Jeg vet jeg er lovlig sent ute, men i dag bestemte jeg meg for endelig å se Inland Empire av David Lynch. Filmen er lang, så min stakkars kone, som ikke er vant til å sitte oppe så lenge som meg, ble trett etter filmens slutt for en halvtime siden. Vi fikk dermed ikke tid til å snakke om filmen, men hun truet med at jeg i morgen måtte komme med mine synspunkter angående hva den handlet om. Siden jeg prøver å unngå å ha samtaler jeg ikke er sikker på å kontrollere, får jeg forsøke å komme situasjonen i forkjøpet ved å presentere noen synspunkter her og se om jeg greier å samle tankene. – Hvorfor skal dette gjøres i all offentlighet, Karlsen? – Nei, si det.
(La meg i parentes si at om en ikke har sett filmen, kan en slite med å få noe særlig ut av alt dette). Det første som slo meg var at vi er i kjent David Lynch-territorium visuelt sett, selv om han har valgt å filme Inland Empire digitalt med håndholdt kamera. Jeg mener å minnes at mange av kritikkene da filmen kom ut gikk på at dette så mer skittent og amatørmessig enn vanlig ut fra Lynch' vanligvis sikre visuelle hånd, for å bruke en metafor som overhodet ikke henger sammen. Forskjellen var ikke så stor som jeg hadde trodd. De røde sceneteppene blafrer lett og ledig og hadde jeg sett filmen flere ganger kunne jeg sikkert ramset opp rimelig mange andre visuelle temaer han har brukt i flere av sine filmer.
Dertil føler jeg at dette nesten kan fungere som en ”companion piece” til Mulholland Drive, ettersom tema og ”setting” overlapper – med den filmen. Jeg vet ikke om det er så mange som har påpekt at Lynch har blitt mer og mer kvinnefokusert både i tema og plot i filmene sine. Der kvinner tidligere hadde en slags femme fatale-rolle, som i Blue Velvet eller Lost Highway – og delvis i Twin Peaks, har de nå nærmest eierskap over de to siste filmene han har laget. Mulholland Drive er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner, i hvert fall i historiens hovednarrativ, og Inland Empire er en slags kjærlighetshistorie til Kvinnen. Mennene i begge filmene har mest som funksjon å true det kvinnelige fellesskapet, å være det marerittaktige elementet som de ”fatale” kvinnene ofte utgjorde i tidligere tider.
Begge filmene handler om identitet og stiller spørsmål om det er mulig å holde fast ved én identitet eller om vi blir født på ny hver dag, hvert sekund. De er begge lagt til Hollywood/Los Angeles og er knyttet til filminnspillinger. Filminnspillingene viser seg i begge tilfeller å være nesten marerittaktige, der skjulte (mannlige) krefter har bestemt at det skal lages film, men av hvilke grunner får vi ikke vite. Begge filmene er trekantdramaer og de handler begge om sjalusi og konsekvensene av sjalusien.
Det får være nok om likhetene mellom filmene. Mulholland Drive ble riktig så populær – i det minste blant dem som er tilhengere av Lynch’s måte å lage film på. Den var utsøkt filmet og hadde sterke rolleprestasjoner, og handlingen var, om ikke rettlinjet, så i hvert fall lagt fram på en måte som gjorde det mulig å tolke hva som ”egentlig” skjedde i filmen uten å måtte nærlese hver enkelt scene. Samtidig hadde den nok absurde og drømmeaktige scener til at den aldri henfalt til det rene melodramet den kunne ha vært. Jeg har en teori om at melodramaet er Lynch foretrukne form, men at han er for kreativ (som er et annet ord for gal) til å presentere det på en måte som alle umiddelbart kan forstå – Salvador Dali møter Douglas Sirk kunne man altfor lettvint si… Men den teorien er uansett feil, siden Lynch tidligere har vist at han absolutt kjenner reglene for et ”normalt narrativ”, som i Elefantmannen eller The Straight Story.
Inland Empire, derimot, fikk langt fra unisone gode kritikker. Jeg har ikke tall på hvor mange kritikker jeg leste der kritikeren hadde elsket Mulholland Drive, men var meget skuffet over Lynch’s ”digitale eksperiment”. Stygt filmet og med en handling som ikke var noen handling; dette var verken underholdning eller kunst, mente mange. Det var selvsagt dem som skrøt av filmen og noen mente endog at den var et mesterverk. Siden jeg faktisk har satt meg ned for å skrive denne posten, tror jeg at jeg må si meg tilhørende i sistnevnte leir.
Jeg sa at filmen handler om identitet og problemene ved å holde fast ved personligheten sin. Helt i begynnelsen av filmen havner vi på filmsettet til en sitcom der tre kaniner i menneskeform – eller omvendt – holder hus. Det er en idealisert amerikansk husholdning, der mor konstant står og stryker skjorter og rommet er formet som en typisk TV-stue fra 1950-tallet. Rommet presenterer et ideal som ikke lenger er mulig. Alt kaninene sier blir av et usynlig studiopublikum ledd av. Det hjelper heller ikke at det har sneket seg inn noe truende blant kaninene. ”I’ve got a secret”, sier den mannlige kaninen en stund etter at den unge kvinnelige kaninen (hans kone) sier ”I’m going to find out one day”.
Av størrelse og hodeform antar jeg at det er Palooka-kaniner, av samme type som James Stewart hadde som sin usynlige venn i klassikeren Harvey fra 1950. James Stewarts karakter blir sett på som gal siden han nekter å konformere til forventningene fra sine omgivelser i den lille småbyen han bebor. Jeg er nesten sikker på at Lynchs kaniner refererer til Harvey. Det er bare James Stewart som kan se den menneskestore kaninvennen sin og filmen sier klart at han er den eneste fornuftige mens resten av verden er gal. Også i Inland Empire blir spørsmålet om å se viktig. ”I can’t see her”, sier filmens menn stadig, ”but I can hear her”. Kvinnene i filmen blir således (en noe søkt tolkning her) forbundet med kaninen; den usynlige vennen og alt den kan representere. De kan ikke bli sett fordi de ikke er virkelige selvstendige personer for mennene, men noe de eier eller vil eie:
Senere i filmen sier ektemannen til Laura Derns karakter(er) til en han mistenker beiler til konen at ”My wife is not a free agent. I don’t allow her that. The bonds of marriage are real bonds. The vows we take, we honour. And enforce them, for ourselves, by ourselves, or – if necessary – they are enforced for us. Either way she is bound. You understand that?”
Denne utvekslingen er sentral for å forstå hva som senere skjer. Særlig det siste truende punktet, ”they are enforced for us”; som om der ingen av dem har vilje eller evne, vil verden selv virke straffende på dem med krefter som kanskje ikke har med logikk å gjøre. Denne straffen går ut over alle kvinnene i filmen.
Ektemannen fortsetter: ”There are consequences to one’s actions, and there would – for certain – be consequences to wrong actions. Dark, they would be, and inescapable. Why instigate a need to suffer?” Resten av filmen handler om disse konsekvensene og om lidelsen som må komme for at frelse skal være mulig.
