusene halvert på bare få år. Uansett grunner fikk eierne kalde føtter og mediekonglomerater eller større selskap som hadde kun perifere interesser innen media fikk kjøpe seg billig opp i bransjen. Det er således ikke unaturlig å spørre seg om årsaken til det videre forfallet både i inntekter og innhold hadde like mye med at bransjen ble underlagt inntjeningskrav den aldri før hadde hatt verken forutsetninger for eller krav om.

Det første som skjer når et avishus blir kjøpt opp av finansstørrelser som ikke har avisdrift som sin hovedinteresse, er at bedriften blir forsøkt ”effektivisert, dvs. at nedskjæringene kommer fort og hyppig (do more with less!). Deretter vil de nye eierne maksimere utbyttet ved å bestemme hvilke gjenværende deler av avisen som koster mest å holde i drift og hvilke deler av disse som kan omsettes for et umiddelbart overskudd og gjeninntjening av investeringen. Således ryker utenlandskontor (hvis lokaler kan selges for gode penger) og undersøkende journalistikk (som er kostbart, ettersom det kan ta måneder før fastlønte journalister er klare til å levere saken de er satt til å arbeide med). Det neste som inntreffer er, som jeg nevnte tidligere, å kutte de fast ansatte som tjener penger fordi de sitter på kunnskap, ikke fordi de leverer flere saker enn en nyansatt. Kvaliteten på sakene som faktisk blir levert er likegyldig. Med et dårligere produkt er det ikke sannsynlig at flere lesere vil komme og altså heller ikke nye annonsører. Dermed blir det umulig å reversere fallet i inntekter som gjorde oppkjøpet – eller fusjonen – mulig og en kan begynne å snakke om krise eller avisdød. Dette har preget amerikansk avisverden de siste nesten tjue årene, og som vanlig kommer vi etter i Norge. Det rare med oss er imidlertid at vi aldri har spurt oss om nedgangen i (økning av) inntekter skyldes sykliske (markedssvingninger) eller strukturelle (f.eks. overgang til ny teknologi) hensyn.

Et googlesøk på ”avisdød” gir over 4000 treff, og selv om, som vanlig, en god del av disse er overlappende, har det ikke manglet på dystre spådommer angående papiravisens fremtid siden 1999 da nettavisene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i det norske markedet. Min vane tro søkte jeg etter noen statistikk-rapporter for å finne ut hvordan utviklingen virkelig har vært de senere år. En ting som slo meg var at prosenten for samlede avislesere stort sett har vært uendret (nett+papir), siden 1997. (Tidlig 90-tall hadde for øvrig en særegen/særnorsk høy leserprosent). Det har de siste årene vært en del som har gått fra å lese både papir- og nettutgaver til å forkaste det første alternativet, men det er ikke så mange en skulle tro. Jeg tror at det er en stor sjanse for at oppvoksende generasjoner som ikke har noen innarbeidet papirvane i kommende år vil tydeliggjøre denne tendensen, men verken papiravisen eller nettutgaven står p.t. dårlig stilt i Norge i forhold til de fleste andre land.

Man har mistet 10% lesere av papirutgaven siden 1997, men verre er det kanskje at tiden som blir brukt med avisen er redusert med 20%. Det vil si at selv de som fortsetter å lese papirutgaven finner færre ting av interesse, og det på tross av nesten samtlige avisers oppblåste bilag av alle varianter. Problemet er således – i hvert fall delvis – på innholdssiden. Avisene greier for så vidt å ”lure” folk til å kjøpe produktet, men leserne føler de får mindre igjen for det enn tidligere. (Angående årsaker til dette vil jeg foreløpig be leseren huske på hva som ble nevnt om situasjonen i USA. Jeg vil utdype emnet i kommende poster).

Det vil kanskje være overraskende for noen at nettaviser blir foretrukket av dem med høyere utdanning, mens eldre og lavt utdannede leser papirutgaven omtrent like ofte som de alltid har gjort. Nok en gang får jeg kommentere det opplagte ved at det er rekrutteringen av nye papirlesere som vil være den største utfordringen om man ønsker å beholde formatet. Jeg er ikke overbevist om at det er mulig, men vi kan, tross alt, når vi skriver 2008, se at undergangsbeskrivelsene fra 90-tallet var overdrevne, i hvert fall angående hvor fort papiravisene ville gå under.

Jeg tror de kommende årene vil være kritiske, og jeg er ikke sikker på at nettavisene er tilstrekkelig ”modne” til å ta over den kritiske delen av journalistikken som en gang var et kriterium for kvalitet. Kritikk innebærer også refleksjon og det er en mangelvare i nettjournalistikken per i dag. Jeg har i det siste halvåret tvunget meg selv til daglig å lese DB.no, og det har ikke bare vært behagelig lesning. Tabloidiseringen er enda mer påfallende i nettutgaven, og krav til dokumentasjon, objektivitet eller etterrettelighet synes å være direkte fraværende. (Jeg trenger ikke anstrenge meg mer enn å peke på et oppslag fra i dag, der DB.no hevder McCain nektet å håndhilse på Obama etter den andre presidendebatten. Det som virkelig skjedde var at McCain pirket Obama på skulderen for å presentere sin kone, og det var følgelig kona som tok Obamas hånd. McCain hadde allerede håndhilst to ganger på Obama: før og etter debatten. Jeg føler meg tåpelig bare ved å rekonstruere dette banale hendelsesforløpet, men hvordan kan Dagbladets "journalist" føle seg, som faktisk med vilje lyger for å lage en sak han ikke har dekning for, alt for å få registrert klikk på saken sin?) Dertil er den eneste språkvasken utført av Microsoft Word (og knapt nok det), og det er dessverre ikke alltid nok til å få et leseverdig produkt.

Hadde disse problemene vært begrenset til nettutgavene av avisene ville jeg sett direkte lyst på papiravisens fremtid. Morgenbladet har for eksempel jevnt og ganske trutt økt opplagstallene med 2-3000 hvert år siden 2003, noe som skulle tyde på at det finnes et visst marked for kvalitet og diskuterende stoff. (Jeg vet det er urettferdig å sette en ukeavis opp mot de rene nyhetsavisene, men strengt tatt har jeg vanskelig for å erindre når jeg sist leste en nyhet i dagsavisene, og det er ikke grunnet mangel på forsøk). Men dagsavisene har slik jeg ser det like mange problemer som nettavisene når det gjelder dalende kvalitet i forhold til et journalistisk ideal som på mange måter startet med amerikansk avispresse på begynnelsen av 1900-tallet. Grunnen til at idealet startet der har å gjøre med trekk ved det amerikanske samfunn, der fagforeninger, organisert kritikk mot systemet/storkapitalen, streik, osv. har blitt stemplet som ”kommunisme” (før kommunismen hadde de bare andre navn på det; se Richard Slotkins strålende trilogi om USA og mytologiseringen av nasjonen: Regeneration Through Violence, The Fatal Environment og Gunfighter Nation). Således falt den grunnlovsbeskyttede ytringsretten for det meste til avisene, som dekket et behov ved å makte å kombinere godt stoff med tidvis kritikk av det bestående, eller i det minste ved anledning å ta ”den lille manns” side mot mektigere krefter, om de mektige kreftene ikke var nære venner med redaktøren.. Det betyr ikke at de amerikanske mediene ikke også den gang ble benyttet i propagandaøyemed eller som talerør for mektige eiere (jfr. William Randolph Hearst). Men en av svakhetene (eller styrken vil noen si) ved kapitalismen er at så lenge kritikken mot kapitalismen selv fører til økt opplag og penger i kassen for aksjonærene/eierne, skal det en del til for at den blir aktivt regulert av eierne. Problemet oppstår når den økonomiske veksten ikke fortsetter.

I USA hadde selv ganske reaksjonære amerikanske journalister evnen til å ordlegge seg på en måte man vanskelig kan finne innen norsk journalistikk. En av gudfedrene for den moderne journalistikken, H.L. Mencken hadde denne treffende definisjonen av demokrati: ”the worship of Jackals by Jackasses.” Dette er plumpt og folkelig og elegant på samme tid; ingen dårlig kombinasjon… Hvor mange ganger har man kunnet lese noe i nærheten av norske journalister? (Arne Hestenes kommer liksom ikke opp i dette selskapet, og personlig mener jeg uansett at mye av hans rykte er Oslopropaganda). Selvsagt er det ikke rettferdig å sammenligne talent. Det er nok å se på amerikanske forfattere holdt opp mot norske. Dertil kan jeg nevnte at i et land der man kan oppleve å få tilsendt en ny artikkel av en Mark Twain eller senere en Ernest Hemingway, har man et overflødighetshorn av skriveføre bidragsytere som mindre land vanskelig kan konkurrere med. Men journalistikk har også en håndverksmessig side og der burde det ikke være grunner for at norske aviser produserer dårligere medarbeidere.

