onsdag 21. juli 2010

Norsk politikk. Gåseøyne.

  For hvert år som går, for hver dag som passerer, er det vanskelig å føle annet enn at lysten, endog viljen, til å stemme svinner hen, og ønsker man å ha en stemme er det utenfor demokratiet den kan bli hørt. Er det slik å være terrorist? Er det slik å ikke tilhøre noen av landene man “ønsker å assosiere seg med?”

Hvis debatten etter Harald Eias Hjernevask-serie kan tyde på noe som helst, er det i så fall at det er et anselig sprang fra det den herskende eliten ønsker til det folket den hersker over oppfatter som fornuftig. Kanskje er det ikke en menneskerett å få barn, kanskje eksisterer det forskjeller mellom kjønnene som, uavhengig om de er kulturelt eller fysiologisk betinget, virker meningsbærende for den jevne mann eller kvinne. Den jevne ikke-kjønnede person skal man kanskje si. Kanskje er det til og med sterke grunner til at Norge ikke bør bedrive mer enn en brøkdel av hva staten faktisk tar seg til innen eller utenfor landegrensene.

Olje, elektrisitet; miljø: er det mulig å se Norge i dag som noe annet enn en gjennomført falsk nasjon? Jeg tenker på Chamberlain som kom tilbake til England etter å ha møtt Hitler og lovet “Peace in our time”. Jeg tenker på journalistene som møter Stoltenberg og rapporterer om at Norge har kjøpt klimakvoter for 60 milliarder mens landet selv uanfektet fortsetter å bryte ned alt Norge en gang var, alt i verden som bare har en verdi i menneskenes hjerter, alt som bare er og ikke ber om mer. Det er på tide at noen sier nok nå. Er det slik det er å være terrorist?

Noe av det kjedeligste ved å vende tilbake til Norge etter opphold i utlandet er å åpne norske aviser. Månelanding, leser man der. Allsang på Grensen. Fornavn på alle, fra politikere til reality-stjerner, gjerne med et idiotisk prefiks foran. Jern-Erna, Skandale-Lena, Gahr-Støre. Ja, nei, vet ikke, kanskje. Det kaller man statsmann.

Det finnes dem som melder seg inn i Arbeiderpartiet for “å påvirke miljøpolitikken deres innenfra”. Er ikke det som å melde seg inn i SS for å sikre jødene, russerfangene, taterne, de venstreradikale, de oppegående, blomster på gravene? Har vi noen gang hatt en statsminister mer tafatt, med mindre vyer for nasjonens vel? Har du noen gang sett en Stoltenbergs nyttårstale og beholdt menneskeligheten din? (En underlig blanding av unnfallenhet, resignasjon og skam over å lyve det norske folk opp i øynene. Kanskje fortjener vi ikke bedre?) Og Jonas Gahr Støre er jo slik en pen mann at det intet gjør at mannen aldri har ment noe som helst. “Alle bør være venner. Kanskje. Med mindre noen skulle mene noe annet. Og hvis ikke er det ikke så farlig. Alle saker har to sider, kanskje tre.”

Leteboring i Lofoten. Ja, vi har lært noe nå. Det kan være farlig. Ikke alle (men ennå mange) kan få tillatelse til å lete på dypt vann, kanskje bedre på grunt, der kan vi lettere rette opp skadene på rørene. Slike tillatelser ødelegger ikke noe av det naturen har brukt millioner av år på å bygge opp. Ikke i min regjeringstid. Et pennestrøk av mennesker som verken har intelligens, etiske gaver eller endog pragmatiske evner nok til å se verken sitt eget eller landets beste. Men han kjenner jo en som kjenner Trond Giske eller Thorvald. Gi den mannen en ministerpost! Og vær glad hver gang noen fra regjeringen blir bedt i selskap hos land som har flere innbyggere enn Norge, men langt dårligere økonomi. Det er allikevel gjevt. Kjekt for en landsens gutt fra Norge. Oi, der er en fra Amerika, gitt; vi har kommet langt siden oppveksten i Trøndelag. Eller siden vi nappet i Thorvalds skjorteermer og gren oss til en jordbæris ved Youngstorget, landets vugge, langt borte fra kraftmaster og ubehageligheter andre steder i landet.

Så har vi heldigvis SV til å holde Arbeiderpartiet i ørene, en beskrivelse fra Halvorsen selv, en måte å selge seg selv på. Man har vanligvis ord for slike. Ja, de sikrer fullrensing fra halvtrensende anlegg og sikrer samtidig at en landsdel må tilføres kraft fra steder der ingen skulle tru at nokon kunne finne det for godt å rasere. Men vi har jo Nordmarka. Der er det så pent å gå tur, hadde det ikke vært for alle syklistene på de nesten verneverdige stiene. Heldigvis har SV klart å holde oss utenfor et militært engasjement i Afghanistan. Hvis ikke måtte man vel ansett partiet som fallitt?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan. Ikke en eneste fornuftig grunn. Men vi er der. Ennå har jeg ikke sett - og jeg har lett - en noenlunde plausibel forklaring på at Afghanistan i dag er et annet Afghanistan enn det var på 1980-tallet. Hadde det vært slik at vi ved vårt nærvær der virkelig forhindret ante eller uante katastrofer, skulle jeg motstrebende gått med på at det kunne eksistere grunner for norsk deltagelse i krigen mot terror, som det heter. Hvis noe, er der færre treningsleire for Taliban og militante islam-grupperinger enn det var på 1980-tallet da Sovjetunionen hadde sitt svare strev med å holde spredte baser der. Ja, den gangen Taliban var Vesten næreste venner i området.

