Det var overraskende å finne at jeg kunne fatte interesse for nye hobbyer på dette sene tidspunkt i livet. Snart er man middelaldrende, så kommer pensjonist-tilværelsen, de gyldne årene. Kjekt å ha noe å benytte tiden sin på.
Det har lenge vært mitt inntrykk at såkalte fotokunstnere nesten alltid er overvurderte. Hvor vanskelig kan det være å ta et godt bilde når man først har lært seg teknikken? Jeg kan ikke helt besvare dette ennå, ettersom det viste seg å være noe mer teknikk å lære seg enn jeg strengt tatt hadde håpet, man skal nok også ha et visst øye for mulige motiver for å drive med dette. Det er mulig også slikt kan læres.
Seriøse fotobilder har en tendens til å være i sort/hvitt. Det har sannsynligvis å gjøre med å kunne aksentuere kontraster; mellom lys og mørke, mellom elementene - jord, himmel - og avsløre noe som ikke er synlig med mindre man ser etter det, kanskje ikke eksisterer før det har stivnet i et kvart sekunds lukkertid. Og så har det å gjøre med at man tror det er slik fotokunst skal være; sort og hvitt betyr seriøsitet.
Jeg har følgelig funnet det festlig å ta en del bilder der kameraet bidrar med høy kontrast og delvis overeksponerer bildene, som om de skulle være tatt på femti/-sekstitallet. Alt kan bli interessant på den måten - om enn ikke bra.
Jeg kjenner ikke til reglene, men regner med at å stille fargene til sepia blir regnet som dårlig smak hos seriøse fotografer.
En dag håper jeg å bli litt god til dette. Foreløpig regner jeg med det blir å få det meste ut av feriemotivene, eventuelt forevige spaserturens små severdigheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar