Reisebrev 2 (En Nordmand i Spaniens land)

Det er varmt, meget varmt. Selv om solen er gått bort er det varmt. Reisen hit var billig og vissheten om dette gir meg en egen ro i sinnet.

De forteller meg at de rumenske naboene flyttet hit for et par måneder siden. Det er visst ingen som har hatt stort med dem å gjøre. For travle liv, antar jeg. Selv landet vi her i forgårs og er ennå ikke vant til heten om kveldene. Jeg sitter med korte benklær og med skjorten åpen i halsen.

Min kone, som er herfra, sier hun ikke kjenner landsbyen sin igjen. Det føltes så trygt da jeg var liten, sier hun. Det er fordi du er nærmere noe annet nå, sier jeg.

Jeg tilbringer tiden min her oppe på verandaen. Det er her jeg har bøkene og piperøken kan fritt forsvinne ut i natten. En beskjeden lampe jeg har tatt ut for anledningen omgir meg med leselys av typen som ville gjort meg nærsynt om jeg ikke allerede led av tilstanden. En gylden sirkel skiller meg fra alt jeg ikke kan se.

De andre legger seg tidlig, slik at jeg er den eneste som sitter oppe da de fremmede stemmene siver opp gjennom appelsintrærne og gjennom det grovmaskede grønne gjerdet rundt verandaen. På den svale vinden, et språk jeg ikke kjenner, en tunge som ikke er herfra.

Heller ikke jeg er innfødt. Kanskje det er derfor jeg lytter med en viss sympati til det ukjente der nede fra. Jeg har lyst til å si det ukjennelige, men det ville jo ikke vært sant.

I går var det måneformørkelse, der hele månen ble rustrød bak et slør, et mørkt filter, en neve hverken ond eller god, før den gradvis og sakte igjen tittet fram, skjelmsk som en middelaldrende kvinne med prinsipper og like sjelden.

Da de rumenske stemmene svinner hører jeg en lav knurring som tiltar i styrke. Det må være et stort dyr, tenker jeg. I dag er månen hel og den er ikke formørket, og om det er opp til den vil den alltid skinne som nå, blekt og skarpt som et ord sagt i oppsamlet hat.

Dyret bjeffer. En stor hund. Flere hyl, to store hunder. Det er underlig at jeg ikke har sett tegn til dem på dagtid. Kun klesvasken som har blafret fargerik mellom to rustne gjerdestolper Men månen er stor, det er ikke noe som kan forstyrre den, og hundene hedrer den. Ikke noe galt med det.

Jeg stirrer inn i natten over gjerdet. Det slår meg at månen kun bryr seg om seg selv, lyset når liksom ikke ned hit, bare henger der rundt sin eier og gir beskjed om at det er et stort mørke på jorden. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Jeg tror jeg kan skimte to former der nede, som rennende olje, olje som når som helst kan ta fyr. Et bjeff hugger oppover, mot meg eller månen, og formene der nede slanger seg forbi hverandre, inn i hverandre, et plutselig glimt av noe hvitt, så mørke igjen, rennende olje, opp av jorden og over jorden. Et sortere mørke beveger seg, større enn de to andre formene, uten behov for å utrope sin eksistens, stille og solid, muskler av stein og pusten er hetere enn natten. Kanskje det har et navn.

En tredje hund, tenker jeg. Det er ingen andre som er våkne i huset. Jeg lurer igjen på hvorfor jeg ikke har sett dyrene på dagtid. Noen burde ønsket rumenerne velkommen her til øya, tenker jeg. Det er for galt at jeg som utlending skal gjøre det. Jeg trekker pusten dypt og ser en siste gang over gjerdet. Skyggene der nede gjør ikke mye ut av seg, kanskje trenger de det ikke. Jeg antar at det er nå eller aldri, som det heter. Med mitt bredeste smil går jeg ned trappen og hopper over gjerdet. Noen må ønske dem velkommen.

Euro! Vision! Song! Contest!

Det er atter den tiden på året, blomstene skal ha mat, skolegårdene ruster igjen og naboer kaster snøen fra i fjor ut vinduene. Europa steller i stand til musikkfest.