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan annen enn at man ønsker å bevare ansikt overfor sine Nato-partnere, og i særdeleshet USA. Jeg leste at dette kunne betale seg ved en senere anledning, om Norge for eksempel skulle bli angrepet av Russland. Hvor stor er faren for dette? Dessuten, om Norge ikke var medlem av Nato, ville USA da være fornøyd med at russerne sikret seg et sådant strategisk brohode mot vest? Det er dessuten ikke snakk om at Norge ikke er medlem av Nato, frykten er heller at de skulle “skuffe sine samarbeidspartnere” i denne unionen. Er ikke dette en type argumentasjon man forventer å finne blant småbarn?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghansistan. Det gjør de norske dødsfallene der tragiske, ikke på den klassiske måten at tragedien oppstår ved heltens død, men snarere ved en hoderystende modernitet som ser det fåfengte i unødvendigheten ved det hele. Det virkelig tragiske er landets moderne skjebne, hvordan det først er ødelagt av russerne, så av Taliban, så igjen av Vesten, og tusener av års historie er borte og barn ennå uten historie.

Hva står man igjen med, hva kan man velge? Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har stått for en av de mest løgnaktige regjeringene i moderne norsk tid. Verre er det kanskje at de ikke har hatt eller brydd seg om å ha visjoner for hvordan landet skal bli etter deres tilmålte år ved makten. Jeg har sjelden hatt en tilsvarende opplevelse av partier som kun har søkt makt og lite annet. Ikke i Norge.

Hva står da igjen? Høyre? FrP? Selvsagt ikke. Valget er ikke reelt engang. Ingen av de herover påtalte tingene ville blitt det spor bedre under disse, snarere tvert om. FrP er undergangen, la det derom ikke være noen tvil. Det finnes dem som tenker "gi dem fire år i makten så vi får vingeklippet dem, så folket får se inn i ansiktet til monsteret de har valgt seg". Det er en sinnssyk tanke som vil koste sivilisasjonen og landet dyrt.

Av partier gjenstår da kun RV, Venstre og KrF. De siste diskvalifiserer seg selv ved sin høyredreining og nærmest Machiavelliske dragning mot makten for maktens egen del. Det må bli RV tenker jeg, men jeg begynner å bli lei. Heller ikke de makter å få fram sitt budskap i offentligheten og det spørs om ikke det såkalte politiske riktige ville ridd partiet bort fra all fornuft om de skulle få sjansen. Er da Venstre det siste halmstrå; skal jeg trygle Sponheim om å komme tilbake? Så ser jeg at mannen føler det er en ypperlig idé å sette spilleautomater inn i barer og diskoteker. Ved dette påfunnet ligger det en blanding av ondskapsfullhet og likegyldighet overfor medmenneskelige verdier som neppe kan tilgis. Det er heldigvis lenge til neste valg, men det er kanskje ikke lenge nok. We believe in change, heter det fra Amerika. Gjør vi virkelig det? Er det slik å være terrorist?

lørdag 12. juni 2010

Om fotball, tennis og Grand Prix

Da er fotball-VM i gang igjen og jeg kan nok en gang benytte den kommende måneden til å håpe at Frankrike og Brasil ryker ut tidlig. Myten om Brasiliansk sambafotball har alltid gått meg på nervene. I stor grad ser jeg et lag med spillere som filmer seg til frispark og legger seg ned ved minste tegn til kontakt, tilsynelatende i store smerter. Er man så sart bør man vel egentlig ikke risikere liv og helse ved å bedrive noen form for toppidrett. Dessuten er Brasil mer enn noe et forsvarslag og ikke, som myten sier, et eksempel på sprudlende angrepsfotball. Da er det liksom mer ærlig med Tyskland eller Italia som ikke legger skjul på at de er såre fornøyd med å vinne 1-0, helst ikke mer.

Mange av de samme problemene har jeg med Frankrike, men i Les Bleus tilfelle tror jeg det mest irriterende er å uten forvarsel måtte få glimt av treneren deres, Raymond Domenech. Bare tanken på å linke til et bilde av ham i denne posten gjør meg uvel. Det hviler en arrogant stupiditet ved hele hans ytre og væremåte som kanskje er typisk fransk eller muligens til og med kan tangere mot en nær universell idioti. Domenech er en ivrig amatør-astrolog og tar f.eks ikke ut spillere som er født i skorpionens tegn.

Uansett hadde jeg sett frem til å lene meg tilbake i stolen og slappe av til de utallige oppgjørene mellom nasjoner jeg aldri ville orket å se kamper med om det ikke var VM det var snakk om. Det satte Aleksander Rybak og glade mennesker i hele Europa en stopper for. Ettersom NRK plutselig fikk en ekstra-utgift ved å måtte avholde årets Grand Prix-finale, så Hans Tore Bjerkaas seg nødt til å selge rettighetene til sine mest attraktive sportsbegivenheter. Det syntes jeg var en dårlig byttehandel. To timer i selskap med alskens Eurotrash eller en måned med internasjonal forbrødring og kappestrid hjemme hos Nelson Mandela (og Winnie, må ikke glemme henne…)?

