onsdag 21. juli 2010

Norsk politikk. Gåseøyne.

  For hvert år som går, for hver dag som passerer, er det vanskelig å føle annet enn at lysten, endog viljen, til å stemme svinner hen, og ønsker man å ha en stemme er det utenfor demokratiet den kan bli hørt. Er det slik å være terrorist? Er det slik å ikke tilhøre noen av landene man “ønsker å assosiere seg med?”

Hvis debatten etter Harald Eias Hjernevask-serie kan tyde på noe som helst, er det i så fall at det er et anselig sprang fra det den herskende eliten ønsker til det folket den hersker over oppfatter som fornuftig. Kanskje er det ikke en menneskerett å få barn, kanskje eksisterer det forskjeller mellom kjønnene som, uavhengig om de er kulturelt eller fysiologisk betinget, virker meningsbærende for den jevne mann eller kvinne. Den jevne ikke-kjønnede person skal man kanskje si. Kanskje er det til og med sterke grunner til at Norge ikke bør bedrive mer enn en brøkdel av hva staten faktisk tar seg til innen eller utenfor landegrensene.

Olje, elektrisitet; miljø: er det mulig å se Norge i dag som noe annet enn en gjennomført falsk nasjon? Jeg tenker på Chamberlain som kom tilbake til England etter å ha møtt Hitler og lovet “Peace in our time”. Jeg tenker på journalistene som møter Stoltenberg og rapporterer om at Norge har kjøpt klimakvoter for 60 milliarder mens landet selv uanfektet fortsetter å bryte ned alt Norge en gang var, alt i verden som bare har en verdi i menneskenes hjerter, alt som bare er og ikke ber om mer. Det er på tide at noen sier nok nå. Er det slik det er å være terrorist?

Noe av det kjedeligste ved å vende tilbake til Norge etter opphold i utlandet er å åpne norske aviser. Månelanding, leser man der. Allsang på Grensen. Fornavn på alle, fra politikere til reality-stjerner, gjerne med et idiotisk prefiks foran. Jern-Erna, Skandale-Lena, Gahr-Støre. Ja, nei, vet ikke, kanskje. Det kaller man statsmann.

Det finnes dem som melder seg inn i Arbeiderpartiet for “å påvirke miljøpolitikken deres innenfra”. Er ikke det som å melde seg inn i SS for å sikre jødene, russerfangene, taterne, de venstreradikale, de oppegående, blomster på gravene? Har vi noen gang hatt en statsminister mer tafatt, med mindre vyer for nasjonens vel? Har du noen gang sett en Stoltenbergs nyttårstale og beholdt menneskeligheten din? (En underlig blanding av unnfallenhet, resignasjon og skam over å lyve det norske folk opp i øynene. Kanskje fortjener vi ikke bedre?) Og Jonas Gahr Støre er jo slik en pen mann at det intet gjør at mannen aldri har ment noe som helst. “Alle bør være venner. Kanskje. Med mindre noen skulle mene noe annet. Og hvis ikke er det ikke så farlig. Alle saker har to sider, kanskje tre.”

Leteboring i Lofoten. Ja, vi har lært noe nå. Det kan være farlig. Ikke alle (men ennå mange) kan få tillatelse til å lete på dypt vann, kanskje bedre på grunt, der kan vi lettere rette opp skadene på rørene. Slike tillatelser ødelegger ikke noe av det naturen har brukt millioner av år på å bygge opp. Ikke i min regjeringstid. Et pennestrøk av mennesker som verken har intelligens, etiske gaver eller endog pragmatiske evner nok til å se verken sitt eget eller landets beste. Men han kjenner jo en som kjenner Trond Giske eller Thorvald. Gi den mannen en ministerpost! Og vær glad hver gang noen fra regjeringen blir bedt i selskap hos land som har flere innbyggere enn Norge, men langt dårligere økonomi. Det er allikevel gjevt. Kjekt for en landsens gutt fra Norge. Oi, der er en fra Amerika, gitt; vi har kommet langt siden oppveksten i Trøndelag. Eller siden vi nappet i Thorvalds skjorteermer og gren oss til en jordbæris ved Youngstorget, landets vugge, langt borte fra kraftmaster og ubehageligheter andre steder i landet.