Allikevel er det vanskelig å konkludere annerledes enn at selv inntil nylig hadde de beste amerikanske avisene trekk ved seg som gjorde dem adskillig mer leseverdige enn de aller fleste norske aviser, for ikke å si samtlige. Jeg tror det også har å gjøre med en tradisjon der språket ikke har blitt sett på som en uvesentlig del av nyhetsformidlingen. I tillegg til ganske strenge krav til språkvask, har amerikanerne hatt et bevisst forhold til at det ikke er likegyldig for framstillingen hvilke adjektiver man velger å bruke, om noen. Når man i dag leser norske aviser kan man i det minste bli forledet til å tro at dette ikke er noen viktig del av pensum på journalisthøyskolen. Man kan også legge til at faren for korrupsjon og utidige vennskapsforbindelser har vært mer opplagt i USA og at norske media dermed ikke har vært tilstrekkelig forberedt på hvor lett det er å ”havne i lomma”, som 70-tallets radikale ville kalt det, på særinteresser som ikke nødvendigvis har sannhet som sin rettesnor eller bare hederlige hensikter når de ringer for å rapportere om et saksemne de synes godt kan bli gjenstand for den neste ukens kampanjejournalistikk.

Den over kort skisserte amerikanske nøyaktighetskulturen er dessverre en tradisjon som er i ferd med å forsvinne i amerikansk nyhetsformidling. TV har vært totalt uetterrettelig i mange år allerede, men de nevnte stadige oppkjøpene og nedskjæringene i avisbransjen har etterlatt seg et deprimerende utvannet felt også der. Når rammebetingelsene for avisene så til de grader er blitt endret er det kanskje ikke rart at George W. fikk sitte i to perioder. Jeg kan foreløpig konkludere med at ettersom det i amerikansk (og norsk for den del) kapitalisme ikke er tilstrekkelig at noe går med overskudd hvis det ikke går med et stadig større overskudd for hvert år, har man fratatt bransjen mulighetene til å utøve faget sitt uavhengig og med kunnskap. Det nærmer seg det norske nivået, som jeg er redd for til en viss grad blir en elendighetsbeskrivelse når jeg skal omtale det i mitt neste innlegg.                                               

onsdag 8. oktober 2008

Ut og skyte pressen: Norsk mediakritikk del 1

Noe av det mer ubehagelige man opplever etter å ha vært på reise er å komme hjem igjen til Norge og dufte inn lukten av lunkne pølser som ligger lavt og evig over samtlige norske flyplasser av en viss størrelse. Opplevelsen tar seg ikke opp i kvalitet av at akkompagnementet til den lite hyggelige behandlingen av luktesansen er synet av norske avisforsider som møter den reisende allerede før de første taxfree-skiltene begynner å trygle om oppmerksomhet. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at det er noe fundamentalt galt med norsk presse, men bortsett fra en og annen artikkel som refererer til underlige utenlandske forskere som er frekke nok til å hevde at norske medier ikke bryr seg om utlandet, er det ikke nevneverdig mange kritiske eller selvkritiske artikler i omløp i den norske avisverdenen.

Det kan til tider virke som om dagens aviser, mer eller mindre paniske etter å finne noe som noen vil lese – og dermed et sted i avisen noen vil plassere en reklame ved – kan skrive om hva som helst som skulle slå den enkelte journalist til enhver tid. Dagbladet er tilsynelatende ikke i stand til å skille mellom uviktigheten av Pamela Andersons tilstedeværelse i Hugh Hefners 82-årsfeiring eller hva som helst annet. BT kan tro at ens egen sportskommentators syn på hvorvidt Mons Ivar Mjelde bør få sparken umiddelbart eller noe senere er viktig nok til å dekke en hel førsteside (uavhengig av selv de mest rudimentære kriterier for journalistikk). Det eneste norske aviser er tilbakeholdne med å dekke er saker som angår dem selv, med mindre de kan bruke de i propagandaøyemed (for seg selv, egne aksjonærer eller interesser) eller de er pålagt det av PFU. Jeg tror ikke jeg tar feil om jeg anslår norsk presse av i dag til å være dårligere stilt enn noen gang. Da sikter jeg til både markedsposisjon og innholdsproduksjon.

Avisene har en uvurderlig mulighet i Norge til å være meningsdannere og folkeopplysere, men enten blir disse funksjonene sett på som bakstreverske eller anakronistiske i dagens samfunn, eller så er det krefter i medieverdenen som ikke ønsker at folket skal opplyses og enhver mening skal være avhengig av en tilfeldig lobbyists bekjenskapskrets. Hvordan skal man ellers forklare at avisene daglig i det store og hele er fylt av uvesentligheter og amatøreri uten amatørens sjarm? Det er ikke særnorsk at mediene virker fordummende, men måten dette skjer på, uten kritiske røster verken fra opplyst offentlighet eller forskere som burde vite bedre – eller fra journalister selv, som er lei av å se faget sitt gå i hundene – ville ikke skjedd i land man visstnok liker å sammenligne seg med.

Men selv om den norske væremåte – hvis det er hva vi snakker om her – muligens har sørget for at vi har særegne norske problemer med hvordan den fjerde statsmakt velger å skjøtte et verv den står farlig nær å la seg frasi, kan ikke situasjonen sees helt isolert fra omverdenen. Dette kommer til å være utgangspunktet mitt i en serie innlegg de kommende ukene, så det er bare å glede seg...

onsdag 1. oktober 2008

Karaktergivning på IMDB

Det er selvsagt mange her i landet som til tider kan føle seg usikre på om man skal orke å få med seg filmen TV2Zebra eller lignende sender klokken to om natten. Som en liten hjelp kan man nå finne ut om det er verdt bryet ved å sjekke min karaktergivning av filmen på IMDB. Gå til denne adressen og søk på originaltittel eller karakter. Det er helt gratis. Takk meg ved anledning. Det er jo av og til man ønsker intenst å se en skikkelig dårlig film, og i så tilfelle kan man jo bare søke på filmene som har fått karakteren 1 eller 2. Det er ikke alltid lett å gi karakterer til alle typer filmer, men de fleste genrer skulle være dekket her. Jeg tror det foreløpig er rundt 1600 filmer på listen, men den blir stadig oppdatert... Men hva gir man en film som "Killer Klowns From Outer Space", som handler om akkurat det tittelen forespeiler? Objektivt sett burde filmen fått en 2er, men siden man ikke kan unngå å ha sympati for en film som handler om slikt, er karakteren noe høyere.

onsdag 3. september 2008

Reisebrev

I går gikk brønnen tørr. En følelse av å være havnet i Texas eller midtvesten rundt 1870; "Pa, Pa, the well's gone up and dried on us!" Vel, egentlig er det ikke en brønn, men en cisterne. Den rommer 20000 liter vann, sier de. Ingen kan huske sist den tørket helt ut. De ser på meg. Jeg tenker at det umulig kan være min feil. Håper jeg.

Det er selvsagt meget varmt. Her fra balkongen ser jeg over brunsvidde hustak og brune marker. En og annen parabolantenne brukes til klesstativ. Steinhellene på taket foran meg, over den neglisjerte åpne plassen man en gang kunne kalt en hage, ser ut som noe en tidligere sivilisasjon har etterlatt seg. De sier at de to søstrene som har bodd der over seksti år er gale. Av og til hører jeg dem rope irritert etter en av de mange hundene som løper fritt blant de råtnede appelsinene og sitronene som har falt ned fra trær ingen gidder å bry seg om. Fra altanen deres henger rustne arbeidsredskaper; hammere, økser, høygafler, noe som ser ut som en revesaks. De knirker og skraper og klinker mot hverandre i den varme brisen som av og til faller inn over oss. Det er mulig lyden kan kalles søvnig.

I kveld skal vi på restaurant. Jeg får stadig høre hvor viktig det er at jeg spiser godt. Jeg tror neppe noen klandrer meg for tørken. I landbyen bor en albino som ingen har sett. Han er blitt holdt sperret inne hele livet av foreldrene. En gang var det noen som så ham bak mørke vinduer i en bil.

I går så jeg Tio Gines - onkel Gines. Han står opp klokken fire om morgenen og legger seg klokken 8 på kvelden og er således i utakt med resten av landsbyen. Det er Gines som tar seg av familiens del av "las Matanzas": Hvert år samler man på gårdsplassen en viss mengde griser, kutter over halsen, snitter opp buken og tømmer dem for innvoller. Det lukter visstnok meget ille. Alt kjøttet blir brukt i de lokale pølsene: sobresadas. Det er nok å gjøre for hele familien. Kvinnene tar seg av innvollene, mens mennene kutter kjøttet i håndterbare biter som kan mates inn i en presse som finhakker kjøttet og trer det inn i de nå vaskede tarmene. Hver pølse veier mellom ett og fem kilo. Da jeg forleden dag ytret ønske om å bivåne denne årlige slakten, smilte de lurt og sa at det var slett ikke umulig.

Hver kveld kommer gresshoppene, trukket av leselyset mitt; store og svarte og når jeg endelig får knust dem kommer en anseelig mengde gul væske ut av de sprukne ryggplatene. Det er uvanlig mange av dem i år.

De har begynt å fylle cisternen nå. Faren i huset har koblet seg til "vannet fra gaten", hva nå det måtte bety, og lagt en slange ned i et hull her på balkongen. Det høres ut som vannet faller langt og dypt. Klukk-klukk og dryppene får gjenlyd fra veggene og det store tomrommet der nede. Vannet renner sakte. I hele natt hørte jeg dryppene og tenkte på ubåtfilmer, hvert drypp en sonar, en bølge av lyd sendt ut på jakt etter noe håndfast, noe som kan slenge lyden tilbake.