Fotball-VM er mest av alt en måte å markere tidens gang på. Jeg husker alle mesterskapene tilbake til 1982, de fleste kampene og stort sett hva jeg gjorde på den tiden jeg så dem. Således en nyttig knagg for en hukommelse som ellers ikke lenger er helt hva den var. I år sender TV2 riktignok en del av kampene, men ikke alle. Jeg mener dessuten at slike ting bør gagne lisensbetalerne. (Jeg kan nok ikke inkludere meg selv i den kategorien, men etter denne sangkonkurransebyttehandelen er sjansen for noensinne å betale lisensen med glede kraftig redusert).

NRK hadde også rettighetene til årets Wimbledon-turnering. Selvsagt måtte også tennisen selges unna for å gi plass til de konformistiske apartes inntog på Telenor Arena. Det er minst like synd som salget av Fotball-VM. Tennis er en skikkelig idrett der utøverne faktisk har evner og ikke er avhengige av alskens nyvinninger på utstyrssiden for å hevde seg. Selvsagt må de trene, men slik skal det jo være. De fleste vinteridrettene synes i større grad å være basert på teknologiske nyvinninger, nye teknikker, eller de er så smale at bare 2-3 land gidder å satse. Jeg skulle likt å se NRK selge ski-VM et år.

“Jammen du kan jo gå ut og se Fotball-VM på en eller annen bar?” Nei, det er ikke det samme. Fotball-VM er ikke som en eller annen Champions League-kamp. Det er meningen at man skal sitte hjemme og kjede seg litt og så bli overrasket over at en eller annen ubetydelig nasjon plutselig viser seg å være god nok til å slå en antatt favoritt. Heller ikke tennis er noen god bar-idrett, ikke minst fordi det er vanskelig å finne barer som sender turneringene. Dessuten varer enkelte kamper så lenge at man må legge igjen litt for store summer for å forsvare å oppta en plass.

Ettersom Fotball-VM er uløselig knyttet til hukommelsen min, er jeg redd for at jeg om 10 år ikke vil huske hva jeg gjorde i 2010. Slik kan det ikke være. Jeg ser meg derfor nødt til å forlate landet på jakt etter en sivilisasjon der man kan nyte samtlige kamper i sin egen stue. (Ja, det blir ikke min stue, men svigerfamiliens. Det får gjøre nytten).

tirsdag 8. juni 2010

Festspillene i Bergen 2010: Schumann.

Grunnet heftig jobbing under Festspillene i Bergen er det ikke så mange arrangementer en får anledning til å oppleve. Takket være en snill medarbeider hadde vi imidlertid fått klørne i utmerkede plasser til Schumanns første og andre symfoni. Dirigent og fiolinist Nikolaj Znaider holdt orkesteret under forbilledlig kontroll etter litt innledende småproblemer i strykerekken (noen tiendedeler av et sekund for sent ute et par ganger). 

Schumann er romantisk så det holder og kanskje ble det litt mye med to symfonier på toppen av den allerede ekstremt emotive fiolinkonserten (som Schumann for øvrig skrev i en periode da han var psykisk sykere enn vanlig. Fru Schumann nedla senere forbud mot at fiolinkonserten skulle fremføres etter komponistens død i 1856, da hun mente den ikke var ham verdig. I 1935 ble den imidlertid trukket fram fra glemselen og ettersom den er som skapt for såkalte fiolinvirtuoser å briljere på, er den senere blitt ganske populær i den type kretser.)

Kanskje det var denne overdosen som gjorde at jeg foretrakk det tidlige verket, den 1. Symfonien; den såkalte Vårsymfonien. Eller kanskje er jeg bare en enkel sjel. Det som gjorde opplevelsen til noe utenom det vanlige var dog at vi var så heldige at vi satt på første rad. Nå blir det vanskelig å gå tilbake til de rabatterte billettene på førtiende rad… Lyden var for det første av en ganske annen karakter, alle instrumentene kunne høres tydelig, det melodiøse sukket av hver bue over hver streng, trykket av de tyngre strykerne i mellomgulvet. Det hele hørtes mye fyldigere ut enn langt bak i ingenmannsland. Dertil har man følelsen av at orkesteret spiller bare for en selv, ettersom resten av publikum har gjort seg usynlig.

Bakdelen var at man kom så nær at man grep seg selv i å vurdere utøvernes ferdigheter som skopussere. Fra avstand ser det ut til at alle har mer eller mindre samme type fottøy på seg, men her kunne man jo se at så ikke var tilfelle. Det er en opplagt forskjell mellom matte og blanke sko, men også et overraskende spenn i stilarter. Nuvel. 

