En Ål i Hvert Øye

Reisebrev 2 (En Nordmand i Spaniens land)

2011-06-17T20:34:00.001+02:00

Det er varmt, meget varmt. Selv om solen er gått bort er det varmt. Reisen hit var billig og vissheten om dette gir meg en egen ro i sinnet.

De forteller meg at de rumenske naboene flyttet hit for et par måneder siden. Det er visst ingen som har hatt stort med dem å gjøre. For travle liv, antar jeg. Selv landet vi her i forgårs og er ennå ikke vant til heten om kveldene. Jeg sitter med korte benklær og med skjorten åpen i halsen.

Min kone, som er herfra, sier hun ikke kjenner landsbyen sin igjen. Det føltes så trygt da jeg var liten, sier hun. Det er fordi du er nærmere noe annet nå, sier jeg.

Jeg tilbringer tiden min her oppe på verandaen. Det er her jeg har bøkene og piperøken kan fritt forsvinne ut i natten. En beskjeden lampe jeg har tatt ut for anledningen omgir meg med leselys av typen som ville gjort meg nærsynt om jeg ikke allerede led av tilstanden. En gylden sirkel skiller meg fra alt jeg ikke kan se.

De andre legger seg tidlig, slik at jeg er den eneste som sitter oppe da de fremmede stemmene siver opp gjennom appelsintrærne og gjennom det grovmaskede grønne gjerdet rundt verandaen. På den svale vinden, et språk jeg ikke kjenner, en tunge som ikke er herfra.

Heller ikke jeg er innfødt. Kanskje det er derfor jeg lytter med en viss sympati til det ukjente der nede fra. Jeg har lyst til å si det ukjennelige, men det ville jo ikke vært sant.

I går var det måneformørkelse, der hele månen ble rustrød bak et slør, et mørkt filter, en neve hverken ond eller god, før den gradvis og sakte igjen tittet fram, skjelmsk som en middelaldrende kvinne med prinsipper og like sjelden.

Da de rumenske stemmene svinner hører jeg en lav knurring som tiltar i styrke. Det må være et stort dyr, tenker jeg. I dag er månen hel og den er ikke formørket, og om det er opp til den vil den alltid skinne som nå, blekt og skarpt som et ord sagt i oppsamlet hat.

Dyret bjeffer. En stor hund. Flere hyl, to store hunder. Det er underlig at jeg ikke har sett tegn til dem på dagtid. Kun klesvasken som har blafret fargerik mellom to rustne gjerdestolper Men månen er stor, det er ikke noe som kan forstyrre den, og hundene hedrer den. Ikke noe galt med det.

Jeg stirrer inn i natten over gjerdet. Det slår meg at månen kun bryr seg om seg selv, lyset når liksom ikke ned hit, bare henger der rundt sin eier og gir beskjed om at det er et stort mørke på jorden. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Jeg tror jeg kan skimte to former der nede, som rennende olje, olje som når som helst kan ta fyr. Et bjeff hugger oppover, mot meg eller månen, og formene der nede slanger seg forbi hverandre, inn i hverandre, et plutselig glimt av noe hvitt, så mørke igjen, rennende olje, opp av jorden og over jorden. Et sortere mørke beveger seg, større enn de to andre formene, uten behov for å utrope sin eksistens, stille og solid, muskler av stein og pusten er hetere enn natten. Kanskje det har et navn.

En tredje hund, tenker jeg. Det er ingen andre som er våkne i huset. Jeg lurer igjen på hvorfor jeg ikke har sett dyrene på dagtid. Noen burde ønsket rumenerne velkommen her til øya, tenker jeg. Det er for galt at jeg som utlending skal gjøre det. Jeg trekker pusten dypt og ser en siste gang over gjerdet. Skyggene der nede gjør ikke mye ut av seg, kanskje trenger de det ikke. Jeg antar at det er nå eller aldri, som det heter. Med mitt bredeste smil går jeg ned trappen og hopper over gjerdet. Noen må ønske dem velkommen.

Euro! Vision! Song! Contest!

2011-05-14T15:26:00.005+02:00

Det er atter den tiden på året, blomstene skal ha mat, skolegårdene ruster igjen og naboer kaster snøen fra i fjor ut vinduene. Europa steller i stand til musikkfest.

Jeg mener at Salvador Dali sa noe slikt som at den gode smak virker steriliserende, og som sådan er fiende av kreativiteten. Det er mulig han ville satt pris på Grand Prix-sirkuset, som man her i Norge gjerne omtaler evenementet. Men det er for lett å gjøre narr. Det er dårlig smak å være smart hele tiden, som å være i en evig begravelse. (Lite innspill fra D.H. Lawrence der.)

De to semifinalene er lagt bak oss og i morgen venter finalen. Heldigvis inntreffer dette uten Norge, som velfortjent ble sendt hjem på statens regning. Det burde kanskje være et varsku for de delene av det norske folk som har stemt vår deltager til Europa, at musikksmaken deres er så dårlig at selv et smakløst arrangement som Grand Prix ikke vil befatte seg med den overlegne norske vinneren. Ettersom vedkommende vinnerske dertil ikke er overrasket over kommentarer om at hun synger surt og falskt, “siden hun alltid har vært tonedøv”, bør kanskje noen gå i seg selv. Jeg har hørt den norske sangen fremført ved tre anledninger, alle pinlige. Da er det nok kjekt for frøken Mwangi, som absolutt virker hyggelig, at hun nettopp har fått platekontrakt og, som direktøren sa: “Vi har ikke gitt henne kontrakten for stemmen, men for hennes kvaliteter som stjerne“. Jeg noterer meg at den norske kontingenten trøster seg med at “det var liv i salen og norske flagg” da Haba Haba ble fremført. Man kan ikke se bort fra at dette har sammenheng med at halvparten av publikum virket å være nordmenn. Det er ikke urimelig å anta at vi har bedre råd til å reise til slike arrangementer enn, for eksempel, Moldova, et land så fattig at det ikke engang har råd til kystlinje.

Jeg var for så vidt positivt overrasket over stemmegivningen i år. I hver av semiene noterte jeg meg fire bidrag som var litt bedre - eller mindre dårlige - enn resten av landene, og alle åtte gikk faktisk videre til finalen. Dette skjer ikke hvert år. Kvaliteten på konkurransen virker i det minste å være litt høyere i år enn i fjor. Likevel må det sies at det er ikke én virkelig god sang her. Men det kan man kanskje ikke forvente.

I første semifinale syntes jeg Finland, Serbia, Sveits og Aserbajdsjan var passable, dertil var Islands bidrag til å leve med. Finland stilte med en ung gutt med en riktig så fengende sang om miljøvern. Det kan innvendes at teksten ble noe vel naivistisk, men i forhold til Haba Haba og 99 prosent av de øvrige bidragene, tror jeg ikke dette er overmåte merkbart. Gutten hadde en gladhet ved seg som nok kan virke grenseløst irriterende på mange, men kan Alexander Rybaks maniske tinntallerkenmimikk vinne frem, kan vel også dette.

Islands sang var noe kjedelig, men holdt allikevel et høyere nivå enn mange andre av konkurransens kjedelige sanger. Ettersom Litauen gikk videre med en sang så kjedelig at man skal være takknemlig for strenge våpenlover i Norge, er det ikke noe å si på at Island også passerte det første hinderet.

Sveits stilte for en gangs skyld med et bidrag som ikke var helt for jævlig, som det heter på folkemunne. Ikke minst av den grunn ønsker jeg dem lykke til i finalen.
Serbia hadde en slags 60-talls lett-pop sang som kunne vært adskillig dårligere. I takknemlighet for at den ikke var det, ønsker jeg også denne lykke til.

Aserbajdsjans sang likte jeg egentlig ikke, men den hadde dessverre visse fengende kvaliteter som gjorde at den satte seg relativt hurtig på hodet. I hodet. Aserbajdsjan har av en eller annen grunn skikkelig lyst til å vinne, og bruker hvert år mer og mer penger på å sikre seg internasjonal hjelp. Denne gangen har de endog fått en svenske til å forfatte bidraget sitt. Mer profesjonelt kosmopolittisk blir det vel knapt. Jeg ser ikke bort fra at Running Scared, som melodieen heter, vinner hele sulamitten. I så tilfelle blir neste års arrangement spennende, med landets anselige korrupsjon, og store fattigdom til tross for solide oljeforekomster. Eldar & Nigar, som artistene heter, vil i hvert fall være sikret heltestatus for livet.

I den andre semifinalen greide jeg også å ikke hate fire bidrag. Bosnia & Herzegovina stilte med en sprek eldre herre og en helt forglemmelig sang. Slik skal det være!

Moldovas bidrag var kanskje konkurransens mest interessante, med tåpelige kostymer (høyt hår) og en schizofren sang. Gruppen har varmet opp for Rage Against the Machine, fikk man vite, noe som ikke er et kvalitetstegn hos meg. Men kombinasjonen av irriterende roping i versene, en behagelig melodiøs bridge og et fengende slagords-refreng var ikke så ueffen som den burde vært.

Kypros’ sang var så forglemmelig at jeg allerede har glemt hvorfor jeg inkluderte den. Kanskje sang man på morsmålet, noe som alltid er sympatisk.

Estland stilte med en nervøs 18-årig pike uten den helt store stemmeprakten, men med vett til å la koristene ta seg av de kompliserte tonene. Hun åpner nummeret med et lite stykke tryllekunst, og det er jo festlig. Jeg lurer på om ikke denne sangen kan ha et slags hit-potensiale hos den yngre garde, og den vil nok komme relativt høyt på listen om artisten ikke tabber seg ut i finalen.

Irland underholdt med tvillingene fra Helvete, men dette var dog slik Eurovisjonen skal være, med en slags autistisk energi og show-sans. Det er fare for at landet, etter å ha sendt sine mest udugelige sanger de senere årene i frykt for igjen å måtte arrangere djevelskapen, kan bli tvunget til ønske velkommen til Dublin neste år. Jeg lurer på om ikke dette er en liten favoritt til å vinne. Men se altså opp for Aserbajdsjan og Finland. Og Moldova.Det hadde vært kjekt!

Av sangene som ikke nådde opp, sørger jeg kun over Hviterussland. De stilte med en ukjent artist - også ukjent i hjemlandet - med ukjente kvaliteter (altså ingen stemme). Men for en sang, og for et refreng! I Hviterussland, av onde tunger omtalt som Europas siste diktatur, hadde man ingen avstemning om hvem som skulle representere hjemlandet, eller med hvilken sang. Dette ble bare bestemt - uvisst av hvilken instans - og hvorfor ikke? Her har landet en utmerket måte å profilere sine mange kvaliteter på ovenfor et stort publikum. Hva er da mer naturlig enn å stille med powerpop-juvelen I Love Belarus!

I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
You will always be the one
I can’t get enough
I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
And I'm gonna every day
Give you all my love

Jeg kan knapt tenke meg en bedre hyllest til nasjonen. Er det ikke noe slikt Norge burde satset på i stedet for denne sosialist-leflingen med sommerfugler i vinterland og den slags? Hadde Jens Stoltenberg hatt et snev av fingerspitzgefühl, eventuelt nasjonalfølelsen til Grand Prix-deltakende hviterussere flest, kunne han spart seg for meget.

I tillegg til de nevnte finalistene, er det jo fem land som er forhåndskvalifiserte. Tyskland stiller i år igjen med Satelite-Lena fra i fjor. Sangen er ikke dårlig (til å være i dette selskapet), men er for umelodiøs til trekke mer enn høflighets-stemmer. Frankrike er en liten outsider, med en ung opera-syngende herre. Dette er i det minste melodiøst og kan faktisk slå an hos brede lag. Jeg frykter England, som nok en gang stiller med en grusom sang, fremført av det tidligere storselgende Boybandet Blue, og således kanskje allerede har en slags tilhenger-skare. Italia muntrer oss opp med en jazz-leflende middelmådig pianosang. Mens Spania igjen synger noe tøys om å danse.

I tillegg til de nevnte er jeg redd for at Russland kan gjøre det godt med en veldig dårlig "sang". De kommer seg alltid til finalen, godt hjulpet av størst antall redsels-stemmer fra hele øst-Europa. Hvis denne sangen blir oppfattet som bare lite grann fengende, kan den plutselig ende opp med et uforholdmessig høyt antall stemmer. Dertil håper jeg at Sveriges grusomme bidrag havner langt ned. Mannen er jo, så vidt jeg kan bedømme, idiot. Nuvel. Dette er ikke tiden for hat. Slik mange av sangtekstene uttrykker, er det en forandringens og forsoningens tid, kort sagt, en tid for fred, en tid for glede.

I love Belarus!

Om pop, drap, kino og korn

2011-02-21T02:49:00.006+01:00

Drapssaker har en tendens til å - i det store og hele - være tragiske av natur. En gang iblant er jeg glad for at Norge har strenge våpenlover. Her forleden dag besøkte jeg byens kino og var velsignet med at de fleste av mine medgjengere for en gangs skyld greide å begrense sitt godteri-inntak til de få høylytte partiene i filmen Black Swan. Riktignok satt det et par bak meg som veldig gjerne hadde lyst til å fylle munnen under helt stille scener, men noen irritable blikk fra undertegnede fikk satt en demper på de verste av eksessene. Det er ikke alltid slik. Av og til kan man endog begynne å fantasere om strengere former for irettesettelse enn en skarpt blikk.

Det er ikke ofte jeg finner sitatverdige artikler i avisene nå til dags, men dagens BT vekket - forståelig nok - en viss interesse med denne lille notisen. Jeg er, som sagt, glad for at vi har strenge våpenlover her til lands. I det minste håper jeg at den Latviske retten finner formildende omstendigheter i saken. Hadde jeg vært juryformann er jeg redd for at det hadde blitt til en nyinnspilling av 12 Edsvorne Menn...

Musikk: Om Ungdommens Dårskap

2011-02-11T05:16:00.007+01:00

Det hender man støter på mennesker som får seg til å si at KISS lager kvalitetsmusikk eller noe i den gården. Da begynner man jo å lure. Hvordan kan dette være synspunktet til en person som har passert myndighetsalderen og gjerne ytterligere et tiår eller to? Jeg har kommet til at svaret må være at vedkommende likte denne musikken da han var liten. “Liten" er et noe diffust begrep som dekker de fleste årene før man ble voksen, men oftest pubertetsårene; det er gjerne da man lytter mest aktivt til musikken for første gang. Kanskje finnes det en energi i lydbølgene som snakker til kropper i forandring, muligens er det en egen pathos - om enn utilsiktet - i deler av populærmusikken som virker tiltalende på oss i perioden vi innbiller oss at livet kan oppsummeres i slagordsform.

Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).

Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.

Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.

La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.

Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.

Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.

Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.

Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.

Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.

Nytt fotoapparat

2011-02-10T02:10:00.017+01:00

Nytt fotoapparat til jul. Tatt nesten et par tusen bilder de første månedene. Kvaliteten på utstyret sjumilssteg fra det gamle kameraet, men fremdeles bare kompakt. Canon Powershot G12. Kjenner meg selv nok til å mistenke at et kamera med utskiftbare linser ville støvet ned. Med en relativt transportabel størrelse - det får plass i en frakkelomme - krever ikke kameraet planlegging utover det rudimentære. Det var overraskende å finne at jeg kunne fatte interesse for nye hobbyer på dette sene tidspunkt i livet. Snart er man middelaldrende, så kommer pensjonist-tilværelsen, de gyldne årene. Kjekt å ha noe å benytte tiden sin på. Det har lenge vært mitt inntrykk at såkalte fotokunstnere nesten alltid er overvurderte. Hvor vanskelig kan det være å ta et godt bilde når man først har lært seg teknikken? Jeg kan ikke helt besvare dette ennå, ettersom det viste seg å være noe mer teknikk å lære seg enn jeg strengt tatt hadde håpet, man skal nok også ha et visst øye for mulige motiver for å drive med dette. Det er mulig også slikt kan læres.

Seriøse fotobilder har en tendens til å være i sort/hvitt. Det har sannsynligvis å gjøre med å kunne aksentuere kontraster; mellom lys og mørke, mellom elementene - jord, himmel - og avsløre noe som ikke er synlig med mindre man ser etter det, kanskje ikke eksisterer før det har stivnet i et kvart sekunds lukkertid. Og så har det å gjøre med at man tror det er slik fotokunst skal være; sort og hvitt betyr seriøsitet.

Jeg har følgelig funnet det festlig å ta en del bilder der kameraet bidrar med høy kontrast og delvis overeksponerer bildene, som om de skulle være tatt på femti/-sekstitallet. Alt kan bli interessant på den måten - om enn ikke bra.

Jeg kjenner ikke til reglene, men regner med at å stille fargene til sepia blir regnet som dårlig smak hos seriøse fotografer.

En dag håper jeg å bli litt god til dette. Foreløpig regner jeg med det blir å få det meste ut av feriemotivene, eventuelt forevige spaserturens små severdigheter.

Norsk politikk. Gåseøyne.

2010-07-21T03:07:00.006+02:00

For hvert år som går, for hver dag som passerer, er det vanskelig å føle annet enn at lysten, endog viljen, til å stemme svinner hen, og ønsker man å ha en stemme er det utenfor demokratiet den kan bli hørt. Er det slik å være terrorist? Er det slik å ikke tilhøre noen av landene man “ønsker å assosiere seg med?”

Hvis debatten etter Harald Eias Hjernevask-serie kan tyde på noe som helst, er det i så fall at det er et anselig sprang fra det den herskende eliten ønsker til det folket den hersker over oppfatter som fornuftig. Kanskje er det ikke en menneskerett å få barn, kanskje eksisterer det forskjeller mellom kjønnene som, uavhengig om de er kulturelt eller fysiologisk betinget, virker meningsbærende for den jevne mann eller kvinne. Den jevne ikke-kjønnede person skal man kanskje si. Kanskje er det til og med sterke grunner til at Norge ikke bør bedrive mer enn en brøkdel av hva staten faktisk tar seg til innen eller utenfor landegrensene.

Olje, elektrisitet; miljø: er det mulig å se Norge i dag som noe annet enn en gjennomført falsk nasjon? Jeg tenker på Chamberlain som kom tilbake til England etter å ha møtt Hitler og lovet “Peace in our time”. Jeg tenker på journalistene som møter Stoltenberg og rapporterer om at Norge har kjøpt klimakvoter for 60 milliarder mens landet selv uanfektet fortsetter å bryte ned alt Norge en gang var, alt i verden som bare har en verdi i menneskenes hjerter, alt som bare er og ikke ber om mer. Det er på tide at noen sier nok nå. Er det slik det er å være terrorist?

Noe av det kjedeligste ved å vende tilbake til Norge etter opphold i utlandet er å åpne norske aviser. Månelanding, leser man der. Allsang på Grensen. Fornavn på alle, fra politikere til reality-stjerner, gjerne med et idiotisk prefiks foran. Jern-Erna, Skandale-Lena, Gahr-Støre. Ja, nei, vet ikke, kanskje. Det kaller man statsmann.

Det finnes dem som melder seg inn i Arbeiderpartiet for “å påvirke miljøpolitikken deres innenfra”. Er ikke det som å melde seg inn i SS for å sikre jødene, russerfangene, taterne, de venstreradikale, de oppegående, blomster på gravene? Har vi noen gang hatt en statsminister mer tafatt, med mindre vyer for nasjonens vel? Har du noen gang sett en Stoltenbergs nyttårstale og beholdt menneskeligheten din? (En underlig blanding av unnfallenhet, resignasjon og skam over å lyve det norske folk opp i øynene. Kanskje fortjener vi ikke bedre?) Og Jonas Gahr Støre er jo slik en pen mann at det intet gjør at mannen aldri har ment noe som helst. “Alle bør være venner. Kanskje. Med mindre noen skulle mene noe annet. Og hvis ikke er det ikke så farlig. Alle saker har to sider, kanskje tre.”

Leteboring i Lofoten. Ja, vi har lært noe nå. Det kan være farlig. Ikke alle (men ennå mange) kan få tillatelse til å lete på dypt vann, kanskje bedre på grunt, der kan vi lettere rette opp skadene på rørene. Slike tillatelser ødelegger ikke noe av det naturen har brukt millioner av år på å bygge opp. Ikke i min regjeringstid. Et pennestrøk av mennesker som verken har intelligens, etiske gaver eller endog pragmatiske evner nok til å se verken sitt eget eller landets beste. Men han kjenner jo en som kjenner Trond Giske eller Thorvald. Gi den mannen en ministerpost! Og vær glad hver gang noen fra regjeringen blir bedt i selskap hos land som har flere innbyggere enn Norge, men langt dårligere økonomi. Det er allikevel gjevt. Kjekt for en landsens gutt fra Norge. Oi, der er en fra Amerika, gitt; vi har kommet langt siden oppveksten i Trøndelag. Eller siden vi nappet i Thorvalds skjorteermer og gren oss til en jordbæris ved Youngstorget, landets vugge, langt borte fra kraftmaster og ubehageligheter andre steder i landet.

Så har vi heldigvis SV til å holde Arbeiderpartiet i ørene, en beskrivelse fra Halvorsen selv, en måte å selge seg selv på. Man har vanligvis ord for slike. Ja, de sikrer fullrensing fra halvtrensende anlegg og sikrer samtidig at en landsdel må tilføres kraft fra steder der ingen skulle tru at nokon kunne finne det for godt å rasere. Men vi har jo Nordmarka. Der er det så pent å gå tur, hadde det ikke vært for alle syklistene på de nesten verneverdige stiene. Heldigvis har SV klart å holde oss utenfor et militært engasjement i Afghanistan. Hvis ikke måtte man vel ansett partiet som fallitt?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan. Ikke en eneste fornuftig grunn. Men vi er der. Ennå har jeg ikke sett - og jeg har lett - en noenlunde plausibel forklaring på at Afghanistan i dag er et annet Afghanistan enn det var på 1980-tallet. Hadde det vært slik at vi ved vårt nærvær der virkelig forhindret ante eller uante katastrofer, skulle jeg motstrebende gått med på at det kunne eksistere grunner for norsk deltagelse i krigen mot terror, som det heter. Hvis noe, er der færre treningsleire for Taliban og militante islam-grupperinger enn det var på 1980-tallet da Sovjetunionen hadde sitt svare strev med å holde spredte baser der. Ja, den gangen Taliban var Vesten næreste venner i området.

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan annen enn at man ønsker å bevare ansikt overfor sine Nato-partnere, og i særdeleshet USA. Jeg leste at dette kunne betale seg ved en senere anledning, om Norge for eksempel skulle bli angrepet av Russland. Hvor stor er faren for dette? Dessuten, om Norge ikke var medlem av Nato, ville USA da være fornøyd med at russerne sikret seg et sådant strategisk brohode mot vest? Det er dessuten ikke snakk om at Norge ikke er medlem av Nato, frykten er heller at de skulle “skuffe sine samarbeidspartnere” i denne unionen. Er ikke dette en type argumentasjon man forventer å finne blant småbarn?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghansistan. Det gjør de norske dødsfallene der tragiske, ikke på den klassiske måten at tragedien oppstår ved heltens død, men snarere ved en hoderystende modernitet som ser det fåfengte i unødvendigheten ved det hele. Det virkelig tragiske er landets moderne skjebne, hvordan det først er ødelagt av russerne, så av Taliban, så igjen av Vesten, og tusener av års historie er borte og barn ennå uten historie.

Hva står man igjen med, hva kan man velge? Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har stått for en av de mest løgnaktige regjeringene i moderne norsk tid. Verre er det kanskje at de ikke har hatt eller brydd seg om å ha visjoner for hvordan landet skal bli etter deres tilmålte år ved makten. Jeg har sjelden hatt en tilsvarende opplevelse av partier som kun har søkt makt og lite annet. Ikke i Norge.

Hva står da igjen? Høyre? FrP? Selvsagt ikke. Valget er ikke reelt engang. Ingen av de herover påtalte tingene ville blitt det spor bedre under disse, snarere tvert om. FrP er undergangen, la det derom ikke være noen tvil. Det finnes dem som tenker "gi dem fire år i makten så vi får vingeklippet dem, så folket får se inn i ansiktet til monsteret de har valgt seg". Det er en sinnssyk tanke som vil koste sivilisasjonen og landet dyrt.

Av partier gjenstår da kun RV, Venstre og KrF. De siste diskvalifiserer seg selv ved sin høyredreining og nærmest Machiavelliske dragning mot makten for maktens egen del. Det må bli RV tenker jeg, men jeg begynner å bli lei. Heller ikke de makter å få fram sitt budskap i offentligheten og det spørs om ikke det såkalte politiske riktige ville ridd partiet bort fra all fornuft om de skulle få sjansen. Er da Venstre det siste halmstrå; skal jeg trygle Sponheim om å komme tilbake? Så ser jeg at mannen føler det er en ypperlig idé å sette spilleautomater inn i barer og diskoteker. Ved dette påfunnet ligger det en blanding av ondskapsfullhet og likegyldighet overfor medmenneskelige verdier som neppe kan tilgis. Det er heldigvis lenge til neste valg, men det er kanskje ikke lenge nok. We believe in change, heter det fra Amerika. Gjør vi virkelig det? Er det slik å være terrorist?

Om fotball, tennis og Grand Prix

2010-06-12T04:41:00.002+02:00

Da er fotball-VM i gang igjen og jeg kan nok en gang benytte den kommende måneden til å håpe at Frankrike og Brasil ryker ut tidlig. Myten om Brasiliansk sambafotball har alltid gått meg på nervene. I stor grad ser jeg et lag med spillere som filmer seg til frispark og legger seg ned ved minste tegn til kontakt, tilsynelatende i store smerter. Er man så sart bør man vel egentlig ikke risikere liv og helse ved å bedrive noen form for toppidrett. Dessuten er Brasil mer enn noe et forsvarslag og ikke, som myten sier, et eksempel på sprudlende angrepsfotball. Da er det liksom mer ærlig med Tyskland eller Italia som ikke legger skjul på at de er såre fornøyd med å vinne 1-0, helst ikke mer.

Mange av de samme problemene har jeg med Frankrike, men i Les Bleus tilfelle tror jeg det mest irriterende er å uten forvarsel måtte få glimt av treneren deres, Raymond Domenech. Bare tanken på å linke til et bilde av ham i denne posten gjør meg uvel. Det hviler en arrogant stupiditet ved hele hans ytre og væremåte som kanskje er typisk fransk eller muligens til og med kan tangere mot en nær universell idioti. Domenech er en ivrig amatør-astrolog og tar f.eks ikke ut spillere som er født i skorpionens tegn.

Uansett hadde jeg sett frem til å lene meg tilbake i stolen og slappe av til de utallige oppgjørene mellom nasjoner jeg aldri ville orket å se kamper med om det ikke var VM det var snakk om. Det satte Aleksander Rybak og glade mennesker i hele Europa en stopper for. Ettersom NRK plutselig fikk en ekstra-utgift ved å måtte avholde årets Grand Prix-finale, så Hans Tore Bjerkaas seg nødt til å selge rettighetene til sine mest attraktive sportsbegivenheter. Det syntes jeg var en dårlig byttehandel. To timer i selskap med alskens Eurotrash eller en måned med internasjonal forbrødring og kappestrid hjemme hos Nelson Mandela (og Winnie, må ikke glemme henne…)?

Fotball-VM er mest av alt en måte å markere tidens gang på. Jeg husker alle mesterskapene tilbake til 1982, de fleste kampene og stort sett hva jeg gjorde på den tiden jeg så dem. Således en nyttig knagg for en hukommelse som ellers ikke lenger er helt hva den var. I år sender TV2 riktignok en del av kampene, men ikke alle. Jeg mener dessuten at slike ting bør gagne lisensbetalerne. (Jeg kan nok ikke inkludere meg selv i den kategorien, men etter denne sangkonkurransebyttehandelen er sjansen for noensinne å betale lisensen med glede kraftig redusert).

NRK hadde også rettighetene til årets Wimbledon-turnering. Selvsagt måtte også tennisen selges unna for å gi plass til de konformistiske apartes inntog på Telenor Arena. Det er minst like synd som salget av Fotball-VM. Tennis er en skikkelig idrett der utøverne faktisk har evner og ikke er avhengige av alskens nyvinninger på utstyrssiden for å hevde seg. Selvsagt må de trene, men slik skal det jo være. De fleste vinteridrettene synes i større grad å være basert på teknologiske nyvinninger, nye teknikker, eller de er så smale at bare 2-3 land gidder å satse. Jeg skulle likt å se NRK selge ski-VM et år.

