torsdag 26. juni 2008

Rettelse

Så, for en tur i skammens hjørne: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg ved en anledning i denne bloggen brukte frasen "så og si". Dette beklager jeg på det sterkeste. Det korrekte er jo "så å si" og siden enhver forklaring av tabben vil være en bortforklaring, skal jeg fatte denne unnskyldningen i korthet. Jeg håper ingen har tatt alvorlig skade av dette bruddet på anstendig rettskrivning, men hvis man allikevel mener en skade - gjerne sjelelig - er skjedd, bør man ta kontakt i kommentarfeltet slik at vi kan komme fram til en minnelig botsøvelse. Med oppriktig anger og gode ønsker for framtiden, etc., etc.

onsdag 25. juni 2008

Når Villdyret Bråker

Det er ikke alle i landet som har like mye til overs for villdyrene blant oss. Jeg snakker i denne sammenheng om den firbeinte eller – i ørnens tilfelle – vingekledte varianten. Det er imidlertid nesten rørende å se hvilke grupper som kan finne sammen når situasjonen blir kritisk nok. De eneste som kan mobilisere et skikkelig flertall for en solid rovdyrbestand i Norge, uavhengig av diverse falsktklingende alarmbjeller, er yngre Høyre-velgere fra Oslo og landets kommunister generelt (og en del sosialister). Hadde det ikke vært for at landet har havnet i den uheldige situasjon å ha innsatt som ny statsråd, Landbruksminister Lars Peder Brekk, ville jeg slått en vits eller to om kommunistenes allianse med Oslofiffen (eller er det Oslosossen?). Som situasjonen nå er, finner jeg imidlertid enhver motstand mot Brekk som så verdifull at den ikke egner seg for lettsindigheter.

- Under denne regjeringen har det vært en positiv utvikling med flere fellingstillatelser. Likevel må vi bli enda flinkere til å gi fellingstillatelser raskt. Jeg har vært kritisk til dette lenge, og mener vi fortsatt har mer å gå på.
Jeg er glad for at Brekk snakker med Aftenposten og ikke med meg. Man har temperament, selv om mange nekter å tro det. Brekk mener at man nå skal begynne å felle dyr før de har gjort noe, sånn i tilfelle. Det bør kanskje ikke overraske de av oss som har tilbrakt en del tid på Senterpartiets nettsider:

”Hva hvis rovdyra holdt til i ditt nabolag og spiste levebrødet ditt? Har du noen gang tenkt over hvordan du ville ha følt det hvis ulven lusket rundt ditt hushjørne. Hva hadde du gjort hvis rovdyra ødela livsgrunnlaget ditt?”
Dette er de nøytrale åpningsordene på en side som kan skremme de fleste barn fra å ha et noenlunde normalt forhold til naturen. Senere følger det gullkorn som ”Livskvaliteten til folk i rovdyrutsatte områder er betydelig redusert. Rovdyr dreper hunder på gårdsplassen der barna leker. Folk tør ikke lengre plukke bær og bruke skogen som før”.
Ja, det er riktig at ulver har drept hunder, nærmere bestemt ca. 5 i året, men det er jakthunder og ikke på gårdsplasser ”der barna leker”.

Når det gjelder ”frykten folk føler”, har vi nesten ikke på noe punkt i historien hatt færre rovdyr i Norge. Siden 1800 har 11 mennesker blitt drept av bjørn i Norge. Det siste tilfellet var i 1906. (Jeg ser bort fra Svalbard, der fire mennesker er drept av isbjørn siden 1971). Hvor farlig er det egentlig å gå i skogen? Årlig må 500 mennesker legebehandles for hundebitt i Norge. Burde ikke SP bruke noe av sin massive omtanke for menneskeheten på å forby hundehold?

NÆRINGSTAP, roper SPs nettsider: ”Store områder tømmes for beitedyr og inntektene fra andre utmarksressurser blir borte. I 1983 var det nærmere 37 000 bruk med sau i Norge, i 2006 var tallet i underkant av 16 000 bruk”. Jaha, så det er ulven som er skyld i fraflytning og samlingen av mindre bruk i større enheter. Det har altså ikke noe med globalisering og oppkjøpskapitalisme å gjøre? Det kan godt være at en politikk som har tillatt sammenslåingen av mindre driftsenheter og mer kontroll på færre og grådigere hender ikke har vært av det gode, men det virker urimelig at gamle Gråbein, som jeg liker å kalle den utsultede tassen, skal klandres for dette. Vel er han slu, men jeg tviler på at han skjønner seg på aksjeporteføljer eller storkapitalisme generelt.