Det verste er dog at ved stykkenes ende må man sitte og klappe med et fårete smil om munnen ettersom orkesteret ser rett på plassen der man sitter. Allerede etter fiolinkonsertens triple applaudering begynte jeg å grue meg for evenementets avslutning og den obligatoriske stående applausen. Min kone og jeg reiser oss ikke av prinsipp, med mindre det skulle vise seg å være en opplevelse helt, helt utenom det vanlige, fortrinnsvis med positiv valør. Ettersom vi satt helt fremst og hadde øyenkontakt med så å si hele orkesteret, forutså jeg at det kunne bli pinlig å være de eneste som forble sittende. Heldigvis holdt vi stand og holdt oss i stolene mens vi høflig applauderte; det får være tilstrekkelig å takke orkesteret slik. Man føler seg muligens fysisk liten der alle står rundt en, men inni seg er man ennå stor.

Min kone sier alltid at det er ingen av fiffen som står applauderende utenfor sykehjemmet der hun jobber når hun er ferdig med en spesielt krevende dag. Et symfoniorkester er også mennesker som gjør jobben sin og får betalt for det, til og med fast betalt. Å få betalt for noe man liker å gjøre er vel belønning nok i seg selv? Ingen vits å blande mytologier om kunst og kulturell proforma i dette.

onsdag 26. mai 2010

Eurovision Song Contest 2010, 1. semifinale

Grunnet begivenheter utenfor min kontroll- i den grad slikt kan sies å eksistere - får jeg dessverre ikke anledning til å bivåne verken den andre semifinalen eller finalen av årets Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix på folkemunne. Med tanke på hvordan den første semifinalen - avholdt i dag - gikk, er det kanskje like bra. I tillegg til at man må lide seg gjennom et kornukopi av bidrag som presterer å være både outrerte og uoriginale på samme tid, er skuffelsen over at ikke de minst dårlige sangene når finalen faktisk til å føle på, om enn ikke til å ta på.

 Semifinalene fungerer slik at 10 av 17 bidrag går videre til finalen. Så vidt jeg kunne bedømme var det i dagens delfinale kun to sanger som ikke var helt horrible. Ingen av disse maktet å passere det relativt store nåløyet som sikret finaleplass. Estland og Slovakia hadde definitivt fortjent bedre med tanke på at de stilte i konkurranse med noen av verdens dårligste sanger, muligens noensinne. Ingen av disse er sanger jeg ville funnet på å spilt på fritiden, men Estlands sang er i det minste noe annerledes og Slovakia har en slags melodi, med vers og refreng. Mer kan man ikke kreve av konkurransen. Jeg kunne også akseptert det om Finland gikk videre, men heller ikke de lystige trekkspillspillende finlenderinnene klarte å sjarmere seg inn til Lørdagens store finale. Det var noe 70-tallsaktig ved denne.

 Jeg pleier å foretrekke at landene synger på sine respektive språk. Dette er muligens en oppfatning jeg har fått ettersom man i motsatt tilfelle faktisk står i fare for å forstå hva som synges. Det er ikke bare behagelig. Hviterussland glimtet til med en linje som dette: “You’ve got to see anyway, anyway, just imagine“. Hva de her prøvde å kommunisere er jeg usikker på. Islands horrible bidrag, som også gikk videre, kunne informere oss om at “I am standing strong. Je ne sais quoi: I’m gonna have a special something”.

 Tekstene i denne konkurransen kan stort sett deles inn i tre kategorier. Enten tar de opp den såkalte larveteorien - sangeren er egentlig en vakker sommerfugl og vil bare synge slik at verden ser hvilket fantastisk menneske sangeren er. Maltas bidrag illustrerer dette fint: “This is my dream, I just want the world to know (me?). Sveriges bidrag, som ikke var i kveldens konkurranse, men som de fleste “ekspertene” holder som favoritt, er også av denne typen."This is my life, my friend. This is my time to stand", informerer refrenget oss. "I don't wanna run, I don't wanna fight, I don't wanna hide, I just wanna stay free to be me". Hvordan vedkommende får seg til å beholde det sprudlende humøret sitt mens hun lirer av seg uvesentlighetene er en kilde til en viss fascinasjon.

 Det andre emnet som ofte tas opp er verdensfred og ønske om politisk forsoning, enten innad i eget land eller med omverdenen. Bosnia & Herzegovina oppfordret for eksempel til “Let’s overcome the past. We have to do it fast.” Det er kanskje dem som vil hevde at Yeats sa det bedre i sin Second Coming, men denne var ikke med i årets konkurranse. For en ganske grusomt eksplisitt utgave av denne genren kan man, om man har sterk mage, prøve å titte på Ukrainas bidrag.

 Det tredje temaet som omhandles i deltakernes poesi er selvsagt kjærligheten. Her representert med Tysklands idolvinnende deltaker som har en meget irriterende fluktuasjon i sin engelsk-uttale (verdt å se for å oppleve!), men ellers er kanskje sangen nesten fengende for ungdommen? Kjærligheten er i de senere år supplert med en generell oppfordring om å danse, muligens ettersom dansen har visse rituelle trekk som kan forsterke det erotiske båndet mellom mennesker. Et slikt sentiment finner man gjerne i spanske, greske og visse østeuropeiske komposisjoner.

