Euro! Vision! Song! Contest!

Det er atter den tiden på året, blomstene skal ha mat, skolegårdene ruster igjen og naboer kaster snøen fra i fjor ut vinduene. Europa steller i stand til musikkfest.

Jeg mener at Salvador Dali sa noe slikt som at den gode smak virker steriliserende, og som sådan er fiende av kreativiteten. Det er mulig han ville satt pris på Grand Prix-sirkuset, som man her i Norge gjerne omtaler evenementet. Men det er for lett å gjøre narr. Det er dårlig smak å være smart hele tiden, som å være i en evig begravelse. (Lite innspill fra D.H. Lawrence der.)

De to semifinalene er lagt bak oss og i morgen venter finalen. Heldigvis inntreffer dette uten Norge, som velfortjent ble sendt hjem på statens regning. Det burde kanskje være et varsku for de delene av det norske folk som har stemt vår deltager til Europa, at musikksmaken deres er så dårlig at selv et smakløst arrangement som Grand Prix ikke vil befatte seg med den overlegne norske vinneren. Ettersom vedkommende vinnerske dertil ikke er overrasket over kommentarer om at hun synger surt og falskt, “siden hun alltid har vært tonedøv”, bør kanskje noen gå i seg selv. Jeg har hørt den norske sangen fremført ved tre anledninger, alle pinlige. Da er det nok kjekt for frøken Mwangi, som absolutt virker hyggelig, at hun nettopp har fått platekontrakt og, som direktøren sa: “Vi har ikke gitt henne kontrakten for stemmen, men for hennes kvaliteter som stjerne“. Jeg noterer meg at den norske kontingenten trøster seg med at “det var liv i salen og norske flagg” da Haba Haba ble fremført. Man kan ikke se bort fra at dette har sammenheng med at halvparten av publikum virket å være nordmenn. Det er ikke urimelig å anta at vi har bedre råd til å reise til slike arrangementer enn, for eksempel, Moldova, et land så fattig at det ikke engang har råd til kystlinje.

Jeg var for så vidt positivt overrasket over stemmegivningen i år. I hver av semiene noterte jeg meg fire bidrag som var litt bedre - eller mindre dårlige - enn resten av landene, og alle åtte gikk faktisk videre til finalen. Dette skjer ikke hvert år. Kvaliteten på konkurransen virker i det minste å være litt høyere i år enn i fjor. Likevel må det sies at det er ikke én virkelig god sang her. Men det kan man kanskje ikke forvente.

I første semifinale syntes jeg Finland, Serbia, Sveits og Aserbajdsjan var passable, dertil var Islands bidrag til å leve med. Finland stilte med en ung gutt med en riktig så fengende sang om miljøvern. Det kan innvendes at teksten ble noe vel naivistisk, men i forhold til Haba Haba og 99 prosent av de øvrige bidragene, tror jeg ikke dette er overmåte merkbart. Gutten hadde en gladhet ved seg som nok kan virke grenseløst irriterende på mange, men kan Alexander Rybaks maniske tinntallerkenmimikk vinne frem, kan vel også dette.

Islands sang var noe kjedelig, men holdt allikevel et høyere nivå enn mange andre av konkurransens kjedelige sanger. Ettersom Litauen gikk videre med en sang så kjedelig at man skal være takknemlig for strenge våpenlover i Norge, er det ikke noe å si på at Island også passerte det første hinderet.

Sveits stilte for en gangs skyld med et bidrag som ikke var helt for jævlig, som det heter på folkemunne. Ikke minst av den grunn ønsker jeg dem lykke til i finalen.
Serbia hadde en slags 60-talls lett-pop sang som kunne vært adskillig dårligere. I takknemlighet for at den ikke var det, ønsker jeg også denne lykke til.

Aserbajdsjans sang likte jeg egentlig ikke, men den hadde dessverre visse fengende kvaliteter som gjorde at den satte seg relativt hurtig på hodet. I hodet. Aserbajdsjan har av en eller annen grunn skikkelig lyst til å vinne, og bruker hvert år mer og mer penger på å sikre seg internasjonal hjelp. Denne gangen har de endog fått en svenske til å forfatte bidraget sitt. Mer profesjonelt kosmopolittisk blir det vel knapt. Jeg ser ikke bort fra at Running Scared, som melodieen heter, vinner hele sulamitten. I så tilfelle blir neste års arrangement spennende, med landets anselige korrupsjon, og store fattigdom til tross for solide oljeforekomster. Eldar & Nigar, som artistene heter, vil i hvert fall være sikret heltestatus for livet.


