Ut og Skyte Pressen: Norsk mediakritikk 4

De senere årene har vi fått flere store korrupsjonssaker i Norge, der norske interesser har forsøkt å få utilbørlige fordeler internasjonalt og på lokalt nivå. I 2004 foretok Transparency International en undersøkelse av korrupsjonsoppfatningene i 64 land, derav Norge: Global Corruption Barometer kom fram til at i Norge oppfattet et flertall at næringslivet/privat sektor var den samfunnsinstitusjonen som var mest korrupt. Dette er jo ikke overraskende og burde være i takt med resten av verden. På plassen bak næringslivet fulgte imidlertid Media og de politiske partiene.

Mediene i Norge er til tider riktig så ivrige etter å avdekke økonomiske misligheter av større eller mindre grad og korrupsjonspåstander mot – stort sett – diverse oljeselskaper eller lokale ”anbudspolitikere” som ikke har vegret seg for å motta større summer for å gi kontrakten til nære eller fjerne venner. Det er imidlertid betagelig sjelden de retter blitzlampene mot sine egne rekker. Det er i og for seg forståelig ut fra kollegiale hensyn og de psykologiske mekanismer som gjør selvransaking til en ubehagelig øvelse, men det er ikke dermed akseptabelt. Jeg skal ikke påstå at dette er noe som gjøres – eller ikke gjøres – med vilje, og jeg ser heller ikke bort fra at det tidvis kan dreie seg om en grunnleggende mangel på forståelse av konsekvensene av egne arbeidsmetoder. Men siden jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute er det også en annen forklaring som kan peke seg ut, og det har sammenheng med innholdet i de foregående postene om dette emnet: Mindre ressurser til langvarige undersøkelser og fordypning i saksemnene som skal dekkes.

I Norge er vi vanligvis opptatt av at det er ting som ikke fungerer i resten av verden, til og med hos våre skandinaviske naboer er sjelden situasjonen rosenrød, så hvorfor ikke eksportere Norge og den norske virkeligheten til resten av verden og la oss regne med at Norge vil fungere like bra om det blir plassert på den afrikanske høysletten? Norad skriver følgende i en rapport om korrupsjon og media:

Frie og uavhengige media er et av de viktigste redskapene i kampen mot korrupsjon, ikke minst den korrupsjonen som finner sted på høyt nivå blant myndigheter og i forretningslivet. Men det krever også at mediene har utdannede og profesjonelle journalister innenfor gravende journalistikk, og at medier har de betydelige ressursene som denne typen journalistikk krever. Videre må de forvente støtte av redaktører, sitt eget fagmiljø og gjennom praktiseringen og innholdet i medielovgivningen. Dersom makteliten ikke vil ha åpenhet omkring korrupsjon brukes brutale virkemidler for å få det stoppet.

Norad sikter selvsagt til situasjonen i den eiendommelige gruppen ”land vi ikke liker å sammenligne oss med, men tror vi kan forstå oss på”. Det er vanskelig å være uenig i Norads ”analyse”, men jeg ser ingen grunn til å anta at den ikke er vel så viktig å ha i mente både som forklaringsmodell og advarsel for Norge - i Norge. Som jeg har nevnt tidligere er korporiseringen (er det et ord?), eller la oss heller kalle det overgangen fra mindre selskaper til større korporasjoner, et av tegnene på forfall i media både når det gjelder redaksjonelle ressurser og uavhengighet. Det er en forfallshistorie alle steder denne tendensen har gjort seg gjeldende og det er ingen grunn til å tro at det ikke vil være det samme i Norge.

Korrupsjon i Media er ikke nødvendigvis direkte knyttet til at penger skifter hender eller at virtuelle verdier blir overført fra en konto til en annen. Media har mange verdier som ikke er tilsynelatende omsettbare, men som er verdifulle, som har makt; nettopp den makten media skryter på seg selv når de skal rettferdiggjøre sitt eget eksistensgrunnlag. Selv en mindre redaksjonell avgjørelse kan ha stor innflytelse på dem det gjelder: Hvilke saker velger man å skrive om den dagen (blant de tusener av saker som er tilgjengelige?), venter man å skrive om en fusjon fordi det vil gagne avisens styreformann eller en ”venn” av denne, eller holder man tilbake visse opplysninger fordi det dreier seg om en fremtidig arbeidsgiver for redaktøren? Går man til angrep på disposisjonene til et stortingsmedlem eller en rektor eller en direktør fordi ”noen” har kommet til avisen med visse opplysninger som tyder på at en ukes prosess i avisen kan være formålstjenlig? Hvilke informanter/intervjuobjekter velger man å stole på/bruke i vinklingen av en sak? Avisene har bokstavelig talt hundrevis av maktmidler, og bare mens jeg skriver disse eksemplene dukker det opp så mange konkrete saker at jeg måtte selv ha vært en sammenslåing av avishus for å kunne dekke dem alle.

