Eurovision Song Contest

Da var det over igjen. Melodi Grand Prix, som det heter på norsk, har holdt flere millioner nordmenn foran skjermen (deriblant meg selv), og nå er et ikke ubetydelig antall av dem på vei ut i gatene der jeg hører sirenene ule fra sykebiler som burde ha bedre ting å gjøre enn å assistere mennesker som har overdosert seg i seiersrusen. Jeg mistenker at opp til flere av dem er mine naboer, som har skrålt den norske vinnersangen ut av vinduene den siste timen, men nå har blitt besynderlig stille.

Den som ikke var stille under sendingen, var Synnøve Svabø, også kjent som Norges minst morsomme person, og den konkurransen er knallhard i et land som har fostret Tore Ryen og gitt sendetid til et program som Torsdagskveld fra Nydalen. Av uforklarlige grunner ble hun tiltenkt rollen som kommentator for showet i år, en rolle hun utførte så dårlig som det er menneskelig mulig. Opptil flere dyrearter ville nok også greid oppgaven adskillig bedre enn henne. Jeg kan ikke forestille meg at høns med respekt for seg selv ville kaklet høyere enn henne eller universets fulleste person plapret hyppigere, pinligere eller til mer malplasserte tidspunkt enn Svabø. Som representant for landets kvinner har hun satt kvinnesaken århundrer tilbake. Kunne hun ikke oppsøkt hjemmet til Karita Bekkemellem (sitat:Det er gøy å sitte i regjering, spesielt når man er interessert i politikk og samfunn) og holdt tomsnakket av privat karakter? Med sin vanvittig irriterende konstante taleflom har hun greid kunststykket jeg trodde var umulig; å få Per Sundnes til å virke som en nesten habil programleder i forhold. Hvor er Jostein Pedersen? Kom tilbake, trofaste soldat!

En ting er de flåsete kommentarene underveis i sendingen som bare vitnet om at Svabø var usedvanlig dårlig forberedt til jobben og leste opp et forhåndsskrevet manus da hun skulle kommentere innsatsen til deltagerne. I og med at de forskjellige landenes representanter opptrådde i såkalt real time, i et her og nu, direkte, bør man forvente at forrige ukes notater ikke blir brukt som sannhetsvitne. Det er litt som å kommentere en fotballkamp der man allerede på forhånd har avgjort hvem som kommer til å spille bra og tar lite hensyn til spillernes faktiske prestasjoner. Vel, nok om det, mer skal følge, for å bruke en Svabøsk retorisk vending.
'
La meg her skyte inn at jeg ikke har noen glødende interesse for Melodi Grand Prix, og det er for så vidt det samme for meg om jeg får sett programmet eller ikke. I år hadde jeg imidlertid fri på finaledagen, så i mangel av bedre lørdagstilbud, kunne man benke seg til lyden av Eurovisjonen. Ingenting å være flau over. Det som irriterer meg noget er alle som skal se det ironiske i konkurransen; “hvordan alle liksom er så dårlige at det blir gøy“. Nei, jeg lider meg gjennom ca 96 prosent av sangene, men stort sett er det ett eller to bidrag jeg kan like. Da jeg i fjor overvar finalen, var det første gang på ca sju år. Det gav mersmak, ikke minst grunnet Bosnia/Herzegovinas perle av et bidrag. Her kan du se og høre kanskje den beste sangen noensinne i konkurransen. Jeg har faktisk vurdert å kjøpe en plate av Laka, som artisten heter. For de av oss som bare er litt interessert i Bosnisk, og ikke minst Herzegovinsk musikk, men har enkelte problemer med å forstå språket, skal vi være glad for at sanger som Pokusaj også spilles inn på engelsk, selv om det fjerner noe av gleden ved å forestille seg hva sangen egentlig handler om. Jeg har hørt denne sangen sikkert tjue ganger (på original-språket) og er ennå ikke lei. Dessuten gjorde franske Sebastien Tellier (Gallernes svar på Jarvis Cocker) en god låt, som du kan se her.