Det er ikke nødvendigvis mennene selv som påfører kvinnene filmens lidelse, men noe som er regissert av krefter som både er synlige for oss (gjennom "filmen i filmen"s regissør, spilt av Jeremy Irons) og gjennom noe annet, noe som finnes, blir vi fortalt av en polakk – ikke spør – i Inland Empire, som er et rike vi aldri blir forklart hva er, men som vi må anta handler om noe inni oss, samvittigheten kanskje, eller en moralsk arv; et behov for å straffe oss selv? Jeg tror forøvrig ikke det er tilfeldig at Irons spiller rollen som en av dem som har makt til å manipulere andres roller, til å få karakterenes identiteter til å endres. Han spilte tross alt i The French Lieutenant’s Woman, som handler nettopp om skillet mellom skuespilleren og privatpersonens identitet, mellom hvor den ene stopper og den andre begynner. Rollen hans her er som et ekko fra den filmen.
Halvveis ut i Inland Empire begynner en av Laura Derns karakterer å bekjenne seg til en navnløs ”etterforsker”. ”There was this man I once knew. His name was… It doesn’t matter what his name was.” Mennene i filmen glir over i hverandre, handlingene til en er speilbilder til en annens handlinger og hvem de er eller hevder å være er ikke så viktig som det de gjør. Det er handlingene som har konsekvenser, ikke navnene. Det er verdt å merke seg at Laura Derns opprinnelige karakter begynner å flyte ut ettersom hun blir forelsket i sin motspiller i filmen hun er i ferd med å spille inn. Hun blander først sin egen identitet med rollefiguren hun spiller før hun mister den helt.
”A lotta guys change”, fortsetter hun i bekjennelsene sine. ”They don’t change, but they reveal. In time they reveal what they really are. You know what I mean? It’s an old story (…) Looking back on it, all along, it was being revealed.” Hvem mennene egentlig er kommer sterkere fram ettersom vi ser at de fleste av dem bruker en form for vold mot kvinnene, mens hvem kvinnene er forsvinner, til det ikke er noe igjen av dem, til den opprinnelige karakteren til Laura Dern er så langt nede som det er mulig å komme, til hun til slutt tilsynelatende dør.
Da (den mannlige) regissøren (Irons) sier Cut, det er nok, blir hun liggende, hun er blitt ett med karakteren som regissøren har påtvunget henne, og det stilles opp en parallell til Hollywood som et overgrep, noe som tar livet av stjernene sine og feirer det livløse. Det er betegnende at hun snubler over Hollywood Walk of Fame mens hun spytter blod, og når hun ser etter en fluktmulighet og går ut i hovedgaten, er det Hollywood Boulevard, så hun faller tilbake på stjernene som er lagt der etter alle dem som stort sett har dødd i tjeneste for ”drømmefabrikken”, et begrep jeg tror Lynch hadde i mente.
Det blir for mye for denne posten, som skrives i full fart, å gå inn på alt i filmen. Et av de underlige sideplottene har å gjøre med en tidligere innspilling av samme film, kanskje i Polen, der hovedrolleinnehaverne visstnok døde, for filmen er forbannet. Jeg tror at den (polske) kvinnelige hovedrolleinnehaveren er fanget i et slags limbo, der hun bivåner på et Tv-apparat så vel kaninshowet som Laura Derns nye filminnspilling. Ved Derns lignende lidelse og deres følgende felles forståelse av lidelsen – og av rikheten ved kvinnerollen – slipper den polske ”stjernen” ut av ”fengselet” sitt og kan begynne å leve igjen. Man forventer at Dern skal ta hennes plass i limbo i påvente av at andre kvinner skal ta hennes plass igjen, men det virker som om hun ikke begynner å gråte slik den andre kvinnen gjorde – og som har vært et bærende bilde fra filmens begynnelse – men tvert imot ender filmen i et enormt kvinnefellesskap. Så det er vel en slags lykkelig slutt på det hele?
Selvsagt er det mangetallige flere tråder å nøste opp, og jeg har ikke gått særlig grundig inn på de trådene jeg faktisk har hektet tak i, men dette får holde for nå. Jeg kunne sagt ting om speilbilder og hvordan karakterene er dobbeltgjengere av og for hverandre, og om tid og tidsreiser, men er for trett til det, og i morgen vil jeg ha glemt alt jeg hadde tenkt å si uansett… La meg også unnskylde en dårlig disposisjon for de stakkarne som har lest gjennom alt dette.
torsdag 31. juli 2008
tirsdag 29. juli 2008
Hercule Poirot
Da jeg for et par uker siden skulle sette meg ned for å spise, innså jeg at det ikke var noe som helst verdt å se på TV – faktisk ingenting som ikke gjorde meg rasende – og jeg hadde ingen TV-serier på DVD jeg ikke hadde sett. Jeg liker å se TV-serier mens jeg spiser. Det korte formatet (ca 50 minutter) er passende for selve bespisningen og den påfølgende fordøyelsen. I desperasjon fant jeg fram en av de seks sesongene jeg har stående av ”Agatha Christie’s Poirot”, som serien med David Suchet som vår alles favorittbelgier heter. Det er ikke mer enn to år siden jeg sist pløyde gjennom hele serien, men jeg tenkte at jeg – siden maten allerede stod på bordet – kunne se en episode i mangel på bedre alternativer.
Imidlertid fant jeg meg fort sugd inn i episoden jeg så på, og da den var ferdig, var både jeg og min kone enige om at det ikke var annet å gjøre enn å sette på neste episode. Og neste. Og neste. Det var den kvelden.
Jeg har som sagt sett hele serien før. Faktisk har jeg sett samtlige episoder minst to ganger allerede, så hvordan kan det ha seg at jeg også denne gang er like underholdt av mannen som Agatha Christie selv beskrev som ”a detestable, bombastic, tiresome, ego-centric little creep”? Vel har jeg en hukommelse som ikke er hva den en gang var, men jeg husker morderen i de fleste av episodene, så man skulle tro at litt av vitsen ved å se en detektivserie var falt bort. Men nei, tydeligvis ikke.
Jeg tror en del av forklaringen er at David Suchets tolkning av den forfengelige og (av god grunn) arrogante detektiven er en strålende skuespillerprestasjon. Han klarer bedre enn noen av dem som tidligere har spilt karakteren (f. eks. Albert Finney og Peter Ustinov – begge briljante skuespillere når de føler for det) å gi oss en fullendt karakter, nei, mer enn en karakter – han blir personen Hercule Poirot. Jeg skal ikke skrive for mye om dette, men det er knapt en bevegelse Suchet gjør som ikke føles som den springer naturlig fra karakteren Poirot, og han blir således levende for oss. All den tid Poirot er en så fascinerende skapning i utgangspunktet, føles hver episode som en liten gave til oss, siden hver episode lar oss bli litt mer kjent med ham.
Når kjenningsmusikken begynner føler jeg meg tilfreds; jeg vet at den neste timen kommer til å være ufarlig, men av kvalitet. Nettopp musikken til serien er meget god. Den gjør bruk av hovedtemaet på mange forskjellige måter, blander det med noen takter fra Elgar når det kommer en scene som handler om politikk og nasjonalfølelse, eller reduseres til noen lette klink på pianoet hvis Poirot ennå ikke har fått den store åpenbaringen. Dertil er seriens set design strålende til å være en engelsk TV-serie som startet uten spesielt store midler til rådighet (i forhold til tilsvarende amerikanske produksjoner). Handlingen i TV-serien har beveget seg mellom 1918 og 1938, og mellomkrigstiden er meget godt gjengitt også gjennom utendørs-scenene, som ikke kan ha vært lett. Det er en tid som allerede har noe nesten mytologisk over seg, men kanskje et like riktig ord er nostalgisk. Selv om det er en tid som venter på å bryte ut i en ny verdenskrig, med oppblomstring av fascisme – også i England – og stor arbeidløshet etterfølgende børskrakket, er det en tid som virker nesten magnetisk på oss (på meg).