Det er mange åpenbare eksempler på at avisene og media har blitt (mis)brukt av interesser de kanskje eller kanskje ikke har visst de ble brukt av, og konsekvensene av dette. Det er selvsagt at VGs prosess mot Gerd Liv Valla (som jeg ikke føler et personlig behov for å forsvare) var instruert av noen, like selvsagt at mer obskure tolkninger av skatteloven av fetteren til ektemannen til en stortingspolitiker neppe ville fortjent å komme på noen hundre forsider om det ikke var for at noen hadde et spesielt ønske om at dette var en sak som gjerne skulle oppta landet i noen uker.

Jeg vil i neste post nevne en sak som havner i gråsonen når det gjelder hvordan avisen skal fungere som et noenlunde objektivt organ for sine lesere. Den problematiserer også redaksjonelle utfordringer og hvordan skillet mellom styre og redaktør, og redaktørens forhold til redaksjonen ikke er så klart som man later som i prinsipp-programmer og festtaler om den frie pressen i Norge.

Ut og Skyte Pressen 3: Norsk Mediakritikk

Selv om det er alle grunner til å ønske det motsatte, er det visse aspekter ved presseyrket som ikke har kommet vesentlig langt siden Thomas Jefferson kom med sitt berømte sitat for ca. 200 år siden: ”The man who reads nothing at all is better educated than the man who reads nothing but newspapers”.

Aviser er ikke tilstrekkelig for å få en noenlunde forståelse av den delen av virkeligheten som ligger utenfor vår umiddelbare erfaring, snarere motsatt. Det gjelder ikke minst norske aviser. Jeg registrerer at store deler av norsk presse etter beste fattige evne forsvarer sine grunner for å motta pressestøtte, men for hvert år som går er det verre og verre å unnslippe Se Og Hørs argument om at det ikke er et vesentlig skille mellom de ”nyhetene” sladdermagasinet lever av og sakene som VG og Dagbladet profilerer seg ved. Jeg er overbevist om at hvis man tok utgangspunkt i nettutgavene av avisene i stedet for papirutgavene, ville det ikke være mulig å rettferdiggjøre engang teorien om forskjellen.

De fleste av oss husker nok tyske Hans Magnus Erzenbergers studie av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv og Klassekampen fra 2002. I et nummer av Samtiden sammenlignet han i artikkelen "Verden Skrumper" disse avisenes utenriksdekning med seks europeiske aviser og fant dem "innadvente, selvopptatte og ekstremt nasjonalt orienterte". Som jeg ser det er den største feilen Enzenberger begår å si seg "overrasket over at nordmenn ikke lar seg fordumme av ignorante medier". Jeg tror det er vanskelig å måle den eventuelle fordummingen som den reelle fordummingen i avisene har påført leserne. Kanskje han bare var høflig. (Jeg holder ikke meg selv utenfor denne fordummingen. Det er irriterende hvor mange timer, for ikke å si måneder, jeg har kastet bort ved å lese saker som ikke er saker, å bli belært om ting ikke noe menneske fortjener å måtte lære. Tenk om jeg hadde blitt tilbudt å lese noe av en viss kvalitet i stedet!) Noe av grunnen til den svake og selektive utenriksdekningen kan man kanskje finne ved å studere landets ledende nyhetsleverandør, NTB. NTB var tidligere eid av avisene. Bortfallet av mange mindre aviser førte til at NTB de senere år er eid av større konserner. Kanskje har denne overgangen hatt konsekvenser for hvor man rapporterer nyhetene fra og hvilke nyheter man har valgt å selge til avisene (som er eid av konsernene). De mestselgende avisene betaler millioner av kroner årlig for å abonnere på nyheter fra NTB, men inntektene går ikke nødvendigvis tilbake til avisene, men til konsernet som har de enkelte avisene bare som en del av sin portefølje (en av flere virksomheter som ikke alle nødvendigvis er presserelatert). Dermed kan konsernene hente ut penger samtidig som de får finansiert avisene ved pressestøtten. Avisene har følgelig ikke så mye å tjene på nyhetstjenesten som konsernet har. Det kan føre til at de ikke tar inn nyheter fra land de ikke har korrespondenter i (og det er mange, siden avisene allerede er blitt utarmet av konsernet), og i de tilfellene de faktisk henter nyheter fra NTB kan man spørre seg om utvelgelseskriteriene er uavhengige av konsernets interesser. Jeg tror ikke det er et urimelig spørsmål, men det er grenser for hvor langt jeg på hobbybasis kan følge denne tenkte sammenhengen.