Jeg mener at Salvador Dali sa noe slikt som at den gode smak virker steriliserende, og som sådan er fiende av kreativiteten. Det er mulig han ville satt pris på Grand Prix-sirkuset, som man her i Norge gjerne omtaler evenementet. Men det er for lett å gjøre narr. Det er dårlig smak å være smart hele tiden, som å være i en evig begravelse. (Lite innspill fra D.H. Lawrence der.)

De to semifinalene er lagt bak oss og i morgen venter finalen. Heldigvis inntreffer dette uten Norge, som velfortjent ble sendt hjem på statens regning. Det burde kanskje være et varsku for de delene av det norske folk som har stemt vår deltager til Europa, at musikksmaken deres er så dårlig at selv et smakløst arrangement som Grand Prix ikke vil befatte seg med den overlegne norske vinneren. Ettersom vedkommende vinnerske dertil ikke er overrasket over kommentarer om at hun synger surt og falskt, “siden hun alltid har vært tonedøv”, bør kanskje noen gå i seg selv. Jeg har hørt den norske sangen fremført ved tre anledninger, alle pinlige. Da er det nok kjekt for frøken Mwangi, som absolutt virker hyggelig, at hun nettopp har fått platekontrakt og, som direktøren sa: “Vi har ikke gitt henne kontrakten for stemmen, men for hennes kvaliteter som stjerne“. Jeg noterer meg at den norske kontingenten trøster seg med at “det var liv i salen og norske flagg” da Haba Haba ble fremført. Man kan ikke se bort fra at dette har sammenheng med at halvparten av publikum virket å være nordmenn. Det er ikke urimelig å anta at vi har bedre råd til å reise til slike arrangementer enn, for eksempel, Moldova, et land så fattig at det ikke engang har råd til kystlinje.

Jeg var for så vidt positivt overrasket over stemmegivningen i år. I hver av semiene noterte jeg meg fire bidrag som var litt bedre - eller mindre dårlige - enn resten av landene, og alle åtte gikk faktisk videre til finalen. Dette skjer ikke hvert år. Kvaliteten på konkurransen virker i det minste å være litt høyere i år enn i fjor. Likevel må det sies at det er ikke én virkelig god sang her. Men det kan man kanskje ikke forvente.

I første semifinale syntes jeg Finland, Serbia, Sveits og Aserbajdsjan var passable, dertil var Islands bidrag til å leve med. Finland stilte med en ung gutt med en riktig så fengende sang om miljøvern. Det kan innvendes at teksten ble noe vel naivistisk, men i forhold til Haba Haba og 99 prosent av de øvrige bidragene, tror jeg ikke dette er overmåte merkbart. Gutten hadde en gladhet ved seg som nok kan virke grenseløst irriterende på mange, men kan Alexander Rybaks maniske tinntallerkenmimikk vinne frem, kan vel også dette.

Islands sang var noe kjedelig, men holdt allikevel et høyere nivå enn mange andre av konkurransens kjedelige sanger. Ettersom Litauen gikk videre med en sang så kjedelig at man skal være takknemlig for strenge våpenlover i Norge, er det ikke noe å si på at Island også passerte det første hinderet.

Sveits stilte for en gangs skyld med et bidrag som ikke var helt for jævlig, som det heter på folkemunne. Ikke minst av den grunn ønsker jeg dem lykke til i finalen.
Serbia hadde en slags 60-talls lett-pop sang som kunne vært adskillig dårligere. I takknemlighet for at den ikke var det, ønsker jeg også denne lykke til.

Aserbajdsjans sang likte jeg egentlig ikke, men den hadde dessverre visse fengende kvaliteter som gjorde at den satte seg relativt hurtig på hodet. I hodet. Aserbajdsjan har av en eller annen grunn skikkelig lyst til å vinne, og bruker hvert år mer og mer penger på å sikre seg internasjonal hjelp. Denne gangen har de endog fått en svenske til å forfatte bidraget sitt. Mer profesjonelt kosmopolittisk blir det vel knapt. Jeg ser ikke bort fra at Running Scared, som melodieen heter, vinner hele sulamitten. I så tilfelle blir neste års arrangement spennende, med landets anselige korrupsjon, og store fattigdom til tross for solide oljeforekomster. Eldar & Nigar, som artistene heter, vil i hvert fall være sikret heltestatus for livet.


I den andre semifinalen greide jeg også å ikke hate fire bidrag. Bosnia & Herzegovina stilte med en sprek eldre herre og en helt forglemmelig sang. Slik skal det være!

