Grunnet begivenheter utenfor min kontroll- i den grad slikt kan sies å eksistere - får jeg dessverre ikke anledning til å bivåne verken den andre semifinalen eller finalen av årets Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix på folkemunne. Med tanke på hvordan den første semifinalen - avholdt i dag - gikk, er det kanskje like bra. I tillegg til at man må lide seg gjennom et kornukopi av bidrag som presterer å være både outrerte og uoriginale på samme tid, er skuffelsen over at ikke de minst dårlige sangene når finalen faktisk til å føle på, om enn ikke til å ta på.
Semifinalene fungerer slik at 10 av 17 bidrag går videre til finalen. Så vidt jeg kunne bedømme var det i dagens delfinale kun to sanger som ikke var helt horrible. Ingen av disse maktet å passere det relativt store nåløyet som sikret finaleplass. Estland og Slovakia hadde definitivt fortjent bedre med tanke på at de stilte i konkurranse med noen av verdens dårligste sanger, muligens noensinne. Ingen av disse er sanger jeg ville funnet på å spilt på fritiden, men Estlands sang er i det minste noe annerledes og Slovakia har en slags melodi, med vers og refreng. Mer kan man ikke kreve av konkurransen. Jeg kunne også akseptert det om Finland gikk videre, men heller ikke de lystige trekkspillspillende finlenderinnene klarte å sjarmere seg inn til Lørdagens store finale. Det var noe 70-tallsaktig ved denne.
Jeg pleier å foretrekke at landene synger på sine respektive språk. Dette er muligens en oppfatning jeg har fått ettersom man i motsatt tilfelle faktisk står i fare for å forstå hva som synges. Det er ikke bare behagelig. Hviterussland glimtet til med en linje som dette: “You’ve got to see anyway, anyway, just imagine“. Hva de her prøvde å kommunisere er jeg usikker på. Islands horrible bidrag, som også gikk videre, kunne informere oss om at “I am standing strong. Je ne sais quoi: I’m gonna have a special something”.Tekstene i denne konkurransen kan stort sett deles inn i tre kategorier. Enten tar de opp den såkalte larveteorien - sangeren er egentlig en vakker sommerfugl og vil bare synge slik at verden ser hvilket fantastisk menneske sangeren er. Maltas bidrag illustrerer dette fint: “This is my dream, I just want the world to know (me?). Sveriges bidrag, som ikke var i kveldens konkurranse, men som de fleste “ekspertene” holder som favoritt, er også av denne typen."This is my life, my friend. This is my time to stand", informerer refrenget oss. "I don't wanna run, I don't wanna fight, I don't wanna hide, I just wanna stay free to be me". Hvordan vedkommende får seg til å beholde det sprudlende humøret sitt mens hun lirer av seg uvesentlighetene er en kilde til en viss fascinasjon.
Det andre emnet som ofte tas opp er verdensfred og ønske om politisk forsoning, enten innad i eget land eller med omverdenen. Bosnia & Herzegovina oppfordret for eksempel til “Let’s overcome the past. We have to do it fast.” Det er kanskje dem som vil hevde at Yeats sa det bedre i sin Second Coming, men denne var ikke med i årets konkurranse. For en ganske grusomt eksplisitt utgave av denne genren kan man, om man har sterk mage, prøve å titte på Ukrainas bidrag.
Det tredje temaet som omhandles i deltakernes poesi er selvsagt kjærligheten. Her representert med Tysklands idolvinnende deltaker som har en meget irriterende fluktuasjon i sin engelsk-uttale (verdt å se for å oppleve!), men ellers er kanskje sangen nesten fengende for ungdommen? Kjærligheten er i de senere år supplert med en generell oppfordring om å danse, muligens ettersom dansen har visse rituelle trekk som kan forsterke det erotiske båndet mellom mennesker. Et slikt sentiment finner man gjerne i spanske, greske og visse østeuropeiske komposisjoner.
Vel, dett var dett, ikke mer Grand Prix på undertegnede i år, med mindre jeg står tidlig opp på søndag for å se reprisen av finalen. Og hvorfor ikke kose seg med en reprise, nemlig Bosnias bidrag fra noen år tilbake: Pokusaj. (Ja, jeg pleier å nevne denne, ja. Men det er vel av det beste konkurransen har produsert siden mumle, mumle, mumle...)