La meg sakse fra NTBs egen presentasjon av eiersiden: ”Fra midten av 1980-årene er det blitt stadig færre frittstående aviser i Norge. Konsernenes vekst gjenspeiler seg i NTBs eierstruktur. Det er nå de store eiergruppene i norsk presse som eier NTB gjennom sine aviser.
I dag er aksjonærfordelingen slik: Edda Media AS: 26,1% Schibsted gjennom Aftenposten og VG: 20,6% A-pressen og frittstående A-aviser: 20,5% NRK: 10,5% Adresseavisen: 7,8% Øvrige aviser, TV2, P4: 14,0% NTBs ansatte: 0,5%

NTBs kunder: NTBs eiere er også byråets viktigste kunder. NTBs største kunde er NRK; deretter følger storaviser som VG, Aftenposten og Dagbladet - samt om lag 40 andre aviser og etermedier”.

Jeg føler ikke NTB er helt ærlige her når de sier at eierne også er de viktigste kundene. VG og Fredriksstad Blad er ikke det samme som Schibsted og Edda Media. Det vil si at selv om for eksempel Drammens Tidende går med overskudd, vil ikke overskuddet komme avisen til gode, men gå til Edda Media som eies av slaskene i Mecom, en engelsk investeringsgruppe. Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til i dag for å vise et konkret eksempel på dette (for eksempel www.nrk.no/nyheter):

"Torsdag innkalte ledelsen i Drammens Tidende til allmøte i kantina. Beskjeden de ansatte fikk var at Mecom-eier David Montgomery vil tjene mer penger, og beordrer kutt. Innen april 2009 skal Edda Media i Buskerud kutte fem prosent av lønnskonstnadene. Det tilsvarer hele ni stillinger. I fjor gikk Edda Media Buskerud med 68 millioner kroner i overskudd før skatt. Likevel ønsker eieren Mecom nå stillingskutt for å demme opp for dårlig inntjening andre steder i konsernet".

Dette er et mønster man kjenner igjen fra amerikansk avisverden de senere årene, og som jeg omtalte i forrige post. Jeg tror ikke at NTBs nyhetsleveranse er villet dårligere enn tidligere, men heller ikke kan man se bort fra stadig større interesser med stadig større makt som kan styre ikke bare publiseringen av nyhetene men selve produksjonen av dem, så å si. I forlengelsen av diskusjonen rundt NTB må man også se på hvem som forer NTB med sakene de plukker opp, og der er man virkelig inne i et villnis av nasjonale så vel som kommersielle interesser. Tenker TV2 eller NRK seg om to ganger før de kjører en sak levert av et eller annet nyhetsbyrå, spør de seg om grunnene til at den eller den gruppen har blitt avbildet slik eller slik i en demonstrasjon mot Hugo Chavez i Venezuela, eller skjønner de i det hele tatt at nyheten de leverer om motvilje mot det Bolivianske nasjonaliseringsprogrammet er levert av et selskap som eies av Rupert Murdoch som eier Fox News, USAs mest høyrevridde nyhetskanal? Det er liksom så trygt når Pål T. Jørgensen lirer av seg nyheten, som om den skulle være beskyttet av hele universets objektivitet og knapt kan betviles av noe tenkende eller utenkende menneske. Men som journalist burde vel han selv vite hva han bedriver og skamme seg over falskspillet?

Den semi-legendariske New Yorker-journalisten A.J.Liebling hevdet ganske riktig at: “People everywhere confuse what they read in newspapers with news”. Det er klart at strukturelt sett skjer det ikke mange ting som ikke har skjedd før. Avisene må alltid foreta en avveining mellom de store linjene, hvor det er komplisert å beskrive eller forklare eventuelle endringer, i hvert fall på relativt liten spalteplass, og de enkelte sakene som alltid står i fare for å være meningsløse for alle andre enn de få det gjelder og dem med et overutviklet kikkerbehov. Det er for så vidt greit, men de siste årene er nærmest alt som finnes i avisene disse enkeltsakene, disse navnløse mennene som slo ned en person i helgen eller en mann som har kjørt på en hjort på riksvei 18 eller en kvinne som føler seg lurt av skatteetaten, eller Britney Spears' nye video som har ført til at singelen hennes har solgt mer enn man skulle tro. Dette er saker som aldri kan gi noen form for innsikt i noe som helst og ingen har behov for å vite om dem.

