tirsdag 19. august 2008

Sanger fra de senere dager

Etter utallige stående ovasjoner for den forrige musikkposten min, føler jeg selvsagt presset for å følge opp suksessen. Jeg regner med at jeg denne gangen har et større budsjett til rådighet, slik at jeg kan pøse på med spesialeffekter og se bort fra historien. La oss derfor glemme alle tanker om en forstandig innledning og gå rett på sak:

1 - Bonnie Prince Billy, eller Will Oldham, som han egentlig heter, begynte karrieren som skuespiller i John Sayles fantastiske Matewan fra 1987. Se den alle som kan!! Men det er jo som gudfar for den alternative countrybølgen vi kjenner ham best. Han deltar på et uendelig antall plater med andre artister, noe som fikk den unge visesangeren Jeffrey Lewis til å skrive en sang om mannen. Den er ganske festlig.Williamsburg Will Oldham Horror, heter den. Men la oss gå direkte til kilden med en del udiskutable mesterverk:

For å introduseres litt rolig begynner vi med en strålende coverversjon av Bill Withers The Same Love Made Me Laugh. Det er ikke lett å finne gode liveopptak, men denne - riktignok avkuttede - versjonen av I See A Darkness er ikke så ille. Det fine med å være superstjerne som Will er jo at man kan lage riktig så påkostede musikkvideoer, som denne for Horses, eller Workhorse, regissert av independent/kult-regissøren Harmony Korrine. Av en eller annen grunn gjør denne videoen meg utilpass. Nok en strålende sang er I gave (And you have vanished into the air, the air in which I must live). Men alt er ikke bare country; hva med en versjon av Mariah Carey's Can't Take That Away From Me? Denne kortfilmen/videoen virker sterkt inspirert av Peter Weir's Picnic At Hanging Rock (som absolutt er anbefalt for de tålmodige i salen!)Ett sted må man avslutte, så hvorfor ikke med denne liveversjonen av Strange Form of Life, som viser mannen fra en noe mer rølpete side...

2. Vi kan følge opp med å gi oss hen til eksotismen. Nærmere bestemt legenden Chavela Vargas og hennes versjon av den klassiske historien om La Llorona. Filmformatet er feil, men sangen er spektakulært godt fremført. Spill høyt og vent til slutten. Dette er sterkt. En noe yngre spansksyngende pike er Llhasa De Sela, kjent bl.a. fra samarbeid med Tindersticks og fra soundtracket til John Sayle's Casa de los Babys, her med De Cara a la Pared, som minner meg litt om Yumeji's Theme fra en av verdens beste filmer, In The Mood For Love. Vi tåler å høre Llhasa også på engelsk i Anywhere on this road.
Til slutt, hvis noen vil lære hvordan spille spansk gitar, kan man f.eks ta en titt på Paco de Lucias Entre dos Aguas.

3. Men vi må jo ha flere skjeggede menn, f.eks. Iron & Wine, her med Calexico og He Lays In The Reins. Og når vi først er inne på Calexico: Ballad of Cable Hogue (video), The Ride(PartII)(Live) og Black Heart(Live).

4. Vic Chesnutt er dessverre bundet til rullestolen og multihandikappet, men han lager bedre sanger enn de fleste. Fodder On Her Wings er et opptak fra Paris. Han kan være politisk også, f.eks. i Cobbham Blues. Inkluderer et klipp med litt uren lyd, som passende heter Distortion, for å minne om at dette kan være riktig så bra live, bare man unngår å irritere Chesnutt ved å bestige scenen..

5. Handsome Family. Hva ville enhver bestof-liste vært uten dem? En av ikke mange videoer de har gjort er den tidlige sangen Amelia Earheart. My Beatiful Bride er en annen. Det er ikke lett å finne liveopptak av noenlunde kvalitet, så man får avslutte med nok en video, Hunter Green.

6. Dolly Parton. En virkelig entertainer og - for noen år siden, i hvert fall - fantastisk låtskriver. Jolene må alltid med, og her med en festlig introduksjon (som gjør det verdt å overse den ikke optimale lydkvaliteten). Coat of Many Colors er strålende. En tidlig versjon av den hyppig hørte I Will Always Love You er heller ikke å forakte. For en elegant overgang til neste artist, kommer en kvalitetssang fremført av Emmylou Harris, som har spilt sanger av både Dolly og neste artist på listen; Pancho and Lefty.