”Med svenskenes rikelige forekomst av ulv er det i teorien faglig forsvarlig å felle alle norske individer uten at det truer den samlede bestandens overlevelse,” fortsetter Senterpartiet. Èn ting er at dette ikke er riktig: Ulvebestanden i Skandinavia er ikke direkte utrydningstruet, men den er definert som sårbar. Å plutselig skyte alle dyr som forviller seg til Norge er ikke uten følger. Dessuten er det underlig at Norge, kun fordi SP ønsker det, skal frasi seg alle forpliktelser i denne saken. Jeg regner med at en del svenske sauebønder gjerne skulle sett at deres ulvebestand ble frisert. Er ikke artenes overlevelse i det hele tatt et internasjonalt ansvar? Blir ikke Norge dessuten et fattigere land uten ulven, uten en gang sjansen for at det skal kunne eksistere bjørn her?

Ulven er kanskje den siste gjenlevende fra eventyrene etter at Espen Askeladd ble toppidrettsmann og Kjerringa Med Staven havnet på et underbemannet sykehjem og falt stygt en natt og ingen kom for å hjelpe. (Hvis dette ikke er satire på høyt nivå, vet ikke jeg… Og her kommer føleriet, eller Herbjørg Wassmo-biten, som det også kalles:) Ulven hører til novellene til Gogol, til lange russiske fortellinger om en tid som ikke lenger er. Den er naturen slik den en gang var, slik den nesten ikke lenger kan være, og vi er fattigere for det. Ulven er en kontakt med noe dypt i oss (sa han med nordnorsk kvinnestemme), noe politikerne neppe vet hva er, men noe, noe som må eksistere, noe som må være der ute for at vi skal leve. Den står for oss siden vi ikke lenger kan stå der, den jager, den går mellom landegrensene og bryr seg lite seg om kartografi. Den levde en gang med oss, blant oss, og når den ulte var vi glade for å være innendørs, og den minte oss på det og den lettelsen har vi glemt. Jeg er glad for at det ennå finnes spor i norden den kan tråkke. Hvis jeg en gang får barn vil jeg at det skal vite hva en ulv er. Det er naturlig å frykte den, men det er en god frykt, det er en frykt som fantasien trenger for å vokse.

Selvsagt vil bøndene i Hedmark og Sør-Trøndelag si at fantasi er vel og bra, men det er ikke fantasi at de mister tretti til førti tusen sauer i året til rovdyrene. Det er jeg klar over, selv om de fleste antar at disse tallene er sterkt overdrevne. Ofte blir fallskader og lignende rapportert som rovdyrskader, ettersom bøndene får god kompensasjon for dette. Vi har ikke hatt over tjue ulver i landet de siste tretti årene. De har god appetitt. Og ja, jeg vet at bjørn (mellom 50 og 70 individer) og gaupe (350-400 individer) også dreper uten å spise byttet.

Men selv om tallene skulle være korrekte, mister bøndene 75% av dyrene sine av andre årsaker enn rovdyrangrep (ifølge egne tall). I stedet for å sette alt inn på å kutte i de siste 25 prosentene ved å plaffe ned det vi har av ulvebestand i landet, kunne man kanskje forsøke å hente inn noen prosent fra fallskadene, fra noen av de 100.000 dyrene som forsvinner av andre grunner. Det er i alle tilfelle ikke rovdyrene som driver folk fra gård og grunn, og det vet Senterpartiet.

Men ulven er en symbolsak i Norge, der den altså står som gallionsfigur for alt negativt som har hendt norsk småbruksnæring de siste tjuefem årene. I 2005/2006 regnet man med at vi hadde 16-19 ulver i landet. Året etter slo Senterpartiet varsku, ettersom det tydet på at vi da hadde mellom 19 og 21 dyr. Sannheten er jo at det kunne dreie seg om 19 dyr begge årene, og slett ikke var snakk om noen økning. Det er allikevel ikke så alvorlig som at bestanden det siste året (2007/2008) er blitt halvert.

