Cricket og Pop

Konseptplaten er en utdøende kunstform. På 70-tallet blandet mange musikere ubesværet til dels dårlig smak med grandiose idéer om at man hadde kompositoriske evner som ikke lot seg innramme av en enkelt sang. Man kan nevne navn som Pink Floyd, The Who, Jethro Tull, Frank Zappa og Genesis. Punken satte som kjent en stopper for dette og åttitallet var liksom ikke tiåret for å feire sammenhenger av noe slag. 

Som en kan lese av de nevnte navnene, tilhørte konseptplaten liksom helst de gruppene som ville sette ordet rock sammen med mer kulturelt høyverdige termer: Progressiv rock, symfonisk rock, rockeopera og pastoral rock. Også flere folk og country-plater er basert på konsepter. Woody Guthrie's Dust Bowl Ballads, Johnny Cash Sings the Ballads of the True West eller Marty Robbins’ Gunfighter Ballads and Trail Songs, fulgt av den senere More Gunfighter Ballads and Trail Songs. Disse platene har et felles tema, men de trenger ikke som de nevnte rocke-eksemplene å late som musikken er mer høyverdig ved å la den ta farge av en annen genre. Innenfor vår tilforlatelige venn, den enklere popen, derimot, er det ikke så lett å finne eksempler på konsepter som til en lignende grad har strømlinjeformet innholdet mot et klart overordnet mål. 

Det er selvsagt pop-plater som har satt seg fore å strekke en stemning eller følelse over en hel plate. The Kinks hadde en del slike tendenser; Jeg synes dog Arthur or the Decline and Fall of the British Empire er mer en ironisk tittel enn et forsøk på å favne inn en helhetlig gjennomgående historie. Både på denne platen, og de jeg nevnte i forrige post, er riktignok det overbærende temaet England og Vanlige Mennesker i England, men jeg tror ikke dette er tilstrekkelig til å betegne disse som konseptplater.

Det var i sin tid mange som hevdet at Sergeant Pepper's Lonely Hearts Club Band var gjennombruddet for konseptplaten, men i mine ører virker det søkt å omtale den slik. Noen vil kanskje likedan hevde at Beach Boys gav ut konseptplater; surfing, ungdom, glede, lede. Eller at XTCs Skylarking, som løselig lar sangene gå fra morgen til natt den samme dagen, lefler med en skriveform man med godvilje kan kalle konseptuell. Da tror jeg heller Talk Talk’s Spirit of Eden er nærmere, men jeg er i tvil om dette kan kalles pop. Mens jeg husker det kan jeg også nevne side to av Kate Bush’ Hounds of Love og side to av hennes siste plate Aerial. Sistnevnte er kanskje en type plate man ikke lager lenger. Det er muligens en grunn til det, men den grunnen bør ikke feires. (Begge platene anbefales sterkt!)

Nuvel, ingenting av dette er særlig viktig for det jeg egentlig hadde tenkt å dedikere dagens post til, nemlig at en av årets absolutt beste pop-plater handler om cricket. The Duckworth Lewis Method er både bandnavn og tittel på platen (og et utregningssystem om cricket-kampen skulle bli avbrutt). Bak navnet skjuler det seg to av Irlands fremste pop-kunstnere, noe som er underlig for et slikt erke-britisk konsept. Lewis i platens tittel er Neil Hannon, eller The Divine Comedy. Han er nok kjent for de fleste. Hannon produserte den mer ukjente irske pop-gruppen Pugwash sin siste plate og samarbeidet må ha gitt mersmak, for Duckworth er Thomas Walsh, vokalist og låtskriver i Pugwash.

Jeg har av en eller annen grunn ikke sett denne platen bli spesielt hyppig markedsført i Norge, verken i våre kommersielle TV-kanaler eller i lanseringspublikasjonene vi kaller aviser. Kanskje mange tenker at Cricket er en vanskelig tilgjengelig idrett forbeholdt eliten og således ikke noe for menigmann. Da tenker de nok rett. Men det er dog noe underlig fascinerende ved idretten, er det ikke? - Den har ved seg en bestandighet, noe som vedvarer i et samfunn som ellers utvikler seg i en retning mange synes er gal, som om den sier oss at forskjellen på 1922 og 2009 kan overskrides på en søvnig engelsk plen der lite sensasjonelt skjer. Sensasjonen er som kjent et av endetidens fremste tegn.

La meg hurtig, for den urolige og nervøse leser (ja, eller kvinner, som dere også heter. Ja, dere vet hvem dere er!) kommentere at man slett ikke trenger noen inngående kunnskap eller endog kjennskap til sporten for å la seg rive med av denne popplatens liflige og fengende toner.