I år var det ingen sanger som uthevet seg kvalitativt lik disse fra fjoråret. Jeg håpet Portugal skulle vinne. Sangen var ikke spesielt god, men den var kanskje den eneste som ikke gjorde meg direkte fortvilet. Men kjedelig var den nok. Det sier litt om den lave standarden at jeg faktisk hadde Norges tykkbrynede mørke smørbukk på andreplass på min egen liste. Jeg hadde heller ikke grått om Moldova hadde vunnet, særlig ettersom landet er så fattig at artisten måtte betale flyturen til Moskva av egen lomme. (Da jeg så denne videoen våknet forøvrig noe av kommunisten i meg...) Skulle blitt interessant å se finalen i Moldova City neste år. (Ja jeg vet at det ikke heter det. Chisinau, eller noe slikt, er det riktige navnet). Dessverre ville kringkastingsunionen nektet, ettersom man tydeligvis er tvunget til å bruke mellom 100 og 200 millioner kroner på arrangementet. Det hadde vært forfriskende å se konkurransen i gymsalen der Moldova spilte inn årets bidrag.

For øvrig kan man si så mye man vil at Rybaks seier i år gir mange millioner i Norgesreklame. Jeg gremmes uansett ved tanken på kostnadene ved å arrangere et såpass meningløst konsept som Grand Prix er. En ting er å se det gratis på TV, en annen ting er hva skattepengene mine skal brukes til. Stem RV til regjeringsmakt, så trekker vi oss forhåpentlig fra arrangørjobben!

En ting skal dog Stoltenberg ha. Hele programmet satt Svabø og maste om at statsministeren skulle ringe fra Spania om det så ut til å gå bra med Norge. Under avstemmingen fikk vi ikke høre et ord som ble sagt av de forskjellige stemmegivende landene. Det er kanskje ikke så stort tap, men det handler vel også om respekt, en kvalitet Svabø ikke bare er foruten, men som hun neppe ville gjenkjenne om den traff henne i bakhodet i form av en koherent setning. “Stoltenberg vil ringe om få minutter” gjentok hun høyt og skingrende et trettitalls ganger mens man prøvde å få med seg hvem som fikk poeng av hvem. Stoltenberg ringte ikke, som vi antok her i hjemmet, før alle landene hadde avgitt sin stemme og Rybak var formelt utropt til vinner. Det handler om fornuft og dannelse, noe selvsagt Trond Giske ikke skjønte, som lot seg lure til å intervjues av Svabø om seieren etter at ca. tretti av førtito land hadde stemt.

Da Norge skulle lese opp sine stemmer, noe som pleier å ha en viss interesse - hva mente det norske folk om konkurransen? - greide Svabø å snakke konstant og manisk om sine egne bryster og hvilken kjole hun selv satt i. Da konkurransen endelig var ferdig hadde jeg ikke noe begrep om hvem som hadde kommet på plassene etter Rybak, noe som også ville vært vanlig høflighet å opplyse om hvis man er kommentator for arrangementet. For øvrig ble de tjue landene som opptrådte før Norge avspist med kommentarer om at “nå er det bare elleve land til Alexander kommer“, eller “nå er jeg så nervøs for det er bare åtte land til Alexander kommer og jeg skal intervjue ham om han vinner og jeg er stolt av å være norsk, jeg er så stolt av å være norsk!” Jeg satt virkelig og håpet at Norge ikke skulle vinne etter dette.

Av grunner som neppe er kjente selv for de mer visjonære gudene, innbiller Svabø seg at hun er noe av en ordekvilibrist. Da Bosnia og Herzegovinas Laka, han med det glimrende fjorårsbidraget, på sitt sedvanlige eksentriske vis skulle lese opp sitt lands poenggivning, sa Svabø “Sniff Snuff - han har startet festen tidlig, han så veldig rar ut!” Burde hun ikke, med tanke på jobben hun har, kjent igjen fjorårets deltaker når jeg som menigmann greide det? Underlige ord blir slengt ut uten kontakt med situasjonen de skal beskrive, og når hun faktisk prøver å gi informasjon er det uforståelig eller pinlig eller oftest begge deler. Allerede i begynnelsen av programmet, før hun hadde blitt hysterisk, kunne vi høre gullkorn som dette: “20 ganger kan dere stemme. Verken mer eller mindre”. Jaha.

For øvrig sitter jeg og hører på The Handsome Familys siste plate “Honey Moon” mens jeg skriver dette. Den kan nok anbefales mer og varmere enn noen av kveldens artister.