Det er en tid som passer for Poirot, som, i likhet med undertegnede vil mange si, tilstreber orden, metode og logikk. (I de senere romanene, der Poirot uheldigvis må bevitne en ny generasjon vokse opp som ikke kjenner til ham, og som ikke har førkrigsgenerasjonens manerer og høflighet, er det tydeligere at han ikke passer inn i det hele tatt). En kan selvsagt fra et overfladisk moralsk ståsted innvende at dette har med eksistensen av klare klasseskiller å gjøre. På 30-tallet kjenner tjenerne sin plass og overklassen prøver å omgås dem så lite som mulig. Men Poirot gjør ofte et poeng av at et menneskes liv er like mye verdt for ham uavhengig av klasse, og det er jo alltids noe. Dessuten har han en egen evne til å få utmerket kontakt med de forskjellige tjenerskapene nettopp ved å behandle dem med en respekt de ikke er vant til. Å kalle ham humanist er nok å ta hardt i, men han tør i hvert fall mistenke de rike og mektige – og avsløre dem – der politiet automatisk skygger unna.
Det er altså, for meg, ikke så mye selve plottet i de forskjellige episodene som er viktig. Ofte mistenker man at Poirots bevismateriale vil få problemer med å overleve en rettferdig rettergang, men heldigvis har de mistenkte en tendens til å innrømme sin skyld foran samtlige tilstedeværende når Poirot har fullført utlegningen av sine teorier. Jeg sier ”samtlige tilstedeværende”, for Poirot foretrekker, som mange fiksjonelle detektiver på Christies tid, å samle alle mistenkte i ett rom på slutten av hver sak. Da får han anledning til å slenge litt skit om hver og en før han endelig retter fingeren mot den skyldige. Teatralskheten i dette bare bygger oppunder den forfengelige karakteren hans – som krever oppmerksomhet, for hvis ikke verdens beste detektiv fortjener oppmerksomhet, hvem gjør det da? Jeg er rimelig sikker på at jeg om en to års tid igjen vil se opp mot de fulle hyllene i den lille stuen vår og lure på hva jeg skal se og to minutter senere vil den lille belgieren igjen fylle TV-skjermen, som kanskje vil være noen tommer større enn i dag. Kanskje vil jeg også ha et glass Tisane for hånden.
Imidlertid fant jeg meg fort sugd inn i episoden jeg så på, og da den var ferdig, var både jeg og min kone enige om at det ikke var annet å gjøre enn å sette på neste episode. Og neste. Og neste. Det var den kvelden.
Jeg har som sagt sett hele serien før. Faktisk har jeg sett samtlige episoder minst to ganger allerede, så hvordan kan det ha seg at jeg også denne gang er like underholdt av mannen som Agatha Christie selv beskrev som ”a detestable, bombastic, tiresome, ego-centric little creep”? Vel har jeg en hukommelse som ikke er hva den en gang var, men jeg husker morderen i de fleste av episodene, så man skulle tro at litt av vitsen ved å se en detektivserie var falt bort. Men nei, tydeligvis ikke.
Jeg tror en del av forklaringen er at David Suchets tolkning av den forfengelige og (av god grunn) arrogante detektiven er en strålende skuespillerprestasjon. Han klarer bedre enn noen av dem som tidligere har spilt karakteren (f. eks. Albert Finney og Peter Ustinov – begge briljante skuespillere når de føler for det) å gi oss en fullendt karakter, nei, mer enn en karakter – han blir personen Hercule Poirot. Jeg skal ikke skrive for mye om dette, men det er knapt en bevegelse Suchet gjør som ikke føles som den springer naturlig fra karakteren Poirot, og han blir således levende for oss. All den tid Poirot er en så fascinerende skapning i utgangspunktet, føles hver episode som en liten gave til oss, siden hver episode lar oss bli litt mer kjent med ham.
Når kjenningsmusikken begynner føler jeg meg tilfreds; jeg vet at den neste timen kommer til å være ufarlig, men av kvalitet. Nettopp musikken til serien er meget god. Den gjør bruk av hovedtemaet på mange forskjellige måter, blander det med noen takter fra Elgar når det kommer en scene som handler om politikk og nasjonalfølelse, eller reduseres til noen lette klink på pianoet hvis Poirot ennå ikke har fått den store åpenbaringen. Dertil er seriens set design strålende til å være en engelsk TV-serie som startet uten spesielt store midler til rådighet (i forhold til tilsvarende amerikanske produksjoner). Handlingen i TV-serien har beveget seg mellom 1918 og 1938, og mellomkrigstiden er meget godt gjengitt også gjennom utendørs-scenene, som ikke kan ha vært lett. Det er en tid som allerede har noe nesten mytologisk over seg, men kanskje et like riktig ord er nostalgisk. Selv om det er en tid som venter på å bryte ut i en ny verdenskrig, med oppblomstring av fascisme – også i England – og stor arbeidløshet etterfølgende børskrakket, er det en tid som virker nesten magnetisk på oss (på meg).
Det er en tid som passer for Poirot, som, i likhet med undertegnede vil mange si, tilstreber orden, metode og logikk. (I de senere romanene, der Poirot uheldigvis må bevitne en ny generasjon vokse opp som ikke kjenner til ham, og som ikke har førkrigsgenerasjonens manerer og høflighet, er det tydeligere at han ikke passer inn i det hele tatt). En kan selvsagt fra et overfladisk moralsk ståsted innvende at dette har med eksistensen av klare klasseskiller å gjøre. På 30-tallet kjenner tjenerne sin plass og overklassen prøver å omgås dem så lite som mulig. Men Poirot gjør ofte et poeng av at et menneskes liv er like mye verdt for ham uavhengig av klasse, og det er jo alltids noe. Dessuten har han en egen evne til å få utmerket kontakt med de forskjellige tjenerskapene nettopp ved å behandle dem med en respekt de ikke er vant til. Å kalle ham humanist er nok å ta hardt i, men han tør i hvert fall mistenke de rike og mektige – og avsløre dem – der politiet automatisk skygger unna.
Det er altså, for meg, ikke så mye selve plottet i de forskjellige episodene som er viktig. Ofte mistenker man at Poirots bevismateriale vil få problemer med å overleve en rettferdig rettergang, men heldigvis har de mistenkte en tendens til å innrømme sin skyld foran samtlige tilstedeværende når Poirot har fullført utlegningen av sine teorier. Jeg sier ”samtlige tilstedeværende”, for Poirot foretrekker, som mange fiksjonelle detektiver på Christies tid, å samle alle mistenkte i ett rom på slutten av hver sak. Da får han anledning til å slenge litt skit om hver og en før han endelig retter fingeren mot den skyldige. Teatralskheten i dette bare bygger oppunder den forfengelige karakteren hans – som krever oppmerksomhet, for hvis ikke verdens beste detektiv fortjener oppmerksomhet, hvem gjør det da? Jeg er rimelig sikker på at jeg om en to års tid igjen vil se opp mot de fulle hyllene i den lille stuen vår og lure på hva jeg skal se og to minutter senere vil den lille belgieren igjen fylle TV-skjermen, som kanskje vil være noen tommer større enn i dag. Kanskje vil jeg også ha et glass Tisane for hånden.
fredag 4. juli 2008
Musikk fra i går og dagene før.