Men det skader i det minste ingen, vil man kanskje si. Eller hvis man er VG-redaktør: Dette er en god sak, den selger! Jeg er ikke sikker på at det første utsagnet medfører riktighet og jeg håper det andre vil være nok et tegn på at dumskap ofte følger kapitalismen når den står tømt for innhold. Jeg mener at både redaktøransvar så vel som eierskap av en avis burde forplikte og den formodentlige (?) fornuften skjelne til andre enn styremedlemmene og aksjeeierne. Det høres håpløst selvsagt ut, men også jeg liker å sparke inn åpne dører da jeg, ulønnet som jeg er, ikke har tid eller midler til så meget mer. I det minste har jeg en slags sannhet på min side som kanskje kan oppsummeres av et annet Liebling-sitat: "Freedom of the press is limited to those who own one".

Og det er vel få ting journalister liker bedre å snakke om når de sitter samlet rundt et fuktig bord på en café eller i et debattprogram der de alltid blir intervjuet av likesinnede: Vi er den fjerde statsmakt, vi har en funksjon, det vi gjør er viktig, ta ikke fra oss ordet – da venter anarkiet og diktaturet, og lignende. Selvsagt er jeg enig i teorien, men det kan ikke eksistere megen tvil om at denne funksjonen i disse dager er i ferd med å bli undergravd av journalistikken selv. Hvis norsk presse ikke er i stand til å utføre den samfunnsoppgaven som er selve årsaken til at profesjonen eksisterer, eller snarere, hvis denne oppgaven kun blir godkjent av journalistene selv, er det på tide å se seg om etter måter vi kan tvinge dem til å bli bedre på det de burde gjøre, eventuelt å si fra om at hvis det er slik at salgshensyn står over alle andre og bedre journalistiske vurderinger, får de greie seg selv i den kapitalistiske markedsplassen de indirekte tiljubler. Det vil si: Ta fra dem pressestøtten.

Det er ikke med lett hjerte jeg skriver dette. Statens finansielle støtte til avisene er blant de tingene som gjør en glad for å leve i Norge, men noen må si at nok er nok. Slik situasjonen er nå er de mest solgte avisene dem som tjener mest på støtten (via momsfritaket), og disse er dem som i størst grad ofrer etterrettelighet og vesentlighet til salgstall og sensasjonsmakeri og øyeblikkets pirring av kikkerinstinktet. Uten å si at de såkalte nummer 2-avisene er vesentlig bedre på dette området, ville det kanskje være en fruktbar konkurransevridning å la støtten tilkomme disse i stedet. Ja, jeg vet at konkurransevridning er et stygt ord. Jeg er heller ikke sikker på at dette er veien å gå, men med mindre man begynner å diskutere måter å skille vesentlighet fra sladder på vil hele støtten allikevel heller før enn siden falle bort.

Man skulle tro at de eneste som tjener på et slikt utfall er, i hvert fall i det korte løp, FrP, men jeg er sannelig ikke sikker. FrP vil vinne på en vanskeligere stilling for avisene hvis man aksepterer at avisene faktisk er i stand til å forklare folk hva partiet står for og hva politikken til FrP ville bety for dem, men det ser ut som om slike hensyn faller utenfor avisenes mandat eller evne. Dessuten er all media allerede vridd til å forsterke tendenser i samfunnet snarere enn å motvirke eller korrigere dem. Det har å gjøre med at de vil nå flest mulig og hvem som kjøper produktet deres er uviktig, bare det kjøpes (hvis man ser bort fra reklamens ønske om å nå spesielt kjøpesterke grupper). Et parti som RV slipper nesten aldri til i debattprogrammer på TV, men situasjonen i avisene er ikke stort bedre. Kanskje man aksepterer en kronikk fra en konstituert partileder i ny og ne, men når så man sist en artikkel der et utspill fra partiet ble behandlet like "seriøst" som om det skulle vært Stoltenbergs’ siste tilfeldige replikk til en opponent? La meg understreke at denne posten ikke er en valgkampanje for RV, men et uttrykk for at det neppe ville svekke bevisstheten om eller interessen for norsk politikk at den ble presentert ut fra et meningsmangfold snarere enn popularitet basert på uvitenhet grunnet manglende informasjon. (Og så vil jeg at alle stemmer RV for å gi stemme til et alternativ, om ikke annet!)

Konsekvensen av mistet pressestøtte vil kanskje være at de mestselgende avisene dreies i en enda mer sensasjonalistisk retning, men jeg tror det er grenser for hvor tabloide Dagbladet eller VG kan bli før folk heller kjøper Se Og Hør. Kanskje jeg tar feil. Uansett er jeg overbevist – eller håpefull er nok et bedre ord – om at den dagen avisene blir sett på som ren underholdning og ikke lenger har et skjær av den informative institusjonen de trykte mediene later som de er, vil folk innse at det finnes bedre måter å la seg underholde på enn ved å gå til innkjøp av Dagbladet.