“Jammen du kan jo gå ut og se Fotball-VM på en eller annen bar?” Nei, det er ikke det samme. Fotball-VM er ikke som en eller annen Champions League-kamp. Det er meningen at man skal sitte hjemme og kjede seg litt og så bli overrasket over at en eller annen ubetydelig nasjon plutselig viser seg å være god nok til å slå en antatt favoritt. Heller ikke tennis er noen god bar-idrett, ikke minst fordi det er vanskelig å finne barer som sender turneringene. Dessuten varer enkelte kamper så lenge at man må legge igjen litt for store summer for å forsvare å oppta en plass.

Ettersom Fotball-VM er uløselig knyttet til hukommelsen min, er jeg redd for at jeg om 10 år ikke vil huske hva jeg gjorde i 2010. Slik kan det ikke være. Jeg ser meg derfor nødt til å forlate landet på jakt etter en sivilisasjon der man kan nyte samtlige kamper i sin egen stue. (Ja, det blir ikke min stue, men svigerfamiliens. Det får gjøre nytten).

Festspillene i Bergen 2010: Schumann.

2010-06-08T04:01:00.004+02:00

Grunnet heftig jobbing under Festspillene i Bergen er det ikke så mange arrangementer en får anledning til å oppleve. Takket være en snill medarbeider hadde vi imidlertid fått klørne i utmerkede plasser til Schumanns første og andre symfoni. Dirigent og fiolinist Nikolaj Znaider holdt orkesteret under forbilledlig kontroll etter litt innledende småproblemer i strykerekken (noen tiendedeler av et sekund for sent ute et par ganger).

Schumann er romantisk så det holder og kanskje ble det litt mye med to symfonier på toppen av den allerede ekstremt emotive fiolinkonserten (som Schumann for øvrig skrev i en periode da han var psykisk sykere enn vanlig. Fru Schumann nedla senere forbud mot at fiolinkonserten skulle fremføres etter komponistens død i 1856, da hun mente den ikke var ham verdig. I 1935 ble den imidlertid trukket fram fra glemselen og ettersom den er som skapt for såkalte fiolinvirtuoser å briljere på, er den senere blitt ganske populær i den type kretser.)

Kanskje det var denne overdosen som gjorde at jeg foretrakk det tidlige verket, den 1. Symfonien; den såkalte Vårsymfonien. Eller kanskje er jeg bare en enkel sjel. Det som gjorde opplevelsen til noe utenom det vanlige var dog at vi var så heldige at vi satt på første rad. Nå blir det vanskelig å gå tilbake til de rabatterte billettene på førtiende rad… Lyden var for det første av en ganske annen karakter, alle instrumentene kunne høres tydelig, det melodiøse sukket av hver bue over hver streng, trykket av de tyngre strykerne i mellomgulvet. Det hele hørtes mye fyldigere ut enn langt bak i ingenmannsland. Dertil har man følelsen av at orkesteret spiller bare for en selv, ettersom resten av publikum har gjort seg usynlig.

Bakdelen var at man kom så nær at man grep seg selv i å vurdere utøvernes ferdigheter som skopussere. Fra avstand ser det ut til at alle har mer eller mindre samme type fottøy på seg, men her kunne man jo se at så ikke var tilfelle. Det er en opplagt forskjell mellom matte og blanke sko, men også et overraskende spenn i stilarter. Nuvel.

Det verste er dog at ved stykkenes ende må man sitte og klappe med et fårete smil om munnen ettersom orkesteret ser rett på plassen der man sitter. Allerede etter fiolinkonsertens triple applaudering begynte jeg å grue meg for evenementets avslutning og den obligatoriske stående applausen. Min kone og jeg reiser oss ikke av prinsipp, med mindre det skulle vise seg å være en opplevelse helt, helt utenom det vanlige, fortrinnsvis med positiv valør. Ettersom vi satt helt fremst og hadde øyenkontakt med så å si hele orkesteret, forutså jeg at det kunne bli pinlig å være de eneste som forble sittende. Heldigvis holdt vi stand og holdt oss i stolene mens vi høflig applauderte; det får være tilstrekkelig å takke orkesteret slik. Man føler seg muligens fysisk liten der alle står rundt en, men inni seg er man ennå stor.

Min kone sier alltid at det er ingen av fiffen som står applauderende utenfor sykehjemmet der hun jobber når hun er ferdig med en spesielt krevende dag. Et symfoniorkester er også mennesker som gjør jobben sin og får betalt for det, til og med fast betalt. Å få betalt for noe man liker å gjøre er vel belønning nok i seg selv? Ingen vits å blande mytologier om kunst og kulturell proforma i dette.

Eurovision Song Contest 2010, 1. semifinale

2010-05-26T04:14:00.004+02:00

Grunnet begivenheter utenfor min kontroll- i den grad slikt kan sies å eksistere - får jeg dessverre ikke anledning til å bivåne verken den andre semifinalen eller finalen av årets Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix på folkemunne. Med tanke på hvordan den første semifinalen - avholdt i dag - gikk, er det kanskje like bra. I tillegg til at man må lide seg gjennom et kornukopi av bidrag som presterer å være både outrerte og uoriginale på samme tid, er skuffelsen over at ikke de minst dårlige sangene når finalen faktisk til å føle på, om enn ikke til å ta på.

Semifinalene fungerer slik at 10 av 17 bidrag går videre til finalen. Så vidt jeg kunne bedømme var det i dagens delfinale kun to sanger som ikke var helt horrible. Ingen av disse maktet å passere det relativt store nåløyet som sikret finaleplass. Estland og Slovakia hadde definitivt fortjent bedre med tanke på at de stilte i konkurranse med noen av verdens dårligste sanger, muligens noensinne. Ingen av disse er sanger jeg ville funnet på å spilt på fritiden, men Estlands sang er i det minste noe annerledes og Slovakia har en slags melodi, med vers og refreng. Mer kan man ikke kreve av konkurransen. Jeg kunne også akseptert det om Finland gikk videre, men heller ikke de lystige trekkspillspillende finlenderinnene klarte å sjarmere seg inn til Lørdagens store finale. Det var noe 70-tallsaktig ved denne.

Jeg pleier å foretrekke at landene synger på sine respektive språk. Dette er muligens en oppfatning jeg har fått ettersom man i motsatt tilfelle faktisk står i fare for å forstå hva som synges. Det er ikke bare behagelig. Hviterussland glimtet til med en linje som dette: “You’ve got to see anyway, anyway, just imagine“. Hva de her prøvde å kommunisere er jeg usikker på. Islands horrible bidrag, som også gikk videre, kunne informere oss om at “I am standing strong. Je ne sais quoi: I’m gonna have a special something”.

Tekstene i denne konkurransen kan stort sett deles inn i tre kategorier. Enten tar de opp den såkalte larveteorien - sangeren er egentlig en vakker sommerfugl og vil bare synge slik at verden ser hvilket fantastisk menneske sangeren er. Maltas bidrag illustrerer dette fint: “This is my dream, I just want the world to know (me?). Sveriges bidrag, som ikke var i kveldens konkurranse, men som de fleste “ekspertene” holder som favoritt, er også av denne typen."This is my life, my friend. This is my time to stand", informerer refrenget oss. "I don't wanna run, I don't wanna fight, I don't wanna hide, I just wanna stay free to be me". Hvordan vedkommende får seg til å beholde det sprudlende humøret sitt mens hun lirer av seg uvesentlighetene er en kilde til en viss fascinasjon.

Det andre emnet som ofte tas opp er verdensfred og ønske om politisk forsoning, enten innad i eget land eller med omverdenen. Bosnia & Herzegovina oppfordret for eksempel til “Let’s overcome the past. We have to do it fast.” Det er kanskje dem som vil hevde at Yeats sa det bedre i sin Second Coming, men denne var ikke med i årets konkurranse. For en ganske grusomt eksplisitt utgave av denne genren kan man, om man har sterk mage, prøve å titte på Ukrainas bidrag.

Det tredje temaet som omhandles i deltakernes poesi er selvsagt kjærligheten. Her representert med Tysklands idolvinnende deltaker som har en meget irriterende fluktuasjon i sin engelsk-uttale (verdt å se for å oppleve!), men ellers er kanskje sangen nesten fengende for ungdommen? Kjærligheten er i de senere år supplert med en generell oppfordring om å danse, muligens ettersom dansen har visse rituelle trekk som kan forsterke det erotiske båndet mellom mennesker. Et slikt sentiment finner man gjerne i spanske, greske og visse østeuropeiske komposisjoner.

Vel, dett var dett, ikke mer Grand Prix på undertegnede i år, med mindre jeg står tidlig opp på søndag for å se reprisen av finalen. Og hvorfor ikke kose seg med en reprise, nemlig Bosnias bidrag fra noen år tilbake: Pokusaj. (Ja, jeg pleier å nevne denne, ja. Men det er vel av det beste konkurransen har produsert siden mumle, mumle, mumle...)

Bolivia & Peru, Del 2: Machu Picchu.

2010-04-14T03:34:00.016+02:00

Man syntes å ane tendenser til en større grad av effektivitet i Peru i forhold til det Bolivianske systemet. Kanskje burde jeg si en mindre grad av ineffektivitet og kaos. Og litt mindre sjarm? Turen til Machu Picchu starter for de fleste i Cusco, en ganske sjarmerende by. De lokale er ekstremt opptatt av å tilby massasjer av ulike slag og fallbyr diverse produkter med sedvanlig iherdighet. Man følte seg dog noe mindre forfulgt enn på den Bolivianske siden av Titicaca. Etter å ha fullført turen opp Machu Picchu skjønte vi dertil årsaken til at massasje var noe mer enn et nisjeprodukt her. Enn så lenge hadde vi noen dager å slå ihjel i Cusco.

Sentrum er bygget rundt en ganske pittoresk plass der man riktignok ikke skal vifte for mye med pengene før noen tilbyr seg å gi investeringsråd. På to av sidene rundt plassen finner man tre forskjellige kirkebygg, alle verdt å besøke.

Fra den ene katedralen får man sjansen til å stige opp i klokketårnet for en oversikt. På haugene bak står en av disse store Kristus-statuene de er så glad i på dette kontinentet.

Hotellet i Cusco var forøvrig en usedvanlig fiasko grunnet inkompetent betjening. Har man planer om å dra dit kan man med fordel styre unna Hotel Inca Andina. Det var fascinerende å se hvordan udugelighet og likegyldighet smeltet sammen til ett sløvt ansikt. Dette gjaldt den kvinnelige dag-resepsjonisten, som trodde hun utgjorde en slags pynt på et luksushotell. De dårligere betalte nattevaktene gjorde et bedre inntrykk.

Vi begynte etterhvert å grue oss til selve turen ettersom det slo oss at ingen av oss besatt den nødvendige fysiske form som prosjektet så ut til å kreve. Da vi nådde fram til reisens start var imidlertid naturen så innbydende at man måtte koste på seg en slags glede.

Elven i bakgrunnen skulle forøvrig en uke senere vokse seg stor, større enn breddene tok høyde for. Noen få dager etter at vi forlot Peru, kunne vi lese at tusenvis av besøkende til Machu Picchu satt fast ved den lille jernbanebyen Aguas Calientes ved foten av fjellet. Oversvømmelsene hindret all trafikk til og fra stedet og snart begynte matprisene og ratene for overnattingssteder å stige fortere enn vannet.

Enn så lenge trengte vi ikke å bekymre oss for annet enn at lungene skulle kollapse under vekten av våre åndedrett . Riktignok hadde man følt tendenser til høydesyke i La Paz, men det var noe annet å gå hele dager oppetter fjellsidene fra 2000 til 4000 meter over havet. Med eller uten oppakning. Slikt burde man kanskje overlate til denne herren:

Dag 1 forløp uten andre viderverdigheter enn et møte med en familie villhester på vei ned en relativt smal sti. Ettersom vi skulle oppover var det ikke annet å gjøre enn å presse seg inn mot fjellet og bort fra stupet. Dette var en bevegelse vi skulle gjenta hver gang det kom løpende noen av de tilsynelatende utallige innfødte bærerne som fraktet med seg telt, feltkjøkken og diverse bagasje for turistene. Vi ble fortalt at det hadde tidligere vært noen ulykker der turister ble forvirret og steg ut på gal side av stien, bare for å bli dunket ut i intetheten av en ryggsekk. Men ingen ulykker hittil i år. I og med at det ennå var januar følte jeg ikke dette som spesielt betryggende.

Det var hardt å sove uten madrass på den harde bakken. Men vi var så trette at søvnen kom lett og vant over verkende ledd og muskler. Selv frykten for at noen av de forskjellige typene giftige edderkopper området kunne by på skulle ha sneket seg forbi lommelyktstrålen min var ikke nok til å holde meg våken.

Dag 2 blir regnet som den hardeste på turen. De som gir opp pleier å gi opp her. Hele dagen består av å gå oppover, uten slakere partier å hvile i, til man endelig når toppen av passet. Utrolig nok greide vi dette, selv om jeg holdt på å kaste opp da det gjenstod hundre meter. Disse siste meterne tok sikkert en time å traversere, særlig ettersom man måtte sette seg ned og hvile for hver tiende meter. Følelsen av å nå opp var, om ikke ubeskrivelig, så i hvert fall av en type man må lete lenger etter ordene for enn jeg tar meg tid til her. (Det er brattere enn det ser ut til på bildet)...

Etter å ha hvilt en halv time var det å gå nedover igjen på andre siden av passet. Musklene som etterhvert var blitt vant til å bevege beina oppover protesterte kraftig mot vedtaket om å gå ned igjen fra stein til stein. Hver dag startet ca kl 06 på morgenen, så det var ennå bare ettermiddag da vi nådde fram til teltleiren. Jeg hev meg inn i teltet uten å kunne bevege meg. Famlet etter kameraet som dessverre ikke er av god nok kvalitet til å reprodusere virkeligheten, men hva skal man med to virkeligheter?

Etter en times tid beveget jeg meg ut av teltet og så tilbake mot der vi var kommet fra.

Det dårlige været begynte på denne siden av passet og fulgte oss dagen etter. Vi trodde vi hadde vært forutseende ved å kjøpe regnponchoer, slik alle anbefalte, men det viste seg dessverre at disse ikke var så vanntette som man skulle ønske.

Jeg fant til min overraskelse at jeg ikke syntes dette var noe problem. I og med at det gjaldt å fokusere på sitt neste skritt og ikke på at det ennå gjenstod 30 kilometer til målet, var væten kun et vagt irritasjonsmoment. Naturen har dessuten sin sjarme også når den er våt og man så vidt kan skimte ruiner innimellom vegetasjon og tåke.

Kanskje var det fordi min kone slo seg rasende da førere og resten av gruppen begav seg avgårde før hun hadde passert den endeløse toalettkøen ved dagens lunsjstopp, kanskje var det atmosfæriske forhold som gjorde det, men uansett stoppet regnet etterhvert og tordenskyen over min kones hode forsvant også. Jeg tok sjansen på å kaste jakken. (Ja, ikke kaste den, men pakke den ned...)

Slutten på denne tredje dagen skulle bli strålende og gav meg noen av de beste naturopplevelser jeg har hatt. Det er først nå man kommer inn i et åpnere område der Machu Picchu og tindene rundt kan skimtes på en klar dag. Ruinene kommer også hyppigere og noen av de 10.000 trappetrinnene vi måtte gå på denne turen. Vi begynte til og med å småløpe en times tid, ikke minst for å komme oss unna de forskjellige gruppene med amerikanere som dukket opp i denne delen av ruten. Amerikanske stemmer er det siste man vil høre når man er i naturen. Høyrøstede kolonialister og alskens riff-raff. De har nok sin misjon i sitt eget land, men på reise er de oftest en pest, endog en plage. You know, like, that guy, like, he didn't like, understand, like what I said, like. Kan ikke disse menneskene skaffe seg et ordforråd? Alt annet skal jo være stort. Stemmevolum, ikke minst.

Da vi nådde teltleiren denne ettermiddagen skinte solen igjen og man kunne dusje seg. Det var en god dusj, tror ikke jeg har spylt av meg mer skitt og svette siden jeg var liten. Campen (Jeg hater å skrive ordet "campen", men campingplass passer liksom ikke."Campen" er ikke noe behagelig ord å bruke; man tenker på bortskjemte østlandske jenter på after-ski eller i et reality-program; noe de kunne tomhodet sagt i en selvforherligende setning uten annet innhold enn at den blir uttalt, og det er knapt et innhold ) her var stor nok til at det også fantes en slags kafeteria. Der kunne man kjøpe øl. Ølen var god. Og ølen etter var god. Ettersom vi visste at vi måtte stå opp kl 03.30 for å starte morgenen etter, la vi oss før de yngre deltagerne i gruppen. Det var jeg glad for dagen etter.

Vi gikk noen timer. Det regnet selvsagt da vi først så reisens endemål, men ettersom vi var blant de første som ankom den morgenen, hadde ikke tåken helt tatt over området ennå.

Trøtt mann med våt og trøtt hatt.

Endelig framme kunne man tilbringe noen timer inne på selve området. Da begynte været også å letne.

Man tenkte at man fikk ta en del bilder siden man tvilte på at man snarlig ville vende tilbake.

For en dyrevenn som undertegnede var det også kjekt å se at de hadde organiske gressklippere på området.

Det er en klisjè, men de kan dette med utsikt i disse landene.

Dessverre ser ikke kameraet mer enn det linsen rommer. Ikke tenker det heller. Eller spiser. Vel, det siste er ikke sant ettersom kameraet nå begynte å signalisere at det gikk tom for batteri. Ikke det beste tidspunktet å streike på, så jeg gjorde som jeg alltid gjør med gjenstridige eksistenser; gav det et klaps. Jammen kunne det ikke litt mer allikevel. Slik skal man behandle sine eiendeler. Og sine kvinner og barn. I 1950! Et gyldent tiår. Så kom Elvis og ødela det hele med rocken sin, men det er en annen historie.

Når man skal ned fra Macchu Pichu kan man velge å gå et par timer (men på dette tidspunktet bør man være for sliten til slikt), eller man tar bussen som går hvert femte minutt hele dagen. Dessverre følte jeg turen ble skjemmet av antydninger til dødsangst hos undertegnede, ikke minst ettersom bussjåføren insisterte på å kjøre ganske hurtig frem til hver sving før han skrenset rundt. Jeg får ta selvkritikk ettersom jeg faktisk hadde sett veien ned fra der vi spiste nok en pakke av de altfor mange pakkene med kjeks vi hadde i ryggsekken.

En fenomenal tur var det dog og jeg ville ikke vært den foruten. Ikke minst var det en suksess å få reparert skoene mine hos en noe mutt skomaker i Bolivia. For 3 kroner. Var redd for at jeg måtte kaste dem, nå er de som nye. Her har man noe å lære.

Bolivia og Peru, 2010. Del1.

2010-04-04T03:36:00.019+02:00

Det er noe eget å føle at flyet må stige for å lande. Vi landet på høysletten i El Alto, et sted jeg ikke ville turt å stoppe og gå ut. De fleste her er indianere, aymarer. Før Evo Morales tok makten i landet havnet alle pengene hos den hvitere overklassen, eller forsvant over landegrensene til USA. Alt var privatisert, også vannet, noe som førte til at leiesoldater fra et amerikansk selskap kom og tømte bøttene indianerne samlet regnvann i. Kan skjønne at det finnes sinne der, at de vil ta noe tilbake. Millionen som bor i El Alto er dem som er for fattige til å bo i La Paz, noen hundre meter lavere. La Paz er ikke akkurat Sveits.

Det tok en halv time før taxien greide å manøvrere seg gjennom den evige trafikkorken av mennesker og biler. Skimtet byen fra bilvinduet. Strålende vær.

En sving til og byen:

Etter noen timer merket jeg høyden og måtte ha meg en vestlig coca cola før jeg kunne opp og stå igjen. Har aldri sett så mange biler på et så lite område, ingen av dem fra de siste tretti årene. Svart eksos for hver bakke de jobber seg opp. Alt er bakker der vi bor. På hotellets ikke altfor hurtige internett leser jeg om et giftlokk over Bergen. Etter nyttårsfeiring med chilensk champagne og kun turister i gatene og en hund som prøvde å fortære rakettene mens lunten ennå brant, dro vi til en nasjonalpark en halv time fra byen. Drosjesjåføren unnlot snedig å nevne at parken var stengt denne dagen. 10 kroner jeg aldri får igjen... Men man tar det med godt humør, solen skinte og vi fant i stedet en park der lokalbefolkningen pleide å oppsøke hver 1. januar. Tror vi var de eneste turistene der og for en gangs skyld ble vi ikke plaget av mennesker som skulle tigge penger eller selge oss noe til solid overpris. Etter fire dager i landet var dette en lettelse.

På tide å komme seg videre. Bussen fra La Paz til Uyuni tok tolv timer. Et stopp på verdens verste toalett, midt på natten i et sted som knapt eksisterte. Glad jeg er mannlig av meg, ingen kan sitte der. Og hvem i herrens navn kunne finne på å kjøpe noe av maten som var satt ut på bord utenfor "kaféen"? Tiss ikke her, stod det på et skilt rett ved siden av. Vel, hvis man drikker forsiktig er det nok med en stopp på tolv timer, men ikke behagelig. Man bør heller ikke ha spist ting man ikke vet hva er. Gikk bra. Av og til lurte jeg på om sjåføren visste hvor han kjørte. Endte opp på veier av humper og sand og søppel. Himmelen stod sjelden stille.

Uyuni er kjent for sine enorme saltsletter. Derfor kommer det turister og landsbyen er ikke blåst bort. Man skulle tro at pengene ville bli investert i fellesskapets beste, men det virket som om sosialdemokratiet ikke hadde nådd til denne delen av Bolivia, selv etter noen år med Evo. Det var dog en meget fin dag og saltslettene så tidvis ut som havet, tidvis snø. Speilingen minnet meg om gamle britiske TV-sendinger.

Selv om valget for lengst var over da vi var i Bolivia, var landet dekket av valgplakater for Evo Morales. Der det ikke var hensiktsmessig med en plakat, valgte man i stedet å skrive navnet på alle steiner av en viss størrelse langs veiene. Det slo meg som en vel så ærlig form for politisk agitasjon som å betale reklamebyråer større summer for jobben. På vei til saltslettene kom jeg over denne doningen som nok hadde sett bedre dager, men ennå kunne hjelpe landet til å velge riktig leder . (ja, det er lappene som henger som beskjedne øyenvipper jeg sikter til).

I tillegg til saltslettene hadde Uyuni nok en severdighet: en tog-kirkegård. Her kommer togene for å dø, men i stedet for å la seg irritere seg over at egnen ble forsøplet av endeløse mengder rustent metall, hadde man i stedet valgt å slå mynt på fenomenet ved å inkludere området som en del av dagsturene. Jeg satte pris på besøket, ikke minst fordi et anselig tordenvær nærmet seg, med lyn over horisonten og det som hører med.

Jeg pleier ikke å inkludere privatlivet på disse sidene, i alle fall ikke fotografisk, men man har jo en kone som liker å klatre over alt, så her er hun noen meter nærmere himmelen enn vanlig (kanskje ingen god idé om det skulle begynne å lyne...).

Oppholdet i Uyuni var strålende, det, men man var dog lettet da man dagen etter kunne si farvel til stedet og begi seg mot verdens høyest liggende by: Potosi. Ikke alle stedene langs veien var like koselige, som denne landsbyen som hadde bygget seg rundt en gammel gruveforlegning. Jeg tror ikke gruvearbeid i Bolivia var spesielt kjekt.

Når man befinner seg 4000 meter over havet savner man vann, så det var kjærkomment de gangene man kom over noe, som her med noen vadende flamingoer. Flamingoer er meget glad i å vade. Det er det de driver med, føler jeg. Jeg holdt dem heldigvis på lang avstand, som man kan se; man ønsker jo ikke å hisse fjærkre på seg. Fjærkre dreper.

Potosi viste seg å være en skikkelig by, man trengte knapt frykte for lommeboken. Det var en lettelse etter folkemengdene i La Paz og luguberheten i Uyuni. Snedig nok var byen konstruert opp etter en dal, slik at det var urimelig tungt å bevege seg fra et sted til et annet. Det gjelder å stoppe når man kan.

Etter et mindre uhell, der jeg fikk et hull i buksene på et sted man ikke ønsker å ha hull, fikk jeg kjøpt meg et par Levis jeans i Potosi. 70 kroner var en såpass anstendig pris at jeg ikke orket å prute. Det var en vakker by og jeg vil anbefale alle reisende å få med seg mynt-museet. Her finner man mer sølvmynter enn man strengt tatt trenger, men også et fascinerende innblikk i egnens historie og ikke minst imponerte de enorme apparaturene som skulle til for å gjøre sølvet de hentet fra fjellene rundt om til gangbar mynt. Alt var dog ikke like fint. Denne bygningen som huset det lokale televerket skilte seg ut:

En overnatting holdt dog og så var det videre.

Etter flere dager med mye buss føltes det som en lise å nå Sucre, der vi ble et par dager. Ah, kolonialsk stil, nesten som Europa, hva mer kan man ønske? En liten bit sivilisasjon. Og de lagde utmerket pizza her. Greide til og med å lokke et smil fra kelneren, noe som hittil på reisen hadde vært umulig. I Bolivia skal man yte service, men ikke med glede. Det er forsåvidt ingen dårlig innstilling. Vi var nå kommet til 6. januar. De av oss som bare er litt katolske av oss vet jo at dette er "dia de los reyes", hellige tre kongers dag. Dette er den store gaveutdelingsdagen i katolske land, men i og med at Bolivia har blandet sin nyfunnede katolisisme med de eldre indianer-religionene, får prosesjonene et visst totemistisk preg.

Fra Sucre tok vi fly tilbake til La Paz. Etter å ha vært noen dager nede under 3000 meter merket man en viss svimmelhet igjen, men denne gangen var det en bagatell. Det er noe annet å komme tilbake til et sted enn å se det for første gang. Duh! Man blir litt mer selvsikker med en gang og tror man kan reglene for framferd. Etter en natt til på vidunderlige hotell Rosario, tok vi bussen til Copacabana ved Titicaca-sjøen (nei, ikke den oppkalte stranden i Brasil). Sjøen skal forøvrig uttales Titicarca, med R, ifølge vår Aymara-guide.

Det er ikke alt i Bolivia som er behagelig for en mann med en solid dose høydeskrekk. Det første jeg så av Titicaca var dette området, der Thor Heyerdahl fikk bygget Ra II.

Hotellet var heldigvis godt innhegnet, så man slapp det verste av hippier og backpackere på området...

Titicaca ligger på grensen mellom Peru og Bolivia. Bolivia, som ikke har kyst, har derfor marinen sin plassert her for øvelser. Man kan selvsagt spørre seg hva de øver til. Copacabana har ellers ikke så mye å by på; det er en meget liten by, med sentrum dominert av de utallige turbussene som frakter turister til og fra. Det er et sjarmerende lite fjell her, en høyde, som i likhet med så meget annet i landet har religiøs betydning for de innfødte. På denne kan man kjøpe modeller av de tingene man ønsker seg av og i livet, og plassere dem på fjellets topp slik at gudene lettest kan se behovene.

Man fikk til tider inntrykk av at de aller fleste dagene vi var i landet var helligdager. Dette var en spesiell dag for argentinerne fikk vi vite. Det var også en dag da man takket for hva man hadde fått, og gav offer for at ens gjenstander fortsatt skulle bringe en glede. Nok en gang hadde man tatt ut en dobbeltforsikring ved å få både den lokale sjamanen og den katolske presten til å velsigne det som velsignes kunne. Her har man nettopp skylt flere flasker øl over bilen - i mangel av champagne - og etter at presten har gjort seg ferdig gjentas prossessen med en sjaman.

Vi var så heldige at vi fikk tilbringe en hel dag på Isla del Sol, et av inkaenes aller helligste steder, der de første menneskene ble skapt.

Jeg har siden jeg var guttunge ønsket å dra til Titicaca-sjøen. Sannsynligvis kommer det av det pussige navnet og av å ha lest om sjøen i Donald Duck. Jeg kan ikke tenke meg en bedre lærebok i verdens historie eller geografi enn Carl Barks samlede Donald Duck-historier.

Det siste vi gjorde på øya var å gå opp de tunge trappene til en tredelt kilde. Drakk man fra den ene skulle det hjelpe mot løgn, den neste mot latskap og den tredje mot tyvaktige tendenser. Jeg drakk for sikkerhets skyld fra alle tre. Jeg er ikke sikker på at den virker etter hensikten, men jeg stjeler ikke meget og lyger ikke for ofte, så kanskje har det noe for seg.

Som alt annet i Bolivia er det tyngre enn det ser ut til. Man merker de 3800 metrene. Men lite visste vi da om slit. Nå gikk ferden over grensen til Peru og Machu Picchu.

Cricket og Pop

2009-11-28T05:17:00.016+01:00

Konseptplaten er en utdøende kunstform. På 70-tallet blandet mange musikere ubesværet til dels dårlig smak med grandiose idéer om at man hadde kompositoriske evner som ikke lot seg innramme av en enkelt sang. Man kan nevne navn som Pink Floyd, The Who, Jethro Tull, Frank Zappa og Genesis. Punken satte som kjent en stopper for dette og åttitallet var liksom ikke tiåret for å feire sammenhenger av noe slag.

Som en kan lese av de nevnte navnene, tilhørte konseptplaten liksom helst de gruppene som ville sette ordet rock sammen med mer kulturelt høyverdige termer: Progressiv rock, symfonisk rock, rockeopera og pastoral rock. Også flere folk og country-plater er basert på konsepter. Woody Guthrie's Dust Bowl Ballads, Johnny Cash Sings the Ballads of the True West eller Marty Robbins’ Gunfighter Ballads and Trail Songs, fulgt av den senere More Gunfighter Ballads and Trail Songs. Disse platene har et felles tema, men de trenger ikke som de nevnte rocke-eksemplene å late som musikken er mer høyverdig ved å la den ta farge av en annen genre. Innenfor vår tilforlatelige venn, den enklere popen, derimot, er det ikke så lett å finne eksempler på konsepter som til en lignende grad har strømlinjeformet innholdet mot et klart overordnet mål.

Det er selvsagt pop-plater som har satt seg fore å strekke en stemning eller følelse over en hel plate. The Kinks hadde en del slike tendenser; Jeg synes dog Arthur or the Decline and Fall of the British Empire er mer en ironisk tittel enn et forsøk på å favne inn en helhetlig gjennomgående historie. Både på denne platen, og de jeg nevnte i forrige post, er riktignok det overbærende temaet England og Vanlige Mennesker i England, men jeg tror ikke dette er tilstrekkelig til å betegne disse som konseptplater.

Det var i sin tid mange som hevdet at Sergeant Pepper's Lonely Hearts Club Band var gjennombruddet for konseptplaten, men i mine ører virker det søkt å omtale den slik. Noen vil kanskje likedan hevde at Beach Boys gav ut konseptplater; surfing, ungdom, glede, lede. Eller at XTCs Skylarking, som løselig lar sangene gå fra morgen til natt den samme dagen, lefler med en skriveform man med godvilje kan kalle konseptuell. Da tror jeg heller Talk Talk’s Spirit of Eden er nærmere, men jeg er i tvil om dette kan kalles pop. Mens jeg husker det kan jeg også nevne side to av Kate Bush’ Hounds of Love og side to av hennes siste plate Aerial. Sistnevnte er kanskje en type plate man ikke lager lenger. Det er muligens en grunn til det, men den grunnen bør ikke feires. (Begge platene anbefales sterkt!)

Nuvel, ingenting av dette er særlig viktig for det jeg egentlig hadde tenkt å dedikere dagens post til, nemlig at en av årets absolutt beste pop-plater handler om cricket. The Duckworth Lewis Method er både bandnavn og tittel på platen (og et utregningssystem om cricket-kampen skulle bli avbrutt). Bak navnet skjuler det seg to av Irlands fremste pop-kunstnere, noe som er underlig for et slikt erke-britisk konsept. Lewis i platens tittel er Neil Hannon, eller The Divine Comedy. Han er nok kjent for de fleste. Hannon produserte den mer ukjente irske pop-gruppen Pugwash sin siste plate og samarbeidet må ha gitt mersmak, for Duckworth er Thomas Walsh, vokalist og låtskriver i Pugwash.

Jeg har av en eller annen grunn ikke sett denne platen bli spesielt hyppig markedsført i Norge, verken i våre kommersielle TV-kanaler eller i lanseringspublikasjonene vi kaller aviser. Kanskje mange tenker at Cricket er en vanskelig tilgjengelig idrett forbeholdt eliten og således ikke noe for menigmann. Da tenker de nok rett. Men det er dog noe underlig fascinerende ved idretten, er det ikke? - Den har ved seg en bestandighet, noe som vedvarer i et samfunn som ellers utvikler seg i en retning mange synes er gal, som om den sier oss at forskjellen på 1922 og 2009 kan overskrides på en søvnig engelsk plen der lite sensasjonelt skjer. Sensasjonen er som kjent et av endetidens fremste tegn.

La meg hurtig, for den urolige og nervøse leser (ja, eller kvinner, som dere også heter. Ja, dere vet hvem dere er!) kommentere at man slett ikke trenger noen inngående kunnskap eller endog kjennskap til sporten for å la seg rive med av denne popplatens liflige og fengende toner.

Siden jeg ikke er spesielt glad i name-dropping, men av ukjente grunner ofte bedriver det, følger her en kortfattet gjennomgang av platens spor med assosiative kommentarer som kanskje virker klargjørende, men helst ikke.

Platen begynner selvsagt med The Coin Toss, ett herlig minutt der spillerne introduseres til poptoner ikke hørt bedre siden the Beatles.

Noen sanger har kanskje litt for mange idéer. The Age of Revolution, fengende som den er, blander 1920-tallets gitarjazz-stil med litt daff, forsøksvis funky keyboardbass a lá 1970 og Stevie Wonder. Det passer for så vidt da sangen feirer hvordan de britiske koloniene tok opp i seg Cricketen og at følelsen av likeverd i sporten hadde et revolusjonært potensiale man kanskje ikke ofte snakker om i forbindelse med frigjøringen fra imperiet. At det lefles med revolusjonære idéer er som det skal være på en plate som strekker seg tilbake til 1900-tallets revolusjonstid og ikonografi. Walsh og Hannon er avbildet i den medfølgende pamfletten som pastisjer på henholdsvis Lenin og Che Guevara.

Gentlemen and Players høres ut som noe The Kinks kunne laget ca 1968, og det er noe av det fineste jeg kan si om musikk.

The Sweet Spot blir derimot en litt kjedelig blanding av 10CC og T-Rex, kapabelt gjennomført, men jeg er ikke spesielt glad i noen av forbildene.

Da må man bedre like Jiggery Pokery, med røtter i den britiske varieté-tradisjonen, som for øvrig også Kinks visste å dra veksel på (se Harry Rag fra Something Else by the Kinks, 1967). Sangen er meget vittig og det er nok ikke tilfeldig at Neil Hannon for et par år siden spilte inn et par sanger av den engelske skuespilleren, sangeren, regissøren, satirikeren, etc., Noel Coward. (Gi forresten øre til Cowards strålende Don't Let's be Beastly to the Germans!!!)

Mason on the Boundary høres ut som en blanding av The Byrds, XTC og nevnte 10CC.

Rain Stops Play er selvsagt en instrumental som blander progtendenser med muzak og er en melodi jeg tror Homer Simpson ville likt.

Meeting Mr. Miandad er latterlig fengende og kunne fort funnet en plass på Beatles White Album. Mon tro om ikke mindre begavede nordmenn ville fått en hit i Norge med denne…

The Nightwatchman er kanskje min favoritt på platen. Jeg tenker at hvis Duran Duran hadde vært litt smartere kunne de komponert det første minuttet av denne, mens refrenget er meget Divine Comedy, om enn noe mer søtladent enn Hannon vanligvis har for vane. Mot slutten av sangen drar de til med noen ELO-aktige strykere og en pianosolo som brakte tankene hen på The The sin Soul Mining.

Flatten the Hay, med Harpsichord og strykere, er Paul McCartney før han mistet all energi, en dose Chalkhills and Children fra XTCs Oranges and Lemons-plate og litt Ballet for a Rainy Day fra samme gruppes nevnte og fantastiske Skylarking.

Test Match Special er nok en midtempo rocker som blir reddet av Hannon’s ekstremt presise frasering og rytmeforståelse. Med synther og gitarsolo fra 80-tallet er det dog vanskelig å se på sangen som mer enn en kuriositet, eller fyllmateriale, som det også heter.

The End of the Over avrunder platen, en kort, flott polyfon komposisjon som muligens burde vært enda flottere. Dette er nok ikke en perfekt plate, men den er meget underholdende og har tilstrekkelig strålende øyeblikk til at den bør høre hjemme under alle litt rare, men - for dem det gjelder - kjære juletrær. Den største prestasjonen til Hannon og Walsh her er at de faktisk klarer å få platen til å høres ekte ut innimellom pastisjen og cricketreferansene. Flere av sangene er sanger som verden og den som for øyeblikket befinner seg der trenger.
Og til slutt: Om leseren mot formodning skulle gå til anskaffelse av denne platen: Hør for Guds skyld på dette flere ganger. God pop skal ikke være nynneklart etter én distré lytt.

Litt uvettig vas om pop-musikk

2009-11-21T04:57:00.006+01:00

Det er få ting som kan oppfinnes flere ganger og pop-musikken er ikke blant disse. Man kan si mye om hvilke artister som påvirket The Beatles, at de selv hadde sine forbilder, men sannheten er at Beatles oppfant popen. De viste hvilke muligheter den hadde, de utallige retningene den kunne gå i. Alle som har forsøkt seg i genren siden har aksentuert eller kanalisert noen av elementene Beatles arbeidet med, til vekslende grad av suksess.

Jeg tror det er mulig å argumentere for at Beatles begynte som et mer internasjonalt popband, det vil si at de startet som en gruppe med røttene sine i USA. Etter hvert som de ble bedre og mer selvsikre ble de også mer typisk engelske og det amerikanske kom helst til uttrykk i enkelte av de mer kuriøse elementene, for eksempel på White Album. Paradoksalt ble de mer internasjonalt populære dess mer lokale sangene deres ble.

Ettersom de fant interesse i det særegent engelske, kunne de også høste fra det engelske imperiet; den indiske inspirasjonen tør være velkjent. Sergeant Pepper var således den mest britiske platen de gav ut, med sanger om engelsk historie og varieté og musikalsk påvirkning fra denne tradisjonen filtrert gjennom bandets ekstreme pop-sensibilitet.

En av konsekvensene av denne retningen bandet tok er at når vi i dag snakker om pop, snakker vi egentlig om engelsk pop. Ideelt sett består den av en viss eleganse, skriveførhet og kompositoriske evner; en klassisk dannelse, med andre ord.

Amerikanerne har laget mye fantastisk musikk, men pop har de sjelden behersket, kanskje fordi klassisk dannelse er vanskelig i et land uten historie. Da har amerikanerne hatt lettere for å ta til seg den engelske folkemusikk-tradisjonen, kanskje fordi historieløsheten deres har gjort at den fortellende tradisjonen står meget sterkt der, som om de prøver å kompensere for manglende historie med å gjøre hver dags hendelser og innfall om til fortellinger. Forskjellen på engelsk folkemusikk og amerikansk country er i hovedsak kosmetisk.

Bandet som etter the Beatles har gjort mest for å definere popmusikken som en britisk størrelse, er The Kinks. Også de begynte som en rock’n roll-gruppe, der de amerikanske rytme og blues- elementene underbygget relativt enkle påstander, som You Really Got Me, som hverken kan kalles stor poesi eller endog i nærheten av elegant eller dannet. Snart tok de imidlertid lærdom av de fire guttene fra Liverpool og Ray Davies begynte å snekre sammen små hverdagsportretter som var relativt fokuserte på samme tid som de hadde en i alle fall britisk allmengyldighet. Something Else by The Kinks fra 1967 er i så måte en milepæl. The Kinks are the Village Green Preservation Society fra året etter er om mulig enda bedre. Når Davies snakket om jenter, snakket han om engelske jenter; når han sang om arbeidsløshet eller hva som var på TV eller lengsler tilbake til naturen eller til et tidspunkt i historien, var det til England og muligens et England som aldri hadde vært, men lengselen tilbake til dette Shangri-La, var virkelig.

En kan spørre seg hva det var som gjorde disse to gruppene som skrev om det lokale og nasjonale til selve definisjonen av pop-musikk verden over. Vil vi alle innerst inne være engelskmenn?

Skulle man våge å sette opp en kunstig parallell mellom popmusikk- og litteraturhistorien, vil 1967-9 fortone seg som høymodernisme, der popmusikken nådde taket, gjorde alt som var teknisk mulig innenfor genren. Etter 1970 tok andre genrer over, rock og avarter av denne; progrock og symfonisk rock i England. I USA ble folk- og hippie-musikken stadig mer elektrisk og syntetisk; heavyrock på den ene siden, mer rytmisk musikk på den andre; disko, funk. Amerika tok over.

Det er gjengs å påpeke at punken var et oppgjør med den storslåtte, kompliserte symfoniske rocken og den glatte innholdsløse diskoen. Men det slår meg at overraskende mange av gruppene som begynte inenfor punk-genren egentlig ville spille pop. The Stranglers gav ut to punk-plater før de gikk hen og laget noe jeg nesten vil kalle renessanse-pop. Og hvor punkete er egentlig The Clash’ London Calling-plate? Det viktigste punken gjorde var kanskje å lære ungdommen at det igjen var lov å lage sanger som ikke varte i 20 minutter (og helst ikke over 3 minutter).

I 1979-80 ser vi starten på det jeg tror jeg må kalle popens postmoderne fase. XTC startet med å gi ut to punk-plater (1977-78), i hvert fall nært beslektet. I 1979 gir de plutselig ut Drums and Wires, en flott pop-plate som fikk dem til å bli direkte populære for en stund. Denne følges av et par plater til før vokalisten, Andy Partridge, finner ut at han har sceneskrekk og nekter å turnere mer. Ettersom de nå kan bruke all tid i studioet og til å skrive gode sanger, gir XTC ut 4-5 plater som alle er blant verdens beste pop-plater, hvorav den kanskje beste er Skylarking fra 1986.