Det er mange gode side ved å bli eldre. Man blir jo litt smartere for hvert år, man har lest flere bøker, opplevd mer og tenkt flere tanker, om enn ikke alle av like høy kvalitet. Det gjelder både bøkene og, kanskje særlig, tankene. Opplevelsene er sjelden av en kvalitet som kan kalles høy, men de er nå der. Av og til hender det til og med at man føler seg direkte opplagt. Det er ikke ofte, men det hender.
Jeg har dog passert trettifem år (noe man ikke skulle tro siden jeg bruker ungdommelige ord som ”dog”), og må således begynne å forberede meg på et liv som grinebiter – ja, det er mange nok som synes jeg allerede har begynt denne delen av livet med hakket for stor entusiasme, tro det eller ei. Dessuten har jeg ikke den samme toleransen for høye lyder eller gleden over å utvide min horisont som i ungdommens uendelige vår. Jeg er tvert imot rimelig fornøyd med horisonten min som den er. Slik skal det kanskje være.
Men selv om man leser nye bøker og bla bla bla, føler jeg at jeg kanskje har stagnert noe på ett område, nemlig i musikalsk utforskertrang. Jeg tror det har noe med aversjonen mot høye lyder å gjøre. Og latskap og lede. Nå for tiden er det stort sett noe man vagt kan kalle country, alternativ eller ikke, som gjelder. Og klassisk musikk, der for eksempel Mahler er blitt en favoritt. Dette er ikke spenstig, og kanskje burde jeg gå i meg selv og finne tilbake til ungdommens uendelige uvitenhet slik at jeg igjen kan la meg begeistre av det tilsynelatende nye.
Jeg tenkte å bruke denne posten til å intensivt linke til diverse klipp fra min ”musikkhistorie” på You Tube, med en slags idé om at dette kunne hjelpe meg til å spore en slags fellesnevner i musikken jeg har hørt på opp gjennom årene, men det eneste jeg fant felles for 80% av gruppene jeg hadde interesse av var underlige klær og rare frisyrer. Nesten rart at jeg ser så godt ut som jeg gjør. En sekundær tanke var å la denne turen gjennom Memory Lane inspirere meg til å se hva det var som gjorde meg interessert i musikk fra først av. Felles for alt her er at man begynte å høre på det før man fylte 18, og jeg regner med at det til tider kan la seg forstå.
La meg i parentes bemerke: Dette har selvsagt bare begrenset interesse for alle andre enn meg selv – og kanskje min kone, siden hun alltid er interessert i å finne ut ting om meg som hun allerede vet – men jeg mener at i hvert fall noen av klippene burde ha allmenn interesse, uavhengig av årsak til at de er her. Jeg vil anbefale å ta på høretelefonene og skru opp lyden på datamaskinen og tilgi et og annet feilskjær.
Vi kan starte ved begynnelsen, siden det ofte er et Ok sted å starte. Den første gruppen jeg ble en tilhenger av var den progressive poptruppen the Beatles, og således lærte jeg å mislike Kiss og Rolling Stones og den moderne verden. Jeg linker imidlertid ikke til Beatles, da jeg regner med at de fleste, kanskje til og med Martin Kollberg, har hørt om dem.
Jeg tror at jeg virkelig begynte å kalle meg fan av noe (i betydningen tilhenger, ikke djevel) da jeg første gang hørte Talking Heads glimrende konsertplate Stop Making Sense (fra 1984), som jeg var så heldig å finne i min fars platesamling.Her er tre sanger fra konserten som jeg ennå mener er den beste som noensinne er festet på film: Psycho Killer (med en ensom david Byrne), Life During Wartime og Burning Down The House, for å vise hvordan hvite menn kan spille rytmisk musikk (med god hjelp fra sine negroide brødre). Psycho Killer er nok hørt ca. 1000 ganger, men dette sjeldne opptaket fra 1978 er en perle. Vi må dessuten ha en tidlig slager på MTV med her, Once in a Lifetime. Den mannen kan underholde. Må avrunde med en av de koseligste sangene jeg vet om, This Must be the Place (Naive Melody). De lager ikke slike videoer lenger.
Deretter fulgte mye forskjellig musikk i tilfeldig rekkefølge:
1. De britiske popgudene i XTC, som startet som et slags punk/New Wave band. Den store hiten deres var Dear God, men den er kanskje noe preget av det sene 80-tallets forsøk på å være politisk korrekt. En tidlig slager var Making Plans for Nigel. Av en eller annen grunn gikk denne type videoer av moten. Men sangen er faktisk ennå riktig så god. La oss avslutte med the Disappointed, en liten pop-perle, som dessverre har blitt belemret med nok en video farget av tidens tann, som det godt kunne hett.
2.the Smiths. De er nesten like kjent som Beatles, så la oss se en Coverversion av Radiohead i stedet, og videoen til The Queen is Dead, regissert av den engelske kultregissøren Derek Jarman, for å gjøre det litt interessant. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak av gruppen av noenlunde kvalitet, men denne konserten i Spania pekte seg ut, om ikke annet for det vågale ved å synge Meat is Murder for et tyrefektelskende og notorisk kjøttetende publikum. Morrisey ser direkte spøkelsesaktig ut grunnet den dårlige billedkvaliteten.
3. The Stranglers. De hadde et par store hits på 70- og 80-tallet. No More Heroes var en av dem. Kanskje Jan Eggum ble inspirert? Teksten slår i hvert fall den joviale bergenserens. På tidlig 80-tall slo de seg på renessanse-bølgen, og om det ikke var en bølge burde det vært det. Dessverre ser det ut til at sangeren er whiplashskadet på dette opptaket av narkotikasangen Golden Brown. Vokalisten, Hugh Cornwell, forlot dem på 90-tallet og resten av gruppen prøvde å late som ingenting med katastrofale resultater. Tror det gikk nedover med Hugh Cornwell også, men han har i det minste en følelse for musikken. Det er noe eget med de som har vært (relativt) store og nå spiller alene på mindre steder. Her med hiten Always the Sun fra et obskurt konsertlokale.
4. Jethro Tull. Signaturlåten Aqualung er en av de få som ikke har med fløytespill, så la oss inkludere også en låt med fløyte, den lange Thick as a Brick. Mye rart hår og kostymer voksne menn strengt tatt burde holde seg for gode for her. Nå vil jeg i det følgende kuttet, Locomotive Breath, henlede oppmerksomheten på en av de mest elegante pianistene jeg har sett. Han starter låten, og hvis ikke dette er klasse vet ikke jeg. Hadde betalt gode penger for den dressen.
5. Al Stewart (for guds skyld: ikke Rod!)Dette er strengt tatt en mann som ikke gjør seg spesielt bra live, kanskje, men dette er så bra som kjølige England i møte med amerikansk vestkyst blir.Year of the Cat ble hans største hit. I dag er han mest opptatt av å forsøke seg som vinprodusent.