Ut og skyte pressen: Norsk Mediakritikk Del 2

Man sier at amerikanske aviser hver dag mottar tusenvis av saker fra hele verden og at kunsten å drive en avis består i å ha folk som er i stand til å finne de 20 eller 25 sakene som lar seg presentere ut fra en kontekst. For å snu på en uttværet sannhet er det ikke tilstrekkelig å rapportere at en mann har bitt en hund om man ikke er i stand til å forklare leseren hvorfor han gjorde det; altså å sette hendelsen inn i en slags sammenheng (var hunden mat eller fiende, hvem var mannen, hvorfor var hunden der og hva gjorde den for å irritere mannen?). De siste årenes nedskjæringer har derimot gjort dette til en nær umulig oppgave for de gjenværende i redaksjonene, da de gjenværende er dem med de billigste kontraktene og den korteste erfaringen. Selv en storavis som New York Times sparket 100 medarbeidere bare i juni i år. Redaktører og styreledere hevder at dette gjør avisene mer effektive, at man kutter overflødige jobber og sammenligner det med toppidrettsmenn på slankekur for å være best forberedt til de store konkurransene. Bortsett fra at dette er sedvanlig tåpelig amerikansk retorikk, er det også storkapitalen som snakker og det den sier er at alt som ikke gir store nok overskudd for aksjonærene mangler livets rett. (Før jeg forklarer dette nærmere, må jeg få skyte inn her at siden dette er et skarve bloginnlegg og således ikke kan påberope seg seriøsiteten til den offisielle pressen (latter) – og jeg regner med at folk mer eller mindre stoler på meg siden de faktisk leser dette – fører jeg ikke opp alle kildene som jeg kunne vist til i disse innleggene, da det ville gjort lesingen enda tyngre (og det kan vi jo ikke risikere). Alle meninger og logiske/ulogiske koblinger er mine, alle tall og udiskutable faktaopplysninger er nødvendigvis funnet andre steder)

Amerikansk avispresse har aldri, eller rettere sagt ikke siden 2. verdenskrig, vært velsignet med de lesertallene som skandinavisk og japansk presse har kunnet nyte godt av. I 1950 leste ca. 50% av alle voksne amerikanere avisen og det tallet har forandret seg lite. (Jeg kan her skyte inn at dette på alle måter burde gi norsk presse en stor fordel, særlig med tanke på offentlige tilskudd ved pressestøtten (direkte støtte) og momsfradraget (indirekte støtte)). Men siden amerikansk presse ikke har hatt de samme gode vilkårene som den norske, har inntekter fra reklame og annonser vært tilsvarende viktigere for å opprettholde avishusene. Nedgangen i inntekter fra disse begynte tidlig på 1990-tallet og omtrent på samme tid ble mange av de ”klassiske” avishusene hus bare i navn, ettersom de ble kjøpt opp av dem som hadde penger til å kjøpe dem opp, eller fusjonerte med andre avishus som allerede var kjøpt opp, og således måtte forholde seg til krav fra aksjonærer som ikke brydde seg overmåte hvordan de tjente pengene sine, bare at de tjente dem.

Det var mange på den tid(1990-91) som hevdet at nedgangen i inntekter var et syklisk snarere enn et strukturelt problem; det vil si at det var markedssvingninger som gjorde at selv med samme lesertall som før var verdien av avishusene halvert på bare få år. Uansett grunner fikk eierne kalde føtter og mediekonglomerater eller større selskap som hadde kun perifere interesser innen media fikk kjøpe seg billig opp i bransjen. Det er således ikke unaturlig å spørre seg om årsaken til det videre forfallet både i inntekter og innhold hadde like mye med at bransjen ble underlagt inntjeningskrav den aldri før hadde hatt verken forutsetninger for eller krav om.

Det første som skjer når et avishus blir kjøpt opp av finansstørrelser som ikke har avisdrift som sin hovedinteresse, er at bedriften blir forsøkt ”effektivisert, dvs. at nedskjæringene kommer fort og hyppig (do more with less!). Deretter vil de nye eierne maksimere utbyttet ved å bestemme hvilke gjenværende deler av avisen som koster mest å holde i drift og hvilke deler av disse som kan omsettes for et umiddelbart overskudd og gjeninntjening av investeringen. Således ryker utenlandskontor (hvis lokaler kan selges for gode penger) og undersøkende journalistikk (som er kostbart, ettersom det kan ta måneder før fastlønte journalister er klare til å levere saken de er satt til å arbeide med). Det neste som inntreffer er, som jeg nevnte tidligere, å kutte de fast ansatte som tjener penger fordi de sitter på kunnskap, ikke fordi de leverer flere saker enn en nyansatt. Kvaliteten på sakene som faktisk blir levert er likegyldig. Med et dårligere produkt er det ikke sannsynlig at flere lesere vil komme og altså heller ikke nye annonsører. Dermed blir det umulig å reversere fallet i inntekter som gjorde oppkjøpet – eller fusjonen – mulig og en kan begynne å snakke om krise eller avisdød. Dette har preget amerikansk avisverden de siste nesten tjue årene, og som vanlig kommer vi etter i Norge. Det rare med oss er imidlertid at vi aldri har spurt oss om nedgangen i (økning av) inntekter skyldes sykliske (markedssvingninger) eller strukturelle (f.eks. overgang til ny teknologi) hensyn.

