Midtveis i artikkelen kom jeg over en uttalelse fra Venstres Trine Skei Grande: “Det er pussig at vi har en statsminister som bruker mye tid på å gå rundt menneskerettighetsdomstolen på en fillesak som politisk reklame, men ikke vil bruke mulighetene til å få lovgivning vi alle ønsker til å tre i kraft”.
Politisk reklame, ja. En fillesak. Akkurat. Så det mener Skei Grande. (Jeg prøver å kanalisere Dagbladets inkompetente Morten Pedersen her. Med. Denne. Skrivestilen). For å være noe mer seriøs. Jeg tviler på at denne saken oppfattes som en fillesak verken på den ene eller andre ende av det politiske spekteret. Nå er jo ikke venstre på noen ende, men jeg regner med at politisk asyl i sentrum ikke trenger være ensbetydende med å påføre seg flere skylapper enn en overnervøs hingst.
Politisk reklame koster penger om man ønsker den skal bli sett. Det er diverse, både fra høyre- og ytterste høyreside, som hevder at dette vil gi en mulighet for at også partiene som sjelden kommer til i valgdebattene kan nå fram med sitt budskap. Sist jeg sjekket mottok verken Fridemokratene, Pensjonistpartiet eller Kystpartiet mangfoldige millioner i støtte fra næringsliv eller LO. Den eventuelle effekten disse partiene ville få av en politisk reklame i nest beste sendetid vil således bli effektivt annullert av de større partienes adskillig større reklameflater.
Politisk reklame vil nok også forandre måten valgkamp drives på i Norge. Det er for eksempel en gylden anledning for et parti å fremføre et budskap som får stå uimotsagt. Dette kan ikke annet enn å virke fordelaktig for de partiene som sjelden har et utpreget pietistisk forhold til sannhetsgehalten i sin argumentasjon. Jeg har også problemer med å se hvorvidt - og hvordan - kanalene skal utføre et redaktøransvar i forbindelse med reklamene. Siden partiene selger meninger og lettvinte løsninger på komplekse problem gjennom sine 30 sekunder på luften, vil det kunne åpne for en type grums man hittil bare har ant konturene av i det norske ordskiftet. Skal TV-kanalene kunne gripe inn og bestemme hvilke reklamer man vil vise? I så fall vil jo heller ikke den påståtte demokratiske funksjonen disse reklamene skal ha være reell.
Siden budskapet til et parti skal spisses og forenkles til en kort reklame, vil det dessuten føre til en slagordsvalgkamp som helst appellerer til de delene av folket vi liker å kalle folkedypet. For å strekke en metafor jeg tidligere har strukket til bristepunktet, er dette dypet mørkt og grumsete og fiskene blir jo ikke akkurat penere dess dypere man kommer. Der røk strikken, gitt. “Nå er den her! FrP er tilbake med nye løfter om skattelette.” “Nå er den her, Dido er tilbake med en kjempeplate! Her er hits som La-la-la-la, og la-la-la. Hør også delige La-la-la.” Skjer det noe alvorlig når politikken eksplisitt blir en vare? Vil de samme som løper til butikkene for å kjøpe hvilket som helst nedrig drit kanalene averterer som musikk også løpe til stemmeavlukkene for å legge igjen en stemme til den letteste løsningen, som også ofte er den verste?
Man holder gjerne amerikansk valgkamp som et skrekk- eller latterlig eksempel på hvordan en valgkamp fortoner seg der argumenter er totalt erstattet av slagord. Den politiske TV-reklamen er som kjent ikke amerikanernes stolteste element i denne allerede forenklede valgkampen.
Uansett er det trygt å si at i tillegg til disse faktorene må man se på bruken av TV-reklame i det som fortrinnsvis skal være et fritt valg som demokratidreiende. Det er et prinsipielt spørsmål av så stor betydning at jeg betviler at noen av partiene riktig har tatt inn over seg konsekvensene av dets legalisering. Dessuten finner jeg det underlig at nettopp i tider der den tøylesløse kapitalismen har spilt fallitt og flere hjørnesteiner i det kapitalistiske system er under reelt angrep, ønsker diverse politiske partier å gjøre politikken sin om til en vare som andre. Da vil ikke de høyst virkelige mulighetene for konkurs være partienes største problem. Partienes plutselige verdiløshet vil tvert imot synliggjøre den fundamentale mangelen på ryggrad i det norske politiske system (pengenes rolle både i valgsammenheng og i utformingen av politikk gjennom lobbyvirksomhet og vennetjenester). Denne tendensen er allerede så sterk at jeg betviler at systemet tåler ytterligere finansiell avhengighet av markedskreftene. Det er ikke nødvendig at dette skjer, men frislipp av eventuell TV-reklame vil sikre det.
Å kalle spørsmålet om politisk reklame for en fillesak er enten en mental eller moralsk svikt. Skei Grande er med andre ord dum eller løgner. Man kan vel heller ikke utelukke at det dreier seg om en kombinasjon av disse. Jeg er ikke tilhenger av et hysterisk debattklima, men når Venstre, som ellers ikke er blant de verste partiene, lirer av seg slikt vås bør det påtales.
