Cricket og Pop

Konseptplaten er en utdøende kunstform. På 70-tallet blandet mange musikere ubesværet til dels dårlig smak med grandiose idéer om at man hadde kompositoriske evner som ikke lot seg innramme av en enkelt sang. Man kan nevne navn som Pink Floyd, The Who, Jethro Tull, Frank Zappa og Genesis. Punken satte som kjent en stopper for dette og åttitallet var liksom ikke tiåret for å feire sammenhenger av noe slag. 

Som en kan lese av de nevnte navnene, tilhørte konseptplaten liksom helst de gruppene som ville sette ordet rock sammen med mer kulturelt høyverdige termer: Progressiv rock, symfonisk rock, rockeopera og pastoral rock. Også flere folk og country-plater er basert på konsepter. Woody Guthrie's Dust Bowl Ballads, Johnny Cash Sings the Ballads of the True West eller Marty Robbins’ Gunfighter Ballads and Trail Songs, fulgt av den senere More Gunfighter Ballads and Trail Songs. Disse platene har et felles tema, men de trenger ikke som de nevnte rocke-eksemplene å late som musikken er mer høyverdig ved å la den ta farge av en annen genre. Innenfor vår tilforlatelige venn, den enklere popen, derimot, er det ikke så lett å finne eksempler på konsepter som til en lignende grad har strømlinjeformet innholdet mot et klart overordnet mål. 

Det er selvsagt pop-plater som har satt seg fore å strekke en stemning eller følelse over en hel plate. The Kinks hadde en del slike tendenser; Jeg synes dog Arthur or the Decline and Fall of the British Empire er mer en ironisk tittel enn et forsøk på å favne inn en helhetlig gjennomgående historie. Både på denne platen, og de jeg nevnte i forrige post, er riktignok det overbærende temaet England og Vanlige Mennesker i England, men jeg tror ikke dette er tilstrekkelig til å betegne disse som konseptplater.

Det var i sin tid mange som hevdet at Sergeant Pepper's Lonely Hearts Club Band var gjennombruddet for konseptplaten, men i mine ører virker det søkt å omtale den slik. Noen vil kanskje likedan hevde at Beach Boys gav ut konseptplater; surfing, ungdom, glede, lede. Eller at XTCs Skylarking, som løselig lar sangene gå fra morgen til natt den samme dagen, lefler med en skriveform man med godvilje kan kalle konseptuell. Da tror jeg heller Talk Talk’s Spirit of Eden er nærmere, men jeg er i tvil om dette kan kalles pop. Mens jeg husker det kan jeg også nevne side to av Kate Bush’ Hounds of Love og side to av hennes siste plate Aerial. Sistnevnte er kanskje en type plate man ikke lager lenger. Det er muligens en grunn til det, men den grunnen bør ikke feires. (Begge platene anbefales sterkt!)

Nuvel, ingenting av dette er særlig viktig for det jeg egentlig hadde tenkt å dedikere dagens post til, nemlig at en av årets absolutt beste pop-plater handler om cricket. The Duckworth Lewis Method er både bandnavn og tittel på platen (og et utregningssystem om cricket-kampen skulle bli avbrutt). Bak navnet skjuler det seg to av Irlands fremste pop-kunstnere, noe som er underlig for et slikt erke-britisk konsept. Lewis i platens tittel er Neil Hannon, eller The Divine Comedy. Han er nok kjent for de fleste. Hannon produserte den mer ukjente irske pop-gruppen Pugwash sin siste plate og samarbeidet må ha gitt mersmak, for Duckworth er Thomas Walsh, vokalist og låtskriver i Pugwash.

Jeg har av en eller annen grunn ikke sett denne platen bli spesielt hyppig markedsført i Norge, verken i våre kommersielle TV-kanaler eller i lanseringspublikasjonene vi kaller aviser. Kanskje mange tenker at Cricket er en vanskelig tilgjengelig idrett forbeholdt eliten og således ikke noe for menigmann. Da tenker de nok rett. Men det er dog noe underlig fascinerende ved idretten, er det ikke? - Den har ved seg en bestandighet, noe som vedvarer i et samfunn som ellers utvikler seg i en retning mange synes er gal, som om den sier oss at forskjellen på 1922 og 2009 kan overskrides på en søvnig engelsk plen der lite sensasjonelt skjer. Sensasjonen er som kjent et av endetidens fremste tegn.

La meg hurtig, for den urolige og nervøse leser (ja, eller kvinner, som dere også heter. Ja, dere vet hvem dere er!) kommentere at man slett ikke trenger noen inngående kunnskap eller endog kjennskap til sporten for å la seg rive med av denne popplatens liflige og fengende toner.

Siden jeg ikke er spesielt glad i name-dropping, men av ukjente grunner ofte bedriver det, følger her en kortfattet gjennomgang av platens spor med assosiative kommentarer som kanskje virker klargjørende, men helst ikke.

Platen begynner selvsagt med The Coin Toss, ett herlig minutt der spillerne introduseres til poptoner ikke hørt bedre siden the Beatles. 

Noen sanger har kanskje litt for mange idéer. The Age of Revolution, fengende som den er, blander 1920-tallets gitarjazz-stil med litt daff, forsøksvis funky keyboardbass a lá 1970 og Stevie Wonder. Det passer for så vidt da sangen feirer hvordan de britiske koloniene tok opp i seg Cricketen og at følelsen av likeverd i sporten hadde et revolusjonært potensiale man kanskje ikke ofte snakker om i forbindelse med frigjøringen fra imperiet. At det lefles med revolusjonære idéer er som det skal være på en plate som strekker seg tilbake til 1900-tallets revolusjonstid og ikonografi. Walsh og Hannon er avbildet i den medfølgende pamfletten som pastisjer på henholdsvis Lenin og Che Guevara.