Uansett hvor mye jeg liker XTC, innser jeg jo at uten The Beatles og The Kinks, ville ikke disse platene vært mulig. Både XTC og, la oss si, Prefab Sprout, lager relativt komplisert pop-musikk som må høres en del ganger før det sitter, men da sitter det til gjengjeld for alltid. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Beatles-sangene har man liksom alltid likt, men hadde de kommet i dag, ville man kanskje også måtte høre på disse en del ganger før de satte seg på hodet? Sannsynligvis er noe av grunnen at den postmoderne popen for en stor grad er teoretisk basert, det vil si at den bygger på en kjent tradisjon og krever kompetanse og kunnskap til tradisjonen; man vil jo ikke lage noe som er identisk med det som allerede finnes. Samtidig vil man lage noe som er gjenkjennelig. Således er postmoderne popmusikk blitt både en harmonisk og intellektuell øvelse der popen før nærmest utelukkende var basert på umiddelbare følelser og gleden av å høre en fengende melodi.

Det muligens beste eksempelet på hvordan teori og historie dikterer den postmoderne pop-sangen er XTC-pseudonymet The Dukes of Stratosphear og platen Chips From the Chocolate Fireball, hvor Partridge & Co setter seg fore å lage en sang innefor alle avarter - eller undergenrer - av popen som har eksistert. Høydepunker er The Mole from the Ministry, som er XTCs utgave av I Am the Walrus, Collideascope, som er den beste sangen John Lennon ville ønsket å lage til platen etter Double Fantasy, eller den flotte psychedelia-poperen 25 O’ Clock. The Stone Roses var forøvrig så store fans av dette at de insisterte på å få producer John Leckie til å produsere debutplaten deres. Uten Dukes of Stratosphear, intet Stone Roses, tror jeg man kan si...

Senere pop-grupper som Blur slo først gjennom hjulpet av triks de hadde lært av The Kinks, ved å lage sanger om det britiske hverdagslivet. Etter hvert gikk de i den samme kommersielle fellen som XTC da de begynte å lage sanger som var for kompliserte - eller for gode - for radiospilling. Kanskje vil pop-musikken bli stadig mer en nisje-genre, der kun dem som er innforståtte med kodene vil sette pris på musikken. Heldigvis er de fleste pop-grupper så middelmådige og ureflekterte at folk ennå vil tro at de liker pop-musikk mens de egentlig bare setter pris på å synge i bilen til tekster som ikke betyr mer enn lyden av ordene.

Bonnie Prince Billy

2009-11-16T18:58:00.004+01:00

Etter en litt for lang pause får vi starte en ny sesong med denne bloggen ved repriser. Eller ikke helt, da. Ordene er jo aldeles nye, aldri brukt før, skinnende som en tyrkers sabel eller en secondløitnants messingknapper.

På oppfordring tenkte jeg å gi av gaven som kan gis igjen og igjen, men ikke for ofte. Støtt og stadig kommer folk bort til meg på gaten og spør meg om jeg kan gi dem U-tube linker til sanger av Bonnie Prince Billy, gjerne av typen som ikke er så lett å finne i hans egen diskografi. Ja, pleier jeg å si dem da, det skal jeg når jeg bare får tid. Tiden har jeg dog ennå ikke, så dette blir meget hurtig snekret sammen.

Det følgende er sangen jeg har lyttet til kanskje mest den siste måneden. Den britiske piken Scout Niblett (Scout er selvsagt ikke hennes eget navn, men lånt fra den veldig fine boken To Kill a Mockingbird) har laget litt innadvendt og til dels vanskelig tilgjengelig musikk i noen år nå, men på hennes siste plate gjør hun fem sanger sammen med Bonnie Prince, og den absolutt beste av dem er Scout Niblett/Bonnie Prince Billy: Kiss. Hvorfor blir ikke slikt en slager?

Hvis dette gav mersmak, kan man se Niblett alene på scenen (OK, med en trommeslager) fremføre samme nummer her, riktignok filmet med et irriterende bakhode eller to i kameravinkelen. Det som kanskje mangler av teknisk perfeksjon tas igjen i en solid dose nerve.

I Gave You er å finne på platen Superwolf, som Billy gav ut med Matt Sweeney. Den er veldig fin, finest på platen.

Mariah Carey's Can't take That Away er blitt nevnt før på disse sidene, men siden både Oldham's sang og kortfilmen holder høy kvalitet, koster vi på oss en reprise, skamløse, som om vi skulle være TV2 eller en statskanal.

Eurovision Song Contest

2009-05-17T02:22:00.004+02:00

Da var det over igjen. Melodi Grand Prix, som det heter på norsk, har holdt flere millioner nordmenn foran skjermen (deriblant meg selv), og nå er et ikke ubetydelig antall av dem på vei ut i gatene der jeg hører sirenene ule fra sykebiler som burde ha bedre ting å gjøre enn å assistere mennesker som har overdosert seg i seiersrusen. Jeg mistenker at opp til flere av dem er mine naboer, som har skrålt den norske vinnersangen ut av vinduene den siste timen, men nå har blitt besynderlig stille.

Den som ikke var stille under sendingen, var Synnøve Svabø, også kjent som Norges minst morsomme person, og den konkurransen er knallhard i et land som har fostret Tore Ryen og gitt sendetid til et program som Torsdagskveld fra Nydalen. Av uforklarlige grunner ble hun tiltenkt rollen som kommentator for showet i år, en rolle hun utførte så dårlig som det er menneskelig mulig. Opptil flere dyrearter ville nok også greid oppgaven adskillig bedre enn henne. Jeg kan ikke forestille meg at høns med respekt for seg selv ville kaklet høyere enn henne eller universets fulleste person plapret hyppigere, pinligere eller til mer malplasserte tidspunkt enn Svabø. Som representant for landets kvinner har hun satt kvinnesaken århundrer tilbake. Kunne hun ikke oppsøkt hjemmet til Karita Bekkemellem (sitat:Det er gøy å sitte i regjering, spesielt når man er interessert i politikk og samfunn) og holdt tomsnakket av privat karakter? Med sin vanvittig irriterende konstante taleflom har hun greid kunststykket jeg trodde var umulig; å få Per Sundnes til å virke som en nesten habil programleder i forhold. Hvor er Jostein Pedersen? Kom tilbake, trofaste soldat!

En ting er de flåsete kommentarene underveis i sendingen som bare vitnet om at Svabø var usedvanlig dårlig forberedt til jobben og leste opp et forhåndsskrevet manus da hun skulle kommentere innsatsen til deltagerne. I og med at de forskjellige landenes representanter opptrådde i såkalt real time, i et her og nu, direkte, bør man forvente at forrige ukes notater ikke blir brukt som sannhetsvitne. Det er litt som å kommentere en fotballkamp der man allerede på forhånd har avgjort hvem som kommer til å spille bra og tar lite hensyn til spillernes faktiske prestasjoner. Vel, nok om det, mer skal følge, for å bruke en Svabøsk retorisk vending.
'
La meg her skyte inn at jeg ikke har noen glødende interesse for Melodi Grand Prix, og det er for så vidt det samme for meg om jeg får sett programmet eller ikke. I år hadde jeg imidlertid fri på finaledagen, så i mangel av bedre lørdagstilbud, kunne man benke seg til lyden av Eurovisjonen. Ingenting å være flau over. Det som irriterer meg noget er alle som skal se det ironiske i konkurransen; “hvordan alle liksom er så dårlige at det blir gøy“. Nei, jeg lider meg gjennom ca 96 prosent av sangene, men stort sett er det ett eller to bidrag jeg kan like. Da jeg i fjor overvar finalen, var det første gang på ca sju år. Det gav mersmak, ikke minst grunnet Bosnia/Herzegovinas perle av et bidrag. Her kan du se og høre kanskje den beste sangen noensinne i konkurransen. Jeg har faktisk vurdert å kjøpe en plate av Laka, som artisten heter. For de av oss som bare er litt interessert i Bosnisk, og ikke minst Herzegovinsk musikk, men har enkelte problemer med å forstå språket, skal vi være glad for at sanger som Pokusaj også spilles inn på engelsk, selv om det fjerner noe av gleden ved å forestille seg hva sangen egentlig handler om. Jeg har hørt denne sangen sikkert tjue ganger (på original-språket) og er ennå ikke lei. Dessuten gjorde franske Sebastien Tellier (Gallernes svar på Jarvis Cocker) en god låt, som du kan se her.

I år var det ingen sanger som uthevet seg kvalitativt lik disse fra fjoråret. Jeg håpet Portugal skulle vinne. Sangen var ikke spesielt god, men den var kanskje den eneste som ikke gjorde meg direkte fortvilet. Men kjedelig var den nok. Det sier litt om den lave standarden at jeg faktisk hadde Norges tykkbrynede mørke smørbukk på andreplass på min egen liste. Jeg hadde heller ikke grått om Moldova hadde vunnet, særlig ettersom landet er så fattig at artisten måtte betale flyturen til Moskva av egen lomme. (Da jeg så denne videoen våknet forøvrig noe av kommunisten i meg...) Skulle blitt interessant å se finalen i Moldova City neste år. (Ja jeg vet at det ikke heter det. Chisinau, eller noe slikt, er det riktige navnet). Dessverre ville kringkastingsunionen nektet, ettersom man tydeligvis er tvunget til å bruke mellom 100 og 200 millioner kroner på arrangementet. Det hadde vært forfriskende å se konkurransen i gymsalen der Moldova spilte inn årets bidrag.

For øvrig kan man si så mye man vil at Rybaks seier i år gir mange millioner i Norgesreklame. Jeg gremmes uansett ved tanken på kostnadene ved å arrangere et såpass meningløst konsept som Grand Prix er. En ting er å se det gratis på TV, en annen ting er hva skattepengene mine skal brukes til. Stem RV til regjeringsmakt, så trekker vi oss forhåpentlig fra arrangørjobben!

En ting skal dog Stoltenberg ha. Hele programmet satt Svabø og maste om at statsministeren skulle ringe fra Spania om det så ut til å gå bra med Norge. Under avstemmingen fikk vi ikke høre et ord som ble sagt av de forskjellige stemmegivende landene. Det er kanskje ikke så stort tap, men det handler vel også om respekt, en kvalitet Svabø ikke bare er foruten, men som hun neppe ville gjenkjenne om den traff henne i bakhodet i form av en koherent setning. “Stoltenberg vil ringe om få minutter” gjentok hun høyt og skingrende et trettitalls ganger mens man prøvde å få med seg hvem som fikk poeng av hvem. Stoltenberg ringte ikke, som vi antok her i hjemmet, før alle landene hadde avgitt sin stemme og Rybak var formelt utropt til vinner. Det handler om fornuft og dannelse, noe selvsagt Trond Giske ikke skjønte, som lot seg lure til å intervjues av Svabø om seieren etter at ca. tretti av førtito land hadde stemt.

Da Norge skulle lese opp sine stemmer, noe som pleier å ha en viss interesse - hva mente det norske folk om konkurransen? - greide Svabø å snakke konstant og manisk om sine egne bryster og hvilken kjole hun selv satt i. Da konkurransen endelig var ferdig hadde jeg ikke noe begrep om hvem som hadde kommet på plassene etter Rybak, noe som også ville vært vanlig høflighet å opplyse om hvis man er kommentator for arrangementet. For øvrig ble de tjue landene som opptrådte før Norge avspist med kommentarer om at “nå er det bare elleve land til Alexander kommer“, eller “nå er jeg så nervøs for det er bare åtte land til Alexander kommer og jeg skal intervjue ham om han vinner og jeg er stolt av å være norsk, jeg er så stolt av å være norsk!” Jeg satt virkelig og håpet at Norge ikke skulle vinne etter dette.

Av grunner som neppe er kjente selv for de mer visjonære gudene, innbiller Svabø seg at hun er noe av en ordekvilibrist. Da Bosnia og Herzegovinas Laka, han med det glimrende fjorårsbidraget, på sitt sedvanlige eksentriske vis skulle lese opp sitt lands poenggivning, sa Svabø “Sniff Snuff - han har startet festen tidlig, han så veldig rar ut!” Burde hun ikke, med tanke på jobben hun har, kjent igjen fjorårets deltaker når jeg som menigmann greide det? Underlige ord blir slengt ut uten kontakt med situasjonen de skal beskrive, og når hun faktisk prøver å gi informasjon er det uforståelig eller pinlig eller oftest begge deler. Allerede i begynnelsen av programmet, før hun hadde blitt hysterisk, kunne vi høre gullkorn som dette: “20 ganger kan dere stemme. Verken mer eller mindre”. Jaha.

For øvrig sitter jeg og hører på The Handsome Familys siste plate “Honey Moon” mens jeg skriver dette. Den kan nok anbefales mer og varmere enn noen av kveldens artister.

Venstre om! En Fillesak.

2009-04-11T02:16:00.006+02:00

Som jeg ved anledning gjør, leste jeg i går siste nummer av Morgenbladet. Jeg kom over en artikkel om norsk lovgivning i forhold til TV-kanaler med base i utlandet: Hva kan den norske stat gjøre for å forby reklame for eksempel myntet på barn om reklamen teknisk sett sendes fra Jersey? Det var interessant nok ettersom jeg noen år har hatt en følelse av at man har gjort for lite på dette feltet. Det er imidlertid ikke dette denne posten skal handle om.

Midtveis i artikkelen kom jeg over en uttalelse fra Venstres Trine Skei Grande: “Det er pussig at vi har en statsminister som bruker mye tid på å gå rundt menneskerettighetsdomstolen på en fillesak som politisk reklame, men ikke vil bruke mulighetene til å få lovgivning vi alle ønsker til å tre i kraft”.

Politisk reklame, ja. En fillesak. Akkurat. Så det mener Skei Grande. (Jeg prøver å kanalisere Dagbladets inkompetente Morten Pedersen her. Med. Denne. Skrivestilen). For å være noe mer seriøs. Jeg tviler på at denne saken oppfattes som en fillesak verken på den ene eller andre ende av det politiske spekteret. Nå er jo ikke venstre på noen ende, men jeg regner med at politisk asyl i sentrum ikke trenger være ensbetydende med å påføre seg flere skylapper enn en overnervøs hingst.

