Drapssaker har en tendens til å - i det store og hele - være tragiske av natur. En gang iblant er jeg glad for at Norge har strenge våpenlover. Her forleden dag besøkte jeg byens kino og var velsignet med at de fleste av mine medgjengere for en gangs skyld greide å begrense sitt godteri-inntak til de få høylytte partiene i filmen Black Swan. Riktignok satt det et par bak meg som veldig gjerne hadde lyst til å fylle munnen under helt stille scener, men noen irritable blikk fra undertegnede fikk satt en demper på de verste av eksessene. Det er ikke alltid slik. Av og til kan man endog begynne å fantasere om strengere former for irettesettelse enn en skarpt blikk.
Det er ikke ofte jeg finner sitatverdige artikler i avisene nå til dags, men dagens BT vekket - forståelig nok - en viss interesse med denne lille notisen. Jeg er, som sagt, glad for at vi har strenge våpenlover her til lands. I det minste håper jeg at den Latviske retten finner formildende omstendigheter i saken. Hadde jeg vært juryformann er jeg redd for at det hadde blitt til en nyinnspilling av 12 Edsvorne Menn...
mandag 21. februar 2011
fredag 11. februar 2011
Musikk: Om Ungdommens Dårskap
Det hender man støter på mennesker som får seg til å si at KISS lager kvalitetsmusikk eller noe i den gården. Da begynner man jo å lure. Hvordan kan dette være synspunktet til en person som har passert myndighetsalderen og gjerne ytterligere et tiår eller to? Jeg har kommet til at svaret må være at vedkommende likte denne musikken da han var liten. “Liten" er et noe diffust begrep som dekker de fleste årene før man ble voksen, men oftest pubertetsårene; det er gjerne da man lytter mest aktivt til musikken for første gang. Kanskje finnes det en energi i lydbølgene som snakker til kropper i forandring, muligens er det en egen pathos - om enn utilsiktet - i deler av populærmusikken som virker tiltalende på oss i perioden vi innbiller oss at livet kan oppsummeres i slagordsform.
Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).
Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.
Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.
La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.
Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.
Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.
Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.
Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.
Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.
Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).
Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.
Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.
La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.
Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.
Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.
Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.
Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.
Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.
torsdag 10. februar 2011
Nytt fotoapparat
Nytt fotoapparat til jul. Tatt nesten et par tusen bilder de første månedene. Kvaliteten på utstyret sjumilssteg fra det gamle kameraet, men fremdeles bare kompakt. Canon Powershot G12. Kjenner meg selv nok til å mistenke at et kamera med utskiftbare linser ville støvet ned. Med en relativt transportabel størrelse - det får plass i en frakkelomme - krever ikke kameraet planlegging utover det rudimentære.
Det var overraskende å finne at jeg kunne fatte interesse for nye hobbyer på dette sene tidspunkt i livet. Snart er man middelaldrende, så kommer pensjonist-tilværelsen, de gyldne årene. Kjekt å ha noe å benytte tiden sin på.
Det har lenge vært mitt inntrykk at såkalte fotokunstnere nesten alltid er overvurderte. Hvor vanskelig kan det være å ta et godt bilde når man først har lært seg teknikken? Jeg kan ikke helt besvare dette ennå, ettersom det viste seg å være noe mer teknikk å lære seg enn jeg strengt tatt hadde håpet, man skal nok også ha et visst øye for mulige motiver for å drive med dette. Det er mulig også slikt kan læres.
Jeg har følgelig funnet det festlig å ta en del bilder der kameraet bidrar med høy kontrast og delvis overeksponerer bildene, som om de skulle være tatt på femti/-sekstitallet. Alt kan bli interessant på den måten - om enn ikke bra.
Jeg kjenner ikke til reglene, men regner med at å stille fargene til sepia blir regnet som dårlig smak hos seriøse fotografer.
En dag håper jeg å bli litt god til dette. Foreløpig regner jeg med det blir å få det meste ut av feriemotivene, eventuelt forevige spaserturens små severdigheter.
Det var overraskende å finne at jeg kunne fatte interesse for nye hobbyer på dette sene tidspunkt i livet. Snart er man middelaldrende, så kommer pensjonist-tilværelsen, de gyldne årene. Kjekt å ha noe å benytte tiden sin på.
Det har lenge vært mitt inntrykk at såkalte fotokunstnere nesten alltid er overvurderte. Hvor vanskelig kan det være å ta et godt bilde når man først har lært seg teknikken? Jeg kan ikke helt besvare dette ennå, ettersom det viste seg å være noe mer teknikk å lære seg enn jeg strengt tatt hadde håpet, man skal nok også ha et visst øye for mulige motiver for å drive med dette. Det er mulig også slikt kan læres.
Seriøse fotobilder har en tendens til å være i sort/hvitt. Det har sannsynligvis å gjøre med å kunne aksentuere kontraster; mellom lys og mørke, mellom elementene - jord, himmel - og avsløre noe som ikke er synlig med mindre man ser etter det, kanskje ikke eksisterer før det har stivnet i et kvart sekunds lukkertid. Og så har det å gjøre med at man tror det er slik fotokunst skal være; sort og hvitt betyr seriøsitet.
Jeg har følgelig funnet det festlig å ta en del bilder der kameraet bidrar med høy kontrast og delvis overeksponerer bildene, som om de skulle være tatt på femti/-sekstitallet. Alt kan bli interessant på den måten - om enn ikke bra.
Jeg kjenner ikke til reglene, men regner med at å stille fargene til sepia blir regnet som dårlig smak hos seriøse fotografer.
En dag håper jeg å bli litt god til dette. Foreløpig regner jeg med det blir å få det meste ut av feriemotivene, eventuelt forevige spaserturens små severdigheter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)