Det er ingen her som vet hva som kan eksistere nede i cisternen. Sannsynligvis er det fullt av insekter, kanskje mus, druknede dyr og dyr som ikke har druknet. Jeg tar meg selv i å lure på hva som skjer når vannet stiger, stiger helt opp til hullet der vannslangen går ned. Vil det komme noe opp med vannet, noe annet? Neppe. Av og til hører jeg en dypere lyd der nede fra, en rumling, som om noe er sultent, og jeg tenker på hvor langt ned i jorden cisternen går, hvor langt den rekker. Ingen kan huske den har gått tørr før. Jorden rundt er også tørr og sanden samler seg i skyer og når det en sjelden gang regner noen minutter strekker sanden seg mot himmelen og hvem kan si hva som er himmelen og hva som er jorden?

I morgen kommer Tio Gines for å vise meg knivene han bruker under las Matanzas. Han skal komme med dem skarpslipte, sa han. Ellers skjer det ikke stort her. Det er meget varmt.

tirsdag 19. august 2008

Sanger fra de senere dager

Etter utallige stående ovasjoner for den forrige musikkposten min, føler jeg selvsagt presset for å følge opp suksessen. Jeg regner med at jeg denne gangen har et større budsjett til rådighet, slik at jeg kan pøse på med spesialeffekter og se bort fra historien. La oss derfor glemme alle tanker om en forstandig innledning og gå rett på sak:

1 - Bonnie Prince Billy, eller Will Oldham, som han egentlig heter, begynte karrieren som skuespiller i John Sayles fantastiske Matewan fra 1987. Se den alle som kan!! Men det er jo som gudfar for den alternative countrybølgen vi kjenner ham best. Han deltar på et uendelig antall plater med andre artister, noe som fikk den unge visesangeren Jeffrey Lewis til å skrive en sang om mannen. Den er ganske festlig.Williamsburg Will Oldham Horror, heter den. Men la oss gå direkte til kilden med en del udiskutable mesterverk:

For å introduseres litt rolig begynner vi med en strålende coverversjon av Bill Withers The Same Love Made Me Laugh. Det er ikke lett å finne gode liveopptak, men denne - riktignok avkuttede - versjonen av I See A Darkness er ikke så ille. Det fine med å være superstjerne som Will er jo at man kan lage riktig så påkostede musikkvideoer, som denne for Horses, eller Workhorse, regissert av independent/kult-regissøren Harmony Korrine. Av en eller annen grunn gjør denne videoen meg utilpass. Nok en strålende sang er I gave (And you have vanished into the air, the air in which I must live). Men alt er ikke bare country; hva med en versjon av Mariah Carey's Can't Take That Away From Me? Denne kortfilmen/videoen virker sterkt inspirert av Peter Weir's Picnic At Hanging Rock (som absolutt er anbefalt for de tålmodige i salen!)Ett sted må man avslutte, så hvorfor ikke med denne liveversjonen av Strange Form of Life, som viser mannen fra en noe mer rølpete side...

2. Vi kan følge opp med å gi oss hen til eksotismen. Nærmere bestemt legenden Chavela Vargas og hennes versjon av den klassiske historien om La Llorona. Filmformatet er feil, men sangen er spektakulært godt fremført. Spill høyt og vent til slutten. Dette er sterkt. En noe yngre spansksyngende pike er Llhasa De Sela, kjent bl.a. fra samarbeid med Tindersticks og fra soundtracket til John Sayle's Casa de los Babys, her med De Cara a la Pared, som minner meg litt om Yumeji's Theme fra en av verdens beste filmer, In The Mood For Love. Vi tåler å høre Llhasa også på engelsk i Anywhere on this road.
Til slutt, hvis noen vil lære hvordan spille spansk gitar, kan man f.eks ta en titt på Paco de Lucias Entre dos Aguas.

3. Men vi må jo ha flere skjeggede menn, f.eks. Iron & Wine, her med Calexico og He Lays In The Reins. Og når vi først er inne på Calexico: Ballad of Cable Hogue (video), The Ride(PartII)(Live) og Black Heart(Live).

4. Vic Chesnutt er dessverre bundet til rullestolen og multihandikappet, men han lager bedre sanger enn de fleste. Fodder On Her Wings er et opptak fra Paris. Han kan være politisk også, f.eks. i Cobbham Blues. Inkluderer et klipp med litt uren lyd, som passende heter Distortion, for å minne om at dette kan være riktig så bra live, bare man unngår å irritere Chesnutt ved å bestige scenen..

5. Handsome Family. Hva ville enhver bestof-liste vært uten dem? En av ikke mange videoer de har gjort er den tidlige sangen Amelia Earheart. My Beatiful Bride er en annen. Det er ikke lett å finne liveopptak av noenlunde kvalitet, så man får avslutte med nok en video, Hunter Green.

6. Dolly Parton. En virkelig entertainer og - for noen år siden, i hvert fall - fantastisk låtskriver. Jolene må alltid med, og her med en festlig introduksjon (som gjør det verdt å overse den ikke optimale lydkvaliteten). Coat of Many Colors er strålende. En tidlig versjon av den hyppig hørte I Will Always Love You er heller ikke å forakte. For en elegant overgang til neste artist, kommer en kvalitetssang fremført av Emmylou Harris, som har spilt sanger av både Dolly og neste artist på listen; Pancho and Lefty.

7. Townes van Zandt. Hva skal man si? Tror musikken hans sier nok. Dessverre er det ikke så mange liveopptak av god kvalitet. Her er et litt ensomt opptak av Tecumseh Valley, en sang så god at den kan høres igjen, denne gangen med Nanci Griffith, som senere selv spilte den inn. For å ha nok en snedig overgang til neste artist, gjør jeg noe så sjeldent som å vise et utdrag fra en dokumentar om sangskrivere fra Texas. En eksellent versjon av Waiting Around to Die som må sees blir fulgt av et par Guy Clark-sanger.

8. Guy Clark. Han er selv ikke så kjent, men et utall adskillig "større" artister har spilt inn sangene hans. Desperados Waiting For a Train er et eksempel. L.A. Freeway er fra den legendariske førsteplaten hans Old no.1. Hollywood er blant det siste han har gjort.

9. Gillian Welch. Dette er country som den skal være. Time (The Revelator) fra platen ved samme navn er en strålende oppvisning i samspillet mellom ekteparet Welch og David Rawlings. Man kan få gåsehud av mindre (sangen kommer etter intervjuet, ca etter 1 minutt). Sing that Rock'n Roll er vel ikke akkurat rock'n roll for alle. Så litt skikkelig bluegrass med Caleb Meyer.

10. Sixteen Horsepower. Vokalisten David Eugene Edwards spiller nå under navnet Woven Hand, men Alone and Forsaken er en cover av Hank Williams med gamlegruppen. Black Soul Choir i en banjoversjon som Kari Svendsen kunne drept for - og hvem vet hvilke skjeletter hun har i skapet? - er helt strålende. For dem som er kjent med Nina Simones versjon, vil kanskje denne versjonen av Sinnerman virke voldsom, men jeg tror Nina selv kunne likt den.

Men nå får vi forlate rotmusikken for denne gang og prøve å late som vi er litt tøffere. (selv om ingenting er tøffere enn country):
11. Arcade Fire: Rebellion, hos vår gamle venn David Letterman. Keep the Car Running, hos idioten Jonathan Ross. En ... interessant utgave av Guns of Brixton som Joe Strummer kanskje eller kanskje ikke ville likt. Wake Up kan de interesserte også finne i en versjon sammen med David Bowie, men siden jeg nekter å linke til noe som har med Fashion Week å gjøre, får man nøye seg med gruppens egen fremføring. Neighbourhood#2 (Laika) må vel med, siden det ble en slags hit. Her hører man vel ekstra tydelig påvirkningen fra Talking Heads. Black Mirror og My Body is a Cage er begge fra samme show.

12. Modest Mouse: Siden det alltid er kjekt å høre riffene til Johnny Marr: Dashboard. (Hvordan enkelte grupper klarer seg med kun ett trommesett er en gåte for meg...)The World at Large.

13. Moromannen Mark Lanegan skuffer sjelden. Wedding Dress er ganske tøff. Hit the City er fra samme show.

La oss heller ikke glemme popens croonere.
14. Divine Comedy: Neil Hannon trives mellom listepop og barokken; Something for the Weekend var et slags gjennombrudd. A Lady of a Certain Age er en sang man ikke blir lei av å høre på, som om Henry James og F.Scott Fitzgerald fant ut at de skulle lage popsanger... Lyden er av naturlige grunner ikke optimal, så besøk denne adressen, for å spille den slik den bør høres. Our Mutual Friend er nok et stykke barokkpop. Legg merke til teksten! (Det bør man forsåvidt på alle disse sangene).
Hannon spiller også på den siste platen til Pugwash, som stjeler hemningløst fra all stor pop: On With the Show og XTC-kopien At the Sea er eksempler.