Gentlemen and Players høres ut som noe The Kinks kunne laget ca 1968, og det er noe av det fineste jeg kan si om musikk. 

The Sweet Spot blir derimot en litt kjedelig blanding av 10CC og T-Rex, kapabelt gjennomført, men jeg er ikke spesielt glad i noen av forbildene.

Da må man bedre like Jiggery Pokery, med røtter i den britiske varieté-tradisjonen, som for øvrig også Kinks visste å dra veksel på (se Harry Rag fra Something Else by the Kinks, 1967). Sangen er meget vittig og det er nok ikke tilfeldig at Neil Hannon for et par år siden spilte inn et par sanger av den engelske skuespilleren, sangeren, regissøren, satirikeren, etc., Noel Coward. (Gi forresten øre til Cowards strålende Don't Let's be Beastly to the Germans!!!)

Mason on the Boundary høres ut som en blanding av The Byrds, XTC og nevnte 10CC.

Rain Stops Play er selvsagt en instrumental som blander progtendenser med muzak og er en melodi jeg tror Homer Simpson ville likt.

Meeting Mr. Miandad er latterlig fengende og kunne fort funnet en plass på Beatles White Album. Mon tro om ikke mindre begavede nordmenn ville fått en hit i Norge med denne…

The Nightwatchman er kanskje min favoritt på platen. Jeg tenker at hvis Duran Duran hadde vært litt smartere kunne de komponert det første minuttet av denne, mens refrenget er meget Divine Comedy, om enn noe mer søtladent enn Hannon vanligvis har for vane. Mot slutten av sangen drar de til med noen ELO-aktige strykere og en pianosolo som brakte tankene hen på The The sin Soul Mining.

Flatten the Hay, med Harpsichord og strykere, er Paul McCartney før han mistet all energi, en dose Chalkhills and Children fra XTCs Oranges and Lemons-plate og litt Ballet for a Rainy Day fra samme gruppes nevnte og fantastiske Skylarking.

Test Match Special er nok en midtempo rocker som blir reddet av Hannon’s ekstremt presise frasering og rytmeforståelse. Med synther og gitarsolo fra 80-tallet er det dog vanskelig å se på sangen som mer enn en kuriositet, eller fyllmateriale, som det også heter.

The End of the Over avrunder platen, en kort, flott polyfon komposisjon som muligens burde vært enda flottere.   Dette er nok ikke en perfekt plate, men den er meget underholdende og har tilstrekkelig strålende øyeblikk til at den bør høre hjemme under alle litt rare, men - for dem det gjelder - kjære juletrær. Den største prestasjonen til Hannon og Walsh her er at de faktisk klarer å få platen til å høres ekte ut innimellom pastisjen og cricketreferansene. Flere av sangene er sanger som verden og den som for øyeblikket befinner seg der trenger.
Og til slutt: Om leseren mot formodning skulle gå til anskaffelse av denne platen: Hør for Guds skyld på dette flere ganger. God pop skal ikke være nynneklart etter én distré lytt.

Litt uvettig vas om pop-musikk

Det er få ting som kan oppfinnes flere ganger og pop-musikken er ikke blant disse. Man kan si mye om hvilke artister som påvirket The Beatles, at de selv hadde sine forbilder, men sannheten er at Beatles oppfant popen. De viste hvilke muligheter den hadde, de utallige retningene den kunne gå i. Alle som har forsøkt seg i genren siden har aksentuert eller kanalisert noen av elementene Beatles arbeidet med, til vekslende grad av suksess. 

Jeg tror det er mulig å argumentere for at Beatles begynte som et mer internasjonalt popband, det vil si at de startet som en gruppe med røttene sine i USA. Etter hvert som de ble bedre og mer selvsikre ble de også mer typisk engelske og det amerikanske kom helst til uttrykk i enkelte av de mer kuriøse elementene, for eksempel på White Album. Paradoksalt ble de mer internasjonalt populære dess mer lokale sangene deres ble.

Ettersom de fant interesse i det særegent engelske, kunne de også høste fra det engelske imperiet; den indiske inspirasjonen tør være velkjent. Sergeant Pepper var således den mest britiske platen de gav ut, med sanger om engelsk historie og varieté og musikalsk påvirkning fra denne tradisjonen filtrert gjennom bandets ekstreme pop-sensibilitet. 

En av konsekvensene av denne retningen bandet tok er at når vi i dag snakker om pop, snakker vi egentlig om engelsk pop. Ideelt sett består den av en viss eleganse, skriveførhet og kompositoriske evner; en klassisk dannelse, med andre ord.

Amerikanerne har laget mye fantastisk musikk, men pop har de sjelden behersket, kanskje fordi klassisk dannelse er vanskelig i et land uten historie. Da har amerikanerne hatt lettere for å ta til seg den engelske folkemusikk-tradisjonen, kanskje fordi historieløsheten deres har gjort at den fortellende tradisjonen står meget sterkt der, som om de prøver å kompensere for manglende historie med å gjøre hver dags hendelser og innfall om til fortellinger. Forskjellen på engelsk folkemusikk og amerikansk country er i hovedsak kosmetisk.