 Vel, dett var dett, ikke mer Grand Prix på undertegnede i år, med mindre jeg står tidlig opp på søndag for å se reprisen av finalen. Og hvorfor ikke kose seg med en reprise, nemlig Bosnias bidrag fra noen år tilbake: Pokusaj. (Ja, jeg pleier å nevne denne, ja. Men det er vel av det beste konkurransen har produsert siden mumle, mumle, mumle...)

onsdag 14. april 2010

Bolivia & Peru, Del 2: Machu Picchu.

Man syntes å ane tendenser til en større grad av effektivitet i Peru i forhold til det Bolivianske systemet. Kanskje burde jeg si en mindre grad av ineffektivitet og kaos. Og litt mindre sjarm?  Turen til Machu Picchu starter for de fleste i Cusco, en ganske sjarmerende by. De lokale er ekstremt opptatt av å tilby massasjer av ulike slag og fallbyr diverse produkter  med sedvanlig iherdighet. Man følte seg dog noe mindre forfulgt enn på den Bolivianske siden av Titicaca. Etter å ha fullført turen opp Machu Picchu skjønte vi dertil årsaken til at massasje var noe mer enn et nisjeprodukt her. Enn så lenge hadde vi noen dager å slå ihjel i Cusco.

Sentrum er bygget rundt en ganske pittoresk plass der man riktignok ikke skal vifte for mye med pengene før noen tilbyr seg å gi investeringsråd. På to av sidene rundt plassen finner man tre forskjellige kirkebygg, alle verdt å besøke.

Fra den ene katedralen får man  sjansen til å stige opp i klokketårnet for en oversikt. På haugene bak står en av disse store Kristus-statuene de er så glad i på dette kontinentet.

Hotellet i Cusco var forøvrig en usedvanlig fiasko  grunnet inkompetent betjening. Har man planer om å dra dit  kan man med fordel styre unna Hotel Inca Andina. Det var fascinerende å se hvordan udugelighet og likegyldighet smeltet sammen til ett sløvt ansikt. Dette gjaldt den kvinnelige dag-resepsjonisten, som trodde hun utgjorde en slags pynt på et luksushotell. De dårligere betalte nattevaktene gjorde et bedre inntrykk.

Vi begynte etterhvert å grue oss til selve turen ettersom det slo oss at ingen av oss besatt den nødvendige fysiske form som prosjektet så ut til å kreve. Da vi nådde fram til reisens start var imidlertid naturen så innbydende at man måtte koste på seg en slags glede.

Elven i bakgrunnen skulle forøvrig en uke senere vokse seg stor, større enn breddene tok høyde for. Noen få dager etter at vi forlot Peru, kunne vi lese at tusenvis av besøkende til Machu Picchu satt fast ved den lille jernbanebyen Aguas Calientes ved foten av fjellet. Oversvømmelsene hindret all trafikk til og fra stedet og snart begynte matprisene og  ratene for overnattingssteder å stige fortere enn vannet. 

Enn så lenge trengte vi ikke å bekymre oss for annet enn at lungene skulle kollapse under vekten  av våre åndedrett . Riktignok hadde man følt tendenser til høydesyke i La Paz, men det var noe annet å gå hele dager oppetter fjellsidene fra 2000 til 4000 meter over havet. Med eller uten oppakning.  Slikt burde man kanskje overlate til denne herren:

Dag 1 forløp uten andre viderverdigheter enn et møte med en familie villhester på vei ned en relativt smal sti. Ettersom vi skulle oppover var det ikke annet å gjøre enn å presse seg inn  mot fjellet og bort fra stupet. Dette var en bevegelse vi skulle gjenta hver gang det kom løpende noen av de tilsynelatende utallige innfødte bærerne som fraktet med seg telt, feltkjøkken og diverse bagasje for turistene. Vi ble fortalt at det hadde tidligere vært noen ulykker der turister ble forvirret og steg ut på gal side av stien, bare for å bli dunket ut i intetheten av en ryggsekk. Men ingen ulykker hittil i år. I og med at det ennå var januar følte jeg ikke dette som spesielt betryggende.

Det var hardt å sove uten madrass på den harde bakken. Men vi var så trette at søvnen kom lett og vant over verkende ledd og muskler. Selv frykten for at noen av de forskjellige typene giftige edderkopper området kunne by på skulle ha sneket seg forbi lommelyktstrålen min var ikke nok til å holde meg våken.

Dag 2 blir regnet som den hardeste på turen. De som gir opp pleier å gi opp her. Hele dagen består av å gå oppover, uten slakere partier å hvile i, til man endelig når toppen av passet. Utrolig nok greide vi dette, selv om jeg holdt på å kaste opp da det gjenstod hundre meter. Disse siste meterne tok sikkert en time å traversere, særlig ettersom man måtte sette seg ned og hvile for hver tiende meter. Følelsen av å nå opp var, om ikke ubeskrivelig, så i hvert fall av en type man  må lete lenger etter ordene for enn jeg tar meg tid til her. (Det er brattere enn det ser ut til på bildet)...

Etter å ha hvilt en halv time var det å gå nedover igjen på andre siden av passet. Musklene som etterhvert var blitt vant til å bevege beina oppover protesterte kraftig mot vedtaket om å gå ned igjen fra stein til stein. Hver dag startet ca kl 06 på morgenen, så det var ennå bare ettermiddag da vi nådde fram til teltleiren. Jeg hev meg inn i teltet uten å kunne bevege meg. Famlet etter kameraet som dessverre ikke er av god nok kvalitet til å reprodusere virkeligheten, men hva skal man med to virkeligheter?