15.Men hvor ville Divine Comedy - eller verden - vært uten Scott Walker? Jeg var ikke i stand til å finne liveopptak av Montague Terrace (in Blue) eller Raining Today, men sangene er gode nok.

16.Og da kan vi jo avslutte for denne gang med Tindersticks, siden det ikke er langt unna de foregående. Da passer det kanskje å begynne med en cover av Townes van Zandts 16 Summers 15 Falls. Av en eller annen grunn solgte ikke soloplatene til Stuart Staples like godt som dem med Tindersticksnavnet. That Leaving Feeling høres i hvert fall ikke veldig forskjellig ut fra noe bandet har gjort. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak med god lyd. A Night In er blant de bedre, men uheldigvis er ikke begynnelsen med. Det er dog en meget bra sang. Og da kan man jo like godt ta med Another Night In.

Takk for nå!

torsdag 31. juli 2008

Inland Empire

Jeg vet jeg er lovlig sent ute, men i dag bestemte jeg meg for endelig å se Inland Empire av David Lynch. Filmen er lang, så min stakkars kone, som ikke er vant til å sitte oppe så lenge som meg, ble trett etter filmens slutt for en halvtime siden. Vi fikk dermed ikke tid til å snakke om filmen, men hun truet med at jeg i morgen måtte komme med mine synspunkter angående hva den handlet om. Siden jeg prøver å unngå å ha samtaler jeg ikke er sikker på å kontrollere, får jeg forsøke å komme situasjonen i forkjøpet ved å presentere noen synspunkter her og se om jeg greier å samle tankene. – Hvorfor skal dette gjøres i all offentlighet, Karlsen? – Nei, si det.

(La meg i parentes si at om en ikke har sett filmen, kan en slite med å få noe særlig ut av alt dette). Det første som slo meg var at vi er i kjent David Lynch-territorium visuelt sett, selv om han har valgt å filme Inland Empire digitalt med håndholdt kamera. Jeg mener å minnes at mange av kritikkene da filmen kom ut gikk på at dette så mer skittent og amatørmessig enn vanlig ut fra Lynch' vanligvis sikre visuelle hånd, for å bruke en metafor som overhodet ikke henger sammen. Forskjellen var ikke så stor som jeg hadde trodd. De røde sceneteppene blafrer lett og ledig og hadde jeg sett filmen flere ganger kunne jeg sikkert ramset opp rimelig mange andre visuelle temaer han har brukt i flere av sine filmer.

Dertil føler jeg at dette nesten kan fungere som en ”companion piece” til Mulholland Drive, ettersom tema og ”setting” overlapper – med den filmen. Jeg vet ikke om det er så mange som har påpekt at Lynch har blitt mer og mer kvinnefokusert både i tema og plot i filmene sine. Der kvinner tidligere hadde en slags femme fatale-rolle, som i Blue Velvet eller Lost Highway – og delvis i Twin Peaks, har de nå nærmest eierskap over de to siste filmene han har laget. Mulholland Drive er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner, i hvert fall i historiens hovednarrativ, og Inland Empire er en slags kjærlighetshistorie til Kvinnen. Mennene i begge filmene har mest som funksjon å true det kvinnelige fellesskapet, å være det marerittaktige elementet som de ”fatale” kvinnene ofte utgjorde i tidligere tider.

Begge filmene handler om identitet og stiller spørsmål om det er mulig å holde fast ved én identitet eller om vi blir født på ny hver dag, hvert sekund. De er begge lagt til Hollywood/Los Angeles og er knyttet til filminnspillinger. Filminnspillingene viser seg i begge tilfeller å være nesten marerittaktige, der skjulte (mannlige) krefter har bestemt at det skal lages film, men av hvilke grunner får vi ikke vite. Begge filmene er trekantdramaer og de handler begge om sjalusi og konsekvensene av sjalusien.

Det får være nok om likhetene mellom filmene. Mulholland Drive ble riktig så populær – i det minste blant dem som er tilhengere av Lynch’s måte å lage film på. Den var utsøkt filmet og hadde sterke rolleprestasjoner, og handlingen var, om ikke rettlinjet, så i hvert fall lagt fram på en måte som gjorde det mulig å tolke hva som ”egentlig” skjedde i filmen uten å måtte nærlese hver enkelt scene. Samtidig hadde den nok absurde og drømmeaktige scener til at den aldri henfalt til det rene melodramet den kunne ha vært. Jeg har en teori om at melodramaet er Lynch foretrukne form, men at han er for kreativ (som er et annet ord for gal) til å presentere det på en måte som alle umiddelbart kan forstå – Salvador Dali møter Douglas Sirk kunne man altfor lettvint si… Men den teorien er uansett feil, siden Lynch tidligere har vist at han absolutt kjenner reglene for et ”normalt narrativ”, som i Elefantmannen eller The Straight Story.

Inland Empire, derimot, fikk langt fra unisone gode kritikker. Jeg har ikke tall på hvor mange kritikker jeg leste der kritikeren hadde elsket Mulholland Drive, men var meget skuffet over Lynch’s ”digitale eksperiment”. Stygt filmet og med en handling som ikke var noen handling; dette var verken underholdning eller kunst, mente mange. Det var selvsagt dem som skrøt av filmen og noen mente endog at den var et mesterverk. Siden jeg faktisk har satt meg ned for å skrive denne posten, tror jeg at jeg må si meg tilhørende i sistnevnte leir.

Jeg sa at filmen handler om identitet og problemene ved å holde fast ved personligheten sin. Helt i begynnelsen av filmen havner vi på filmsettet til en sitcom der tre kaniner i menneskeform – eller omvendt – holder hus. Det er en idealisert amerikansk husholdning, der mor konstant står og stryker skjorter og rommet er formet som en typisk TV-stue fra 1950-tallet. Rommet presenterer et ideal som ikke lenger er mulig. Alt kaninene sier blir av et usynlig studiopublikum ledd av. Det hjelper heller ikke at det har sneket seg inn noe truende blant kaninene. ”I’ve got a secret”, sier den mannlige kaninen en stund etter at den unge kvinnelige kaninen (hans kone) sier ”I’m going to find out one day”.

Av størrelse og hodeform antar jeg at det er Palooka-kaniner, av samme type som James Stewart hadde som sin usynlige venn i klassikeren Harvey fra 1950. James Stewarts karakter blir sett på som gal siden han nekter å konformere til forventningene fra sine omgivelser i den lille småbyen han bebor. Jeg er nesten sikker på at Lynchs kaniner refererer til Harvey. Det er bare James Stewart som kan se den menneskestore kaninvennen sin og filmen sier klart at han er den eneste fornuftige mens resten av verden er gal. Også i Inland Empire blir spørsmålet om å se viktig. ”I can’t see her”, sier filmens menn stadig, ”but I can hear her”. Kvinnene i filmen blir således (en noe søkt tolkning her) forbundet med kaninen; den usynlige vennen og alt den kan representere. De kan ikke bli sett fordi de ikke er virkelige selvstendige personer for mennene, men noe de eier eller vil eie:

Senere i filmen sier ektemannen til Laura Derns karakter(er) til en han mistenker beiler til konen at ”My wife is not a free agent. I don’t allow her that. The bonds of marriage are real bonds. The vows we take, we honour. And enforce them, for ourselves, by ourselves, or – if necessary – they are enforced for us. Either way she is bound. You understand that?”

Denne utvekslingen er sentral for å forstå hva som senere skjer. Særlig det siste truende punktet, ”they are enforced for us”; som om der ingen av dem har vilje eller evne, vil verden selv virke straffende på dem med krefter som kanskje ikke har med logikk å gjøre. Denne straffen går ut over alle kvinnene i filmen.

Ektemannen fortsetter: ”There are consequences to one’s actions, and there would – for certain – be consequences to wrong actions. Dark, they would be, and inescapable. Why instigate a need to suffer?” Resten av filmen handler om disse konsekvensene og om lidelsen som må komme for at frelse skal være mulig.

Det er ikke nødvendigvis mennene selv som påfører kvinnene filmens lidelse, men noe som er regissert av krefter som både er synlige for oss (gjennom "filmen i filmen"s regissør, spilt av Jeremy Irons) og gjennom noe annet, noe som finnes, blir vi fortalt av en polakk – ikke spør – i Inland Empire, som er et rike vi aldri blir forklart hva er, men som vi må anta handler om noe inni oss, samvittigheten kanskje, eller en moralsk arv; et behov for å straffe oss selv? Jeg tror forøvrig ikke det er tilfeldig at Irons spiller rollen som en av dem som har makt til å manipulere andres roller, til å få karakterenes identiteter til å endres. Han spilte tross alt i The French Lieutenant’s Woman, som handler nettopp om skillet mellom skuespilleren og privatpersonens identitet, mellom hvor den ene stopper og den andre begynner. Rollen hans her er som et ekko fra den filmen.