6. Randy Newman.De fleste kjenner ham kanskje som mannen bak Short People, som uheldigvis ble benyttet i Ally McBeal, men USA har neppe bedre tekstforfattere. Sangene varierer fra politisk satire (ikke det vanskeligste i verden) i Political Science til mer skumle psykologiske portretter, som f.eks. In Germany Before The War. Det hjelper kanskje å kjenne til Peter Kurten, Varulven fra Dusseldorf, om man skal forstå sangen... I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea. Akkurat. Til slutt Randys svar til We Are The World: I Want You to Hurt Like I Do. (Dårlig lyd, men for en sang!...)
7.David Bowie. Her gjelder litt det samme som for Beatles og the Smiths, at mannen er så kjent at alle har hørt alt allerede. Derfor tenkte jeg å i det minste ta med et par coverversjoner, den tradisjonelle og koselige julelåten Little Drummer Boy med Bing Crosby og Jacques Brels My Death. La oss også se en av de mer obskure låtene, Five Years. Men vi må jo også ha noen av verdens beste sanger her, som Space Oddity, Heroes (originalvideoen var den beste versjonen jeg fant)og Life On Mars, der liveversjonene nærmet seg noe man kan kalle Harry og ikke hadde originalens tidvise soberhet oppi det hele, eller subtile referanser, som fløytene fra Beatles' Fool on the Hill da Bowie synger "and Lennon's on sale again".
8.Leonard Cohen.Det samme gjelder vel for ham; han er så kjent at det er lite man kan tilby av nye opplevelser. Men her er kanskje hans beste sang, Avalanche,alene med gitar slik vi ønsker ham. Dessverre gadd han, selv ikke i 1988, å spille for mye på gitar, men uansett får vi nyte kampropet til alle oss kommunister: Vinden vil komme fra gravene og fra skyggene; the Partisan. Men la oss også se Cohen i hans glansdager med et par hits: Suzanne må jo nesten med, særlig siden det er i en litt sjelden versjon med kvinnelig vokal av Judy Collins, og et tidlig opptak fra 1967: The Stranger Song.
9.tidlig Pink Floyd. La oss begynne med Careful With That Axe Eugene. Deretter følger lyden av 60-tallet ved Astronomy Domine, et meget festlig klipp med en herre som synes gruppen spiller så altfor høyt (han slår til etter sangen!).
10.Neil Young. Hva kan man si her? Akkustisk: Old Man og la oss gå tilbake til en tid da folk ennå ikke hadde hørt Heart of Gold. Dette slår de fleste nachspielversjoner. Mange år senere fikk Pearl Jam prøve å henge seg på den epileptiske canadieren, men de måtte slite for å henge på i Rocking in the Free World. Men la oss ikke glemme hans kanskje beste låt, Cortez the Killer og signaturen Hey hey, My My.
11.Prefab Sprout. Dette er musikk som rent umiddelbart kan høres litt vel glatt ut, men belønningen for de tålmodige er stor. When Love Breaks Down ble, tror jeg, deres største hit. Den er fra mesterverksplaten Steve McQueen. Vi tåler flere sanger herfra, f.eks. Faron Young og GoodBye Lucille#1, begge fra en tysk konsert i 1985. Dessverre fikk vokalisten, Padddy MacAloon en muskelsykdom med årene, men han mistet i det minste ikke stemmen, som man kan høre på dette opptaket fra 2000 av Cars and Girls.
12.Nick Cave. Igjen har vi havnet i den fortvilende situasjonen at dette er så kjent at alle har hørt det tusen ganger. Inkluderer derfor en video fra en ep Cave gav ut med Shane McGowan, den eviggrønne What a Wonderful World (for øvrig min bryllupssang...),og en versjon av Hey Joe med den berømte jazzbassisten Charlie Haden. Men må jo ha med en "hit" eller to. The Mercy Seat får meg til å angre på at jeg ikke dro på Oslokonserten hans nylig. En veldig søt versjon av Henry Lee, med hans daværende kjæreste Polly Jean kan også være verdt å få med seg.
13.Kate Bush. For mange bare gal og eksentrisk, for oss andre: en av verdens beste sangkomponister, med stadig evne til fornyelse og med et tekstlig univers ulikt noen andre. Dessverre har hun en litt underlig - og selvsentrert - smak når det gjelder musikkvideoer, og hun har ikke gjort konserter siden 1982, og de var litt vel folkehøyskoleaktige. Kate har alltid vært interessert i filmatiske referanser i tekstene, men på 80-tallet prøvde hun å gjøre videoene sine til en slags kortfilmer, og faktisk ikke med så ille resultat. Cloudbusting, med Donald Sutherland som "kjærlig" far med ønske om en sønn og et slags prosjekt om å fange skyene, er en utrolig sang på alle måter. Men la oss ikke glemme den mer... eksentriske siden heller. Det lages altfor få sanger om massemord, men the Wedding List burde vel vært på soundtracket til Kill Bill. Vi får anta at både Tarantino og Kate hadde sett den japanske hevnfilmen Lady Snowblood... Over til Them Heavy People, som jeg tror kanskje handler om å bli rørt ved synet av gravide. Vanskelig å si hva dagens ungdom ville sagt til denne opptredenen. Man får avslutte med en sang om å innfinne seg med sine mentale begrensninger (tror jeg), og det kan jo passe: Sat in Your Lap.
14.Peter Gabriel. Ikke tilfeldig at han følger rett etter Kate, men siden Don't Give Up er hørt i hjel, kan man glede seg over denne sjeldne perlen fra et Juleshow fra 1979, Another Day. Men han må vel komme til på egen hånd også: Lay Your Hands On Me, kan tyde på et slags Messiaskompleks blant disse artistene som gjerne vil redde verden, men det som skjer fem minutter inn i sangen må uansett være risikabelt. Tror ikke sikkerhetsvakter kan redde situasjonen hvis noe går galt. 80-tallet var et underlig tiår, fullt som det var av den største talentløshet og smakløshet og moralløshet, men en genuint god sang som Mercy Street greide allikevel å bli en liten slager. La oss avslutte i det samme showet vi startet med: Here Comes the Flood, en sang som heller ikke er blitt mindre aktuell med årene.
15.Tom Waits. Hvis den nye operaen i Oslo hadde ønsket å begynne å gjøre seg fortjent til pengene den kostet, burde de vel satt jord og himmel i bevegelse for å få denne mannen dit. Men nei. De sa bare nei da tilbudet kom. Dette er kanskje ikke hele historien, men siden operaen har valgt å ikke gjøre oss kjent med den, velger jeg å bruke ordet Idioter (så får jeg trekke det tilbake senere om det viser seg at historien har flere sider). Her er Chocolate Jesus.Og her er Make it Rain. Men han er jo ikke bare en bråkebøtte. Her er litt jazz/tango fra 1981: Broken Bicycles/The Tango. Og hvis Oslooperaen finner bedre vokalprestasjoner eller opptredener enn Jesus Gonna Be Here, skal jeg... nei, det er utenkelig. Idioter. Vel det er nok allikevel ikke så trist som Christmascard From A Hooker In Minneapolis.
16. Midnight Oil, som fikk en hit med Beds are Burning, har hatt en lang karriere, godt hjulpet av den 2 meter høye totalt hårløse fronfiguren Peter Garrett. The Power and the Passion var en tidlig socially conscious hit i Australia. Fantastisk å se den mannen danse. De som kjenner til Blood Meridian vil kanskje tenke i samme baner som jeg.