I den andre semifinalen greide jeg også å ikke hate fire bidrag. Bosnia & Herzegovina stilte med en sprek eldre herre og en helt forglemmelig sang. Slik skal det være!

Moldovas bidrag var kanskje konkurransens mest interessante, med tåpelige kostymer (høyt hår) og en schizofren sang. Gruppen har varmet opp for Rage Against the Machine, fikk man vite, noe som ikke er et kvalitetstegn hos meg. Men kombinasjonen av irriterende roping i versene, en behagelig melodiøs bridge og et fengende slagords-refreng var ikke så ueffen som den burde vært.

Kypros’ sang var så forglemmelig at jeg allerede har glemt hvorfor jeg inkluderte den. Kanskje sang man på morsmålet, noe som alltid er sympatisk.

Estland stilte med en nervøs 18-årig pike uten den helt store stemmeprakten, men med vett til å la koristene ta seg av de kompliserte tonene. Hun åpner nummeret med et lite stykke tryllekunst, og det er jo festlig. Jeg lurer på om ikke denne sangen kan ha et slags hit-potensiale hos den yngre garde, og den vil nok komme relativt høyt på listen om artisten ikke tabber seg ut i finalen.

Irland underholdt med tvillingene fra Helvete, men dette var dog slik Eurovisjonen skal være, med en slags autistisk energi og show-sans. Det er fare for at landet, etter å ha sendt sine mest udugelige sanger de senere årene i frykt for igjen å måtte arrangere djevelskapen, kan bli tvunget til ønske velkommen til Dublin neste år. Jeg lurer på om ikke dette er en liten favoritt til å vinne. Men se altså opp for Aserbajdsjan og Finland. Og Moldova.Det hadde vært kjekt!

Av sangene som ikke nådde opp, sørger jeg kun over Hviterussland. De stilte med en ukjent artist - også ukjent i hjemlandet - med ukjente kvaliteter (altså ingen stemme). Men for en sang, og for et refreng! I Hviterussland, av onde tunger omtalt som Europas siste diktatur, hadde man ingen avstemning om hvem som skulle representere hjemlandet, eller med hvilken sang. Dette ble bare bestemt - uvisst av hvilken instans - og hvorfor ikke? Her har landet en utmerket måte å profilere sine mange kvaliteter på ovenfor et stort publikum. Hva er da mer naturlig enn å stille med powerpop-juvelen I Love Belarus!

I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
You will always be the one
I can’t get enough
I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
And I'm gonna every day
Give you all my love

Jeg kan knapt tenke meg en bedre hyllest til nasjonen. Er det ikke noe slikt Norge burde satset på i stedet for denne sosialist-leflingen med sommerfugler i vinterland og den slags? Hadde Jens Stoltenberg hatt et snev av fingerspitzgefühl, eventuelt nasjonalfølelsen til Grand Prix-deltakende hviterussere flest, kunne han spart seg for meget.

I tillegg til de nevnte finalistene, er det jo fem land som er forhåndskvalifiserte. Tyskland stiller i år igjen med Satelite-Lena fra i fjor. Sangen er ikke dårlig (til å være i dette selskapet), men er for umelodiøs til trekke mer enn høflighets-stemmer. Frankrike er en liten outsider, med en ung opera-syngende herre. Dette er i det minste melodiøst og kan faktisk slå an hos brede lag. Jeg frykter England, som nok en gang stiller med en grusom sang, fremført av det tidligere storselgende Boybandet Blue, og således kanskje allerede har en slags tilhenger-skare. Italia muntrer oss opp med en jazz-leflende middelmådig pianosang. Mens Spania igjen synger noe tøys om å danse.

I tillegg til de nevnte er jeg redd for at Russland kan gjøre det godt med en veldig dårlig "sang". De kommer seg alltid til finalen, godt hjulpet av størst antall redsels-stemmer fra hele øst-Europa. Hvis denne sangen blir oppfattet som bare lite grann fengende, kan den plutselig ende opp med et uforholdmessig høyt antall stemmer. Dertil håper jeg at Sveriges grusomme bidrag havner langt ned. Mannen er jo, så vidt jeg kan bedømme, idiot. Nuvel. Dette er ikke tiden for hat. Slik mange av sangtekstene uttrykker, er det en forandringens og forsoningens tid, kort sagt, en tid for fred, en tid for glede.

I love Belarus!