Siden jeg ikke er spesielt glad i name-dropping, men av ukjente grunner ofte bedriver det, følger her en kortfattet gjennomgang av platens spor med assosiative kommentarer som kanskje virker klargjørende, men helst ikke.

Platen begynner selvsagt med The Coin Toss, ett herlig minutt der spillerne introduseres til poptoner ikke hørt bedre siden the Beatles. 

Noen sanger har kanskje litt for mange idéer. The Age of Revolution, fengende som den er, blander 1920-tallets gitarjazz-stil med litt daff, forsøksvis funky keyboardbass a lá 1970 og Stevie Wonder. Det passer for så vidt da sangen feirer hvordan de britiske koloniene tok opp i seg Cricketen og at følelsen av likeverd i sporten hadde et revolusjonært potensiale man kanskje ikke ofte snakker om i forbindelse med frigjøringen fra imperiet. At det lefles med revolusjonære idéer er som det skal være på en plate som strekker seg tilbake til 1900-tallets revolusjonstid og ikonografi. Walsh og Hannon er avbildet i den medfølgende pamfletten som pastisjer på henholdsvis Lenin og Che Guevara.

Gentlemen and Players høres ut som noe The Kinks kunne laget ca 1968, og det er noe av det fineste jeg kan si om musikk. 

The Sweet Spot blir derimot en litt kjedelig blanding av 10CC og T-Rex, kapabelt gjennomført, men jeg er ikke spesielt glad i noen av forbildene.

Da må man bedre like Jiggery Pokery, med røtter i den britiske varieté-tradisjonen, som for øvrig også Kinks visste å dra veksel på (se Harry Rag fra Something Else by the Kinks, 1967). Sangen er meget vittig og det er nok ikke tilfeldig at Neil Hannon for et par år siden spilte inn et par sanger av den engelske skuespilleren, sangeren, regissøren, satirikeren, etc., Noel Coward. (Gi forresten øre til Cowards strålende Don't Let's be Beastly to the Germans!!!)

Mason on the Boundary høres ut som en blanding av The Byrds, XTC og nevnte 10CC.

Rain Stops Play er selvsagt en instrumental som blander progtendenser med muzak og er en melodi jeg tror Homer Simpson ville likt.

Meeting Mr. Miandad er latterlig fengende og kunne fort funnet en plass på Beatles White Album. Mon tro om ikke mindre begavede nordmenn ville fått en hit i Norge med denne…

The Nightwatchman er kanskje min favoritt på platen. Jeg tenker at hvis Duran Duran hadde vært litt smartere kunne de komponert det første minuttet av denne, mens refrenget er meget Divine Comedy, om enn noe mer søtladent enn Hannon vanligvis har for vane. Mot slutten av sangen drar de til med noen ELO-aktige strykere og en pianosolo som brakte tankene hen på The The sin Soul Mining.

Flatten the Hay, med Harpsichord og strykere, er Paul McCartney før han mistet all energi, en dose Chalkhills and Children fra XTCs Oranges and Lemons-plate og litt Ballet for a Rainy Day fra samme gruppes nevnte og fantastiske Skylarking.

Test Match Special er nok en midtempo rocker som blir reddet av Hannon’s ekstremt presise frasering og rytmeforståelse. Med synther og gitarsolo fra 80-tallet er det dog vanskelig å se på sangen som mer enn en kuriositet, eller fyllmateriale, som det også heter.

The End of the Over avrunder platen, en kort, flott polyfon komposisjon som muligens burde vært enda flottere.   Dette er nok ikke en perfekt plate, men den er meget underholdende og har tilstrekkelig strålende øyeblikk til at den bør høre hjemme under alle litt rare, men - for dem det gjelder - kjære juletrær. Den største prestasjonen til Hannon og Walsh her er at de faktisk klarer å få platen til å høres ekte ut innimellom pastisjen og cricketreferansene. Flere av sangene er sanger som verden og den som for øyeblikket befinner seg der trenger.
Og til slutt: Om leseren mot formodning skulle gå til anskaffelse av denne platen: Hør for Guds skyld på dette flere ganger. God pop skal ikke være nynneklart etter én distré lytt.

Litt uvettig vas om pop-musikk

Det er få ting som kan oppfinnes flere ganger og pop-musikken er ikke blant disse. Man kan si mye om hvilke artister som påvirket The Beatles, at de selv hadde sine forbilder, men sannheten er at Beatles oppfant popen. De viste hvilke muligheter den hadde, de utallige retningene den kunne gå i. Alle som har forsøkt seg i genren siden har aksentuert eller kanalisert noen av elementene Beatles arbeidet med, til vekslende grad av suksess. 

Jeg tror det er mulig å argumentere for at Beatles begynte som et mer internasjonalt popband, det vil si at de startet som en gruppe med røttene sine i USA. Etter hvert som de ble bedre og mer selvsikre ble de også mer typisk engelske og det amerikanske kom helst til uttrykk i enkelte av de mer kuriøse elementene, for eksempel på White Album. Paradoksalt ble de mer internasjonalt populære dess mer lokale sangene deres ble.

Ettersom de fant interesse i det særegent engelske, kunne de også høste fra det engelske imperiet; den indiske inspirasjonen tør være velkjent. Sergeant Pepper var således den mest britiske platen de gav ut, med sanger om engelsk historie og varieté og musikalsk påvirkning fra denne tradisjonen filtrert gjennom bandets ekstreme pop-sensibilitet. 

En av konsekvensene av denne retningen bandet tok er at når vi i dag snakker om pop, snakker vi egentlig om engelsk pop. Ideelt sett består den av en viss eleganse, skriveførhet og kompositoriske evner; en klassisk dannelse, med andre ord.

Amerikanerne har laget mye fantastisk musikk, men pop har de sjelden behersket, kanskje fordi klassisk dannelse er vanskelig i et land uten historie. Da har amerikanerne hatt lettere for å ta til seg den engelske folkemusikk-tradisjonen, kanskje fordi historieløsheten deres har gjort at den fortellende tradisjonen står meget sterkt der, som om de prøver å kompensere for manglende historie med å gjøre hver dags hendelser og innfall om til fortellinger. Forskjellen på engelsk folkemusikk og amerikansk country er i hovedsak kosmetisk.

 Bandet som etter the Beatles har gjort mest for å definere popmusikken som en britisk størrelse, er The Kinks. Også de begynte som en rock’n roll-gruppe, der de amerikanske rytme og blues- elementene underbygget relativt enkle påstander, som You Really Got Me, som hverken kan kalles stor poesi eller endog i nærheten av elegant eller dannet. Snart tok de imidlertid lærdom av de fire guttene fra Liverpool og Ray Davies begynte å snekre sammen små hverdagsportretter som var relativt fokuserte på samme tid som de hadde en i alle fall britisk allmengyldighet. Something Else by The Kinks fra 1967 er i så måte en milepæl. The Kinks are the Village Green Preservation Society fra året etter er om mulig enda bedre. Når Davies snakket om jenter, snakket han om engelske jenter; når han sang om arbeidsløshet eller hva som var på TV eller lengsler tilbake til naturen eller til et tidspunkt i historien, var det til England og muligens et England som aldri hadde vært, men lengselen tilbake til dette Shangri-La, var virkelig.

En kan spørre seg hva det var som gjorde disse to gruppene som skrev om det lokale og nasjonale til selve definisjonen av pop-musikk verden over. Vil vi alle innerst inne være engelskmenn? 

Skulle man våge å sette opp en kunstig parallell mellom popmusikk- og litteraturhistorien, vil 1967-9 fortone seg som høymodernisme, der popmusikken nådde taket, gjorde alt som var teknisk mulig innenfor genren. Etter 1970 tok andre genrer over, rock og avarter av denne; progrock og symfonisk rock i England. I USA ble folk- og hippie-musikken stadig mer elektrisk og syntetisk; heavyrock på den ene siden, mer rytmisk musikk på den andre; disko, funk. Amerika tok over.

Det er gjengs å påpeke at punken var et oppgjør med den storslåtte, kompliserte symfoniske rocken og den glatte innholdsløse diskoen. Men det slår meg at overraskende mange av gruppene som begynte inenfor punk-genren egentlig ville spille pop. The Stranglers gav ut to punk-plater før de gikk hen og laget noe jeg nesten vil kalle renessanse-pop. Og hvor punkete er egentlig The Clash’ London Calling-plate? Det viktigste punken gjorde var kanskje å lære ungdommen at det igjen var lov å lage sanger som ikke varte i 20 minutter (og helst ikke over 3 minutter).

I 1979-80 ser vi starten på det jeg tror jeg må kalle popens postmoderne fase. XTC startet med å gi ut to punk-plater (1977-78), i hvert fall nært beslektet. I 1979 gir de plutselig ut Drums and Wires, en flott pop-plate som fikk dem til å bli direkte populære for en stund. Denne følges av et par plater til før vokalisten, Andy Partridge, finner ut at han har sceneskrekk og nekter å turnere mer. Ettersom de nå kan bruke all tid i studioet og til å skrive gode sanger, gir XTC ut 4-5 plater som alle er blant verdens beste pop-plater, hvorav den kanskje beste er Skylarking fra 1986.

Uansett hvor mye jeg liker XTC, innser jeg jo at uten The Beatles og The Kinks, ville ikke disse platene vært mulig. Både XTC og, la oss si, Prefab Sprout, lager relativt komplisert pop-musikk som må høres en del ganger før det sitter, men da sitter det til gjengjeld for alltid. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Beatles-sangene har man liksom alltid likt, men hadde de kommet i dag, ville man kanskje også måtte høre på disse en del ganger før de satte seg på hodet? Sannsynligvis er noe av grunnen at den postmoderne popen for en stor grad er teoretisk basert, det vil si at den bygger på en kjent tradisjon og krever kompetanse og kunnskap til tradisjonen; man vil jo ikke lage noe som er identisk med det som allerede finnes. Samtidig vil man lage noe som er gjenkjennelig. Således er postmoderne popmusikk blitt både en harmonisk og intellektuell øvelse der popen før nærmest utelukkende var basert på umiddelbare følelser og gleden av å høre en fengende melodi.

Det muligens beste eksempelet på hvordan teori og historie dikterer den postmoderne pop-sangen er XTC-pseudonymet The Dukes of Stratosphear og platen Chips From the Chocolate Fireball, hvor Partridge & Co setter seg fore å lage en sang innefor alle avarter - eller undergenrer - av popen som har eksistert. Høydepunker er The Mole from the Ministry, som er XTCs utgave av I Am the Walrus, Collideascope, som er den beste sangen John Lennon ville ønsket å lage til platen etter Double Fantasy, eller den flotte psychedelia-poperen 25 O’ Clock. The Stone Roses var forøvrig så store fans av dette at de insisterte på å få producer John Leckie til å produsere debutplaten deres. Uten Dukes of Stratosphear, intet Stone Roses, tror jeg man kan si...

Senere pop-grupper som Blur slo først gjennom hjulpet av triks de hadde lært av The Kinks, ved å lage sanger om det britiske hverdagslivet. Etter hvert gikk de i den samme kommersielle fellen som XTC da de begynte å lage sanger som var for kompliserte - eller for gode - for radiospilling. Kanskje vil pop-musikken bli stadig mer en nisje-genre, der kun dem som er innforståtte med kodene vil sette pris på musikken. Heldigvis er de fleste pop-grupper så middelmådige og ureflekterte at folk ennå vil tro at de liker pop-musikk mens de egentlig bare setter pris på å synge i bilen til tekster som ikke betyr mer enn lyden av ordene.

Bonnie Prince Billy

Etter en litt for lang pause får vi starte en ny sesong med denne bloggen ved repriser. Eller ikke helt, da. Ordene er jo aldeles nye, aldri brukt før, skinnende som en tyrkers sabel eller en secondløitnants messingknapper.

På oppfordring tenkte jeg å gi av gaven som kan gis igjen og igjen, men ikke for ofte. Støtt og stadig kommer folk bort til meg på gaten og spør meg om jeg kan gi dem U-tube linker til sanger av Bonnie Prince Billy, gjerne av typen som ikke er så lett å finne i hans egen diskografi. Ja, pleier jeg å si dem da, det skal jeg når jeg bare får tid. Tiden har jeg dog ennå ikke, så dette blir meget hurtig snekret sammen.

Det følgende er sangen jeg har lyttet til kanskje mest den siste måneden. Den britiske piken Scout Niblett (Scout er selvsagt ikke hennes eget navn, men lånt fra den veldig fine boken To Kill a Mockingbird) har laget litt innadvendt og til dels vanskelig tilgjengelig musikk i noen år nå, men på hennes siste plate gjør hun fem sanger sammen med Bonnie Prince, og den absolutt beste av dem er Scout Niblett/Bonnie Prince Billy: Kiss. Hvorfor blir ikke slikt en slager?

Hvis dette gav mersmak, kan man se Niblett alene på scenen (OK, med en trommeslager) fremføre samme nummer her, riktignok filmet med et irriterende bakhode eller to i kameravinkelen. Det som kanskje mangler av teknisk perfeksjon tas igjen i en solid dose nerve.

I Gave You er å finne på platen Superwolf, som Billy gav ut med Matt Sweeney. Den er veldig fin, finest på platen.

Mariah Carey's Can't take That Away er blitt nevnt før på disse sidene, men siden både Oldham's sang og kortfilmen holder høy kvalitet, koster vi på oss en reprise, skamløse, som om vi skulle være TV2 eller en statskanal.