Halvveis ut i Inland Empire begynner en av Laura Derns karakterer å bekjenne seg til en navnløs ”etterforsker”. ”There was this man I once knew. His name was… It doesn’t matter what his name was.” Mennene i filmen glir over i hverandre, handlingene til en er speilbilder til en annens handlinger og hvem de er eller hevder å være er ikke så viktig som det de gjør. Det er handlingene som har konsekvenser, ikke navnene. Det er verdt å merke seg at Laura Derns opprinnelige karakter begynner å flyte ut ettersom hun blir forelsket i sin motspiller i filmen hun er i ferd med å spille inn. Hun blander først sin egen identitet med rollefiguren hun spiller før hun mister den helt.

”A lotta guys change”, fortsetter hun i bekjennelsene sine. ”They don’t change, but they reveal. In time they reveal what they really are. You know what I mean? It’s an old story (…) Looking back on it, all along, it was being revealed.” Hvem mennene egentlig er kommer sterkere fram ettersom vi ser at de fleste av dem bruker en form for vold mot kvinnene, mens hvem kvinnene er forsvinner, til det ikke er noe igjen av dem, til den opprinnelige karakteren til Laura Dern er så langt nede som det er mulig å komme, til hun til slutt tilsynelatende dør.

Da (den mannlige) regissøren (Irons) sier Cut, det er nok, blir hun liggende, hun er blitt ett med karakteren som regissøren har påtvunget henne, og det stilles opp en parallell til Hollywood som et overgrep, noe som tar livet av stjernene sine og feirer det livløse. Det er betegnende at hun snubler over Hollywood Walk of Fame mens hun spytter blod, og når hun ser etter en fluktmulighet og går ut i hovedgaten, er det Hollywood Boulevard, så hun faller tilbake på stjernene som er lagt der etter alle dem som stort sett har dødd i tjeneste for ”drømmefabrikken”, et begrep jeg tror Lynch hadde i mente.

Det blir for mye for denne posten, som skrives i full fart, å gå inn på alt i filmen. Et av de underlige sideplottene har å gjøre med en tidligere innspilling av samme film, kanskje i Polen, der hovedrolleinnehaverne visstnok døde, for filmen er forbannet. Jeg tror at den (polske) kvinnelige hovedrolleinnehaveren er fanget i et slags limbo, der hun bivåner på et Tv-apparat så vel kaninshowet som Laura Derns nye filminnspilling. Ved Derns lignende lidelse og deres følgende felles forståelse av lidelsen – og av rikheten ved kvinnerollen – slipper den polske ”stjernen” ut av ”fengselet” sitt og kan begynne å leve igjen. Man forventer at Dern skal ta hennes plass i limbo i påvente av at andre kvinner skal ta hennes plass igjen, men det virker som om hun ikke begynner å gråte slik den andre kvinnen gjorde – og som har vært et bærende bilde fra filmens begynnelse – men tvert imot ender filmen i et enormt kvinnefellesskap. Så det er vel en slags lykkelig slutt på det hele?

Selvsagt er det mangetallige flere tråder å nøste opp, og jeg har ikke gått særlig grundig inn på de trådene jeg faktisk har hektet tak i, men dette får holde for nå. Jeg kunne sagt ting om speilbilder og hvordan karakterene er dobbeltgjengere av og for hverandre, og om tid og tidsreiser, men er for trett til det, og i morgen vil jeg ha glemt alt jeg hadde tenkt å si uansett… La meg også unnskylde en dårlig disposisjon for de stakkarne som har lest gjennom alt dette.

tirsdag 29. juli 2008

Hercule Poirot

Da jeg for et par uker siden skulle sette meg ned for å spise, innså jeg at det ikke var noe som helst verdt å se på TV – faktisk ingenting som ikke gjorde meg rasende – og jeg hadde ingen TV-serier på DVD jeg ikke hadde sett. Jeg liker å se TV-serier mens jeg spiser. Det korte formatet (ca 50 minutter) er passende for selve bespisningen og den påfølgende fordøyelsen. I desperasjon fant jeg fram en av de seks sesongene jeg har stående av ”Agatha Christie’s Poirot”, som serien med David Suchet som vår alles favorittbelgier heter. Det er ikke mer enn to år siden jeg sist pløyde gjennom hele serien, men jeg tenkte at jeg – siden maten allerede stod på bordet – kunne se en episode i mangel på bedre alternativer.

Imidlertid fant jeg meg fort sugd inn i episoden jeg så på, og da den var ferdig, var både jeg og min kone enige om at det ikke var annet å gjøre enn å sette på neste episode. Og neste. Og neste. Det var den kvelden.

Jeg har som sagt sett hele serien før. Faktisk har jeg sett samtlige episoder minst to ganger allerede, så hvordan kan det ha seg at jeg også denne gang er like underholdt av mannen som Agatha Christie selv beskrev som ”a detestable, bombastic, tiresome, ego-centric little creep”? Vel har jeg en hukommelse som ikke er hva den en gang var, men jeg husker morderen i de fleste av episodene, så man skulle tro at litt av vitsen ved å se en detektivserie var falt bort. Men nei, tydeligvis ikke.

Jeg tror en del av forklaringen er at David Suchets tolkning av den forfengelige og (av god grunn) arrogante detektiven er en strålende skuespillerprestasjon. Han klarer bedre enn noen av dem som tidligere har spilt karakteren (f. eks. Albert Finney og Peter Ustinov – begge briljante skuespillere når de føler for det) å gi oss en fullendt karakter, nei, mer enn en karakter – han blir personen Hercule Poirot. Jeg skal ikke skrive for mye om dette, men det er knapt en bevegelse Suchet gjør som ikke føles som den springer naturlig fra karakteren Poirot, og han blir således levende for oss. All den tid Poirot er en så fascinerende skapning i utgangspunktet, føles hver episode som en liten gave til oss, siden hver episode lar oss bli litt mer kjent med ham.

Når kjenningsmusikken begynner føler jeg meg tilfreds; jeg vet at den neste timen kommer til å være ufarlig, men av kvalitet. Nettopp musikken til serien er meget god. Den gjør bruk av hovedtemaet på mange forskjellige måter, blander det med noen takter fra Elgar når det kommer en scene som handler om politikk og nasjonalfølelse, eller reduseres til noen lette klink på pianoet hvis Poirot ennå ikke har fått den store åpenbaringen. Dertil er seriens set design strålende til å være en engelsk TV-serie som startet uten spesielt store midler til rådighet (i forhold til tilsvarende amerikanske produksjoner). Handlingen i TV-serien har beveget seg mellom 1918 og 1938, og mellomkrigstiden er meget godt gjengitt også gjennom utendørs-scenene, som ikke kan ha vært lett. Det er en tid som allerede har noe nesten mytologisk over seg, men kanskje et like riktig ord er nostalgisk. Selv om det er en tid som venter på å bryte ut i en ny verdenskrig, med oppblomstring av fascisme – også i England – og stor arbeidløshet etterfølgende børskrakket, er det en tid som virker nesten magnetisk på oss (på meg).

Det er en tid som passer for Poirot, som, i likhet med undertegnede vil mange si, tilstreber orden, metode og logikk. (I de senere romanene, der Poirot uheldigvis må bevitne en ny generasjon vokse opp som ikke kjenner til ham, og som ikke har førkrigsgenerasjonens manerer og høflighet, er det tydeligere at han ikke passer inn i det hele tatt). En kan selvsagt fra et overfladisk moralsk ståsted innvende at dette har med eksistensen av klare klasseskiller å gjøre. På 30-tallet kjenner tjenerne sin plass og overklassen prøver å omgås dem så lite som mulig. Men Poirot gjør ofte et poeng av at et menneskes liv er like mye verdt for ham uavhengig av klasse, og det er jo alltids noe. Dessuten har han en egen evne til å få utmerket kontakt med de forskjellige tjenerskapene nettopp ved å behandle dem med en respekt de ikke er vant til. Å kalle ham humanist er nok å ta hardt i, men han tør i hvert fall mistenke de rike og mektige – og avsløre dem – der politiet automatisk skygger unna.

Det er altså, for meg, ikke så mye selve plottet i de forskjellige episodene som er viktig. Ofte mistenker man at Poirots bevismateriale vil få problemer med å overleve en rettferdig rettergang, men heldigvis har de mistenkte en tendens til å innrømme sin skyld foran samtlige tilstedeværende når Poirot har fullført utlegningen av sine teorier. Jeg sier ”samtlige tilstedeværende”, for Poirot foretrekker, som mange fiksjonelle detektiver på Christies tid, å samle alle mistenkte i ett rom på slutten av hver sak. Da får han anledning til å slenge litt skit om hver og en før han endelig retter fingeren mot den skyldige. Teatralskheten i dette bare bygger oppunder den forfengelige karakteren hans – som krever oppmerksomhet, for hvis ikke verdens beste detektiv fortjener oppmerksomhet, hvem gjør det da? Jeg er rimelig sikker på at jeg om en to års tid igjen vil se opp mot de fulle hyllene i den lille stuen vår og lure på hva jeg skal se og to minutter senere vil den lille belgieren igjen fylle TV-skjermen, som kanskje vil være noen tommer større enn i dag. Kanskje vil jeg også ha et glass Tisane for hånden.

fredag 4. juli 2008

Musikk fra i går og dagene før.

Det er mange gode side ved å bli eldre. Man blir jo litt smartere for hvert år, man har lest flere bøker, opplevd mer og tenkt flere tanker, om enn ikke alle av like høy kvalitet. Det gjelder både bøkene og, kanskje særlig, tankene. Opplevelsene er sjelden av en kvalitet som kan kalles høy, men de er nå der. Av og til hender det til og med at man føler seg direkte opplagt. Det er ikke ofte, men det hender.

Jeg har dog passert trettifem år (noe man ikke skulle tro siden jeg bruker ungdommelige ord som ”dog”), og må således begynne å forberede meg på et liv som grinebiter – ja, det er mange nok som synes jeg allerede har begynt denne delen av livet med hakket for stor entusiasme, tro det eller ei. Dessuten har jeg ikke den samme toleransen for høye lyder eller gleden over å utvide min horisont som i ungdommens uendelige vår. Jeg er tvert imot rimelig fornøyd med horisonten min som den er. Slik skal det kanskje være.

Men selv om man leser nye bøker og bla bla bla, føler jeg at jeg kanskje har stagnert noe på ett område, nemlig i musikalsk utforskertrang. Jeg tror det har noe med aversjonen mot høye lyder å gjøre. Og latskap og lede. Nå for tiden er det stort sett noe man vagt kan kalle country, alternativ eller ikke, som gjelder. Og klassisk musikk, der for eksempel Mahler er blitt en favoritt. Dette er ikke spenstig, og kanskje burde jeg gå i meg selv og finne tilbake til ungdommens uendelige uvitenhet slik at jeg igjen kan la meg begeistre av det tilsynelatende nye.

Jeg tenkte å bruke denne posten til å intensivt linke til diverse klipp fra min ”musikkhistorie” på You Tube, med en slags idé om at dette kunne hjelpe meg til å spore en slags fellesnevner i musikken jeg har hørt på opp gjennom årene, men det eneste jeg fant felles for 80% av gruppene jeg hadde interesse av var underlige klær og rare frisyrer. Nesten rart at jeg ser så godt ut som jeg gjør. En sekundær tanke var å la denne turen gjennom Memory Lane inspirere meg til å se hva det var som gjorde meg interessert i musikk fra først av. Felles for alt her er at man begynte å høre på det før man fylte 18, og jeg regner med at det til tider kan la seg forstå.

La meg i parentes bemerke: Dette har selvsagt bare begrenset interesse for alle andre enn meg selv – og kanskje min kone, siden hun alltid er interessert i å finne ut ting om meg som hun allerede vet – men jeg mener at i hvert fall noen av klippene burde ha allmenn interesse, uavhengig av årsak til at de er her. Jeg vil anbefale å ta på høretelefonene og skru opp lyden på datamaskinen og tilgi et og annet feilskjær.

Vi kan starte ved begynnelsen, siden det ofte er et Ok sted å starte. Den første gruppen jeg ble en tilhenger av var den progressive poptruppen the Beatles, og således lærte jeg å mislike Kiss og Rolling Stones og den moderne verden. Jeg linker imidlertid ikke til Beatles, da jeg regner med at de fleste, kanskje til og med Martin Kollberg, har hørt om dem.

Jeg tror at jeg virkelig begynte å kalle meg fan av noe (i betydningen tilhenger, ikke djevel) da jeg første gang hørte Talking Heads glimrende konsertplate Stop Making Sense (fra 1984), som jeg var så heldig å finne i min fars platesamling.Her er tre sanger fra konserten som jeg ennå mener er den beste som noensinne er festet på film: Psycho Killer (med en ensom david Byrne), Life During Wartime og Burning Down The House, for å vise hvordan hvite menn kan spille rytmisk musikk (med god hjelp fra sine negroide brødre). Psycho Killer er nok hørt ca. 1000 ganger, men dette sjeldne opptaket fra 1978 er en perle. Vi må dessuten ha en tidlig slager på MTV med her, Once in a Lifetime. Den mannen kan underholde. Må avrunde med en av de koseligste sangene jeg vet om, This Must be the Place (Naive Melody). De lager ikke slike videoer lenger.
Deretter fulgte mye forskjellig musikk i tilfeldig rekkefølge:
1. De britiske popgudene i XTC, som startet som et slags punk/New Wave band. Den store hiten deres var Dear God, men den er kanskje noe preget av det sene 80-tallets forsøk på å være politisk korrekt. En tidlig slager var Making Plans for Nigel. Av en eller annen grunn gikk denne type videoer av moten. Men sangen er faktisk ennå riktig så god. La oss avslutte med the Disappointed, en liten pop-perle, som dessverre har blitt belemret med nok en video farget av tidens tann, som det godt kunne hett.

2.the Smiths. De er nesten like kjent som Beatles, så la oss se en Coverversion av Radiohead i stedet, og videoen til The Queen is Dead, regissert av den engelske kultregissøren Derek Jarman, for å gjøre det litt interessant. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak av gruppen av noenlunde kvalitet, men denne konserten i Spania pekte seg ut, om ikke annet for det vågale ved å synge Meat is Murder for et tyrefektelskende og notorisk kjøttetende publikum. Morrisey ser direkte spøkelsesaktig ut grunnet den dårlige billedkvaliteten.

3. The Stranglers. De hadde et par store hits på 70- og 80-tallet. No More Heroes var en av dem. Kanskje Jan Eggum ble inspirert? Teksten slår i hvert fall den joviale bergenserens. På tidlig 80-tall slo de seg på renessanse-bølgen, og om det ikke var en bølge burde det vært det. Dessverre ser det ut til at sangeren er whiplashskadet på dette opptaket av narkotikasangen Golden Brown. Vokalisten, Hugh Cornwell, forlot dem på 90-tallet og resten av gruppen prøvde å late som ingenting med katastrofale resultater. Tror det gikk nedover med Hugh Cornwell også, men han har i det minste en følelse for musikken. Det er noe eget med de som har vært (relativt) store og nå spiller alene på mindre steder. Her med hiten Always the Sun fra et obskurt konsertlokale.

4. Jethro Tull. Signaturlåten Aqualung er en av de få som ikke har med fløytespill, så la oss inkludere også en låt med fløyte, den lange Thick as a Brick. Mye rart hår og kostymer voksne menn strengt tatt burde holde seg for gode for her. Nå vil jeg i det følgende kuttet, Locomotive Breath, henlede oppmerksomheten på en av de mest elegante pianistene jeg har sett. Han starter låten, og hvis ikke dette er klasse vet ikke jeg. Hadde betalt gode penger for den dressen.

5. Al Stewart (for guds skyld: ikke Rod!)Dette er strengt tatt en mann som ikke gjør seg spesielt bra live, kanskje, men dette er så bra som kjølige England i møte med amerikansk vestkyst blir.Year of the Cat ble hans største hit. I dag er han mest opptatt av å forsøke seg som vinprodusent.

6. Randy Newman.De fleste kjenner ham kanskje som mannen bak Short People, som uheldigvis ble benyttet i Ally McBeal, men USA har neppe bedre tekstforfattere. Sangene varierer fra politisk satire (ikke det vanskeligste i verden) i Political Science til mer skumle psykologiske portretter, som f.eks. In Germany Before The War. Det hjelper kanskje å kjenne til Peter Kurten, Varulven fra Dusseldorf, om man skal forstå sangen... I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea. Akkurat. Til slutt Randys svar til We Are The World: I Want You to Hurt Like I Do. (Dårlig lyd, men for en sang!...)

7.David Bowie. Her gjelder litt det samme som for Beatles og the Smiths, at mannen er så kjent at alle har hørt alt allerede. Derfor tenkte jeg å i det minste ta med et par coverversjoner, den tradisjonelle og koselige julelåten Little Drummer Boy med Bing Crosby og Jacques Brels My Death. La oss også se en av de mer obskure låtene, Five Years. Men vi må jo også ha noen av verdens beste sanger her, som Space Oddity, Heroes (originalvideoen var den beste versjonen jeg fant)og Life On Mars, der liveversjonene nærmet seg noe man kan kalle Harry og ikke hadde originalens tidvise soberhet oppi det hele, eller subtile referanser, som fløytene fra Beatles' Fool on the Hill da Bowie synger "and Lennon's on sale again".

8.Leonard Cohen.Det samme gjelder vel for ham; han er så kjent at det er lite man kan tilby av nye opplevelser. Men her er kanskje hans beste sang, Avalanche,alene med gitar slik vi ønsker ham. Dessverre gadd han, selv ikke i 1988, å spille for mye på gitar, men uansett får vi nyte kampropet til alle oss kommunister: Vinden vil komme fra gravene og fra skyggene; the Partisan. Men la oss også se Cohen i hans glansdager med et par hits: Suzanne må jo nesten med, særlig siden det er i en litt sjelden versjon med kvinnelig vokal av Judy Collins, og et tidlig opptak fra 1967: The Stranger Song.

9.tidlig Pink Floyd. La oss begynne med Careful With That Axe Eugene. Deretter følger lyden av 60-tallet ved Astronomy Domine, et meget festlig klipp med en herre som synes gruppen spiller så altfor høyt (han slår til etter sangen!).