17. The The. Får nøye oss med nesten-hiten The Beat(en) Generation, med Johny Marr sitt veldig The Smiths-aktige gitarspill, og et liveopptak fra en annen av sangene fra mesterverket Mind Bomb, Armageddon Days Are Here Again. Av og til er det greit å mene noe med musikken, selv om det ikke alltid er like subtilt. Men jeg føler at de politiske kommentarene til Matt Johnson i hvert fall ikke var etter sin tid...
18. Blondie. Hva ville en liste fra 80-tallet vært uten dekadent og livstrøtt tyggegummipop? En av de første videoene jeg kan huske å overvære er Dreaming, og det kan jo forklare så meget. Tror forøvrig at Bergenspolitiet kunne gjort større narkotikabeslag på dette partyet enn på Amy Winehouses hotellrom. Det er viktig å posere, men Debbie Harry kunne faktisk synge også, som vi kan se i denne liveversjonen av Picture This. For mer posering, la oss se og høre evighiten Heart of Glass og den nesten like fengende Sunday Girl. Er der bare jeg som tenker på Laura Palmer her? Blondie ble oppløst ca 1983, og etter en filmkariere for Debbie Harry og sykdom for ektemannen, prøvde de seg på nytt i 1999 og fikk faktisk en ny slager med Maria.
Dette var noe av lyttingen min på 80-tallet. Men jeg har litt dårlig samvittighet for ikke å ha inkludert flere av feilskjærene. City Boy, var ett, med en underlig blanding av Metall og Bee Gees (Nei, det er ikke Supertramp...)The Day the Earth Caught Fire gjør meg glad for ikke å ha vært gammel nok til å velge klesstil i 1979 eller noe slikt. (Etter å ha hørt denne sangen et par ganger på rad nå, begynner jeg faktisk nesten å like dette. Hm...)
De senere år (etter 1997, sånn ca.) har jeg blitt værende i en genre som sjelden byr på mange skarpe kanter i lytteropplevelsen. Det betyr dog ikke at den er ufarlig. Men det går sjelden direkte fort. Jeg snakker selvsagt om Country, alternativ eller ikke, musikk som har kontakt med jorden vi står på, ekte musikk, som det heter. Her må man nevne, først og fremst Bonnie Prince Billy, Handsome Family, Calexico, Lila Downs, Townes van Zandt, Guy Clark. Nevnte jeg Bonnie Prince Billy? Ja, og så Will Oldham, da. (Disse og andre får få sine videoer i neste bloginnlegg.)
Jeg har ærlig talt problemer med å finne bedre musikk enn dette, og det må være forklaringen på at jeg blir ganske glad de få gangene jeg klarer å sette pris på annet enn den alternative countryen min, eller de klassiske platene, og liksom beviser for meg selv at jeg fremdeles har det, at jeg ennå kan finne nye grupper som er verdt å følge. Jeg merket det da jeg hørte Franz Ferdinands første, at den lett urytmiske dansefoten min ennå hadde ting å bevise. Jeg visste det da jeg hørte Arcade Fire’s første skive - det er visst det de kaller plater i Oslopressen - og var begeistret nok til å kjøpe den neste (som var enda bedre). Jeg henger ennå med. Kanskje var det da at jeg bestemte meg for at det ikke skulle være siste gangen jeg var i stand til å ta innover meg noe nytt. Så nå nylig har jeg blitt oppmerksom på en ung mann ved navn Marshall Mathers III. Han er såpass nyskapende at han har valgt å benytte et pseudonym eller to. Tar jeg ikke helt feil kan dette fort bli populært blant folket. Denne mannen har fremtiden foran seg. La oss bare håpe plateselskapene er fornuftige nok til å signere ham. Dessuten er det en gruppe fra Seattle som har hentet inspirasjon fra østlig mystikk og religion i sitt navnevalg som jeg tror kan bli riktig så populære i fremtiden. La oss bare håpe at den unge vokalisten og låtskriveren ikke finner på noe dumt. Som å gifte seg.
Jeg har dog passert trettifem år (noe man ikke skulle tro siden jeg bruker ungdommelige ord som ”dog”), og må således begynne å forberede meg på et liv som grinebiter – ja, det er mange nok som synes jeg allerede har begynt denne delen av livet med hakket for stor entusiasme, tro det eller ei. Dessuten har jeg ikke den samme toleransen for høye lyder eller gleden over å utvide min horisont som i ungdommens uendelige vår. Jeg er tvert imot rimelig fornøyd med horisonten min som den er. Slik skal det kanskje være.
Men selv om man leser nye bøker og bla bla bla, føler jeg at jeg kanskje har stagnert noe på ett område, nemlig i musikalsk utforskertrang. Jeg tror det har noe med aversjonen mot høye lyder å gjøre. Og latskap og lede. Nå for tiden er det stort sett noe man vagt kan kalle country, alternativ eller ikke, som gjelder. Og klassisk musikk, der for eksempel Mahler er blitt en favoritt. Dette er ikke spenstig, og kanskje burde jeg gå i meg selv og finne tilbake til ungdommens uendelige uvitenhet slik at jeg igjen kan la meg begeistre av det tilsynelatende nye.
Jeg tenkte å bruke denne posten til å intensivt linke til diverse klipp fra min ”musikkhistorie” på You Tube, med en slags idé om at dette kunne hjelpe meg til å spore en slags fellesnevner i musikken jeg har hørt på opp gjennom årene, men det eneste jeg fant felles for 80% av gruppene jeg hadde interesse av var underlige klær og rare frisyrer. Nesten rart at jeg ser så godt ut som jeg gjør. En sekundær tanke var å la denne turen gjennom Memory Lane inspirere meg til å se hva det var som gjorde meg interessert i musikk fra først av. Felles for alt her er at man begynte å høre på det før man fylte 18, og jeg regner med at det til tider kan la seg forstå.
La meg i parentes bemerke: Dette har selvsagt bare begrenset interesse for alle andre enn meg selv – og kanskje min kone, siden hun alltid er interessert i å finne ut ting om meg som hun allerede vet – men jeg mener at i hvert fall noen av klippene burde ha allmenn interesse, uavhengig av årsak til at de er her. Jeg vil anbefale å ta på høretelefonene og skru opp lyden på datamaskinen og tilgi et og annet feilskjær.
Vi kan starte ved begynnelsen, siden det ofte er et Ok sted å starte. Den første gruppen jeg ble en tilhenger av var den progressive poptruppen the Beatles, og således lærte jeg å mislike Kiss og Rolling Stones og den moderne verden. Jeg linker imidlertid ikke til Beatles, da jeg regner med at de fleste, kanskje til og med Martin Kollberg, har hørt om dem.
Jeg tror at jeg virkelig begynte å kalle meg fan av noe (i betydningen tilhenger, ikke djevel) da jeg første gang hørte Talking Heads glimrende konsertplate Stop Making Sense (fra 1984), som jeg var så heldig å finne i min fars platesamling.Her er tre sanger fra konserten som jeg ennå mener er den beste som noensinne er festet på film: Psycho Killer (med en ensom david Byrne), Life During Wartime og Burning Down The House, for å vise hvordan hvite menn kan spille rytmisk musikk (med god hjelp fra sine negroide brødre). Psycho Killer er nok hørt ca. 1000 ganger, men dette sjeldne opptaket fra 1978 er en perle. Vi må dessuten ha en tidlig slager på MTV med her, Once in a Lifetime. Den mannen kan underholde. Må avrunde med en av de koseligste sangene jeg vet om, This Must be the Place (Naive Melody). De lager ikke slike videoer lenger.