 Bandet som etter the Beatles har gjort mest for å definere popmusikken som en britisk størrelse, er The Kinks. Også de begynte som en rock’n roll-gruppe, der de amerikanske rytme og blues- elementene underbygget relativt enkle påstander, som You Really Got Me, som hverken kan kalles stor poesi eller endog i nærheten av elegant eller dannet. Snart tok de imidlertid lærdom av de fire guttene fra Liverpool og Ray Davies begynte å snekre sammen små hverdagsportretter som var relativt fokuserte på samme tid som de hadde en i alle fall britisk allmengyldighet. Something Else by The Kinks fra 1967 er i så måte en milepæl. The Kinks are the Village Green Preservation Society fra året etter er om mulig enda bedre. Når Davies snakket om jenter, snakket han om engelske jenter; når han sang om arbeidsløshet eller hva som var på TV eller lengsler tilbake til naturen eller til et tidspunkt i historien, var det til England og muligens et England som aldri hadde vært, men lengselen tilbake til dette Shangri-La, var virkelig.

En kan spørre seg hva det var som gjorde disse to gruppene som skrev om det lokale og nasjonale til selve definisjonen av pop-musikk verden over. Vil vi alle innerst inne være engelskmenn? 

Skulle man våge å sette opp en kunstig parallell mellom popmusikk- og litteraturhistorien, vil 1967-9 fortone seg som høymodernisme, der popmusikken nådde taket, gjorde alt som var teknisk mulig innenfor genren. Etter 1970 tok andre genrer over, rock og avarter av denne; progrock og symfonisk rock i England. I USA ble folk- og hippie-musikken stadig mer elektrisk og syntetisk; heavyrock på den ene siden, mer rytmisk musikk på den andre; disko, funk. Amerika tok over.

Det er gjengs å påpeke at punken var et oppgjør med den storslåtte, kompliserte symfoniske rocken og den glatte innholdsløse diskoen. Men det slår meg at overraskende mange av gruppene som begynte inenfor punk-genren egentlig ville spille pop. The Stranglers gav ut to punk-plater før de gikk hen og laget noe jeg nesten vil kalle renessanse-pop. Og hvor punkete er egentlig The Clash’ London Calling-plate? Det viktigste punken gjorde var kanskje å lære ungdommen at det igjen var lov å lage sanger som ikke varte i 20 minutter (og helst ikke over 3 minutter).

I 1979-80 ser vi starten på det jeg tror jeg må kalle popens postmoderne fase. XTC startet med å gi ut to punk-plater (1977-78), i hvert fall nært beslektet. I 1979 gir de plutselig ut Drums and Wires, en flott pop-plate som fikk dem til å bli direkte populære for en stund. Denne følges av et par plater til før vokalisten, Andy Partridge, finner ut at han har sceneskrekk og nekter å turnere mer. Ettersom de nå kan bruke all tid i studioet og til å skrive gode sanger, gir XTC ut 4-5 plater som alle er blant verdens beste pop-plater, hvorav den kanskje beste er Skylarking fra 1986.

Uansett hvor mye jeg liker XTC, innser jeg jo at uten The Beatles og The Kinks, ville ikke disse platene vært mulig. Både XTC og, la oss si, Prefab Sprout, lager relativt komplisert pop-musikk som må høres en del ganger før det sitter, men da sitter det til gjengjeld for alltid. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Beatles-sangene har man liksom alltid likt, men hadde de kommet i dag, ville man kanskje også måtte høre på disse en del ganger før de satte seg på hodet? Sannsynligvis er noe av grunnen at den postmoderne popen for en stor grad er teoretisk basert, det vil si at den bygger på en kjent tradisjon og krever kompetanse og kunnskap til tradisjonen; man vil jo ikke lage noe som er identisk med det som allerede finnes. Samtidig vil man lage noe som er gjenkjennelig. Således er postmoderne popmusikk blitt både en harmonisk og intellektuell øvelse der popen før nærmest utelukkende var basert på umiddelbare følelser og gleden av å høre en fengende melodi.

Det muligens beste eksempelet på hvordan teori og historie dikterer den postmoderne pop-sangen er XTC-pseudonymet The Dukes of Stratosphear og platen Chips From the Chocolate Fireball, hvor Partridge & Co setter seg fore å lage en sang innefor alle avarter - eller undergenrer - av popen som har eksistert. Høydepunker er The Mole from the Ministry, som er XTCs utgave av I Am the Walrus, Collideascope, som er den beste sangen John Lennon ville ønsket å lage til platen etter Double Fantasy, eller den flotte psychedelia-poperen 25 O’ Clock. The Stone Roses var forøvrig så store fans av dette at de insisterte på å få producer John Leckie til å produsere debutplaten deres. Uten Dukes of Stratosphear, intet Stone Roses, tror jeg man kan si...

Senere pop-grupper som Blur slo først gjennom hjulpet av triks de hadde lært av The Kinks, ved å lage sanger om det britiske hverdagslivet. Etter hvert gikk de i den samme kommersielle fellen som XTC da de begynte å lage sanger som var for kompliserte - eller for gode - for radiospilling. Kanskje vil pop-musikken bli stadig mer en nisje-genre, der kun dem som er innforståtte med kodene vil sette pris på musikken. Heldigvis er de fleste pop-grupper så middelmådige og ureflekterte at folk ennå vil tro at de liker pop-musikk mens de egentlig bare setter pris på å synge i bilen til tekster som ikke betyr mer enn lyden av ordene.

Bonnie Prince Billy

Etter en litt for lang pause får vi starte en ny sesong med denne bloggen ved repriser. Eller ikke helt, da. Ordene er jo aldeles nye, aldri brukt før, skinnende som en tyrkers sabel eller en secondløitnants messingknapper.

På oppfordring tenkte jeg å gi av gaven som kan gis igjen og igjen, men ikke for ofte. Støtt og stadig kommer folk bort til meg på gaten og spør meg om jeg kan gi dem U-tube linker til sanger av Bonnie Prince Billy, gjerne av typen som ikke er så lett å finne i hans egen diskografi. Ja, pleier jeg å si dem da, det skal jeg når jeg bare får tid. Tiden har jeg dog ennå ikke, så dette blir meget hurtig snekret sammen.