I denne situasjonen er det så at Senterpartiet får seg en ny konstituert leder som i samme slengen fyker inn som Landbruksminister med uttalelser som dette: ”som landbruksminister vil jeg selvsagt følge nøye med på hva Miljøverndepartementet foretar seg. Jeg mener dette handler om trygghet for beitedyr, men også for folk som bor i distriktene. Det kan ikke være slik at man må gå med børsa i hånden fra huset og over til fjøset”.

Denne type utsagn, fjernt fra all virkelighet, har kun som mål å skremme og glatte over de virkelige grunnene til at småbrukene i Norge aldri kan forvente seg den tryggheten de hadde i etterkrigstiden. Det henger delvis sammen med de alliansene SP inngikk på hele 90-tallet, men siden jeg nødig vil havne i samme typen retorikk som politikerne, skal jeg ikke klandre dem for fortidens synder. Det ser ut til at jeg vil få mer enn nok med å klandre dem for dagens. (Nok en veslevoksen punchline der..)

fredag 20. juni 2008

Den Hellige Ånd

Endelig en gladnyhet for de mange av oss som har etterlyst også en åndelig side i dette Fotball-EM. Det er riktignok ikke noen nyhet per se, men siden jeg ikke var så innforstått med hele Portugals EM-tropp som jeg burde vært, sperret jeg opp øynene da jeg så at de stilte med ingen ringere enn Den Hellige Ånd som andre reservekeeper. Han ble tatt ut i siste liten, ettersom Quim, som hadde håp om å ta Ricardos plass, ble skadet. (Websters Dictionary har forøvrig følgende definisjon av Quim: "a vulgar term for a woman's genitals, specif. the vagina", og vi husker jo alle James Joyces linje fra Ulysses:"Ho! What do I here behold? Were you brushing the cobwebs off a few quims?"). Men han er jo ikke engelsk, så dette ble litt barnslig. Jeg hadde tenkt å snedig holde den åndelige siden opp mot det profane, men føler at det gikk i vasken.

Nuvel. Tilbake til hovedpersonen selv: Nuno Espirito Santo, eller bare Espirito Santo, som det står i laguttaket, er bare 2.keeper på Porto, men fikk allikevel tillit i landslagstroppen, selv om han aldri har spilt en kamp for dem. Dette har bare begrenset interesse, men for de av oss med et lite kjennskap til latinske språk, er det bort imot sensasjonelt at Den Heilage Ande, som han heter på nynorsk, ikke får spille fast hverken på klubb- eller landslag.

Fotballen har hatt mange Jesuser, men dette er første gangen at et annet medlem av treenigheten har fått plass i et Fotball-EM. Med tanke på Ricardos innsats i gårsdagens kvartfinale mot Tyskland, tenker jeg at pinsens far kunne bundet Ballack og fått ham fra å synde i større grad enn det feltsvake førstevalget.

torsdag 19. juni 2008

Statistikk og Stand


Man er jo innstilt på å passe inn i samfunnet, men det hender man blir usikker på hvordan. Kunne man bare ha en instans som informerte en om hva andre personer i samme samfunnsklasse og livssituasjon gjør med livet sitt, ville det ikke være vanskelig å justere sin egen samfunnsdeltagelse deretter.

Etter litt grunning slo det meg at en slik instans er ikke bare en drøm, men har en rosenrød virkelighet et sted på østlandet. Statistisk Sentralbyrå - eller SSB blant kjennere - gir ikke bare jobber til mennesker som neppe hadde hatt jobber uten byråets eksistens, men kan tilby verdifulle korrektiv til oss som ennå ikke helt har funnet plassen vår i sosialdemokratiet ("matriarkatet der borte i Oslo", som Georg Johannesen yndet å kalle det).

Skal jeg være ærlig, så oppsøkte jeg SSBs sider i håp om å få styrket en teori jeg hadde om at kinobesøket i landet var dalende grunnet høyere priser og større grad av utrivelighet, som beskrevet i en tidligere post. Det viste seg å ikke være korrekt. Mens 64 av hundre oppsøkte kinoen på tidlig nittitall, var tallet nå blitt ca 80 av hundre. At flere mennesker patroniserer kinoen betyr ikke at det selges flere billetter, men jeg var i farten ikke i stand til å få bekreftet eller avkreftet sannhetsgehalten i denne sammenhengen. Lett rasende over at jeg sannsynligvis hadde tatt feil, bestemte jeg meg for å lese hele kulturmeldingen till SSB på ren trass.

