Musikk: Om Ungdommens Dårskap

Det hender man støter på mennesker som får seg til å si at KISS lager kvalitetsmusikk eller noe i den gården. Da begynner man jo å lure. Hvordan kan dette være synspunktet til en person som har passert myndighetsalderen og gjerne ytterligere et tiår eller to? Jeg har kommet til at svaret må være at vedkommende likte denne musikken da han var liten. “Liten" er et noe diffust begrep som dekker de fleste årene før man ble voksen, men oftest pubertetsårene; det er gjerne da man lytter mest aktivt til musikken for første gang. Kanskje finnes det en energi i lydbølgene som snakker til kropper i forandring, muligens er det en egen pathos - om enn utilsiktet - i deler av populærmusikken som virker tiltalende på oss i perioden vi innbiller oss at livet kan oppsummeres i slagordsform.

Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).

Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.

Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.

La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.

Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.

Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.

Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.

Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.

Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.