Det følgende er sangen jeg har lyttet til kanskje mest den siste måneden. Den britiske piken Scout Niblett (Scout er selvsagt ikke hennes eget navn, men lånt fra den veldig fine boken To Kill a Mockingbird) har laget litt innadvendt og til dels vanskelig tilgjengelig musikk i noen år nå, men på hennes siste plate gjør hun fem sanger sammen med Bonnie Prince, og den absolutt beste av dem er Scout Niblett/Bonnie Prince Billy: Kiss. Hvorfor blir ikke slikt en slager?

Hvis dette gav mersmak, kan man se Niblett alene på scenen (OK, med en trommeslager) fremføre samme nummer her, riktignok filmet med et irriterende bakhode eller to i kameravinkelen. Det som kanskje mangler av teknisk perfeksjon tas igjen i en solid dose nerve.

I Gave You er å finne på platen Superwolf, som Billy gav ut med Matt Sweeney. Den er veldig fin, finest på platen.

Mariah Carey's Can't take That Away er blitt nevnt før på disse sidene, men siden både Oldham's sang og kortfilmen holder høy kvalitet, koster vi på oss en reprise, skamløse, som om vi skulle være TV2 eller en statskanal.

Eurovision Song Contest

Da var det over igjen. Melodi Grand Prix, som det heter på norsk, har holdt flere millioner nordmenn foran skjermen (deriblant meg selv), og nå er et ikke ubetydelig antall av dem på vei ut i gatene der jeg hører sirenene ule fra sykebiler som burde ha bedre ting å gjøre enn å assistere mennesker som har overdosert seg i seiersrusen. Jeg mistenker at opp til flere av dem er mine naboer, som har skrålt den norske vinnersangen ut av vinduene den siste timen, men nå har blitt besynderlig stille.

Den som ikke var stille under sendingen, var Synnøve Svabø, også kjent som Norges minst morsomme person, og den konkurransen er knallhard i et land som har fostret Tore Ryen og gitt sendetid til et program som Torsdagskveld fra Nydalen. Av uforklarlige grunner ble hun tiltenkt rollen som kommentator for showet i år, en rolle hun utførte så dårlig som det er menneskelig mulig. Opptil flere dyrearter ville nok også greid oppgaven adskillig bedre enn henne. Jeg kan ikke forestille meg at høns med respekt for seg selv ville kaklet høyere enn henne eller universets fulleste person plapret hyppigere, pinligere eller til mer malplasserte tidspunkt enn Svabø. Som representant for landets kvinner har hun satt kvinnesaken århundrer tilbake. Kunne hun ikke oppsøkt hjemmet til Karita Bekkemellem (sitat:Det er gøy å sitte i regjering, spesielt når man er interessert i politikk og samfunn) og holdt tomsnakket av privat karakter? Med sin vanvittig irriterende konstante taleflom har hun greid kunststykket jeg trodde var umulig; å få Per Sundnes til å virke som en nesten habil programleder i forhold. Hvor er Jostein Pedersen? Kom tilbake, trofaste soldat!

En ting er de flåsete kommentarene underveis i sendingen som bare vitnet om at Svabø var usedvanlig dårlig forberedt til jobben og leste opp et forhåndsskrevet manus da hun skulle kommentere innsatsen til deltagerne. I og med at de forskjellige landenes representanter opptrådde i såkalt real time, i et her og nu, direkte, bør man forvente at forrige ukes notater ikke blir brukt som sannhetsvitne. Det er litt som å kommentere en fotballkamp der man allerede på forhånd har avgjort hvem som kommer til å spille bra og tar lite hensyn til spillernes faktiske prestasjoner. Vel, nok om det, mer skal følge, for å bruke en Svabøsk retorisk vending.
'
La meg her skyte inn at jeg ikke har noen glødende interesse for Melodi Grand Prix, og det er for så vidt det samme for meg om jeg får sett programmet eller ikke. I år hadde jeg imidlertid fri på finaledagen, så i mangel av bedre lørdagstilbud, kunne man benke seg til lyden av Eurovisjonen. Ingenting å være flau over. Det som irriterer meg noget er alle som skal se det ironiske i konkurransen; “hvordan alle liksom er så dårlige at det blir gøy“. Nei, jeg lider meg gjennom ca 96 prosent av sangene, men stort sett er det ett eller to bidrag jeg kan like. Da jeg i fjor overvar finalen, var det første gang på ca sju år. Det gav mersmak, ikke minst grunnet Bosnia/Herzegovinas perle av et bidrag. Her kan du se og høre kanskje den beste sangen noensinne i konkurransen. Jeg har faktisk vurdert å kjøpe en plate av Laka, som artisten heter. For de av oss som bare er litt interessert i Bosnisk, og ikke minst Herzegovinsk musikk, men har enkelte problemer med å forstå språket, skal vi være glad for at sanger som Pokusaj også spilles inn på engelsk, selv om det fjerner noe av gleden ved å forestille seg hva sangen egentlig handler om. Jeg har hørt denne sangen sikkert tjue ganger (på original-språket) og er ennå ikke lei. Dessuten gjorde franske Sebastien Tellier (Gallernes svar på Jarvis Cocker) en god låt, som du kan se her.