10.Neil Young. Hva kan man si her? Akkustisk: Old Man og la oss gå tilbake til en tid da folk ennå ikke hadde hørt Heart of Gold. Dette slår de fleste nachspielversjoner. Mange år senere fikk Pearl Jam prøve å henge seg på den epileptiske canadieren, men de måtte slite for å henge på i Rocking in the Free World. Men la oss ikke glemme hans kanskje beste låt, Cortez the Killer og signaturen Hey hey, My My.

11.Prefab Sprout. Dette er musikk som rent umiddelbart kan høres litt vel glatt ut, men belønningen for de tålmodige er stor. When Love Breaks Down ble, tror jeg, deres største hit. Den er fra mesterverksplaten Steve McQueen. Vi tåler flere sanger herfra, f.eks. Faron Young og GoodBye Lucille#1, begge fra en tysk konsert i 1985. Dessverre fikk vokalisten, Padddy MacAloon en muskelsykdom med årene, men han mistet i det minste ikke stemmen, som man kan høre på dette opptaket fra 2000 av Cars and Girls.

12.Nick Cave. Igjen har vi havnet i den fortvilende situasjonen at dette er så kjent at alle har hørt det tusen ganger. Inkluderer derfor en video fra en ep Cave gav ut med Shane McGowan, den eviggrønne What a Wonderful World (for øvrig min bryllupssang...),og en versjon av Hey Joe med den berømte jazzbassisten Charlie Haden. Men må jo ha med en "hit" eller to. The Mercy Seat får meg til å angre på at jeg ikke dro på Oslokonserten hans nylig. En veldig søt versjon av Henry Lee, med hans daværende kjæreste Polly Jean kan også være verdt å få med seg.

13.Kate Bush. For mange bare gal og eksentrisk, for oss andre: en av verdens beste sangkomponister, med stadig evne til fornyelse og med et tekstlig univers ulikt noen andre. Dessverre har hun en litt underlig - og selvsentrert - smak når det gjelder musikkvideoer, og hun har ikke gjort konserter siden 1982, og de var litt vel folkehøyskoleaktige. Kate har alltid vært interessert i filmatiske referanser i tekstene, men på 80-tallet prøvde hun å gjøre videoene sine til en slags kortfilmer, og faktisk ikke med så ille resultat. Cloudbusting, med Donald Sutherland som "kjærlig" far med ønske om en sønn og et slags prosjekt om å fange skyene, er en utrolig sang på alle måter. Men la oss ikke glemme den mer... eksentriske siden heller. Det lages altfor få sanger om massemord, men the Wedding List burde vel vært på soundtracket til Kill Bill. Vi får anta at både Tarantino og Kate hadde sett den japanske hevnfilmen Lady Snowblood... Over til Them Heavy People, som jeg tror kanskje handler om å bli rørt ved synet av gravide. Vanskelig å si hva dagens ungdom ville sagt til denne opptredenen. Man får avslutte med en sang om å innfinne seg med sine mentale begrensninger (tror jeg), og det kan jo passe: Sat in Your Lap.

14.Peter Gabriel. Ikke tilfeldig at han følger rett etter Kate, men siden Don't Give Up er hørt i hjel, kan man glede seg over denne sjeldne perlen fra et Juleshow fra 1979, Another Day. Men han må vel komme til på egen hånd også: Lay Your Hands On Me, kan tyde på et slags Messiaskompleks blant disse artistene som gjerne vil redde verden, men det som skjer fem minutter inn i sangen må uansett være risikabelt. Tror ikke sikkerhetsvakter kan redde situasjonen hvis noe går galt. 80-tallet var et underlig tiår, fullt som det var av den største talentløshet og smakløshet og moralløshet, men en genuint god sang som Mercy Street greide allikevel å bli en liten slager. La oss avslutte i det samme showet vi startet med: Here Comes the Flood, en sang som heller ikke er blitt mindre aktuell med årene.

15.Tom Waits. Hvis den nye operaen i Oslo hadde ønsket å begynne å gjøre seg fortjent til pengene den kostet, burde de vel satt jord og himmel i bevegelse for å få denne mannen dit. Men nei. De sa bare nei da tilbudet kom. Dette er kanskje ikke hele historien, men siden operaen har valgt å ikke gjøre oss kjent med den, velger jeg å bruke ordet Idioter (så får jeg trekke det tilbake senere om det viser seg at historien har flere sider). Her er Chocolate Jesus.Og her er Make it Rain. Men han er jo ikke bare en bråkebøtte. Her er litt jazz/tango fra 1981: Broken Bicycles/The Tango. Og hvis Oslooperaen finner bedre vokalprestasjoner eller opptredener enn Jesus Gonna Be Here, skal jeg... nei, det er utenkelig. Idioter. Vel det er nok allikevel ikke så trist som Christmascard From A Hooker In Minneapolis.

16. Midnight Oil, som fikk en hit med Beds are Burning, har hatt en lang karriere, godt hjulpet av den 2 meter høye totalt hårløse fronfiguren Peter Garrett. The Power and the Passion var en tidlig socially conscious hit i Australia. Fantastisk å se den mannen danse. De som kjenner til Blood Meridian vil kanskje tenke i samme baner som jeg.

17. The The. Får nøye oss med nesten-hiten The Beat(en) Generation, med Johny Marr sitt veldig The Smiths-aktige gitarspill, og et liveopptak fra en annen av sangene fra mesterverket Mind Bomb, Armageddon Days Are Here Again. Av og til er det greit å mene noe med musikken, selv om det ikke alltid er like subtilt. Men jeg føler at de politiske kommentarene til Matt Johnson i hvert fall ikke var etter sin tid...

18. Blondie. Hva ville en liste fra 80-tallet vært uten dekadent og livstrøtt tyggegummipop? En av de første videoene jeg kan huske å overvære er Dreaming, og det kan jo forklare så meget. Tror forøvrig at Bergenspolitiet kunne gjort større narkotikabeslag på dette partyet enn på Amy Winehouses hotellrom. Det er viktig å posere, men Debbie Harry kunne faktisk synge også, som vi kan se i denne liveversjonen av Picture This. For mer posering, la oss se og høre evighiten Heart of Glass og den nesten like fengende Sunday Girl. Er der bare jeg som tenker på Laura Palmer her? Blondie ble oppløst ca 1983, og etter en filmkariere for Debbie Harry og sykdom for ektemannen, prøvde de seg på nytt i 1999 og fikk faktisk en ny slager med Maria.

Dette var noe av lyttingen min på 80-tallet. Men jeg har litt dårlig samvittighet for ikke å ha inkludert flere av feilskjærene. City Boy, var ett, med en underlig blanding av Metall og Bee Gees (Nei, det er ikke Supertramp...)The Day the Earth Caught Fire gjør meg glad for ikke å ha vært gammel nok til å velge klesstil i 1979 eller noe slikt. (Etter å ha hørt denne sangen et par ganger på rad nå, begynner jeg faktisk nesten å like dette. Hm...)

De senere år (etter 1997, sånn ca.) har jeg blitt værende i en genre som sjelden byr på mange skarpe kanter i lytteropplevelsen. Det betyr dog ikke at den er ufarlig. Men det går sjelden direkte fort. Jeg snakker selvsagt om Country, alternativ eller ikke, musikk som har kontakt med jorden vi står på, ekte musikk, som det heter. Her må man nevne, først og fremst Bonnie Prince Billy, Handsome Family, Calexico, Lila Downs, Townes van Zandt, Guy Clark. Nevnte jeg Bonnie Prince Billy? Ja, og så Will Oldham, da. (Disse og andre får få sine videoer i neste bloginnlegg.)
Jeg har ærlig talt problemer med å finne bedre musikk enn dette, og det må være forklaringen på at jeg blir ganske glad de få gangene jeg klarer å sette pris på annet enn den alternative countryen min, eller de klassiske platene, og liksom beviser for meg selv at jeg fremdeles har det, at jeg ennå kan finne nye grupper som er verdt å følge. Jeg merket det da jeg hørte Franz Ferdinands første, at den lett urytmiske dansefoten min ennå hadde ting å bevise. Jeg visste det da jeg hørte Arcade Fire’s første skive - det er visst det de kaller plater i Oslopressen - og var begeistret nok til å kjøpe den neste (som var enda bedre). Jeg henger ennå med. Kanskje var det da at jeg bestemte meg for at det ikke skulle være siste gangen jeg var i stand til å ta innover meg noe nytt. Så nå nylig har jeg blitt oppmerksom på en ung mann ved navn Marshall Mathers III. Han er såpass nyskapende at han har valgt å benytte et pseudonym eller to. Tar jeg ikke helt feil kan dette fort bli populært blant folket. Denne mannen har fremtiden foran seg. La oss bare håpe plateselskapene er fornuftige nok til å signere ham. Dessuten er det en gruppe fra Seattle som har hentet inspirasjon fra østlig mystikk og religion i sitt navnevalg som jeg tror kan bli riktig så populære i fremtiden. La oss bare håpe at den unge vokalisten og låtskriveren ikke finner på noe dumt. Som å gifte seg.