Moldovas bidrag var kanskje konkurransens mest interessante, med tåpelige kostymer (høyt hår) og en schizofren sang. Gruppen har varmet opp for Rage Against the Machine, fikk man vite, noe som ikke er et kvalitetstegn hos meg. Men kombinasjonen av irriterende roping i versene, en behagelig melodiøs bridge og et fengende slagords-refreng var ikke så ueffen som den burde vært.

Kypros’ sang var så forglemmelig at jeg allerede har glemt hvorfor jeg inkluderte den. Kanskje sang man på morsmålet, noe som alltid er sympatisk.

Estland stilte med en nervøs 18-årig pike uten den helt store stemmeprakten, men med vett til å la koristene ta seg av de kompliserte tonene. Hun åpner nummeret med et lite stykke tryllekunst, og det er jo festlig. Jeg lurer på om ikke denne sangen kan ha et slags hit-potensiale hos den yngre garde, og den vil nok komme relativt høyt på listen om artisten ikke tabber seg ut i finalen.

Irland underholdt med tvillingene fra Helvete, men dette var dog slik Eurovisjonen skal være, med en slags autistisk energi og show-sans. Det er fare for at landet, etter å ha sendt sine mest udugelige sanger de senere årene i frykt for igjen å måtte arrangere djevelskapen, kan bli tvunget til ønske velkommen til Dublin neste år. Jeg lurer på om ikke dette er en liten favoritt til å vinne. Men se altså opp for Aserbajdsjan og Finland. Og Moldova.Det hadde vært kjekt!

Av sangene som ikke nådde opp, sørger jeg kun over Hviterussland. De stilte med en ukjent artist - også ukjent i hjemlandet - med ukjente kvaliteter (altså ingen stemme). Men for en sang, og for et refreng! I Hviterussland, av onde tunger omtalt som Europas siste diktatur, hadde man ingen avstemning om hvem som skulle representere hjemlandet, eller med hvilken sang. Dette ble bare bestemt - uvisst av hvilken instans - og hvorfor ikke? Her har landet en utmerket måte å profilere sine mange kvaliteter på ovenfor et stort publikum. Hva er da mer naturlig enn å stille med powerpop-juvelen I Love Belarus!

I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
You will always be the one
I can’t get enough
I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
And I'm gonna every day
Give you all my love

Jeg kan knapt tenke meg en bedre hyllest til nasjonen. Er det ikke noe slikt Norge burde satset på i stedet for denne sosialist-leflingen med sommerfugler i vinterland og den slags? Hadde Jens Stoltenberg hatt et snev av fingerspitzgefühl, eventuelt nasjonalfølelsen til Grand Prix-deltakende hviterussere flest, kunne han spart seg for meget.

I tillegg til de nevnte finalistene, er det jo fem land som er forhåndskvalifiserte. Tyskland stiller i år igjen med Satelite-Lena fra i fjor. Sangen er ikke dårlig (til å være i dette selskapet), men er for umelodiøs til trekke mer enn høflighets-stemmer. Frankrike er en liten outsider, med en ung opera-syngende herre. Dette er i det minste melodiøst og kan faktisk slå an hos brede lag. Jeg frykter England, som nok en gang stiller med en grusom sang, fremført av det tidligere storselgende Boybandet Blue, og således kanskje allerede har en slags tilhenger-skare. Italia muntrer oss opp med en jazz-leflende middelmådig pianosang. Mens Spania igjen synger noe tøys om å danse.

I tillegg til de nevnte er jeg redd for at Russland kan gjøre det godt med en veldig dårlig "sang". De kommer seg alltid til finalen, godt hjulpet av størst antall redsels-stemmer fra hele øst-Europa. Hvis denne sangen blir oppfattet som bare lite grann fengende, kan den plutselig ende opp med et uforholdmessig høyt antall stemmer. Dertil håper jeg at Sveriges grusomme bidrag havner langt ned. Mannen er jo, så vidt jeg kan bedømme, idiot. Nuvel. Dette er ikke tiden for hat. Slik mange av sangtekstene uttrykker, er det en forandringens og forsoningens tid, kort sagt, en tid for fred, en tid for glede.

I love Belarus!