I år var det ingen sanger som uthevet seg kvalitativt lik disse fra fjoråret. Jeg håpet Portugal skulle vinne. Sangen var ikke spesielt god, men den var kanskje den eneste som ikke gjorde meg direkte fortvilet. Men kjedelig var den nok. Det sier litt om den lave standarden at jeg faktisk hadde Norges tykkbrynede mørke smørbukk på andreplass på min egen liste. Jeg hadde heller ikke grått om Moldova hadde vunnet, særlig ettersom landet er så fattig at artisten måtte betale flyturen til Moskva av egen lomme. (Da jeg så denne videoen våknet forøvrig noe av kommunisten i meg...) Skulle blitt interessant å se finalen i Moldova City neste år. (Ja jeg vet at det ikke heter det. Chisinau, eller noe slikt, er det riktige navnet). Dessverre ville kringkastingsunionen nektet, ettersom man tydeligvis er tvunget til å bruke mellom 100 og 200 millioner kroner på arrangementet. Det hadde vært forfriskende å se konkurransen i gymsalen der Moldova spilte inn årets bidrag.

For øvrig kan man si så mye man vil at Rybaks seier i år gir mange millioner i Norgesreklame. Jeg gremmes uansett ved tanken på kostnadene ved å arrangere et såpass meningløst konsept som Grand Prix er. En ting er å se det gratis på TV, en annen ting er hva skattepengene mine skal brukes til. Stem RV til regjeringsmakt, så trekker vi oss forhåpentlig fra arrangørjobben!

En ting skal dog Stoltenberg ha. Hele programmet satt Svabø og maste om at statsministeren skulle ringe fra Spania om det så ut til å gå bra med Norge. Under avstemmingen fikk vi ikke høre et ord som ble sagt av de forskjellige stemmegivende landene. Det er kanskje ikke så stort tap, men det handler vel også om respekt, en kvalitet Svabø ikke bare er foruten, men som hun neppe ville gjenkjenne om den traff henne i bakhodet i form av en koherent setning. “Stoltenberg vil ringe om få minutter” gjentok hun høyt og skingrende et trettitalls ganger mens man prøvde å få med seg hvem som fikk poeng av hvem. Stoltenberg ringte ikke, som vi antok her i hjemmet, før alle landene hadde avgitt sin stemme og Rybak var formelt utropt til vinner. Det handler om fornuft og dannelse, noe selvsagt Trond Giske ikke skjønte, som lot seg lure til å intervjues av Svabø om seieren etter at ca. tretti av førtito land hadde stemt.

Da Norge skulle lese opp sine stemmer, noe som pleier å ha en viss interesse - hva mente det norske folk om konkurransen? - greide Svabø å snakke konstant og manisk om sine egne bryster og hvilken kjole hun selv satt i. Da konkurransen endelig var ferdig hadde jeg ikke noe begrep om hvem som hadde kommet på plassene etter Rybak, noe som også ville vært vanlig høflighet å opplyse om hvis man er kommentator for arrangementet. For øvrig ble de tjue landene som opptrådte før Norge avspist med kommentarer om at “nå er det bare elleve land til Alexander kommer“, eller “nå er jeg så nervøs for det er bare åtte land til Alexander kommer og jeg skal intervjue ham om han vinner og jeg er stolt av å være norsk, jeg er så stolt av å være norsk!” Jeg satt virkelig og håpet at Norge ikke skulle vinne etter dette.

Av grunner som neppe er kjente selv for de mer visjonære gudene, innbiller Svabø seg at hun er noe av en ordekvilibrist. Da Bosnia og Herzegovinas Laka, han med det glimrende fjorårsbidraget, på sitt sedvanlige eksentriske vis skulle lese opp sitt lands poenggivning, sa Svabø “Sniff Snuff - han har startet festen tidlig, han så veldig rar ut!” Burde hun ikke, med tanke på jobben hun har, kjent igjen fjorårets deltaker når jeg som menigmann greide det? Underlige ord blir slengt ut uten kontakt med situasjonen de skal beskrive, og når hun faktisk prøver å gi informasjon er det uforståelig eller pinlig eller oftest begge deler. Allerede i begynnelsen av programmet, før hun hadde blitt hysterisk, kunne vi høre gullkorn som dette: “20 ganger kan dere stemme. Verken mer eller mindre”. Jaha.

For øvrig sitter jeg og hører på The Handsome Familys siste plate “Honey Moon” mens jeg skriver dette. Den kan nok anbefales mer og varmere enn noen av kveldens artister.

Venstre om! En Fillesak.

Som jeg ved anledning gjør, leste jeg i går siste nummer av Morgenbladet. Jeg kom over en artikkel om norsk lovgivning i forhold til TV-kanaler med base i utlandet: Hva kan den norske stat gjøre for å forby reklame for eksempel myntet på barn om reklamen teknisk sett sendes fra Jersey? Det var interessant nok ettersom jeg noen år har hatt en følelse av at man har gjort for lite på dette feltet. Det er imidlertid ikke dette denne posten skal handle om.

Midtveis i artikkelen kom jeg over en uttalelse fra Venstres Trine Skei Grande: “Det er pussig at vi har en statsminister som bruker mye tid på å gå rundt menneskerettighetsdomstolen på en fillesak som politisk reklame, men ikke vil bruke mulighetene til å få lovgivning vi alle ønsker til å tre i kraft”.

Politisk reklame, ja. En fillesak. Akkurat. Så det mener Skei Grande. (Jeg prøver å kanalisere Dagbladets inkompetente Morten Pedersen her. Med. Denne. Skrivestilen). For å være noe mer seriøs. Jeg tviler på at denne saken oppfattes som en fillesak verken på den ene eller andre ende av det politiske spekteret. Nå er jo ikke venstre på noen ende, men jeg regner med at politisk asyl i sentrum ikke trenger være ensbetydende med å påføre seg flere skylapper enn en overnervøs hingst.