torsdag 26. juni 2008

Rettelse

Så, for en tur i skammens hjørne: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg ved en anledning i denne bloggen brukte frasen "så og si". Dette beklager jeg på det sterkeste. Det korrekte er jo "så å si" og siden enhver forklaring av tabben vil være en bortforklaring, skal jeg fatte denne unnskyldningen i korthet. Jeg håper ingen har tatt alvorlig skade av dette bruddet på anstendig rettskrivning, men hvis man allikevel mener en skade - gjerne sjelelig - er skjedd, bør man ta kontakt i kommentarfeltet slik at vi kan komme fram til en minnelig botsøvelse. Med oppriktig anger og gode ønsker for framtiden, etc., etc.

onsdag 25. juni 2008

Når Villdyret Bråker

Det er ikke alle i landet som har like mye til overs for villdyrene blant oss. Jeg snakker i denne sammenheng om den firbeinte eller – i ørnens tilfelle – vingekledte varianten. Det er imidlertid nesten rørende å se hvilke grupper som kan finne sammen når situasjonen blir kritisk nok. De eneste som kan mobilisere et skikkelig flertall for en solid rovdyrbestand i Norge, uavhengig av diverse falsktklingende alarmbjeller, er yngre Høyre-velgere fra Oslo og landets kommunister generelt (og en del sosialister). Hadde det ikke vært for at landet har havnet i den uheldige situasjon å ha innsatt som ny statsråd, Landbruksminister Lars Peder Brekk, ville jeg slått en vits eller to om kommunistenes allianse med Oslofiffen (eller er det Oslosossen?). Som situasjonen nå er, finner jeg imidlertid enhver motstand mot Brekk som så verdifull at den ikke egner seg for lettsindigheter.

- Under denne regjeringen har det vært en positiv utvikling med flere fellingstillatelser. Likevel må vi bli enda flinkere til å gi fellingstillatelser raskt. Jeg har vært kritisk til dette lenge, og mener vi fortsatt har mer å gå på.
Jeg er glad for at Brekk snakker med Aftenposten og ikke med meg. Man har temperament, selv om mange nekter å tro det. Brekk mener at man nå skal begynne å felle dyr før de har gjort noe, sånn i tilfelle. Det bør kanskje ikke overraske de av oss som har tilbrakt en del tid på Senterpartiets nettsider:

”Hva hvis rovdyra holdt til i ditt nabolag og spiste levebrødet ditt? Har du noen gang tenkt over hvordan du ville ha følt det hvis ulven lusket rundt ditt hushjørne. Hva hadde du gjort hvis rovdyra ødela livsgrunnlaget ditt?”
Dette er de nøytrale åpningsordene på en side som kan skremme de fleste barn fra å ha et noenlunde normalt forhold til naturen. Senere følger det gullkorn som ”Livskvaliteten til folk i rovdyrutsatte områder er betydelig redusert. Rovdyr dreper hunder på gårdsplassen der barna leker. Folk tør ikke lengre plukke bær og bruke skogen som før”.
Ja, det er riktig at ulver har drept hunder, nærmere bestemt ca. 5 i året, men det er jakthunder og ikke på gårdsplasser ”der barna leker”.

Når det gjelder ”frykten folk føler”, har vi nesten ikke på noe punkt i historien hatt færre rovdyr i Norge. Siden 1800 har 11 mennesker blitt drept av bjørn i Norge. Det siste tilfellet var i 1906. (Jeg ser bort fra Svalbard, der fire mennesker er drept av isbjørn siden 1971). Hvor farlig er det egentlig å gå i skogen? Årlig må 500 mennesker legebehandles for hundebitt i Norge. Burde ikke SP bruke noe av sin massive omtanke for menneskeheten på å forby hundehold?

NÆRINGSTAP, roper SPs nettsider: ”Store områder tømmes for beitedyr og inntektene fra andre utmarksressurser blir borte. I 1983 var det nærmere 37 000 bruk med sau i Norge, i 2006 var tallet i underkant av 16 000 bruk”. Jaha, så det er ulven som er skyld i fraflytning og samlingen av mindre bruk i større enheter. Det har altså ikke noe med globalisering og oppkjøpskapitalisme å gjøre? Det kan godt være at en politikk som har tillatt sammenslåingen av mindre driftsenheter og mer kontroll på færre og grådigere hender ikke har vært av det gode, men det virker urimelig at gamle Gråbein, som jeg liker å kalle den utsultede tassen, skal klandres for dette. Vel er han slu, men jeg tviler på at han skjønner seg på aksjeporteføljer eller storkapitalisme generelt.

”Med svenskenes rikelige forekomst av ulv er det i teorien faglig forsvarlig å felle alle norske individer uten at det truer den samlede bestandens overlevelse,” fortsetter Senterpartiet. Èn ting er at dette ikke er riktig: Ulvebestanden i Skandinavia er ikke direkte utrydningstruet, men den er definert som sårbar. Å plutselig skyte alle dyr som forviller seg til Norge er ikke uten følger. Dessuten er det underlig at Norge, kun fordi SP ønsker det, skal frasi seg alle forpliktelser i denne saken. Jeg regner med at en del svenske sauebønder gjerne skulle sett at deres ulvebestand ble frisert. Er ikke artenes overlevelse i det hele tatt et internasjonalt ansvar? Blir ikke Norge dessuten et fattigere land uten ulven, uten en gang sjansen for at det skal kunne eksistere bjørn her?

Ulven er kanskje den siste gjenlevende fra eventyrene etter at Espen Askeladd ble toppidrettsmann og Kjerringa Med Staven havnet på et underbemannet sykehjem og falt stygt en natt og ingen kom for å hjelpe. (Hvis dette ikke er satire på høyt nivå, vet ikke jeg… Og her kommer føleriet, eller Herbjørg Wassmo-biten, som det også kalles:) Ulven hører til novellene til Gogol, til lange russiske fortellinger om en tid som ikke lenger er. Den er naturen slik den en gang var, slik den nesten ikke lenger kan være, og vi er fattigere for det. Ulven er en kontakt med noe dypt i oss (sa han med nordnorsk kvinnestemme), noe politikerne neppe vet hva er, men noe, noe som må eksistere, noe som må være der ute for at vi skal leve. Den står for oss siden vi ikke lenger kan stå der, den jager, den går mellom landegrensene og bryr seg lite seg om kartografi. Den levde en gang med oss, blant oss, og når den ulte var vi glade for å være innendørs, og den minte oss på det og den lettelsen har vi glemt. Jeg er glad for at det ennå finnes spor i norden den kan tråkke. Hvis jeg en gang får barn vil jeg at det skal vite hva en ulv er. Det er naturlig å frykte den, men det er en god frykt, det er en frykt som fantasien trenger for å vokse.

Selvsagt vil bøndene i Hedmark og Sør-Trøndelag si at fantasi er vel og bra, men det er ikke fantasi at de mister tretti til førti tusen sauer i året til rovdyrene. Det er jeg klar over, selv om de fleste antar at disse tallene er sterkt overdrevne. Ofte blir fallskader og lignende rapportert som rovdyrskader, ettersom bøndene får god kompensasjon for dette. Vi har ikke hatt over tjue ulver i landet de siste tretti årene. De har god appetitt. Og ja, jeg vet at bjørn (mellom 50 og 70 individer) og gaupe (350-400 individer) også dreper uten å spise byttet.

Men selv om tallene skulle være korrekte, mister bøndene 75% av dyrene sine av andre årsaker enn rovdyrangrep (ifølge egne tall). I stedet for å sette alt inn på å kutte i de siste 25 prosentene ved å plaffe ned det vi har av ulvebestand i landet, kunne man kanskje forsøke å hente inn noen prosent fra fallskadene, fra noen av de 100.000 dyrene som forsvinner av andre grunner. Det er i alle tilfelle ikke rovdyrene som driver folk fra gård og grunn, og det vet Senterpartiet.

Men ulven er en symbolsak i Norge, der den altså står som gallionsfigur for alt negativt som har hendt norsk småbruksnæring de siste tjuefem årene. I 2005/2006 regnet man med at vi hadde 16-19 ulver i landet. Året etter slo Senterpartiet varsku, ettersom det tydet på at vi da hadde mellom 19 og 21 dyr. Sannheten er jo at det kunne dreie seg om 19 dyr begge årene, og slett ikke var snakk om noen økning. Det er allikevel ikke så alvorlig som at bestanden det siste året (2007/2008) er blitt halvert.

I denne situasjonen er det så at Senterpartiet får seg en ny konstituert leder som i samme slengen fyker inn som Landbruksminister med uttalelser som dette: ”som landbruksminister vil jeg selvsagt følge nøye med på hva Miljøverndepartementet foretar seg. Jeg mener dette handler om trygghet for beitedyr, men også for folk som bor i distriktene. Det kan ikke være slik at man må gå med børsa i hånden fra huset og over til fjøset”.

Denne type utsagn, fjernt fra all virkelighet, har kun som mål å skremme og glatte over de virkelige grunnene til at småbrukene i Norge aldri kan forvente seg den tryggheten de hadde i etterkrigstiden. Det henger delvis sammen med de alliansene SP inngikk på hele 90-tallet, men siden jeg nødig vil havne i samme typen retorikk som politikerne, skal jeg ikke klandre dem for fortidens synder. Det ser ut til at jeg vil få mer enn nok med å klandre dem for dagens. (Nok en veslevoksen punchline der..)