Etter en times tid beveget jeg meg ut av teltet og så tilbake mot der vi var kommet fra.

Det dårlige været begynte på denne siden av passet og fulgte oss dagen etter. Vi trodde vi hadde vært forutseende ved å kjøpe regnponchoer, slik alle anbefalte, men det viste seg dessverre at disse ikke var så vanntette som man skulle ønske.

Jeg fant til min overraskelse at jeg ikke syntes dette var noe problem. I og med at det gjaldt å fokusere på sitt neste skritt og ikke på at det ennå gjenstod 30 kilometer til målet, var væten kun et vagt irritasjonsmoment. Naturen har dessuten sin sjarme også når den er våt og man så vidt kan skimte ruiner innimellom vegetasjon og tåke.

Kanskje var det fordi min kone slo seg rasende da førere og resten av gruppen begav seg avgårde før hun hadde passert den endeløse toalettkøen ved dagens lunsjstopp, kanskje var det atmosfæriske forhold som gjorde det, men uansett stoppet regnet etterhvert og tordenskyen over min kones hode forsvant også. Jeg tok sjansen på å kaste jakken. (Ja, ikke kaste den, men pakke den ned...)

Slutten på denne tredje dagen skulle bli strålende og gav meg noen av de beste naturopplevelser jeg har hatt. Det er først nå man kommer inn i et åpnere område der Machu Picchu og tindene rundt kan skimtes på en klar dag. Ruinene kommer også hyppigere og noen av de 10.000 trappetrinnene vi måtte gå på denne turen. Vi begynte til og med å småløpe en times tid, ikke minst for å komme oss unna de forskjellige gruppene med amerikanere som dukket opp i denne delen av ruten. Amerikanske stemmer er det siste man vil høre når man er i naturen. Høyrøstede kolonialister og alskens riff-raff. De har nok sin misjon i sitt eget land, men på reise er de oftest en pest, endog en plage. You know, like, that guy, like, he didn't like, understand, like what I said, like. Kan ikke disse menneskene skaffe seg et ordforråd? Alt annet skal jo være stort. Stemmevolum, ikke minst.

Da vi nådde teltleiren denne ettermiddagen skinte solen igjen og man kunne dusje seg. Det var en god dusj, tror ikke jeg har spylt av meg mer skitt og svette siden jeg var liten. Campen (Jeg hater å skrive ordet "campen", men campingplass passer liksom ikke."Campen" er ikke noe behagelig ord å bruke; man tenker på bortskjemte østlandske jenter på after-ski eller i et reality-program; noe de kunne tomhodet sagt i en selvforherligende setning uten annet innhold enn at den blir uttalt, og det er knapt et innhold ) her var stor nok til at det også fantes en slags kafeteria. Der kunne man kjøpe øl. Ølen var god. Og ølen etter var god. Ettersom vi visste at vi måtte stå opp kl 03.30 for å starte morgenen etter, la vi oss før de yngre deltagerne i gruppen. Det var jeg glad for dagen etter.

Vi gikk noen timer. Det regnet selvsagt da vi først så reisens endemål, men ettersom vi var blant de første som ankom den morgenen, hadde ikke tåken helt tatt over området ennå.

Trøtt mann med våt og trøtt hatt.

Endelig framme kunne man tilbringe noen timer inne på selve området. Da begynte været også å letne.

Man tenkte at man fikk ta en del bilder siden man tvilte på at man snarlig ville vende tilbake.

For en dyrevenn som undertegnede var det også kjekt å se at de hadde organiske gressklippere på området.

Det er en klisjè, men de kan dette med utsikt i disse landene.

Dessverre ser ikke kameraet mer enn det linsen rommer. Ikke tenker det heller. Eller spiser. Vel, det siste er ikke sant ettersom kameraet nå begynte å signalisere at det gikk tom for batteri. Ikke det beste tidspunktet å streike på, så jeg gjorde som jeg alltid gjør med gjenstridige eksistenser; gav det et klaps. Jammen kunne det ikke litt mer allikevel. Slik skal man behandle sine eiendeler. Og sine kvinner og barn. I 1950! Et gyldent tiår. Så kom Elvis og ødela det hele med rocken sin, men det er en annen historie.

Når man skal ned fra Macchu Pichu kan man velge å gå et par timer (men på dette tidspunktet bør man være for sliten til slikt), eller man tar bussen som går hvert femte minutt hele dagen. Dessverre følte jeg turen ble skjemmet av antydninger til dødsangst hos undertegnede, ikke minst ettersom bussjåføren insisterte på å kjøre ganske hurtig frem til hver sving før han skrenset rundt. Jeg får ta selvkritikk ettersom jeg faktisk hadde sett veien ned fra der vi spiste nok en pakke av de altfor mange pakkene med kjeks vi hadde i ryggsekken.

En fenomenal tur var det dog og jeg ville ikke vært den foruten. Ikke minst var det en suksess å få reparert skoene mine hos en noe mutt skomaker i Bolivia. For 3 kroner. Var redd for at jeg måtte kaste dem, nå er de som nye. Her har man noe å lære.

søndag 4. april 2010

Bolivia og Peru, 2010. Del1.