Politisk reklame koster penger om man ønsker den skal bli sett. Det er diverse, både fra høyre- og ytterste høyreside, som hevder at dette vil gi en mulighet for at også partiene som sjelden kommer til i valgdebattene kan nå fram med sitt budskap. Sist jeg sjekket mottok verken Fridemokratene, Pensjonistpartiet eller Kystpartiet mangfoldige millioner i støtte fra næringsliv eller LO. Den eventuelle effekten disse partiene ville få av en politisk reklame i nest beste sendetid vil således bli effektivt annullert av de større partienes adskillig større reklameflater.

Politisk reklame vil nok også forandre måten valgkamp drives på i Norge. Det er for eksempel en gylden anledning for et parti å fremføre et budskap som får stå uimotsagt. Dette kan ikke annet enn å virke fordelaktig for de partiene som sjelden har et utpreget pietistisk forhold til sannhetsgehalten i sin argumentasjon. Jeg har også problemer med å se hvorvidt - og hvordan - kanalene skal utføre et redaktøransvar i forbindelse med reklamene. Siden partiene selger meninger og lettvinte løsninger på komplekse problem gjennom sine 30 sekunder på luften, vil det kunne åpne for en type grums man hittil bare har ant konturene av i det norske ordskiftet. Skal TV-kanalene kunne gripe inn og bestemme hvilke reklamer man vil vise? I så fall vil jo heller ikke den påståtte demokratiske funksjonen disse reklamene skal ha være reell.

Siden budskapet til et parti skal spisses og forenkles til en kort reklame, vil det dessuten føre til en slagordsvalgkamp som helst appellerer til de delene av folket vi liker å kalle folkedypet. For å strekke en metafor jeg tidligere har strukket til bristepunktet, er dette dypet mørkt og grumsete og fiskene blir jo ikke akkurat penere dess dypere man kommer. Der røk strikken, gitt. “Nå er den her! FrP er tilbake med nye løfter om skattelette.” “Nå er den her, Dido er tilbake med en kjempeplate! Her er hits som La-la-la-la, og la-la-la. Hør også delige La-la-la.” Skjer det noe alvorlig når politikken eksplisitt blir en vare? Vil de samme som løper til butikkene for å kjøpe hvilket som helst nedrig drit kanalene averterer som musikk også løpe til stemmeavlukkene for å legge igjen en stemme til den letteste løsningen, som også ofte er den verste?
Man holder gjerne amerikansk valgkamp som et skrekk- eller latterlig eksempel på hvordan en valgkamp fortoner seg der argumenter er totalt erstattet av slagord. Den politiske TV-reklamen er som kjent ikke amerikanernes stolteste element i denne allerede forenklede valgkampen.

Uansett er det trygt å si at i tillegg til disse faktorene må man se på bruken av TV-reklame i det som fortrinnsvis skal være et fritt valg som demokratidreiende. Det er et prinsipielt spørsmål av så stor betydning at jeg betviler at noen av partiene riktig har tatt inn over seg konsekvensene av dets legalisering. Dessuten finner jeg det underlig at nettopp i tider der den tøylesløse kapitalismen har spilt fallitt og flere hjørnesteiner i det kapitalistiske system er under reelt angrep, ønsker diverse politiske partier å gjøre politikken sin om til en vare som andre. Da vil ikke de høyst virkelige mulighetene for konkurs være partienes største problem. Partienes plutselige verdiløshet vil tvert imot synliggjøre den fundamentale mangelen på ryggrad i det norske politiske system (pengenes rolle både i valgsammenheng og i utformingen av politikk gjennom lobbyvirksomhet og vennetjenester). Denne tendensen er allerede så sterk at jeg betviler at systemet tåler ytterligere finansiell avhengighet av markedskreftene. Det er ikke nødvendig at dette skjer, men frislipp av eventuell TV-reklame vil sikre det.

Å kalle spørsmålet om politisk reklame for en fillesak er enten en mental eller moralsk svikt. Skei Grande er med andre ord dum eller løgner. Man kan vel heller ikke utelukke at det dreier seg om en kombinasjon av disse. Jeg er ikke tilhenger av et hysterisk debattklima, men når Venstre, som ellers ikke er blant de verste partiene, lirer av seg slikt vås bør det påtales.

Kulturnytt

Så er det altså nesten klart. Nils Vogt, som har hatt stor suksess med regien av lystspillet Rett i Lommen, skal regissere Dreamworks kommende storsatsning The Angry Man. Kun avsluttende forhandlinger om Vogt’s lønn gjenstår. Filmen handler om to middelaldrende menn som deler leilighet. Da en av dem gifter seg starter problemene: Hva om svigermor kommer på besøk? Med seg på laget vil Vogt få Adam Sandler og Jim Carrey. Filmen er ventet å ha premiere høsten 2010. Nils knows comedy and we know Jim, skal Jeffrey Katzenberg, avtroppende sjef for selskapet ha uttalt. We believe this is a winning combination. Just look at what Harald Zwart has done. Clearly the scandinavians are coming. Big time. Nils Vogt uttaler til et bransjemagasin at han blir skikkelig sinna hvis avtalen skulle strande i sluttfasen. Jeg blir sinna, sinna!, sier han. Filmen er forventet å ha et budsjett på ca. 80 millioner dollar.

I andre nyheter ser det ut til at finansbyråd i Bergen kommune, Christine B. Meyer, skal overta etter Henning Warloe- av noen kalt Mikro-Midas - som kulturbyråd når sistnevnte søker den parlamentariske lykken østover i landet. Hennes første handling vil være å fjerne det hun kaller “en utidig subsidiering av teaterbilletter“. Dette er en prinsippsak, sier hun. Jeg synes ikke det er fornuftig at vi skal se studenter og lignende slippe billigere inn på forestillingene som er finansiert gjennom våre felles skattepenger. Det var i dag tidlig ikke mulig å få noen student i tale angående denne saken. Jeg mener dette er et sosialt kutt, hevder Meyer videre. Nå får unge i etableringsfasen stilt på lik linje med de formuende i Fana.