7. Townes van Zandt. Hva skal man si? Tror musikken hans sier nok. Dessverre er det ikke så mange liveopptak av god kvalitet. Her er et litt ensomt opptak av Tecumseh Valley, en sang så god at den kan høres igjen, denne gangen med Nanci Griffith, som senere selv spilte den inn. For å ha nok en snedig overgang til neste artist, gjør jeg noe så sjeldent som å vise et utdrag fra en dokumentar om sangskrivere fra Texas. En eksellent versjon av Waiting Around to Die som må sees blir fulgt av et par Guy Clark-sanger.

8. Guy Clark. Han er selv ikke så kjent, men et utall adskillig "større" artister har spilt inn sangene hans. Desperados Waiting For a Train er et eksempel. L.A. Freeway er fra den legendariske førsteplaten hans Old no.1. Hollywood er blant det siste han har gjort.

9. Gillian Welch. Dette er country som den skal være. Time (The Revelator) fra platen ved samme navn er en strålende oppvisning i samspillet mellom ekteparet Welch og David Rawlings. Man kan få gåsehud av mindre (sangen kommer etter intervjuet, ca etter 1 minutt). Sing that Rock'n Roll er vel ikke akkurat rock'n roll for alle. Så litt skikkelig bluegrass med Caleb Meyer.

10. Sixteen Horsepower. Vokalisten David Eugene Edwards spiller nå under navnet Woven Hand, men Alone and Forsaken er en cover av Hank Williams med gamlegruppen. Black Soul Choir i en banjoversjon som Kari Svendsen kunne drept for - og hvem vet hvilke skjeletter hun har i skapet? - er helt strålende. For dem som er kjent med Nina Simones versjon, vil kanskje denne versjonen av Sinnerman virke voldsom, men jeg tror Nina selv kunne likt den.

Men nå får vi forlate rotmusikken for denne gang og prøve å late som vi er litt tøffere. (selv om ingenting er tøffere enn country):
11. Arcade Fire: Rebellion, hos vår gamle venn David Letterman. Keep the Car Running, hos idioten Jonathan Ross. En ... interessant utgave av Guns of Brixton som Joe Strummer kanskje eller kanskje ikke ville likt. Wake Up kan de interesserte også finne i en versjon sammen med David Bowie, men siden jeg nekter å linke til noe som har med Fashion Week å gjøre, får man nøye seg med gruppens egen fremføring. Neighbourhood#2 (Laika) må vel med, siden det ble en slags hit. Her hører man vel ekstra tydelig påvirkningen fra Talking Heads. Black Mirror og My Body is a Cage er begge fra samme show.

12. Modest Mouse: Siden det alltid er kjekt å høre riffene til Johnny Marr: Dashboard. (Hvordan enkelte grupper klarer seg med kun ett trommesett er en gåte for meg...)The World at Large.

13. Moromannen Mark Lanegan skuffer sjelden. Wedding Dress er ganske tøff. Hit the City er fra samme show.

La oss heller ikke glemme popens croonere.
14. Divine Comedy: Neil Hannon trives mellom listepop og barokken; Something for the Weekend var et slags gjennombrudd. A Lady of a Certain Age er en sang man ikke blir lei av å høre på, som om Henry James og F.Scott Fitzgerald fant ut at de skulle lage popsanger... Lyden er av naturlige grunner ikke optimal, så besøk denne adressen, for å spille den slik den bør høres. Our Mutual Friend er nok et stykke barokkpop. Legg merke til teksten! (Det bør man forsåvidt på alle disse sangene).
Hannon spiller også på den siste platen til Pugwash, som stjeler hemningløst fra all stor pop: On With the Show og XTC-kopien At the Sea er eksempler.

15.Men hvor ville Divine Comedy - eller verden - vært uten Scott Walker? Jeg var ikke i stand til å finne liveopptak av Montague Terrace (in Blue) eller Raining Today, men sangene er gode nok.

16.Og da kan vi jo avslutte for denne gang med Tindersticks, siden det ikke er langt unna de foregående. Da passer det kanskje å begynne med en cover av Townes van Zandts 16 Summers 15 Falls. Av en eller annen grunn solgte ikke soloplatene til Stuart Staples like godt som dem med Tindersticksnavnet. That Leaving Feeling høres i hvert fall ikke veldig forskjellig ut fra noe bandet har gjort. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak med god lyd. A Night In er blant de bedre, men uheldigvis er ikke begynnelsen med. Det er dog en meget bra sang. Og da kan man jo like godt ta med Another Night In.

Takk for nå!