Så har vi heldigvis SV til å holde Arbeiderpartiet i ørene, en beskrivelse fra Halvorsen selv, en måte å selge seg selv på. Man har vanligvis ord for slike. Ja, de sikrer fullrensing fra halvtrensende anlegg og sikrer samtidig at en landsdel må tilføres kraft fra steder der ingen skulle tru at nokon kunne finne det for godt å rasere. Men vi har jo Nordmarka. Der er det så pent å gå tur, hadde det ikke vært for alle syklistene på de nesten verneverdige stiene. Heldigvis har SV klart å holde oss utenfor et militært engasjement i Afghanistan. Hvis ikke måtte man vel ansett partiet som fallitt?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan. Ikke en eneste fornuftig grunn. Men vi er der. Ennå har jeg ikke sett - og jeg har lett - en noenlunde plausibel forklaring på at Afghanistan i dag er et annet Afghanistan enn det var på 1980-tallet. Hadde det vært slik at vi ved vårt nærvær der virkelig forhindret ante eller uante katastrofer, skulle jeg motstrebende gått med på at det kunne eksistere grunner for norsk deltagelse i krigen mot terror, som det heter. Hvis noe, er der færre treningsleire for Taliban og militante islam-grupperinger enn det var på 1980-tallet da Sovjetunionen hadde sitt svare strev med å holde spredte baser der. Ja, den gangen Taliban var Vesten næreste venner i området.

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan annen enn at man ønsker å bevare ansikt overfor sine Nato-partnere, og i særdeleshet USA. Jeg leste at dette kunne betale seg ved en senere anledning, om Norge for eksempel skulle bli angrepet av Russland. Hvor stor er faren for dette? Dessuten, om Norge ikke var medlem av Nato, ville USA da være fornøyd med at russerne sikret seg et sådant strategisk brohode mot vest? Det er dessuten ikke snakk om at Norge ikke er medlem av Nato, frykten er heller at de skulle “skuffe sine samarbeidspartnere” i denne unionen. Er ikke dette en type argumentasjon man forventer å finne blant småbarn?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghansistan. Det gjør de norske dødsfallene der tragiske, ikke på den klassiske måten at tragedien oppstår ved heltens død, men snarere ved en hoderystende modernitet som ser det fåfengte i unødvendigheten ved det hele. Det virkelig tragiske er landets moderne skjebne, hvordan det først er ødelagt av russerne, så av Taliban, så igjen av Vesten, og tusener av års historie er borte og barn ennå uten historie.

Hva står man igjen med, hva kan man velge? Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har stått for en av de mest løgnaktige regjeringene i moderne norsk tid. Verre er det kanskje at de ikke har hatt eller brydd seg om å ha visjoner for hvordan landet skal bli etter deres tilmålte år ved makten. Jeg har sjelden hatt en tilsvarende opplevelse av partier som kun har søkt makt og lite annet. Ikke i Norge.

Hva står da igjen? Høyre? FrP? Selvsagt ikke. Valget er ikke reelt engang. Ingen av de herover påtalte tingene ville blitt det spor bedre under disse, snarere tvert om. FrP er undergangen, la det derom ikke være noen tvil. Det finnes dem som tenker "gi dem fire år i makten så vi får vingeklippet dem, så folket får se inn i ansiktet til monsteret de har valgt seg". Det er en sinnssyk tanke som vil koste sivilisasjonen og landet dyrt.

Av partier gjenstår da kun RV, Venstre og KrF. De siste diskvalifiserer seg selv ved sin høyredreining og nærmest Machiavelliske dragning mot makten for maktens egen del. Det må bli RV tenker jeg, men jeg begynner å bli lei. Heller ikke de makter å få fram sitt budskap i offentligheten og det spørs om ikke det såkalte politiske riktige ville ridd partiet bort fra all fornuft om de skulle få sjansen. Er da Venstre det siste halmstrå; skal jeg trygle Sponheim om å komme tilbake? Så ser jeg at mannen føler det er en ypperlig idé å sette spilleautomater inn i barer og diskoteker. Ved dette påfunnet ligger det en blanding av ondskapsfullhet og likegyldighet overfor medmenneskelige verdier som neppe kan tilgis. Det er heldigvis lenge til neste valg, men det er kanskje ikke lenge nok. We believe in change, heter det fra Amerika. Gjør vi virkelig det? Er det slik å være terrorist?