Etter mange sider og grafer jeg overfladisk kastet utålmodige blikk på, begynte jeg å lete etter min egen samfunnsklasse i tallene. Jeg kom fram til at jeg havnet under rubrikken "Høy utdanning/Lav inntekt". Ifølge undersøkelsen er jeg den største forbrukeren av "Populærkonserter", "Folkebibliotek" og noe som de kalte "Kulturfestivaler". Jeg var litt usikker på hva dette siste var for noe, og det var også SSB, som sa at det kanskje var det samme som populærkonserter. Det var litt skuffende. Når jeg hørte ordet kulturfestival begynte jeg å tenke på middelalderturneringer og mer eller mindre hedenske seremonier i det grønne. Hvor festlig hadde det ikke vært om oss med høy utdanning og lav inntekt brukte den fattislige fritiden vår på å heise seidelen og skåle i gammelt brygg mens mennesker i rustning braket mot hverandre på en snart gjørmete arena, hester som stormet mot hverandre med ridderne balanserende lansene sine og en av dem braker i bakken og de må kjempe resten av kampen med sverd?
Eller kanskje vi kunne møtes under maistaven midt på sommeren, med planter i håret og hippieliknende mennesker sprettende rundt i feiring av ulike fruktbarhetsguder eller gudinner. Vel, det hadde kanskje ikke vært så festlig, og jeg er ikke sikker på at jeg ville likt å være tilstede, men det hadde i det minste gitt min klasse en viss mystikk, et snev av annerledeshet. "Forbruker av Folkebibliotek" virker uendelig kjedelig i forhold.

Etter å ha slått fast at jeg for å være tro mot min stand burde unngå eksentriske viderverdigheter av noe slag, rettet jeg oppmerksomheten mot den kanskje mest usympatiske klassen: Dem med høy utdanning og høy inntekt. (Jeg er litt usikker på om jeg misliker disse mer enn dem med lav utdanning og høy inntekt. Det finnes selvsagt meget hyggelige enkeltpersoner i disse kategoriene, men som klasse - og i mange konkrete tilfeller -  er de begge ofte ufyselige).

Høy utdanning/høy inntekt er størst forbruker av : Ballett/ Danseforestilling, Kunstutstilling, Tro/Livssynsmøte. Jaha. Dette mønsteret sammenfaller forøvrig med en annen kategori: Kvinner. Jeg vil tro at det dermed ikke er sagt at alle kvinner er høyt utdannede og har høy inntekt. Imidlertid liker tydeligvis kvinner de samme tingene som de rike og velutdannede. Eller kanskje det er omvendt. Undersøkelsen sier bare hvorvidt man har vært til stede på et slikt arrangement, ikke om man likte det man så. Kanskje har de rike funnet et nytt sjekkested her, siden de så og si er uten konkurranse fra andre menn, eller muligens er de nødt til å oppsøke arrangementene i kraft av å sitte i et eller flere styrer. Man har en tendens til å velge fra samfunnseliten når styreverv utdeles, og besøkstallene på ballett og danseforestillinger, f.eks., er forsvinnende små i forhold til de andre kategoriene, så det skal ikke mye til for å dominere statistikkene.

Det som slo meg som mest overraskende var imidlertid kategorien Tro/Livssyns- møter, der representasjonsandelen økte med inntekten. Jeg regner med at denne kategorien innbefatter vanlige kirkegjengere - om enn sporadiske - såvel som the lunatic fringe i Livets Ord o.l. Man skulle således tro at de fleste klassene oppsøkte kirken for mer eller mindre uunngåelige besøk, som bryllup, gravferd og dåp. Det gjør meg redd for at den virkelige forskjellen her inntreffer i de ”mer karismatiske menighetene”, som noen kaller det.