“De siste skal bli de første” heter det i bibelen. Nå viser nyere forskning at dette allikevel ikke er sant. Vi har gjort over tusen tester i tusen forskjellige land, sier toppidrettssjef for Olympiatoppen, Jarle Aambø. Kun unntaksvis har de siste kommet først, men da har det hatt sammenheng med dårlige kontrollrutiner i de gjeldende land. Det er varslet at Olympiatoppen vil analysere testresultatene grundig før de kommer med en uttalelse om hvorvidt bibelen skal inngå som treningsmanual for norske utøvere.

Den norsk-svenske dikteren Alma Ida Perås mottok i dag Nordisk Råds Litteraturpris eller noe lignende for diktsamlingen Åpen Båt, Brustent Farvann. På spørsmål om hva som var den gjennomgående tematikken for diktene, svarte dikterinnen at hun følte livet var som å være på en åpen båt i et farvann som var… brustent. På spørsmål om hva ordet brustent betydde, smilte veteranen bare hemmelighetsfullt. Perås slo gjennom i 1976 med det politiske kampdiktet Det Høres en Jamring i Yemen. Mest kjent er hun kanskje for å ha hevdet at det faktisk var hun som skrev bøkene om Pelle og Proffen, og da særlig Døden på Oslo S. Jeg kalte boken Døden på Centralstationen, siden jeg bodde i Gøteborg på den tiden. Det kom senere fram at hun ikke faktisk hadde skrevet boken, men hadde tenkt den. Et bilde er ikke et ord, men et ord kan være et bilde, sa forfatteren da hemmelighetsfullt. Senere har det kommet verk som Den Dagen Kungen drepte Tsaren, om mordet på Olof Palme, og en samling reisedikt med den fengende tittelen Fra Panama City til Panama Airport. På spørsmål om hun hadde vært andre steder enn i Panama, smilte hun bare hemmelighetsfullt. En Ål i Hvert Øye gratulerer med prisen.

For øvrig ble visstnok en mann observert spaserende på gaten i dag tidlig. Politiet anmoder øyenvitner om å melde seg. Mannen skal ha vært meget sinna. Jeg er sinna, sinna!, sa han. Det er saker som dette som gjør at alle politimenn trenger å tjene over 400.000 kroner i året, uttaler leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, i en dårlig skrevet pressemelding.

Spørsmål for dagen

"Gult er kult?"

- TV2s sportsreporter til Ole Einar Bjørndalen etter at sistnevnte vant den gule ledertrøyen i verdenscupen.

Det er betryggende å oppleve at slikt et vidd blir gitt levekår i dagens mediavirkelighet.

Den Halve Eiendomsskatten

Dette blir neppe noe gjennomtenkt innlegg ettersom raseriet er for stort og nytt, men dere får leve med det, slik jeg gjør.

Sjelden har jeg opplevd å bli så fortvilet som i dag ved å få vite at jeg kan spare noen tusen kroner i året. Det står å lese i BT at Byrådet i Bergen, ved Christine B. Meyer, har vedtatt å halvere eiendomsskatten i Bergen. 60 millioner gis i skattelette til privatpersoner og 50 millioner gis i lette til det såkalte næringslivet. Pengene skal finnes ved å ta ut et ekstraordinært utbytte av BKK, der Bergen Kommune er deleier.

Dette er altså det samme BKK som Byrådet i en årrekke har prøvd å selge seg ut av i håp om å få en kortsiktig fortjeneste. Heldigvis har de ennå ikke fått vedtatt denne planen, noe som ville vært skandaløst korttenkt. Jeg har for så vidt ikke noe spesielt imot at eierskapet i BKK skal komme presserende saker i kommunen til gode, men eiendomsskatten kan ikke på noen måte kalles verken presserende eller spesielt høy i utgangspunktet.

Å la bedriftene tjene på dette skal visstnok virke positivt for å motvirke den såkalte økonomiske krisen verden - og øyensynlig Bergen - befinner seg i. Jeg kan i parentes minne om at de langt fleste bedrifter i Bergen leier sine lokaler og de som vil tjene på dette er følgelig utleier-bedriftene som allerede for lenge siden har gjort seg rikere enn mennesker som bedriver utleie i stor skala fortjener å være. Men dette blir jo gode tider for, la oss si, Kløver Eiendom, med skurkene man finner der, og tilsvarende snyltere på forretningsliv så vel som et noenlunde moralsk liv, selv om det til tider kan virke ubehagelig å nevne disse to i samme setning.

Jeg eier selv en leilighet i Bergen Sentrum og har en inntekt langt under gjennomsnittet, men greier så vidt å betjene mitt lån. Jeg klager dog ikke overmåte, særlig siden jeg vet at jeg - når det gjelder eiendom - er i en bedre situasjon enn mange. Halveringen av eiendomsskatten vil gi meg en besparelse på ca 3000 kr i året. Disse pengene kunne jeg spart inn ved la vær å gå ut på restaurant/bar/kino fem dager i året, eller at jeg jobbet fem dager mer i året. Selvsagt kunne jeg tenkt meg en bedre betalt jobb (dog ikke for enhver pris), men ingen skattelette på eiendom vil gi verken meg eller andre bedre jobber enn vi har, eller sogar jobber i det hele tatt for de stadig flere som blir arbeidsledige. Spørsmålet blir hvem som best kan gjøre seg bruk av pengene: Kan jeg bruke mine 2000 kroner mer fornuftig enn kommunen kan bruke 110 millioner? Med tanke på bystyret vi har, ser det ut til at svaret blir ja, men det burde da for all del ikke være slik.