Deretter fulgte mye forskjellig musikk i tilfeldig rekkefølge:
1. De britiske popgudene i XTC, som startet som et slags punk/New Wave band. Den store hiten deres var Dear God, men den er kanskje noe preget av det sene 80-tallets forsøk på å være politisk korrekt. En tidlig slager var Making Plans for Nigel. Av en eller annen grunn gikk denne type videoer av moten. Men sangen er faktisk ennå riktig så god. La oss avslutte med the Disappointed, en liten pop-perle, som dessverre har blitt belemret med nok en video farget av tidens tann, som det godt kunne hett.
2.the Smiths. De er nesten like kjent som Beatles, så la oss se en Coverversion av Radiohead i stedet, og videoen til The Queen is Dead, regissert av den engelske kultregissøren Derek Jarman, for å gjøre det litt interessant. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak av gruppen av noenlunde kvalitet, men denne konserten i Spania pekte seg ut, om ikke annet for det vågale ved å synge Meat is Murder for et tyrefektelskende og notorisk kjøttetende publikum. Morrisey ser direkte spøkelsesaktig ut grunnet den dårlige billedkvaliteten.
3. The Stranglers. De hadde et par store hits på 70- og 80-tallet. No More Heroes var en av dem. Kanskje Jan Eggum ble inspirert? Teksten slår i hvert fall den joviale bergenserens. På tidlig 80-tall slo de seg på renessanse-bølgen, og om det ikke var en bølge burde det vært det. Dessverre ser det ut til at sangeren er whiplashskadet på dette opptaket av narkotikasangen Golden Brown. Vokalisten, Hugh Cornwell, forlot dem på 90-tallet og resten av gruppen prøvde å late som ingenting med katastrofale resultater. Tror det gikk nedover med Hugh Cornwell også, men han har i det minste en følelse for musikken. Det er noe eget med de som har vært (relativt) store og nå spiller alene på mindre steder. Her med hiten Always the Sun fra et obskurt konsertlokale.
4. Jethro Tull. Signaturlåten Aqualung er en av de få som ikke har med fløytespill, så la oss inkludere også en låt med fløyte, den lange Thick as a Brick. Mye rart hår og kostymer voksne menn strengt tatt burde holde seg for gode for her. Nå vil jeg i det følgende kuttet, Locomotive Breath, henlede oppmerksomheten på en av de mest elegante pianistene jeg har sett. Han starter låten, og hvis ikke dette er klasse vet ikke jeg. Hadde betalt gode penger for den dressen.
5. Al Stewart (for guds skyld: ikke Rod!)Dette er strengt tatt en mann som ikke gjør seg spesielt bra live, kanskje, men dette er så bra som kjølige England i møte med amerikansk vestkyst blir.Year of the Cat ble hans største hit. I dag er han mest opptatt av å forsøke seg som vinprodusent.
6. Randy Newman.De fleste kjenner ham kanskje som mannen bak Short People, som uheldigvis ble benyttet i Ally McBeal, men USA har neppe bedre tekstforfattere. Sangene varierer fra politisk satire (ikke det vanskeligste i verden) i Political Science til mer skumle psykologiske portretter, som f.eks. In Germany Before The War. Det hjelper kanskje å kjenne til Peter Kurten, Varulven fra Dusseldorf, om man skal forstå sangen... I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea. Akkurat. Til slutt Randys svar til We Are The World: I Want You to Hurt Like I Do. (Dårlig lyd, men for en sang!...)
7.David Bowie. Her gjelder litt det samme som for Beatles og the Smiths, at mannen er så kjent at alle har hørt alt allerede. Derfor tenkte jeg å i det minste ta med et par coverversjoner, den tradisjonelle og koselige julelåten Little Drummer Boy med Bing Crosby og Jacques Brels My Death. La oss også se en av de mer obskure låtene, Five Years. Men vi må jo også ha noen av verdens beste sanger her, som Space Oddity, Heroes (originalvideoen var den beste versjonen jeg fant)og Life On Mars, der liveversjonene nærmet seg noe man kan kalle Harry og ikke hadde originalens tidvise soberhet oppi det hele, eller subtile referanser, som fløytene fra Beatles' Fool on the Hill da Bowie synger "and Lennon's on sale again".
8.Leonard Cohen.Det samme gjelder vel for ham; han er så kjent at det er lite man kan tilby av nye opplevelser. Men her er kanskje hans beste sang, Avalanche,alene med gitar slik vi ønsker ham. Dessverre gadd han, selv ikke i 1988, å spille for mye på gitar, men uansett får vi nyte kampropet til alle oss kommunister: Vinden vil komme fra gravene og fra skyggene; the Partisan. Men la oss også se Cohen i hans glansdager med et par hits: Suzanne må jo nesten med, særlig siden det er i en litt sjelden versjon med kvinnelig vokal av Judy Collins, og et tidlig opptak fra 1967: The Stranger Song.
9.tidlig Pink Floyd. La oss begynne med Careful With That Axe Eugene. Deretter følger lyden av 60-tallet ved Astronomy Domine, et meget festlig klipp med en herre som synes gruppen spiller så altfor høyt (han slår til etter sangen!).
10.Neil Young. Hva kan man si her? Akkustisk: Old Man og la oss gå tilbake til en tid da folk ennå ikke hadde hørt Heart of Gold. Dette slår de fleste nachspielversjoner. Mange år senere fikk Pearl Jam prøve å henge seg på den epileptiske canadieren, men de måtte slite for å henge på i Rocking in the Free World. Men la oss ikke glemme hans kanskje beste låt, Cortez the Killer og signaturen Hey hey, My My.
11.Prefab Sprout. Dette er musikk som rent umiddelbart kan høres litt vel glatt ut, men belønningen for de tålmodige er stor. When Love Breaks Down ble, tror jeg, deres største hit. Den er fra mesterverksplaten Steve McQueen. Vi tåler flere sanger herfra, f.eks. Faron Young og GoodBye Lucille#1, begge fra en tysk konsert i 1985. Dessverre fikk vokalisten, Padddy MacAloon en muskelsykdom med årene, men han mistet i det minste ikke stemmen, som man kan høre på dette opptaket fra 2000 av Cars and Girls.
12.Nick Cave. Igjen har vi havnet i den fortvilende situasjonen at dette er så kjent at alle har hørt det tusen ganger. Inkluderer derfor en video fra en ep Cave gav ut med Shane McGowan, den eviggrønne What a Wonderful World (for øvrig min bryllupssang...),og en versjon av Hey Joe med den berømte jazzbassisten Charlie Haden. Men må jo ha med en "hit" eller to. The Mercy Seat får meg til å angre på at jeg ikke dro på Oslokonserten hans nylig. En veldig søt versjon av Henry Lee, med hans daværende kjæreste Polly Jean kan også være verdt å få med seg.