En stor parentes:(Man skal være forsiktig med å henge ut enkeltgrupper, men dette er en type menighet som selv sjelden holder igjen når det gjelder å hevde sin eneståendehet på bekostning av alle som ikke passer inn i deres verdensbilde.Torstein Dahles advarsel fra 2005 betegner situasjonen her. Hvis man vil gjenoppleve hvordan Hagen fremførte sitt budskap under sin siste opptreden med Flaaten, finner man talen hans her. Det er verdt å merke seg at Hagen forsøker å misbruke Nordahl Grieg, men tillegger ham dessverre et sitat som tilhører Øverland (Du skal ikke tåle så inderlig vel...)Det er betegnende for omgangen med fakta i denne talen).For en illustrasjon av Flaatens smålighet,riktignok fra BT som sjelden er etterrettelig i religiøse spørsmål, kan man trykke her, og siden jeg ikke vil være urettferdig kan man her lese Flaatens egen beskrivelse av forholdene rett før han måtte gå av som leder. La meg sist i denne seksjonen kort henlede oppmerksomheten på Flaatens egen bok,"En Familie Etter Guds Hjerte". Jeg får nøye meg med å si at jeg håper min kone aldri befinner seg i samme rom som denne mannen. Og at det var greit å finne ut at vi har noe til felles, ettersom vi begge mener at Se Og Hør forderver menneskesinnet).

Uten å ha drevet feltarbeid på området, føler jeg at jeg har sett tilstrekkelig med Tv-programmer om fremskrittspartimenighetene til å kunne anta at en viss pekuniær gjenytelse er en av bærebjelkene i disse noe ustabile rommene i guds hus. Jeg får velge å se det som positivt at de ikke bare lurer pengene fra folk som ikke har råd til å avse dem, slik jeg trodde, men faktisk mottar gaver fra en gruppe som ikke merker forskjell om lommeboken skulle veie en eller to kilo. Det er dog skremmende at velutdannede mennesker kan synes at ”pastor” Flaaten og andre som ham (for de er vel alle slik?) bør lede noe som helst. At de velutdannede i dette tilfellet også er rike er en fattig trøst.

P.S. Jeg innser at det ovenstående ikke er kremen av verken ironi eller satire, så la meg til sist understreke at alt dette er venstrehåndsarbeid, og venstrehånden min er uvanlig svak. Det slo meg også at gruppen som prosentvis var mest svarvillig, var ”lav utdanning/lav inntekt”. Mer om det siden.

onsdag 18. juni 2008

Om Gallup og Salg, Del 1: Spør Ikke Hvem Telefonen Ringer For.

Hei, er Marta inne?, spurte en blidaktig stemme på telefonen.
Hva gjelder det, og hvem ringer?, spurte jeg.
Nei, jeg lurte på om Marta var inne, svarte hun.
Det var ikke det jeg spurte om, svarte jeg tilbake, strengere i stemmen.
Eh...
Er det ikke vanlig kotyme å presentere seg når man ringer til noen?, halvt spurte, halvt klandret jeg henne. Jeg følte det underlig å bruke ordet kotyme, men bestemte meg for at det var på sin plass.
Du kjenner ikke Marta, gjør du? Er det ikke da vanlig å bruke fullt navn?
Hun sa igjen Eh... Vi var begge stille. Dette er fra Mr. Music, kom det endelig Vi tenkte Marta kunne være interessert i en gratis CD med masse kul musikk.
Så det tenkte dere. Men det er ikke helt gratis, er det vel?
Jo, det er helt gratis, dere må bare betale porto, 60 kroner i porto.
Vi har reservert oss mot telefonsalg ved Brønnøysundregisteret, sa jeg, men visste av erfaring at dette neppe kom til å bety stort for vedkommende, annet enn et visst ubehag ved å høre et ord som klang svakt av noe offisielt, noe juridisk, noe hun ikke helt kunne sette fingeren på.
Ja, men er Marta der?, fortsatte hun, som om intet hadde skjedd siden åpningsspørsmålet hennes var stilt med utrettelig vane.
Jeg ble sint, merket jeg, og det skal strengt tatt ikke mye til. Det er vanlig kotyme, ropte jeg, hvis en viss heving av stemmevolumet kan kalles roping, det er vanlig KOTYME å presentere seg når man ringer til noen og vi er registrert på Brønnøysundregisteret og hvem har gitt dere dette telefonnummeret, er det Telenor?!, adjø!!
Jeg la på, svakt oppgitt over meg selv for at jeg hadde mistet besinnelsen. Jeg burde vite bedre, jeg burde ikke begynne å snakke i tunger.

De fleste av oss vet bedre enn å begi seg inn i diskusjoner med telefonselgere. Det er bare å legge på, eventuelt å ta av røret, som jeg av og til gjør, og la det ligge der til motparten forhåpentligvis har brukt noen minutter på å snakke til ingen. Det er barnslig og det koster ingenting. En gang prøvde jeg å få ut av selgeren hvem som hadde levert dem ringelistene, men fikk da beskjed om å ringe til et kundeklagenummer - eller noe slikt - som sikkert kostet 20 kroner i minuttet, så jeg gav opp lenge før jeg hadde tilstrekkelig materiale til å fremføre en klage til Brønnøysund.