Det er noe eget å føle at flyet må stige for å lande. Vi landet på høysletten i El Alto, et sted jeg ikke ville turt å stoppe og gå ut. De fleste her er indianere, aymarer. Før Evo Morales tok makten i landet havnet alle pengene hos den hvitere overklassen, eller forsvant over landegrensene til USA. Alt var privatisert, også vannet, noe som førte til at leiesoldater fra et amerikansk selskap kom og tømte bøttene indianerne samlet regnvann i. Kan skjønne at det finnes sinne der, at de vil ta noe tilbake. Millionen som bor i El Alto er dem som er for fattige til å bo i La Paz, noen hundre meter lavere. La Paz er ikke akkurat Sveits.

Det tok en halv time før taxien greide å manøvrere seg gjennom den evige trafikkorken av mennesker og biler.  Skimtet byen fra bilvinduet. Strålende vær.

En sving til og byen:

Etter noen timer merket jeg høyden og måtte ha meg en vestlig coca cola før jeg kunne opp og stå igjen. Har aldri sett så mange biler på et så lite område, ingen av dem fra de siste tretti årene. Svart eksos for hver bakke de jobber seg opp. Alt er bakker der vi bor. På hotellets ikke altfor hurtige internett leser jeg om et giftlokk over Bergen. Etter nyttårsfeiring med chilensk champagne og kun turister i gatene og en hund som prøvde å fortære rakettene mens lunten ennå brant, dro vi til en nasjonalpark en halv time fra byen. Drosjesjåføren unnlot snedig å nevne at parken var stengt denne dagen. 10 kroner jeg aldri får igjen... Men man tar det med godt humør, solen skinte og vi fant i stedet en park der lokalbefolkningen pleide å oppsøke hver 1. januar. Tror vi var de eneste turistene der og for en gangs skyld ble vi ikke plaget av mennesker som skulle tigge penger eller selge oss noe til solid overpris. Etter fire dager i landet var dette en lettelse.

På tide å komme seg videre. Bussen fra La Paz til Uyuni tok tolv timer. Et stopp på verdens verste toalett, midt på natten i et sted som knapt eksisterte. Glad jeg er mannlig av meg, ingen kan sitte der. Og hvem i herrens navn kunne finne på å kjøpe noe av maten som var satt ut på bord utenfor "kaféen"? Tiss ikke her, stod det på et skilt rett ved siden av. Vel, hvis man drikker forsiktig er det nok med en stopp på tolv timer, men ikke behagelig. Man bør heller ikke ha spist ting man ikke vet hva er. Gikk bra. Av og til lurte jeg på om sjåføren visste hvor han kjørte. Endte opp på veier av humper og sand og søppel. Himmelen stod sjelden stille.

Uyuni er kjent for sine enorme saltsletter. Derfor kommer det turister og  landsbyen er ikke blåst bort. Man skulle tro at pengene ville bli investert i fellesskapets beste, men det virket som om sosialdemokratiet ikke hadde nådd til denne delen av Bolivia, selv etter noen år med Evo. Det var dog en meget fin dag og saltslettene så tidvis ut som havet, tidvis snø. Speilingen minnet meg om gamle britiske TV-sendinger.

Selv om valget for lengst var over da vi var i Bolivia, var landet dekket av valgplakater for Evo Morales. Der det ikke var hensiktsmessig med en plakat, valgte man i stedet å skrive navnet på alle steiner av en viss størrelse langs veiene. Det slo meg som en vel så ærlig form for politisk agitasjon som å betale reklamebyråer større summer for jobben. På vei til saltslettene kom jeg over denne doningen som nok hadde sett bedre dager, men ennå kunne hjelpe landet til å velge riktig leder . (ja, det er lappene som henger som  beskjedne øyenvipper jeg sikter til).

I tillegg til saltslettene hadde Uyuni nok en severdighet: en tog-kirkegård. Her kommer togene for å dø, men i stedet for å la seg irritere seg over at egnen ble forsøplet av endeløse mengder rustent metall, hadde man i stedet valgt å slå mynt på fenomenet ved å inkludere området som en del av dagsturene. Jeg satte pris på besøket, ikke minst fordi et anselig tordenvær nærmet seg, med lyn over horisonten og det som hører med.

Jeg pleier ikke å inkludere privatlivet på disse sidene,  i alle fall ikke fotografisk, men man  har jo en kone som liker å klatre over alt, så her er hun noen meter nærmere himmelen enn vanlig (kanskje ingen god idé om det skulle begynne å lyne...).

Oppholdet i Uyuni var strålende, det, men man var dog lettet da man dagen etter kunne si farvel til stedet og begi seg mot verdens høyest liggende by: Potosi. Ikke alle stedene langs veien var like koselige, som denne landsbyen som hadde bygget seg rundt en gammel gruveforlegning. Jeg tror ikke gruvearbeid i Bolivia var spesielt kjekt.

Når man befinner seg 4000 meter over havet savner man vann, så det var kjærkomment de gangene man kom over noe, som her med noen vadende flamingoer. Flamingoer er meget glad i å vade. Det er det de driver med, føler jeg. Jeg holdt dem heldigvis på lang avstand, som man kan se; man ønsker jo ikke å hisse fjærkre på seg. Fjærkre dreper.