Et googlesøk på ”avisdød” gir over 4000 treff, og selv om, som vanlig, en god del av disse er overlappende, har det ikke manglet på dystre spådommer angående papiravisens fremtid siden 1999 da nettavisene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i det norske markedet. Min vane tro søkte jeg etter noen statistikk-rapporter for å finne ut hvordan utviklingen virkelig har vært de senere år. En ting som slo meg var at prosenten for samlede avislesere stort sett har vært uendret (nett+papir), siden 1997. (Tidlig 90-tall hadde for øvrig en særegen/særnorsk høy leserprosent). Det har de siste årene vært en del som har gått fra å lese både papir- og nettutgaver til å forkaste det første alternativet, men det er ikke så mange en skulle tro. Jeg tror at det er en stor sjanse for at oppvoksende generasjoner som ikke har noen innarbeidet papirvane i kommende år vil tydeliggjøre denne tendensen, men verken papiravisen eller nettutgaven står p.t. dårlig stilt i Norge i forhold til de fleste andre land.

Man har mistet 10% lesere av papirutgaven siden 1997, men verre er det kanskje at tiden som blir brukt med avisen er redusert med 20%. Det vil si at selv de som fortsetter å lese papirutgaven finner færre ting av interesse, og det på tross av nesten samtlige avisers oppblåste bilag av alle varianter. Problemet er således – i hvert fall delvis – på innholdssiden. Avisene greier for så vidt å ”lure” folk til å kjøpe produktet, men leserne føler de får mindre igjen for det enn tidligere. (Angående årsaker til dette vil jeg foreløpig be leseren huske på hva som ble nevnt om situasjonen i USA. Jeg vil utdype emnet i kommende poster).

Det vil kanskje være overraskende for noen at nettaviser blir foretrukket av dem med høyere utdanning, mens eldre og lavt utdannede leser papirutgaven omtrent like ofte som de alltid har gjort. Nok en gang får jeg kommentere det opplagte ved at det er rekrutteringen av nye papirlesere som vil være den største utfordringen om man ønsker å beholde formatet. Jeg er ikke overbevist om at det er mulig, men vi kan, tross alt, når vi skriver 2008, se at undergangsbeskrivelsene fra 90-tallet var overdrevne, i hvert fall angående hvor fort papiravisene ville gå under.

Jeg tror de kommende årene vil være kritiske, og jeg er ikke sikker på at nettavisene er tilstrekkelig ”modne” til å ta over den kritiske delen av journalistikken som en gang var et kriterium for kvalitet. Kritikk innebærer også refleksjon og det er en mangelvare i nettjournalistikken per i dag. Jeg har i det siste halvåret tvunget meg selv til daglig å lese DB.no, og det har ikke bare vært behagelig lesning. Tabloidiseringen er enda mer påfallende i nettutgaven, og krav til dokumentasjon, objektivitet eller etterrettelighet synes å være direkte fraværende. (Jeg trenger ikke anstrenge meg mer enn å peke på et oppslag fra i dag, der DB.no hevder McCain nektet å håndhilse på Obama etter den andre presidendebatten. Det som virkelig skjedde var at McCain pirket Obama på skulderen for å presentere sin kone, og det var følgelig kona som tok Obamas hånd. McCain hadde allerede håndhilst to ganger på Obama: før og etter debatten. Jeg føler meg tåpelig bare ved å rekonstruere dette banale hendelsesforløpet, men hvordan kan Dagbladets "journalist" føle seg, som faktisk med vilje lyger for å lage en sak han ikke har dekning for, alt for å få registrert klikk på saken sin?) Dertil er den eneste språkvasken utført av Microsoft Word (og knapt nok det), og det er dessverre ikke alltid nok til å få et leseverdig produkt.