Men hva gjør vi når det kommer til telefonsalgets litt vakrere slektning: spørreundersøkelsen?

Det var en tid da jeg pleide å si ja, jo, jeg har litt tid, tjue minutter, sier du?, jo jeg har tid til det. Samvittighetsfullt, trodde jeg, besvarte jeg utallige spørsmål angående ting jeg brydde meg svært lite om, rangerte dem på en skala fra en til fem, fra svært godt til lite passende. I flere år gjorde jeg dette, selv om jeg hadde lite erfaring med de forskjellige bankene jeg skulle rangere, eller i liten grad benyttet meg av Stabburets nye varianter av frossenpizza. Jeg gav dem karakter, jeg synset om sannsynligheten for at jeg i en gitt situasjon kunne gjøre så eller slik. Ja, jo, sa jeg, det er mulig at service betyr like mye som pris, kanskje vil jeg en gang i fremtiden skifte bank, nei, Toros mexikanske suppe får ikke mer enn 3 på denne skalaen.

Men hva er det jeg besvarer, hvem sitt ærend er det jeg går her?, spurte jeg omsider meg selv.

Jeg tror omslaget kom da jeg fikk tilsendt i posten en "dagbok", der jeg skulle skrive opp alle transaksjoner jeg gjorde i løpet av en måned, legge til grunner for at jeg hadde handlet som jeg gjorde og besvare om jeg hadde sett noen reklamer den dagen som hadde fått meg til å overveie et bestemt produkt. "Vi spør bare", sa følgesskrivet, "om at du setter av en halv time hver dag til å besvare dette skjemaet". Som belønning kunne jeg etter endt oppgave vinne et flaxlodd.

Gallupbyrået som henvendte seg til meg så det altså som rimelig at jeg skulle bruke 15 timer på å utføre et arbeid bestilt av deres kunder. Lønnen var muligens et flaxlodd.

I tillegg til det prinsipielt betenkelige ved å besvare denne type spørsmål, tror jeg at det mest sjokkerte meg hvilken idiot de tok meg for. Kanskje hadde jeg ikke andre enn meg selv å takke. Det fantes sikkert lister et sted over folk som hadde vært naive nok til å velvillig la seg fritte ut over telefon om sine forbruksvaner. Jeg hadde vært stupid nok til å havne på en slik liste. Klart de tok meg for å være halvt eller helt tilbakestående...

Jeg begynte nå å tenke over at ingen spørsmål jeg hadde besvart i disse undersøkelsene hadde noen som helst samfunnsnytte. Det var ingen ny innsikt, jeg tror jeg hele tiden hadde visst det, men siden man aldri er forberedt på at telefonen skal ringe - slik en grusom lyd! - glemte jeg på nytt alle innsigelser hver gang en stemme sa at de ringte for Norsk Gallup eller andre statistikkbyrå. Tvert imot kunne spørsmålene kun være til hjelp for ethvert fornuftig menneskes hovedfiende: storkapitalen; dagligvarekjeder, banker, reklamebyrå, oljeprodusenter, bilfabrikanter, mediahus, datafirmaer, etc., som igjen er lakeier for de virkelig store korporasjonene. Jeg ville ikke jobbet for disse om jeg fikk betalt for det, men å utføre arbeid for dem uten å få betalt må sidestilles med åndelig og intellektuelt selvmord.

Men nå hadde jeg våknet fra min komatøse aksept av retten disse hadde til å maskere det faktum at jeg og alle vi andre gjorde arbeidet for dem ved å gi dem kunnskap om prossesser som hørte hjemme i våre hoder og ryggmarger. Neste gang en gallupstemme spurte om jeg kunne tenke meg å besvare noen spørsmål - det skulle ikke ta lang tid - spurte jeg henne om hvem som hadde bestilt undersøkelsen. Det hadde hun ikke anledning til å si, sa hun. Nei, da har ikke jeg anledning til å svare, svarte jeg.

Man føler seg så veslevoksen i slike tilfeller. Det er utgjort. Man jobber med dem eller mot dem, men hvor er tilfredsstillelsen, hvor er tegnet på at man har utgjort en forandring? "Da har ikke jeg anledning til å svare", svarte jeg. Er dette ironisk eller selvmotsigende? Det er i alle tilfelle ikke mye til hjelp.