Potosi viste seg å være en skikkelig by, man trengte knapt frykte for lommeboken. Det var en lettelse etter folkemengdene i La Paz og luguberheten i Uyuni. Snedig nok var byen konstruert opp etter en dal, slik at det var urimelig tungt å bevege seg fra et sted til et annet. Det gjelder å stoppe når man kan.

Etter et mindre uhell, der jeg fikk et hull i buksene på et sted man ikke ønsker å ha hull, fikk jeg kjøpt meg et par Levis jeans i Potosi. 70 kroner var en såpass anstendig pris at jeg ikke orket å prute. Det var en vakker by og jeg vil anbefale alle reisende å få med seg mynt-museet. Her finner man mer sølvmynter enn man strengt tatt trenger, men også et fascinerende innblikk i egnens historie og ikke minst imponerte de enorme apparaturene som skulle til for å gjøre sølvet de hentet fra fjellene rundt om til gangbar mynt. Alt var dog ikke like fint. Denne bygningen som huset det lokale televerket skilte seg ut:

En overnatting holdt dog og så var det videre.

Etter flere dager med mye buss føltes det som en lise å nå Sucre, der vi ble et par dager. Ah, kolonialsk stil, nesten som Europa, hva mer kan man ønske? En liten bit sivilisasjon. Og de lagde utmerket pizza her. Greide til og med å lokke et smil fra kelneren, noe som hittil på reisen hadde vært umulig. I Bolivia skal man yte service, men ikke med glede. Det er forsåvidt ingen dårlig innstilling. Vi var nå kommet til 6. januar. De av oss som bare er litt katolske av oss vet jo at dette er "dia de los reyes", hellige tre kongers dag. Dette er den store gaveutdelingsdagen i katolske land, men i og med at Bolivia har blandet sin nyfunnede katolisisme med de eldre indianer-religionene, får prosesjonene et visst totemistisk preg.

Fra Sucre tok vi fly tilbake til La Paz. Etter å ha vært noen dager nede under 3000 meter merket man en viss svimmelhet igjen, men denne gangen var det en bagatell. Det er noe annet å komme tilbake til et sted enn å se det for første gang. Duh! Man blir litt mer selvsikker med en gang og tror man kan reglene for framferd. Etter en natt til på vidunderlige hotell Rosario, tok vi bussen til Copacabana ved Titicaca-sjøen (nei, ikke den oppkalte stranden i Brasil). Sjøen skal forøvrig uttales Titicarca, med R, ifølge vår Aymara-guide. 

Det er ikke alt i Bolivia som er behagelig for en mann med en solid dose høydeskrekk. Det første jeg så av Titicaca var dette området, der Thor Heyerdahl fikk bygget Ra II.

Hotellet var heldigvis godt innhegnet, så man slapp det verste av hippier og backpackere på området...

Titicaca ligger på grensen mellom Peru og Bolivia. Bolivia, som ikke har kyst, har derfor marinen sin plassert her for øvelser. Man kan selvsagt spørre seg hva de øver til. Copacabana har ellers ikke så mye å by på; det er en meget liten by, med sentrum dominert av de utallige turbussene som frakter turister til og fra. Det er et sjarmerende lite fjell her, en høyde, som i likhet med så meget annet i landet har religiøs betydning for de innfødte. På denne kan man kjøpe modeller av de tingene man ønsker seg av og i livet, og plassere dem på fjellets topp slik at gudene lettest kan se behovene.

Man fikk til tider inntrykk av at de aller fleste dagene vi var i landet var helligdager. Dette var en spesiell dag for argentinerne fikk vi vite. Det var også en dag da man takket for hva man hadde fått, og gav offer for at ens gjenstander fortsatt skulle bringe en glede. Nok en gang hadde man tatt ut en dobbeltforsikring ved å få både den lokale sjamanen og den katolske presten til å velsigne det som velsignes kunne. Her har man nettopp skylt flere flasker øl over bilen - i mangel av champagne - og etter at presten har gjort seg ferdig gjentas prossessen med en sjaman.

Vi var så heldige at vi fikk tilbringe en hel dag på Isla del Sol, et av inkaenes aller helligste steder, der de første menneskene ble skapt.

Jeg har siden jeg var guttunge ønsket å dra til Titicaca-sjøen. Sannsynligvis kommer det av det pussige navnet og av å ha lest om sjøen i Donald Duck. Jeg kan ikke tenke meg en bedre lærebok i verdens historie eller geografi enn Carl Barks samlede Donald Duck-historier.

Det siste vi gjorde på øya var å gå opp de tunge trappene til en tredelt kilde. Drakk man fra den ene skulle det hjelpe mot løgn, den neste mot latskap og den tredje mot tyvaktige tendenser. Jeg drakk for sikkerhets skyld fra alle tre. Jeg er ikke sikker på at den virker etter hensikten, men jeg stjeler ikke meget og lyger ikke for ofte, så kanskje har det noe for seg.

Som alt annet i Bolivia er det tyngre enn det ser ut til. Man merker de 3800 metrene. Men lite visste vi da om slit. Nå gikk ferden over grensen til Peru og Machu Picchu.