13.Kate Bush. For mange bare gal og eksentrisk, for oss andre: en av verdens beste sangkomponister, med stadig evne til fornyelse og med et tekstlig univers ulikt noen andre. Dessverre har hun en litt underlig - og selvsentrert - smak når det gjelder musikkvideoer, og hun har ikke gjort konserter siden 1982, og de var litt vel folkehøyskoleaktige. Kate har alltid vært interessert i filmatiske referanser i tekstene, men på 80-tallet prøvde hun å gjøre videoene sine til en slags kortfilmer, og faktisk ikke med så ille resultat. Cloudbusting, med Donald Sutherland som "kjærlig" far med ønske om en sønn og et slags prosjekt om å fange skyene, er en utrolig sang på alle måter. Men la oss ikke glemme den mer... eksentriske siden heller. Det lages altfor få sanger om massemord, men the Wedding List burde vel vært på soundtracket til Kill Bill. Vi får anta at både Tarantino og Kate hadde sett den japanske hevnfilmen Lady Snowblood... Over til Them Heavy People, som jeg tror kanskje handler om å bli rørt ved synet av gravide. Vanskelig å si hva dagens ungdom ville sagt til denne opptredenen. Man får avslutte med en sang om å innfinne seg med sine mentale begrensninger (tror jeg), og det kan jo passe: Sat in Your Lap.
14.Peter Gabriel. Ikke tilfeldig at han følger rett etter Kate, men siden Don't Give Up er hørt i hjel, kan man glede seg over denne sjeldne perlen fra et Juleshow fra 1979, Another Day. Men han må vel komme til på egen hånd også: Lay Your Hands On Me, kan tyde på et slags Messiaskompleks blant disse artistene som gjerne vil redde verden, men det som skjer fem minutter inn i sangen må uansett være risikabelt. Tror ikke sikkerhetsvakter kan redde situasjonen hvis noe går galt. 80-tallet var et underlig tiår, fullt som det var av den største talentløshet og smakløshet og moralløshet, men en genuint god sang som Mercy Street greide allikevel å bli en liten slager. La oss avslutte i det samme showet vi startet med: Here Comes the Flood, en sang som heller ikke er blitt mindre aktuell med årene.
15.Tom Waits. Hvis den nye operaen i Oslo hadde ønsket å begynne å gjøre seg fortjent til pengene den kostet, burde de vel satt jord og himmel i bevegelse for å få denne mannen dit. Men nei. De sa bare nei da tilbudet kom. Dette er kanskje ikke hele historien, men siden operaen har valgt å ikke gjøre oss kjent med den, velger jeg å bruke ordet Idioter (så får jeg trekke det tilbake senere om det viser seg at historien har flere sider). Her er Chocolate Jesus.Og her er Make it Rain. Men han er jo ikke bare en bråkebøtte. Her er litt jazz/tango fra 1981: Broken Bicycles/The Tango. Og hvis Oslooperaen finner bedre vokalprestasjoner eller opptredener enn Jesus Gonna Be Here, skal jeg... nei, det er utenkelig. Idioter. Vel det er nok allikevel ikke så trist som Christmascard From A Hooker In Minneapolis.
16. Midnight Oil, som fikk en hit med Beds are Burning, har hatt en lang karriere, godt hjulpet av den 2 meter høye totalt hårløse fronfiguren Peter Garrett. The Power and the Passion var en tidlig socially conscious hit i Australia. Fantastisk å se den mannen danse. De som kjenner til Blood Meridian vil kanskje tenke i samme baner som jeg.
17. The The. Får nøye oss med nesten-hiten The Beat(en) Generation, med Johny Marr sitt veldig The Smiths-aktige gitarspill, og et liveopptak fra en annen av sangene fra mesterverket Mind Bomb, Armageddon Days Are Here Again. Av og til er det greit å mene noe med musikken, selv om det ikke alltid er like subtilt. Men jeg føler at de politiske kommentarene til Matt Johnson i hvert fall ikke var etter sin tid...
18. Blondie. Hva ville en liste fra 80-tallet vært uten dekadent og livstrøtt tyggegummipop? En av de første videoene jeg kan huske å overvære er Dreaming, og det kan jo forklare så meget. Tror forøvrig at Bergenspolitiet kunne gjort større narkotikabeslag på dette partyet enn på Amy Winehouses hotellrom. Det er viktig å posere, men Debbie Harry kunne faktisk synge også, som vi kan se i denne liveversjonen av Picture This. For mer posering, la oss se og høre evighiten Heart of Glass og den nesten like fengende Sunday Girl. Er der bare jeg som tenker på Laura Palmer her? Blondie ble oppløst ca 1983, og etter en filmkariere for Debbie Harry og sykdom for ektemannen, prøvde de seg på nytt i 1999 og fikk faktisk en ny slager med Maria.
Dette var noe av lyttingen min på 80-tallet. Men jeg har litt dårlig samvittighet for ikke å ha inkludert flere av feilskjærene. City Boy, var ett, med en underlig blanding av Metall og Bee Gees (Nei, det er ikke Supertramp...)The Day the Earth Caught Fire gjør meg glad for ikke å ha vært gammel nok til å velge klesstil i 1979 eller noe slikt. (Etter å ha hørt denne sangen et par ganger på rad nå, begynner jeg faktisk nesten å like dette. Hm...)
De senere år (etter 1997, sånn ca.) har jeg blitt værende i en genre som sjelden byr på mange skarpe kanter i lytteropplevelsen. Det betyr dog ikke at den er ufarlig. Men det går sjelden direkte fort. Jeg snakker selvsagt om Country, alternativ eller ikke, musikk som har kontakt med jorden vi står på, ekte musikk, som det heter. Her må man nevne, først og fremst Bonnie Prince Billy, Handsome Family, Calexico, Lila Downs, Townes van Zandt, Guy Clark. Nevnte jeg Bonnie Prince Billy? Ja, og så Will Oldham, da. (Disse og andre får få sine videoer i neste bloginnlegg.)
Jeg har ærlig talt problemer med å finne bedre musikk enn dette, og det må være forklaringen på at jeg blir ganske glad de få gangene jeg klarer å sette pris på annet enn den alternative countryen min, eller de klassiske platene, og liksom beviser for meg selv at jeg fremdeles har det, at jeg ennå kan finne nye grupper som er verdt å følge. Jeg merket det da jeg hørte Franz Ferdinands første, at den lett urytmiske dansefoten min ennå hadde ting å bevise. Jeg visste det da jeg hørte Arcade Fire’s første skive - det er visst det de kaller plater i Oslopressen - og var begeistret nok til å kjøpe den neste (som var enda bedre). Jeg henger ennå med. Kanskje var det da at jeg bestemte meg for at det ikke skulle være siste gangen jeg var i stand til å ta innover meg noe nytt. Så nå nylig har jeg blitt oppmerksom på en ung mann ved navn Marshall Mathers III. Han er såpass nyskapende at han har valgt å benytte et pseudonym eller to. Tar jeg ikke helt feil kan dette fort bli populært blant folket. Denne mannen har fremtiden foran seg. La oss bare håpe plateselskapene er fornuftige nok til å signere ham. Dessuten er det en gruppe fra Seattle som har hentet inspirasjon fra østlig mystikk og religion i sitt navnevalg som jeg tror kan bli riktig så populære i fremtiden. La oss bare håpe at den unge vokalisten og låtskriveren ikke finner på noe dumt. Som å gifte seg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)