Kino som Restaurant

Ja, det var ungdom man skulle vært! Jeg kan ikke huske at jeg i mine yngre dager pleide å irritere meg så kraftig over mine medmennesker. Man gikk f.eks. på kino med kamerater eller alene, og når filmen først begynte, etter reklamer som nesten gikk an å bivåne, siden den ene TV-kanalen min familie hadde tilgjengelig ikke var reklamefinansiert, lot man seg sjelden distrahere nok til å føle at opplevelsen var skjendet. Slik er det ikke lenger.

Én ting er at man må regne med en viss uro og nær manisk godterispising på de mest kommersielle utgivelsene. Med høylytte ekpsplosjoner og få øyeblikk av føleri lar det seg forsvare å gripe til popcorncontaineren (sic), da man kan håpe at tyggelydene forsvinner i det allmenne lydvolumet. Imidlertid har jeg merket en tendens til at de mest nevrotiske av tyggerne lar seg forgape slik i actionscenene at de for noen øyeblikk glemmer å spise. Når det så følger et relativt stille øyeblikk, velger de å ta igjen det tapte.

En annen ting er å ta med seg diverse eksotiske matretter på kino. To kvinner, som kom en halvtime for sent til filmen, hadde ved mitt forrige kinobesøk valgt å stille sulten med vietnamesisk mat. Jeg kan si mye positivt om den vietnamesiske matkulturen, men ingen av disse godordene falt meg inn ettersom salen i løpet av få sekunder ble fylt av duften kun de to kvinnene selv hadde interesse av å lukte der og da. Hvis man vil på restaurant er det vel naturlig å gå på restaurant, ikke på kino?

Men situasjonen ville allikevel ikke vært helt uholdbar hvis Folkedypet (og det er til tider meget dypt) hadde en viss fornemmelse for hvilke filmer de faktisk gikk for å se. Kanskje passer det bedre med godteriposer på I Am Legend enn på The New World. Det har vist seg, i dette konkrete tilfellet og utallige andre, at en slik antagelse er i overkant optimistisk. Om det er Mozart eller Rammstein, om det er Bruckheimer eller Malick, spises skal det, og aller helst i slike mengder at en uvant organisme umiddelbart ville gjort seg ubotelig skade på bukspyttskjertelen.

Ennå har jeg ikke nevnt de forskjellige snedige taktikkene mine medkinogjengere har lagt opp for å få maksimalt ut av filmene de av ukjente grunner har valgt å se. Man skal f.eks. aldri – aldri – åpne godteposen sin før filmen har startet. Åpningsprossessen lar seg best utføre i mørket, der man ikke helt ser hva man gjør, og således er rimelig sikker på å kunne bruke minst et par minutter på å rive og slite i den knitrende gjenstridigheten. Det er selvsagt utenkelig at dette på noen måte kan virke forstyrrende på den som sitter ved siden av eller foran slikkmunnen – eller hvor som helst i salen.

Dertil er det viktig å komme beredt, i tilfelle man har havnet på en tre timer lang kunstfilm. Det er ikke tilstrekkelig å ha med seg en eller to eller tre poser med assortert innhold. Mange småposer er jo vanskelig å bære hvis man samtidig skal beskjeftige seg med den rakettforskningsaktige øvelsen å gi fra seg billetten til kontrolløren (som forøvrig ikke ser noe problem med at folk kommer med måltid for fire personer fra en av byens hurtigmatkjeder). Hvis man samler alle småposene i en stor bærepose, gir jo dette ekstra muligheter for å fomle etter korrekt sultkorrektiv, og man risikerer ikke på noe tidspunkt å gå tom for føde.

Alt dette er privat idioti og egenvalgte former for å gjøre kinoopplevelsen mest mulig utrivelig for alle andre enn en selv. Men av og til føler ikke Bergen Kino at dette er tilstrekkelig for å holde filminteresserte borte fra fremtidige visninger. Hva med å la Maarud Chips gi ut gratis vareprøver til folk på vei inn til en skikkelig stille film? Jeg minnes ikke besøket på The Others med utpreget glede. Det er en film så og si uten høye lyder. Soundtracket til Claudio Ianni består stort sett av en svak fiolin, kanskje av en fløytetone. For å sprite det opp har man klasket på en kort vals av Chopin, men den river ikke akkurat ned huset. Man kan kanskje tenke seg hvordan symfonien fra et chipsposeåpnende publikum hørtes i forhold. Nei, den som ikke var der kan neppe tenke seg det. Det er ikke lett å tygge sprø potetflak i seg stille.