Hadde disse problemene vært begrenset til nettutgavene av avisene ville jeg sett direkte lyst på papiravisens fremtid. Morgenbladet har for eksempel jevnt og ganske trutt økt opplagstallene med 2-3000 hvert år siden 2003, noe som skulle tyde på at det finnes et visst marked for kvalitet og diskuterende stoff. (Jeg vet det er urettferdig å sette en ukeavis opp mot de rene nyhetsavisene, men strengt tatt har jeg vanskelig for å erindre når jeg sist leste en nyhet i dagsavisene, og det er ikke grunnet mangel på forsøk). Men dagsavisene har slik jeg ser det like mange problemer som nettavisene når det gjelder dalende kvalitet i forhold til et journalistisk ideal som på mange måter startet med amerikansk avispresse på begynnelsen av 1900-tallet. Grunnen til at idealet startet der har å gjøre med trekk ved det amerikanske samfunn, der fagforeninger, organisert kritikk mot systemet/storkapitalen, streik, osv. har blitt stemplet som ”kommunisme” (før kommunismen hadde de bare andre navn på det; se Richard Slotkins strålende trilogi om USA og mytologiseringen av nasjonen: Regeneration Through Violence, The Fatal Environment og Gunfighter Nation). Således falt den grunnlovsbeskyttede ytringsretten for det meste til avisene, som dekket et behov ved å makte å kombinere godt stoff med tidvis kritikk av det bestående, eller i det minste ved anledning å ta ”den lille manns” side mot mektigere krefter, om de mektige kreftene ikke var nære venner med redaktøren.. Det betyr ikke at de amerikanske mediene ikke også den gang ble benyttet i propagandaøyemed eller som talerør for mektige eiere (jfr. William Randolph Hearst). Men en av svakhetene (eller styrken vil noen si) ved kapitalismen er at så lenge kritikken mot kapitalismen selv fører til økt opplag og penger i kassen for aksjonærene/eierne, skal det en del til for at den blir aktivt regulert av eierne. Problemet oppstår når den økonomiske veksten ikke fortsetter.

I USA hadde selv ganske reaksjonære amerikanske journalister evnen til å ordlegge seg på en måte man vanskelig kan finne innen norsk journalistikk. En av gudfedrene for den moderne journalistikken, H.L. Mencken hadde denne treffende definisjonen av demokrati: ”the worship of Jackals by Jackasses.” Dette er plumpt og folkelig og elegant på samme tid; ingen dårlig kombinasjon… Hvor mange ganger har man kunnet lese noe i nærheten av norske journalister? (Arne Hestenes kommer liksom ikke opp i dette selskapet, og personlig mener jeg uansett at mye av hans rykte er Oslopropaganda). Selvsagt er det ikke rettferdig å sammenligne talent. Det er nok å se på amerikanske forfattere holdt opp mot norske. Dertil kan jeg nevnte at i et land der man kan oppleve å få tilsendt en ny artikkel av en Mark Twain eller senere en Ernest Hemingway, har man et overflødighetshorn av skriveføre bidragsytere som mindre land vanskelig kan konkurrere med. Men journalistikk har også en håndverksmessig side og der burde det ikke være grunner for at norske aviser produserer dårligere medarbeidere.

Allikevel er det vanskelig å konkludere annerledes enn at selv inntil nylig hadde de beste amerikanske avisene trekk ved seg som gjorde dem adskillig mer leseverdige enn de aller fleste norske aviser, for ikke å si samtlige. Jeg tror det også har å gjøre med en tradisjon der språket ikke har blitt sett på som en uvesentlig del av nyhetsformidlingen. I tillegg til ganske strenge krav til språkvask, har amerikanerne hatt et bevisst forhold til at det ikke er likegyldig for framstillingen hvilke adjektiver man velger å bruke, om noen. Når man i dag leser norske aviser kan man i det minste bli forledet til å tro at dette ikke er noen viktig del av pensum på journalisthøyskolen. Man kan også legge til at faren for korrupsjon og utidige vennskapsforbindelser har vært mer opplagt i USA og at norske media dermed ikke har vært tilstrekkelig forberedt på hvor lett det er å ”havne i lomma”, som 70-tallets radikale ville kalt det, på særinteresser som ikke nødvendigvis har sannhet som sin rettesnor eller bare hederlige hensikter når de ringer for å rapportere om et saksemne de synes godt kan bli gjenstand for den neste ukens kampanjejournalistikk.

