Det er varmt, meget varmt. Selv om solen er gått bort er det varmt. Reisen hit var billig og vissheten om dette gir meg en egen ro i sinnet.
De forteller meg at de rumenske naboene flyttet hit for et par måneder siden. Det er visst ingen som har hatt stort med dem å gjøre. For travle liv, antar jeg. Selv landet vi her i forgårs og er ennå ikke vant til heten om kveldene. Jeg sitter med korte benklær og med skjorten åpen i halsen.
Min kone, som er herfra, sier hun ikke kjenner landsbyen sin igjen. Det føltes så trygt da jeg var liten, sier hun. Det er fordi du er nærmere noe annet nå, sier jeg.
Jeg tilbringer tiden min her oppe på verandaen. Det er her jeg har bøkene og piperøken kan fritt forsvinne ut i natten. En beskjeden lampe jeg har tatt ut for anledningen omgir meg med leselys av typen som ville gjort meg nærsynt om jeg ikke allerede led av tilstanden. En gylden sirkel skiller meg fra alt jeg ikke kan se.
De andre legger seg tidlig, slik at jeg er den eneste som sitter oppe da de fremmede stemmene siver opp gjennom appelsintrærne og gjennom det grovmaskede grønne gjerdet rundt verandaen. På den svale vinden, et språk jeg ikke kjenner, en tunge som ikke er herfra.
Heller ikke jeg er innfødt. Kanskje det er derfor jeg lytter med en viss sympati til det ukjente der nede fra. Jeg har lyst til å si det ukjennelige, men det ville jo ikke vært sant.
I går var det måneformørkelse, der hele månen ble rustrød bak et slør, et mørkt filter, en neve hverken ond eller god, før den gradvis og sakte igjen tittet fram, skjelmsk som en middelaldrende kvinne med prinsipper og like sjelden.
Da de rumenske stemmene svinner hører jeg en lav knurring som tiltar i styrke. Det må være et stort dyr, tenker jeg. I dag er månen hel og den er ikke formørket, og om det er opp til den vil den alltid skinne som nå, blekt og skarpt som et ord sagt i oppsamlet hat.
Dyret bjeffer. En stor hund. Flere hyl, to store hunder. Det er underlig at jeg ikke har sett tegn til dem på dagtid. Kun klesvasken som har blafret fargerik mellom to rustne gjerdestolper Men månen er stor, det er ikke noe som kan forstyrre den, og hundene hedrer den. Ikke noe galt med det.
Jeg stirrer inn i natten over gjerdet. Det slår meg at månen kun bryr seg om seg selv, lyset når liksom ikke ned hit, bare henger der rundt sin eier og gir beskjed om at det er et stort mørke på jorden. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Jeg tror jeg kan skimte to former der nede, som rennende olje, olje som når som helst kan ta fyr. Et bjeff hugger oppover, mot meg eller månen, og formene der nede slanger seg forbi hverandre, inn i hverandre, et plutselig glimt av noe hvitt, så mørke igjen, rennende olje, opp av jorden og over jorden. Et sortere mørke beveger seg, større enn de to andre formene, uten behov for å utrope sin eksistens, stille og solid, muskler av stein og pusten er hetere enn natten. Kanskje det har et navn.
En tredje hund, tenker jeg. Det er ingen andre som er våkne i huset. Jeg lurer igjen på hvorfor jeg ikke har sett dyrene på dagtid. Noen burde ønsket rumenerne velkommen her til øya, tenker jeg. Det er for galt at jeg som utlending skal gjøre det. Jeg trekker pusten dypt og ser en siste gang over gjerdet. Skyggene der nede gjør ikke mye ut av seg, kanskje trenger de det ikke. Jeg antar at det er nå eller aldri, som det heter. Med mitt bredeste smil går jeg ned trappen og hopper over gjerdet. Noen må ønske dem velkommen.