Politisk reklame koster penger om man ønsker den skal bli sett. Det er diverse, både fra høyre- og ytterste høyreside, som hevder at dette vil gi en mulighet for at også partiene som sjelden kommer til i valgdebattene kan nå fram med sitt budskap. Sist jeg sjekket mottok verken Fridemokratene, Pensjonistpartiet eller Kystpartiet mangfoldige millioner i støtte fra næringsliv eller LO. Den eventuelle effekten disse partiene ville få av en politisk reklame i nest beste sendetid vil således bli effektivt annullert av de større partienes adskillig større reklameflater.

Politisk reklame vil nok også forandre måten valgkamp drives på i Norge. Det er for eksempel en gylden anledning for et parti å fremføre et budskap som får stå uimotsagt. Dette kan ikke annet enn å virke fordelaktig for de partiene som sjelden har et utpreget pietistisk forhold til sannhetsgehalten i sin argumentasjon. Jeg har også problemer med å se hvorvidt - og hvordan - kanalene skal utføre et redaktøransvar i forbindelse med reklamene. Siden partiene selger meninger og lettvinte løsninger på komplekse problem gjennom sine 30 sekunder på luften, vil det kunne åpne for en type grums man hittil bare har ant konturene av i det norske ordskiftet. Skal TV-kanalene kunne gripe inn og bestemme hvilke reklamer man vil vise? I så fall vil jo heller ikke den påståtte demokratiske funksjonen disse reklamene skal ha være reell.

Siden budskapet til et parti skal spisses og forenkles til en kort reklame, vil det dessuten føre til en slagordsvalgkamp som helst appellerer til de delene av folket vi liker å kalle folkedypet. For å strekke en metafor jeg tidligere har strukket til bristepunktet, er dette dypet mørkt og grumsete og fiskene blir jo ikke akkurat penere dess dypere man kommer. Der røk strikken, gitt. “Nå er den her! FrP er tilbake med nye løfter om skattelette.” “Nå er den her, Dido er tilbake med en kjempeplate! Her er hits som La-la-la-la, og la-la-la. Hør også delige La-la-la.” Skjer det noe alvorlig når politikken eksplisitt blir en vare? Vil de samme som løper til butikkene for å kjøpe hvilket som helst nedrig drit kanalene averterer som musikk også løpe til stemmeavlukkene for å legge igjen en stemme til den letteste løsningen, som også ofte er den verste?
Man holder gjerne amerikansk valgkamp som et skrekk- eller latterlig eksempel på hvordan en valgkamp fortoner seg der argumenter er totalt erstattet av slagord. Den politiske TV-reklamen er som kjent ikke amerikanernes stolteste element i denne allerede forenklede valgkampen.

Uansett er det trygt å si at i tillegg til disse faktorene må man se på bruken av TV-reklame i det som fortrinnsvis skal være et fritt valg som demokratidreiende. Det er et prinsipielt spørsmål av så stor betydning at jeg betviler at noen av partiene riktig har tatt inn over seg konsekvensene av dets legalisering. Dessuten finner jeg det underlig at nettopp i tider der den tøylesløse kapitalismen har spilt fallitt og flere hjørnesteiner i det kapitalistiske system er under reelt angrep, ønsker diverse politiske partier å gjøre politikken sin om til en vare som andre. Da vil ikke de høyst virkelige mulighetene for konkurs være partienes største problem. Partienes plutselige verdiløshet vil tvert imot synliggjøre den fundamentale mangelen på ryggrad i det norske politiske system (pengenes rolle både i valgsammenheng og i utformingen av politikk gjennom lobbyvirksomhet og vennetjenester). Denne tendensen er allerede så sterk at jeg betviler at systemet tåler ytterligere finansiell avhengighet av markedskreftene. Det er ikke nødvendig at dette skjer, men frislipp av eventuell TV-reklame vil sikre det.

Å kalle spørsmålet om politisk reklame for en fillesak er enten en mental eller moralsk svikt. Skei Grande er med andre ord dum eller løgner. Man kan vel heller ikke utelukke at det dreier seg om en kombinasjon av disse. Jeg er ikke tilhenger av et hysterisk debattklima, men når Venstre, som ellers ikke er blant de verste partiene, lirer av seg slikt vås bør det påtales.

Kulturnytt

2009-04-01T18:17:00.009+02:00

Så er det altså nesten klart. Nils Vogt, som har hatt stor suksess med regien av lystspillet Rett i Lommen, skal regissere Dreamworks kommende storsatsning The Angry Man. Kun avsluttende forhandlinger om Vogt’s lønn gjenstår. Filmen handler om to middelaldrende menn som deler leilighet. Da en av dem gifter seg starter problemene: Hva om svigermor kommer på besøk? Med seg på laget vil Vogt få Adam Sandler og Jim Carrey. Filmen er ventet å ha premiere høsten 2010. Nils knows comedy and we know Jim, skal Jeffrey Katzenberg, avtroppende sjef for selskapet ha uttalt. We believe this is a winning combination. Just look at what Harald Zwart has done. Clearly the scandinavians are coming. Big time. Nils Vogt uttaler til et bransjemagasin at han blir skikkelig sinna hvis avtalen skulle strande i sluttfasen. Jeg blir sinna, sinna!, sier han. Filmen er forventet å ha et budsjett på ca. 80 millioner dollar.

I andre nyheter ser det ut til at finansbyråd i Bergen kommune, Christine B. Meyer, skal overta etter Henning Warloe- av noen kalt Mikro-Midas - som kulturbyråd når sistnevnte søker den parlamentariske lykken østover i landet. Hennes første handling vil være å fjerne det hun kaller “en utidig subsidiering av teaterbilletter“. Dette er en prinsippsak, sier hun. Jeg synes ikke det er fornuftig at vi skal se studenter og lignende slippe billigere inn på forestillingene som er finansiert gjennom våre felles skattepenger. Det var i dag tidlig ikke mulig å få noen student i tale angående denne saken. Jeg mener dette er et sosialt kutt, hevder Meyer videre. Nå får unge i etableringsfasen stilt på lik linje med de formuende i Fana.

“De siste skal bli de første” heter det i bibelen. Nå viser nyere forskning at dette allikevel ikke er sant. Vi har gjort over tusen tester i tusen forskjellige land, sier toppidrettssjef for Olympiatoppen, Jarle Aambø. Kun unntaksvis har de siste kommet først, men da har det hatt sammenheng med dårlige kontrollrutiner i de gjeldende land. Det er varslet at Olympiatoppen vil analysere testresultatene grundig før de kommer med en uttalelse om hvorvidt bibelen skal inngå som treningsmanual for norske utøvere.

Den norsk-svenske dikteren Alma Ida Perås mottok i dag Nordisk Råds Litteraturpris eller noe lignende for diktsamlingen Åpen Båt, Brustent Farvann. På spørsmål om hva som var den gjennomgående tematikken for diktene, svarte dikterinnen at hun følte livet var som å være på en åpen båt i et farvann som var… brustent. På spørsmål om hva ordet brustent betydde, smilte veteranen bare hemmelighetsfullt. Perås slo gjennom i 1976 med det politiske kampdiktet Det Høres en Jamring i Yemen. Mest kjent er hun kanskje for å ha hevdet at det faktisk var hun som skrev bøkene om Pelle og Proffen, og da særlig Døden på Oslo S. Jeg kalte boken Døden på Centralstationen, siden jeg bodde i Gøteborg på den tiden. Det kom senere fram at hun ikke faktisk hadde skrevet boken, men hadde tenkt den. Et bilde er ikke et ord, men et ord kan være et bilde, sa forfatteren da hemmelighetsfullt. Senere har det kommet verk som Den Dagen Kungen drepte Tsaren, om mordet på Olof Palme, og en samling reisedikt med den fengende tittelen Fra Panama City til Panama Airport. På spørsmål om hun hadde vært andre steder enn i Panama, smilte hun bare hemmelighetsfullt. En Ål i Hvert Øye gratulerer med prisen.

For øvrig ble visstnok en mann observert spaserende på gaten i dag tidlig. Politiet anmoder øyenvitner om å melde seg. Mannen skal ha vært meget sinna. Jeg er sinna, sinna!, sa han. Det er saker som dette som gjør at alle politimenn trenger å tjene over 400.000 kroner i året, uttaler leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, i en dårlig skrevet pressemelding.

Spørsmål for dagen

2009-03-26T19:15:00.005+01:00

"Gult er kult?"

- TV2s sportsreporter til Ole Einar Bjørndalen etter at sistnevnte vant den gule ledertrøyen i verdenscupen.

Det er betryggende å oppleve at slikt et vidd blir gitt levekår i dagens mediavirkelighet.

Den Halve Eiendomsskatten

2009-03-17T03:24:00.007+01:00

Dette blir neppe noe gjennomtenkt innlegg ettersom raseriet er for stort og nytt, men dere får leve med det, slik jeg gjør.

Sjelden har jeg opplevd å bli så fortvilet som i dag ved å få vite at jeg kan spare noen tusen kroner i året. Det står å lese i BT at Byrådet i Bergen, ved Christine B. Meyer, har vedtatt å halvere eiendomsskatten i Bergen. 60 millioner gis i skattelette til privatpersoner og 50 millioner gis i lette til det såkalte næringslivet. Pengene skal finnes ved å ta ut et ekstraordinært utbytte av BKK, der Bergen Kommune er deleier.

Dette er altså det samme BKK som Byrådet i en årrekke har prøvd å selge seg ut av i håp om å få en kortsiktig fortjeneste. Heldigvis har de ennå ikke fått vedtatt denne planen, noe som ville vært skandaløst korttenkt. Jeg har for så vidt ikke noe spesielt imot at eierskapet i BKK skal komme presserende saker i kommunen til gode, men eiendomsskatten kan ikke på noen måte kalles verken presserende eller spesielt høy i utgangspunktet.

Å la bedriftene tjene på dette skal visstnok virke positivt for å motvirke den såkalte økonomiske krisen verden - og øyensynlig Bergen - befinner seg i. Jeg kan i parentes minne om at de langt fleste bedrifter i Bergen leier sine lokaler og de som vil tjene på dette er følgelig utleier-bedriftene som allerede for lenge siden har gjort seg rikere enn mennesker som bedriver utleie i stor skala fortjener å være. Men dette blir jo gode tider for, la oss si, Kløver Eiendom, med skurkene man finner der, og tilsvarende snyltere på forretningsliv så vel som et noenlunde moralsk liv, selv om det til tider kan virke ubehagelig å nevne disse to i samme setning.

Jeg eier selv en leilighet i Bergen Sentrum og har en inntekt langt under gjennomsnittet, men greier så vidt å betjene mitt lån. Jeg klager dog ikke overmåte, særlig siden jeg vet at jeg - når det gjelder eiendom - er i en bedre situasjon enn mange. Halveringen av eiendomsskatten vil gi meg en besparelse på ca 3000 kr i året. Disse pengene kunne jeg spart inn ved la vær å gå ut på restaurant/bar/kino fem dager i året, eller at jeg jobbet fem dager mer i året. Selvsagt kunne jeg tenkt meg en bedre betalt jobb (dog ikke for enhver pris), men ingen skattelette på eiendom vil gi verken meg eller andre bedre jobber enn vi har, eller sogar jobber i det hele tatt for de stadig flere som blir arbeidsledige. Spørsmålet blir hvem som best kan gjøre seg bruk av pengene: Kan jeg bruke mine 2000 kroner mer fornuftig enn kommunen kan bruke 110 millioner? Med tanke på bystyret vi har, ser det ut til at svaret blir ja, men det burde da for all del ikke være slik.

Det er jo en vanlig politisk øvelse å holde departementer og saker opp mot hverandre, selv om disse egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre i utgangspunktet. Jeg skal ikke være dårligere selv: Helsevesenet i Bergen må stadig skjære ned og tilbudet blir dårligere for hvert år samtidig som ventetidene blir lengre. Sykehjemmene har for få arbeidere og for dårlige arbeidsbetingelser for dem som faktisk jobber der. 110 millioner ville utgjort en forskjell innen begge disse sektorene, en forskjell som ville kommet både meg selv og oss alle til gode adskillig mer enn de par tusen kronene kommunen hiver etter oss i det som må være noe av det nedrigste, simpleste og mest ufyselige publikumsfrieriet jeg kan erindre. Hvis ikke dette er å henvende seg til de mer ubehagelige sidene i menneskenaturen - og i samfunnet - vet jeg knapt hva det er. Å bruke finanskrisen som begrunnelse er kvalmt, særlig all den tid det var nettopp finansielle lettelser for næringslivet - og derav vettløse bonusordninger og hodeløst forbruk - og motvilje mot beskatning som førte til krisen i utgangspunktet.

Selvsagt blir man kalt både kommunist og sosialist og det menigmann tror verre er om man tar til orde for noe som helst fellesskap som koster penger i dette landet. Det skal jeg kunne leve godt med. Det jeg ikke lever godt med er at det ligger mennesker på sykehus og sykehjem som ikke vil dø, men som må dø alene. Det ligger mennesker som ikke trenger å dø, men som må vente for lenge til å få hjelp til å puste. (At der også ligger mennesker som vil dø, men ikke får lov til det, er en annen diskusjon). Bergen har en av den vestlige verdens dårligste ordninger for gjenvinning. De kloke menneskene i BIR foretrekker at vi verken kaster glass eller flasker eller plast etter dem. Sannsynligvis mener de at vi bør slippe det rett i søpla sammen med matavfallet, da de helst vil brenne hele skiten allikevel. NAV lar folk vente i månedsvis på utbetalingene sine, da de er dårlig organisert og underbemannete. Etcetera, etcetera. Vil halveringen av eiendomsskatten hjelpe på noen - på en eneste - av de tingene som feiler Bergen, som Bergen mangler? Ikke faen. Det er sjelden jeg ønsker å være så simpel i språkbruken, men dette var, som de gamle pleide å si, siste sort. Vinner jeg tre tusen i lotto ville jeg blitt glad. Er de en del av en ødsling av 110 millioner kroner, vil jeg ha meg pengene ikke bare frabedt, men helst investert i hvilken som helst forening som kan fjerne Christine Meyer fra posisjonen sin, og partiene som har vedtatt dette fra all makt. J'accuse, indeed.