Den over kort skisserte amerikanske nøyaktighetskulturen er dessverre en tradisjon som er i ferd med å forsvinne i amerikansk nyhetsformidling. TV har vært totalt uetterrettelig i mange år allerede, men de nevnte stadige oppkjøpene og nedskjæringene i avisbransjen har etterlatt seg et deprimerende utvannet felt også der. Når rammebetingelsene for avisene så til de grader er blitt endret er det kanskje ikke rart at George W. fikk sitte i to perioder. Jeg kan foreløpig konkludere med at ettersom det i amerikansk (og norsk for den del) kapitalisme ikke er tilstrekkelig at noe går med overskudd hvis det ikke går med et stadig større overskudd for hvert år, har man fratatt bransjen mulighetene til å utøve faget sitt uavhengig og med kunnskap. Det nærmer seg det norske nivået, som jeg er redd for til en viss grad blir en elendighetsbeskrivelse når jeg skal omtale det i mitt neste innlegg.                                               

Ut og skyte pressen: Norsk mediakritikk del 1

Noe av det mer ubehagelige man opplever etter å ha vært på reise er å komme hjem igjen til Norge og dufte inn lukten av lunkne pølser som ligger lavt og evig over samtlige norske flyplasser av en viss størrelse. Opplevelsen tar seg ikke opp i kvalitet av at akkompagnementet til den lite hyggelige behandlingen av luktesansen er synet av norske avisforsider som møter den reisende allerede før de første taxfree-skiltene begynner å trygle om oppmerksomhet. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at det er noe fundamentalt galt med norsk presse, men bortsett fra en og annen artikkel som refererer til underlige utenlandske forskere som er frekke nok til å hevde at norske medier ikke bryr seg om utlandet, er det ikke nevneverdig mange kritiske eller selvkritiske artikler i omløp i den norske avisverdenen.

Det kan til tider virke som om dagens aviser, mer eller mindre paniske etter å finne noe som noen vil lese – og dermed et sted i avisen noen vil plassere en reklame ved – kan skrive om hva som helst som skulle slå den enkelte journalist til enhver tid. Dagbladet er tilsynelatende ikke i stand til å skille mellom uviktigheten av Pamela Andersons tilstedeværelse i Hugh Hefners 82-årsfeiring eller hva som helst annet. BT kan tro at ens egen sportskommentators syn på hvorvidt Mons Ivar Mjelde bør få sparken umiddelbart eller noe senere er viktig nok til å dekke en hel førsteside (uavhengig av selv de mest rudimentære kriterier for journalistikk). Det eneste norske aviser er tilbakeholdne med å dekke er saker som angår dem selv, med mindre de kan bruke de i propagandaøyemed (for seg selv, egne aksjonærer eller interesser) eller de er pålagt det av PFU. Jeg tror ikke jeg tar feil om jeg anslår norsk presse av i dag til å være dårligere stilt enn noen gang. Da sikter jeg til både markedsposisjon og innholdsproduksjon.

Avisene har en uvurderlig mulighet i Norge til å være meningsdannere og folkeopplysere, men enten blir disse funksjonene sett på som bakstreverske eller anakronistiske i dagens samfunn, eller så er det krefter i medieverdenen som ikke ønsker at folket skal opplyses og enhver mening skal være avhengig av en tilfeldig lobbyists bekjenskapskrets. Hvordan skal man ellers forklare at avisene daglig i det store og hele er fylt av uvesentligheter og amatøreri uten amatørens sjarm? Det er ikke særnorsk at mediene virker fordummende, men måten dette skjer på, uten kritiske røster verken fra opplyst offentlighet eller forskere som burde vite bedre – eller fra journalister selv, som er lei av å se faget sitt gå i hundene – ville ikke skjedd i land man visstnok liker å sammenligne seg med.

Men selv om den norske væremåte – hvis det er hva vi snakker om her – muligens har sørget for at vi har særegne norske problemer med hvordan den fjerde statsmakt velger å skjøtte et verv den står farlig nær å la seg frasi, kan ikke situasjonen sees helt isolert fra omverdenen. Dette kommer til å være utgangspunktet mitt i en serie innlegg de kommende ukene, så det er bare å glede seg...

Karaktergivning på IMDB

Det er selvsagt mange her i landet som til tider kan føle seg usikre på om man skal orke å få med seg filmen TV2Zebra eller lignende sender klokken to om natten. Som en liten hjelp kan man nå finne ut om det er verdt bryet ved å sjekke min karaktergivning av filmen på IMDB. Gå til denne adressen og søk på originaltittel eller karakter. Det er helt gratis. Takk meg ved anledning. Det er jo av og til man ønsker intenst å se en skikkelig dårlig film, og i så tilfelle kan man jo bare søke på filmene som har fått karakteren 1 eller 2. Det er ikke alltid lett å gi karakterer til alle typer filmer, men de fleste genrer skulle være dekket her. Jeg tror det foreløpig er rundt 1600 filmer på listen, men den blir stadig oppdatert... Men hva gir man en film som "Killer Klowns From Outer Space", som handler om akkurat det tittelen forespeiler? Objektivt sett burde filmen fått en 2er, men siden man ikke kan unngå å ha sympati for en film som handler om slikt, er karakteren noe høyere.