Om fotball, tennis og Grand Prix

Da er fotball-VM i gang igjen og jeg kan nok en gang benytte den kommende måneden til å håpe at Frankrike og Brasil ryker ut tidlig. Myten om Brasiliansk sambafotball har alltid gått meg på nervene. I stor grad ser jeg et lag med spillere som filmer seg til frispark og legger seg ned ved minste tegn til kontakt, tilsynelatende i store smerter. Er man så sart bør man vel egentlig ikke risikere liv og helse ved å bedrive noen form for toppidrett. Dessuten er Brasil mer enn noe et forsvarslag og ikke, som myten sier, et eksempel på sprudlende angrepsfotball. Da er det liksom mer ærlig med Tyskland eller Italia som ikke legger skjul på at de er såre fornøyd med å vinne 1-0, helst ikke mer.

Mange av de samme problemene har jeg med Frankrike, men i Les Bleus tilfelle tror jeg det mest irriterende er å uten forvarsel måtte få glimt av treneren deres, Raymond Domenech. Bare tanken på å linke til et bilde av ham i denne posten gjør meg uvel. Det hviler en arrogant stupiditet ved hele hans ytre og væremåte som kanskje er typisk fransk eller muligens til og med kan tangere mot en nær universell idioti. Domenech er en ivrig amatør-astrolog og tar f.eks ikke ut spillere som er født i skorpionens tegn.

Uansett hadde jeg sett frem til å lene meg tilbake i stolen og slappe av til de utallige oppgjørene mellom nasjoner jeg aldri ville orket å se kamper med om det ikke var VM det var snakk om. Det satte Aleksander Rybak og glade mennesker i hele Europa en stopper for. Ettersom NRK plutselig fikk en ekstra-utgift ved å måtte avholde årets Grand Prix-finale, så Hans Tore Bjerkaas seg nødt til å selge rettighetene til sine mest attraktive sportsbegivenheter. Det syntes jeg var en dårlig byttehandel. To timer i selskap med alskens Eurotrash eller en måned med internasjonal forbrødring og kappestrid hjemme hos Nelson Mandela (og Winnie, må ikke glemme henne…)?

Fotball-VM er mest av alt en måte å markere tidens gang på. Jeg husker alle mesterskapene tilbake til 1982, de fleste kampene og stort sett hva jeg gjorde på den tiden jeg så dem. Således en nyttig knagg for en hukommelse som ellers ikke lenger er helt hva den var. I år sender TV2 riktignok en del av kampene, men ikke alle. Jeg mener dessuten at slike ting bør gagne lisensbetalerne. (Jeg kan nok ikke inkludere meg selv i den kategorien, men etter denne sangkonkurransebyttehandelen er sjansen for noensinne å betale lisensen med glede kraftig redusert).

NRK hadde også rettighetene til årets Wimbledon-turnering. Selvsagt måtte også tennisen selges unna for å gi plass til de konformistiske apartes inntog på Telenor Arena. Det er minst like synd som salget av Fotball-VM. Tennis er en skikkelig idrett der utøverne faktisk har evner og ikke er avhengige av alskens nyvinninger på utstyrssiden for å hevde seg. Selvsagt må de trene, men slik skal det jo være. De fleste vinteridrettene synes i større grad å være basert på teknologiske nyvinninger, nye teknikker, eller de er så smale at bare 2-3 land gidder å satse. Jeg skulle likt å se NRK selge ski-VM et år.

“Jammen du kan jo gå ut og se Fotball-VM på en eller annen bar?” Nei, det er ikke det samme. Fotball-VM er ikke som en eller annen Champions League-kamp. Det er meningen at man skal sitte hjemme og kjede seg litt og så bli overrasket over at en eller annen ubetydelig nasjon plutselig viser seg å være god nok til å slå en antatt favoritt. Heller ikke tennis er noen god bar-idrett, ikke minst fordi det er vanskelig å finne barer som sender turneringene. Dessuten varer enkelte kamper så lenge at man må legge igjen litt for store summer for å forsvare å oppta en plass.

Ettersom Fotball-VM er uløselig knyttet til hukommelsen min, er jeg redd for at jeg om 10 år ikke vil huske hva jeg gjorde i 2010. Slik kan det ikke være. Jeg ser meg derfor nødt til å forlate landet på jakt etter en sivilisasjon der man kan nyte samtlige kamper i sin egen stue. (Ja, det blir ikke min stue, men svigerfamiliens. Det får gjøre nytten).