Jeg kunne fortsatt, men merker at jeg blir kvalm av raseri mens jeg skriver dette, så best å gi seg. Det må til slutt nevnes at den praksis som her er beskrevet slett ikke begrenser seg til den yngre delen av publikum. Nei, her kan alle delta! Av en eller annen grunn er behovet for å begi seg ut på sakkarine såvel som salte eksesser så stort at det må dreie seg om en form for urinnstinkt blant de mer eller mindre filminteresserte i salen. Behovet for konstant å ha noe i munnen kan muligens ha en Freudiansk forklaring, men jeg velger å klandre samfunnet. Mer om det siden.

lørdag 7. juni 2008

Dere er alle vinnere

Ja, da var det tid for litt skamløs selvplugging, som det heter i en forvirret verden. Her på mandag ble endelig et halvt års slit kronet med en viss grad av suksess. "Slit" vil si å ha vært i stand til å stille opp på samme tidspunkt hver mandag siden nyttår. Bergen Kinos filmquiz har finansiert undertegnedes kinobesøk dette halvåret, og mandag ble sammenlagtresultatet klart. Diplom, en bunke gratisbilletter, gavekort på DVDer og en stor pizza på en av landets større pizzakjeder akkompagnerte æren og berømmelsen ved å stikke av med seieren.

onsdag 4. juni 2008

Om Navn og Mus

Det er den moderne journalistikkens vesen at man forklarer det opplagte og går hurtig forbi alt som skulle være vanskelig. Det kompliserte tilhører nisjejournalistikken og alt det måtte medføre av ideologisk påheng.

Det finnes unntak, men det kan ofte synes som en må bekjenne seg til en ideologi for å orke å hanskes med alt som ikke kan forstås i øyeblikket. Avisene blir følgelig mer og mer fylt av selvfølgeligheter; fra sportsidenes epokegjørende tese om at "mål avgjør kampen" (Eller som Kjetil Rekdal sa på TV2s ekspertpanel: "Goliat er redd for den lille musen". Jeg begynte å bla i bibelen min, men var ikke i stand til å finne denne versjonen av Goliats traumatiske følelsesliv der. Kan han ha tenkt på en elefant?), via livsstilinnslagene angående hvordan slanke seg (spis mindre, mosjoner mer) til de politiske kommentatorenes insistens på å omtale politikerne med fornavn og anse hver meningsmåling som så viktig at de berørte partiene umiddelbart bør legge om sin politiske kurs, siden det er popularitet som avgjør et valg, ikke politikken selv.

Når det gjelder bruken av fornavn på våre folkedypvalgte, kan man spørre seg hva det er ved de forskjellige gallionsfigurene som avgjør graden av intimitet. På den ene siden har vi Kjell Magne, Siv, Erna, Jens og Gro. Men Willoch ble bare til Kåre når han møtte Gro, Sponheim er aldri bare Lars (selv ikke når han er hjemme i Ulvik, må en anta. Sponheim er hjemme!, utbryter han til et forferdet hushold), Høybråten er i hvert fall ikke Dagfinn og Erik Solheim er Erik Solheim.

Jeg tror ikke vi snakker om folkekjærhet her. Så kjær var vel aldri Bondevik. Kanskje har det å gjøre med enkelhet - at visse politikeres personlighet (og dermed i dagens mediabilde: politikk) er så enkel og lett lar seg oppsummere, som en klisjé; et stønn av metthet etter en kjedelig men stor middag, at kombinasjonen menneske/budskap lar seg redusere til ett enkelt ord, ett fornavn, til et Erna, til et Siv, til et Jens.

tirsdag 3. juni 2008

Første innlegg

Da er denne siden offisielt - eller strengt tatt ennå ganske privat - åpnet. Folk pleier vel å skrive ting som: følg med, her kommer mye spennende. Det vil overraske meg om så blir tilfellet, men man vet jo aldri. Det man kan forvente er derimot en og annen filmanmeldelse, til og med en analyse eller to, sylskarp mediakritikk og allmenn miserebeskrivelse.