Det er jo en vanlig politisk øvelse å holde departementer og saker opp mot hverandre, selv om disse egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre i utgangspunktet. Jeg skal ikke være dårligere selv: Helsevesenet i Bergen må stadig skjære ned og tilbudet blir dårligere for hvert år samtidig som ventetidene blir lengre. Sykehjemmene har for få arbeidere og for dårlige arbeidsbetingelser for dem som faktisk jobber der. 110 millioner ville utgjort en forskjell innen begge disse sektorene, en forskjell som ville kommet både meg selv og oss alle til gode adskillig mer enn de par tusen kronene kommunen hiver etter oss i det som må være noe av det nedrigste, simpleste og mest ufyselige publikumsfrieriet jeg kan erindre. Hvis ikke dette er å henvende seg til de mer ubehagelige sidene i menneskenaturen - og i samfunnet - vet jeg knapt hva det er. Å bruke finanskrisen som begrunnelse er kvalmt, særlig all den tid det var nettopp finansielle lettelser for næringslivet - og derav vettløse bonusordninger og hodeløst forbruk - og motvilje mot beskatning som førte til krisen i utgangspunktet.

Selvsagt blir man kalt både kommunist og sosialist og det menigmann tror verre er om man tar til orde for noe som helst fellesskap som koster penger i dette landet. Det skal jeg kunne leve godt med. Det jeg ikke lever godt med er at det ligger mennesker på sykehus og sykehjem som ikke vil dø, men som må dø alene. Det ligger mennesker som ikke trenger å dø, men som må vente for lenge til å få hjelp til å puste. (At der også ligger mennesker som vil dø, men ikke får lov til det, er en annen diskusjon). Bergen har en av den vestlige verdens dårligste ordninger for gjenvinning. De kloke menneskene i BIR foretrekker at vi verken kaster glass eller flasker eller plast etter dem. Sannsynligvis mener de at vi bør slippe det rett i søpla sammen med matavfallet, da de helst vil brenne hele skiten allikevel. NAV lar folk vente i månedsvis på utbetalingene sine, da de er dårlig organisert og underbemannete. Etcetera, etcetera. Vil halveringen av eiendomsskatten hjelpe på noen - på en eneste - av de tingene som feiler Bergen, som Bergen mangler? Ikke faen. Det er sjelden jeg ønsker å være så simpel i språkbruken, men dette var, som de gamle pleide å si, siste sort. Vinner jeg tre tusen i lotto ville jeg blitt glad. Er de en del av en ødsling av 110 millioner kroner, vil jeg ha meg pengene ikke bare frabedt, men helst investert i hvilken som helst forening som kan fjerne Christine Meyer fra posisjonen sin, og partiene som har vedtatt dette fra all makt. J'accuse, indeed.

-Like you just don't care...

Scenen: Ferie på Mallorca i fjor.Min kone og jeg går langs stranden. Den er full av tyskere, mange av dem gamle nok til å ha overlevd både en og to verdenskriger. Det er varmt i vannet. Vi er på vei til enden av stranden, forbi de verste folkemassene. En eldre rødmusset mann med én arm kommer gående i motsatt retning. Da han er i ferd med å passere oss glipper strandparasollen fra under armhulen hans. Han har allerede et strandnett i den ene hånden han har. Det ser ut som han sliter. Jeg er selvsagt en dannet, om enn ikke lenger ung, mann. Jeg ser på ham og begynner å strekke meg ned etter parasollen som duver i dønningene som slår innover oss. "Could I lend you a hand?", sier jeg. Han ser på meg.

Fra tale til tekst: Obamas Innsettelsestale

La meg begynne med å beklage så meget at denne bloggen ikke har vært påfallende aktiv i den senere tid. Strengt tatt er det vel undertegnede som ikke har vært aktiv, men det er et poeng som godt kan skjules bak retoriske unnskyldninger. Årsaken til den tilsynelatende inaktiviteten er hovedsaklig den plutselige suksessen til min engelske blogg,som kom noe overraskende på meg etter at jeg publiserte verdens første anmeldelse av The Day the Earth Stood Still. Word! Følgelig har jeg konsentrert meg om å tilfredsstille den hungrige engelsktalende lesemassen. De har nok ikke så mye å lese der i utlandet...

Jeg planlegger å snart komme med sjette del av min pressekritiske jeremiade, men ordet snart må ikke forveksles med andre ord som "umiddelbart" eller fraser som "i løpet av en ukes tid". Jeg er travelt opptatt for tiden og ofte har jeg opptil flere gjøremål per dag.

Nuvel. I et forsøk på å aktivisere denne norske bloggen noe, tenkte jeg å inkludere navnet Obama i overskriften og jammen bruker jeg det ikke også i teksten! Siden alle (dem i Oslo og utlandet) har såkalt Obamafeber, regner jeg med at de søker som gale etter alt som har med mannen og frelseren å gjøre.

Grunnen til at jeg tillater meg dette er at jeg skal gjøre noe så beskjedent til meg å være som å lenke til en sak fra New York Times i stedet for å forfekte mine egne meninger. Vår gamle venn Stanley Fish har noen riktig festlige kommentarer til hvorfor de såkalte ekspertene har snudd i synet på at Obamas seneste tale var relativt middelmådig. Jeg var jo ganske sikker på at jeg neppe var den eneste som hadde lagt merke til talens parataktiske preg, så det forbauset meg ikke at Fish har samme tanken. Det er en instruktiv og fin liten artikkel og den finnes her.