Reisebrev

I går gikk brønnen tørr. En følelse av å være havnet i Texas eller midtvesten rundt 1870; "Pa, Pa, the well's gone up and dried on us!" Vel, egentlig er det ikke en brønn, men en cisterne. Den rommer 20000 liter vann, sier de. Ingen kan huske sist den tørket helt ut. De ser på meg. Jeg tenker at det umulig kan være min feil. Håper jeg.

Det er selvsagt meget varmt. Her fra balkongen ser jeg over brunsvidde hustak og brune marker. En og annen parabolantenne brukes til klesstativ. Steinhellene på taket foran meg, over den neglisjerte åpne plassen man en gang kunne kalt en hage, ser ut som noe en tidligere sivilisasjon har etterlatt seg. De sier at de to søstrene som har bodd der over seksti år er gale. Av og til hører jeg dem rope irritert etter en av de mange hundene som løper fritt blant de råtnede appelsinene og sitronene som har falt ned fra trær ingen gidder å bry seg om. Fra altanen deres henger rustne arbeidsredskaper; hammere, økser, høygafler, noe som ser ut som en revesaks. De knirker og skraper og klinker mot hverandre i den varme brisen som av og til faller inn over oss. Det er mulig lyden kan kalles søvnig.

I kveld skal vi på restaurant. Jeg får stadig høre hvor viktig det er at jeg spiser godt. Jeg tror neppe noen klandrer meg for tørken. I landbyen bor en albino som ingen har sett. Han er blitt holdt sperret inne hele livet av foreldrene. En gang var det noen som så ham bak mørke vinduer i en bil.

I går så jeg Tio Gines - onkel Gines. Han står opp klokken fire om morgenen og legger seg klokken 8 på kvelden og er således i utakt med resten av landsbyen. Det er Gines som tar seg av familiens del av "las Matanzas": Hvert år samler man på gårdsplassen en viss mengde griser, kutter over halsen, snitter opp buken og tømmer dem for innvoller. Det lukter visstnok meget ille. Alt kjøttet blir brukt i de lokale pølsene: sobresadas. Det er nok å gjøre for hele familien. Kvinnene tar seg av innvollene, mens mennene kutter kjøttet i håndterbare biter som kan mates inn i en presse som finhakker kjøttet og trer det inn i de nå vaskede tarmene. Hver pølse veier mellom ett og fem kilo. Da jeg forleden dag ytret ønske om å bivåne denne årlige slakten, smilte de lurt og sa at det var slett ikke umulig.

Hver kveld kommer gresshoppene, trukket av leselyset mitt; store og svarte og når jeg endelig får knust dem kommer en anseelig mengde gul væske ut av de sprukne ryggplatene. Det er uvanlig mange av dem i år.

De har begynt å fylle cisternen nå. Faren i huset har koblet seg til "vannet fra gaten", hva nå det måtte bety, og lagt en slange ned i et hull her på balkongen. Det høres ut som vannet faller langt og dypt. Klukk-klukk og dryppene får gjenlyd fra veggene og det store tomrommet der nede. Vannet renner sakte. I hele natt hørte jeg dryppene og tenkte på ubåtfilmer, hvert drypp en sonar, en bølge av lyd sendt ut på jakt etter noe håndfast, noe som kan slenge lyden tilbake.

Det er ingen her som vet hva som kan eksistere nede i cisternen. Sannsynligvis er det fullt av insekter, kanskje mus, druknede dyr og dyr som ikke har druknet. Jeg tar meg selv i å lure på hva som skjer når vannet stiger, stiger helt opp til hullet der vannslangen går ned. Vil det komme noe opp med vannet, noe annet? Neppe. Av og til hører jeg en dypere lyd der nede fra, en rumling, som om noe er sultent, og jeg tenker på hvor langt ned i jorden cisternen går, hvor langt den rekker. Ingen kan huske den har gått tørr før. Jorden rundt er også tørr og sanden samler seg i skyer og når det en sjelden gang regner noen minutter strekker sanden seg mot himmelen og hvem kan si hva som er himmelen og hva som er jorden?

I morgen kommer Tio Gines for å vise meg knivene han bruker under las Matanzas. Han skal komme med dem skarpslipte, sa han. Ellers skjer det ikke stort her. Det er meget varmt.