Om pop, drap, kino og korn

Drapssaker har en tendens til å - i det store og hele - være tragiske av natur. En gang iblant er jeg glad for at Norge har strenge våpenlover. Her forleden dag besøkte jeg byens kino og var velsignet med at de fleste av mine medgjengere for en gangs skyld greide å begrense sitt godteri-inntak til de få høylytte partiene i filmen Black Swan. Riktignok satt det et par bak meg som veldig gjerne hadde lyst til å fylle munnen under helt stille scener, men noen irritable blikk fra undertegnede fikk satt en demper på de verste av eksessene. Det er ikke alltid slik. Av og til kan man endog begynne å fantasere om strengere former for irettesettelse enn en skarpt blikk.

Det er ikke ofte jeg finner sitatverdige artikler i avisene nå til dags, men dagens BT vekket - forståelig nok - en viss interesse med denne lille notisen. Jeg er, som sagt, glad for at vi har strenge våpenlover her til lands. I det minste håper jeg at den Latviske retten finner formildende omstendigheter i saken. Hadde jeg vært juryformann er jeg redd for at det hadde blitt til en nyinnspilling av 12 Edsvorne Menn...

Musikk: Om Ungdommens Dårskap

Det hender man støter på mennesker som får seg til å si at KISS lager kvalitetsmusikk eller noe i den gården. Da begynner man jo å lure. Hvordan kan dette være synspunktet til en person som har passert myndighetsalderen og gjerne ytterligere et tiår eller to? Jeg har kommet til at svaret må være at vedkommende likte denne musikken da han var liten. “Liten" er et noe diffust begrep som dekker de fleste årene før man ble voksen, men oftest pubertetsårene; det er gjerne da man lytter mest aktivt til musikken for første gang. Kanskje finnes det en energi i lydbølgene som snakker til kropper i forandring, muligens er det en egen pathos - om enn utilsiktet - i deler av populærmusikken som virker tiltalende på oss i perioden vi innbiller oss at livet kan oppsummeres i slagordsform.

Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).

Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.

Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.

La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.

Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.

Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.

Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.

Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.

Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.

Nytt fotoapparat

Nytt fotoapparat til jul. Tatt nesten et par tusen bilder de første månedene. Kvaliteten på utstyret sjumilssteg fra det gamle kameraet, men fremdeles bare kompakt. Canon Powershot G12. Kjenner meg selv nok til å mistenke at et kamera med utskiftbare linser ville støvet ned. Med en relativt transportabel størrelse - det får plass i en frakkelomme - krever ikke kameraet planlegging utover det rudimentære. Det var overraskende å finne at jeg kunne fatte interesse for nye hobbyer på dette sene tidspunkt i livet. Snart er man middelaldrende, så kommer pensjonist-tilværelsen, de gyldne årene. Kjekt å ha noe å benytte tiden sin på. Det har lenge vært mitt inntrykk at såkalte fotokunstnere nesten alltid er overvurderte. Hvor vanskelig kan det være å ta et godt bilde når man først har lært seg teknikken? Jeg kan ikke helt besvare dette ennå, ettersom det viste seg å være noe mer teknikk å lære seg enn jeg strengt tatt hadde håpet, man skal nok også ha et visst øye for mulige motiver for å drive med dette. Det er mulig også slikt kan læres.

Seriøse fotobilder har en tendens til å være i sort/hvitt. Det har sannsynligvis å gjøre med å kunne aksentuere kontraster; mellom lys og mørke, mellom elementene - jord, himmel - og avsløre noe som ikke er synlig med mindre man ser etter det, kanskje ikke eksisterer før det har stivnet i et kvart sekunds lukkertid. Og så har det å gjøre med at man tror det er slik fotokunst skal være; sort og hvitt betyr seriøsitet.

Jeg har følgelig funnet det festlig å ta en del bilder der kameraet bidrar med høy kontrast og delvis overeksponerer bildene, som om de skulle være tatt på femti/-sekstitallet. Alt kan bli interessant på den måten - om enn ikke bra.


Jeg kjenner ikke til reglene, men regner med at å stille fargene til sepia blir regnet som dårlig smak hos seriøse fotografer.



En dag håper jeg å bli litt god til dette. Foreløpig regner jeg med det blir å få det meste ut av feriemotivene, eventuelt forevige spaserturens små severdigheter.