-Like you just don't care...

2009-01-24T17:51:00.002+01:00

Scenen: Ferie på Mallorca i fjor.Min kone og jeg går langs stranden. Den er full av tyskere, mange av dem gamle nok til å ha overlevd både en og to verdenskriger. Det er varmt i vannet. Vi er på vei til enden av stranden, forbi de verste folkemassene. En eldre rødmusset mann med én arm kommer gående i motsatt retning. Da han er i ferd med å passere oss glipper strandparasollen fra under armhulen hans. Han har allerede et strandnett i den ene hånden han har. Det ser ut som han sliter. Jeg er selvsagt en dannet, om enn ikke lenger ung, mann. Jeg ser på ham og begynner å strekke meg ned etter parasollen som duver i dønningene som slår innover oss. "Could I lend you a hand?", sier jeg. Han ser på meg.

Fra tale til tekst: Obamas Innsettelsestale

2009-01-23T19:36:00.006+01:00

La meg begynne med å beklage så meget at denne bloggen ikke har vært påfallende aktiv i den senere tid. Strengt tatt er det vel undertegnede som ikke har vært aktiv, men det er et poeng som godt kan skjules bak retoriske unnskyldninger. Årsaken til den tilsynelatende inaktiviteten er hovedsaklig den plutselige suksessen til min engelske blogg,som kom noe overraskende på meg etter at jeg publiserte verdens første anmeldelse av The Day the Earth Stood Still. Word! Følgelig har jeg konsentrert meg om å tilfredsstille den hungrige engelsktalende lesemassen. De har nok ikke så mye å lese der i utlandet...

Jeg planlegger å snart komme med sjette del av min pressekritiske jeremiade, men ordet snart må ikke forveksles med andre ord som "umiddelbart" eller fraser som "i løpet av en ukes tid". Jeg er travelt opptatt for tiden og ofte har jeg opptil flere gjøremål per dag.

Nuvel. I et forsøk på å aktivisere denne norske bloggen noe, tenkte jeg å inkludere navnet Obama i overskriften og jammen bruker jeg det ikke også i teksten! Siden alle (dem i Oslo og utlandet) har såkalt Obamafeber, regner jeg med at de søker som gale etter alt som har med mannen og frelseren å gjøre.

Grunnen til at jeg tillater meg dette er at jeg skal gjøre noe så beskjedent til meg å være som å lenke til en sak fra New York Times i stedet for å forfekte mine egne meninger. Vår gamle venn Stanley Fish har noen riktig festlige kommentarer til hvorfor de såkalte ekspertene har snudd i synet på at Obamas seneste tale var relativt middelmådig. Jeg var jo ganske sikker på at jeg neppe var den eneste som hadde lagt merke til talens parataktiske preg, så det forbauset meg ikke at Fish har samme tanken. Det er en instruktiv og fin liten artikkel og den finnes her.

Ut og Skyte Pressen: Norsk mediakritikk 4

2008-10-19T04:03:00.009+02:00

De senere årene har vi fått flere store korrupsjonssaker i Norge, der norske interesser har forsøkt å få utilbørlige fordeler internasjonalt og på lokalt nivå. I 2004 foretok Transparency International en undersøkelse av korrupsjonsoppfatningene i 64 land, derav Norge: Global Corruption Barometer kom fram til at i Norge oppfattet et flertall at næringslivet/privat sektor var den samfunnsinstitusjonen som var mest korrupt. Dette er jo ikke overraskende og burde være i takt med resten av verden. På plassen bak næringslivet fulgte imidlertid Media og de politiske partiene.

Mediene i Norge er til tider riktig så ivrige etter å avdekke økonomiske misligheter av større eller mindre grad og korrupsjonspåstander mot – stort sett – diverse oljeselskaper eller lokale ”anbudspolitikere” som ikke har vegret seg for å motta større summer for å gi kontrakten til nære eller fjerne venner. Det er imidlertid betagelig sjelden de retter blitzlampene mot sine egne rekker. Det er i og for seg forståelig ut fra kollegiale hensyn og de psykologiske mekanismer som gjør selvransaking til en ubehagelig øvelse, men det er ikke dermed akseptabelt. Jeg skal ikke påstå at dette er noe som gjøres – eller ikke gjøres – med vilje, og jeg ser heller ikke bort fra at det tidvis kan dreie seg om en grunnleggende mangel på forståelse av konsekvensene av egne arbeidsmetoder. Men siden jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute er det også en annen forklaring som kan peke seg ut, og det har sammenheng med innholdet i de foregående postene om dette emnet: Mindre ressurser til langvarige undersøkelser og fordypning i saksemnene som skal dekkes.

I Norge er vi vanligvis opptatt av at det er ting som ikke fungerer i resten av verden, til og med hos våre skandinaviske naboer er sjelden situasjonen rosenrød, så hvorfor ikke eksportere Norge og den norske virkeligheten til resten av verden og la oss regne med at Norge vil fungere like bra om det blir plassert på den afrikanske høysletten? Norad skriver følgende i en rapport om korrupsjon og media:

Frie og uavhengige media er et av de viktigste redskapene i kampen mot korrupsjon, ikke minst den korrupsjonen som finner sted på høyt nivå blant myndigheter og i forretningslivet. Men det krever også at mediene har utdannede og profesjonelle journalister innenfor gravende journalistikk, og at medier har de betydelige ressursene som denne typen journalistikk krever. Videre må de forvente støtte av redaktører, sitt eget fagmiljø og gjennom praktiseringen og innholdet i medielovgivningen. Dersom makteliten ikke vil ha åpenhet omkring korrupsjon brukes brutale virkemidler for å få det stoppet.

Norad sikter selvsagt til situasjonen i den eiendommelige gruppen ”land vi ikke liker å sammenligne oss med, men tror vi kan forstå oss på”. Det er vanskelig å være uenig i Norads ”analyse”, men jeg ser ingen grunn til å anta at den ikke er vel så viktig å ha i mente både som forklaringsmodell og advarsel for Norge - i Norge. Som jeg har nevnt tidligere er korporiseringen (er det et ord?), eller la oss heller kalle det overgangen fra mindre selskaper til større korporasjoner, et av tegnene på forfall i media både når det gjelder redaksjonelle ressurser og uavhengighet. Det er en forfallshistorie alle steder denne tendensen har gjort seg gjeldende og det er ingen grunn til å tro at det ikke vil være det samme i Norge.

Korrupsjon i Media er ikke nødvendigvis direkte knyttet til at penger skifter hender eller at virtuelle verdier blir overført fra en konto til en annen. Media har mange verdier som ikke er tilsynelatende omsettbare, men som er verdifulle, som har makt; nettopp den makten media skryter på seg selv når de skal rettferdiggjøre sitt eget eksistensgrunnlag. Selv en mindre redaksjonell avgjørelse kan ha stor innflytelse på dem det gjelder: Hvilke saker velger man å skrive om den dagen (blant de tusener av saker som er tilgjengelige?), venter man å skrive om en fusjon fordi det vil gagne avisens styreformann eller en ”venn” av denne, eller holder man tilbake visse opplysninger fordi det dreier seg om en fremtidig arbeidsgiver for redaktøren? Går man til angrep på disposisjonene til et stortingsmedlem eller en rektor eller en direktør fordi ”noen” har kommet til avisen med visse opplysninger som tyder på at en ukes prosess i avisen kan være formålstjenlig? Hvilke informanter/intervjuobjekter velger man å stole på/bruke i vinklingen av en sak? Avisene har bokstavelig talt hundrevis av maktmidler, og bare mens jeg skriver disse eksemplene dukker det opp så mange konkrete saker at jeg måtte selv ha vært en sammenslåing av avishus for å kunne dekke dem alle.

Det er mange åpenbare eksempler på at avisene og media har blitt (mis)brukt av interesser de kanskje eller kanskje ikke har visst de ble brukt av, og konsekvensene av dette. Det er selvsagt at VGs prosess mot Gerd Liv Valla (som jeg ikke føler et personlig behov for å forsvare) var instruert av noen, like selvsagt at mer obskure tolkninger av skatteloven av fetteren til ektemannen til en stortingspolitiker neppe ville fortjent å komme på noen hundre forsider om det ikke var for at noen hadde et spesielt ønske om at dette var en sak som gjerne skulle oppta landet i noen uker.

Jeg vil i neste post nevne en sak som havner i gråsonen når det gjelder hvordan avisen skal fungere som et noenlunde objektivt organ for sine lesere. Den problematiserer også redaksjonelle utfordringer og hvordan skillet mellom styre og redaktør, og redaktørens forhold til redaksjonen ikke er så klart som man later som i prinsipp-programmer og festtaler om den frie pressen i Norge.

Ut og Skyte Pressen 3: Norsk Mediakritikk

2008-10-17T04:40:00.005+02:00

Selv om det er alle grunner til å ønske det motsatte, er det visse aspekter ved presseyrket som ikke har kommet vesentlig langt siden Thomas Jefferson kom med sitt berømte sitat for ca. 200 år siden: ”The man who reads nothing at all is better educated than the man who reads nothing but newspapers”.

Aviser er ikke tilstrekkelig for å få en noenlunde forståelse av den delen av virkeligheten som ligger utenfor vår umiddelbare erfaring, snarere motsatt. Det gjelder ikke minst norske aviser. Jeg registrerer at store deler av norsk presse etter beste fattige evne forsvarer sine grunner for å motta pressestøtte, men for hvert år som går er det verre og verre å unnslippe Se Og Hørs argument om at det ikke er et vesentlig skille mellom de ”nyhetene” sladdermagasinet lever av og sakene som VG og Dagbladet profilerer seg ved. Jeg er overbevist om at hvis man tok utgangspunkt i nettutgavene av avisene i stedet for papirutgavene, ville det ikke være mulig å rettferdiggjøre engang teorien om forskjellen.

De fleste av oss husker nok tyske Hans Magnus Erzenbergers studie av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv og Klassekampen fra 2002. I et nummer av Samtiden sammenlignet han i artikkelen "Verden Skrumper" disse avisenes utenriksdekning med seks europeiske aviser og fant dem "innadvente, selvopptatte og ekstremt nasjonalt orienterte". Som jeg ser det er den største feilen Enzenberger begår å si seg "overrasket over at nordmenn ikke lar seg fordumme av ignorante medier". Jeg tror det er vanskelig å måle den eventuelle fordummingen som den reelle fordummingen i avisene har påført leserne. Kanskje han bare var høflig. (Jeg holder ikke meg selv utenfor denne fordummingen. Det er irriterende hvor mange timer, for ikke å si måneder, jeg har kastet bort ved å lese saker som ikke er saker, å bli belært om ting ikke noe menneske fortjener å måtte lære. Tenk om jeg hadde blitt tilbudt å lese noe av en viss kvalitet i stedet!) Noe av grunnen til den svake og selektive utenriksdekningen kan man kanskje finne ved å studere landets ledende nyhetsleverandør, NTB. NTB var tidligere eid av avisene. Bortfallet av mange mindre aviser førte til at NTB de senere år er eid av større konserner. Kanskje har denne overgangen hatt konsekvenser for hvor man rapporterer nyhetene fra og hvilke nyheter man har valgt å selge til avisene (som er eid av konsernene). De mestselgende avisene betaler millioner av kroner årlig for å abonnere på nyheter fra NTB, men inntektene går ikke nødvendigvis tilbake til avisene, men til konsernet som har de enkelte avisene bare som en del av sin portefølje (en av flere virksomheter som ikke alle nødvendigvis er presserelatert). Dermed kan konsernene hente ut penger samtidig som de får finansiert avisene ved pressestøtten. Avisene har følgelig ikke så mye å tjene på nyhetstjenesten som konsernet har. Det kan føre til at de ikke tar inn nyheter fra land de ikke har korrespondenter i (og det er mange, siden avisene allerede er blitt utarmet av konsernet), og i de tilfellene de faktisk henter nyheter fra NTB kan man spørre seg om utvelgelseskriteriene er uavhengige av konsernets interesser. Jeg tror ikke det er et urimelig spørsmål, men det er grenser for hvor langt jeg på hobbybasis kan følge denne tenkte sammenhengen.

La meg sakse fra NTBs egen presentasjon av eiersiden: ”Fra midten av 1980-årene er det blitt stadig færre frittstående aviser i Norge. Konsernenes vekst gjenspeiler seg i NTBs eierstruktur. Det er nå de store eiergruppene i norsk presse som eier NTB gjennom sine aviser.
I dag er aksjonærfordelingen slik: Edda Media AS: 26,1% Schibsted gjennom Aftenposten og VG: 20,6% A-pressen og frittstående A-aviser: 20,5% NRK: 10,5% Adresseavisen: 7,8% Øvrige aviser, TV2, P4: 14,0% NTBs ansatte: 0,5%

NTBs kunder: NTBs eiere er også byråets viktigste kunder. NTBs største kunde er NRK; deretter følger storaviser som VG, Aftenposten og Dagbladet - samt om lag 40 andre aviser og etermedier”.

Jeg føler ikke NTB er helt ærlige her når de sier at eierne også er de viktigste kundene. VG og Fredriksstad Blad er ikke det samme som Schibsted og Edda Media. Det vil si at selv om for eksempel Drammens Tidende går med overskudd, vil ikke overskuddet komme avisen til gode, men gå til Edda Media som eies av slaskene i Mecom, en engelsk investeringsgruppe. Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til i dag for å vise et konkret eksempel på dette (for eksempel www.nrk.no/nyheter):

"Torsdag innkalte ledelsen i Drammens Tidende til allmøte i kantina. Beskjeden de ansatte fikk var at Mecom-eier David Montgomery vil tjene mer penger, og beordrer kutt. Innen april 2009 skal Edda Media i Buskerud kutte fem prosent av lønnskonstnadene. Det tilsvarer hele ni stillinger. I fjor gikk Edda Media Buskerud med 68 millioner kroner i overskudd før skatt. Likevel ønsker eieren Mecom nå stillingskutt for å demme opp for dårlig inntjening andre steder i konsernet".

Dette er et mønster man kjenner igjen fra amerikansk avisverden de senere årene, og som jeg omtalte i forrige post. Jeg tror ikke at NTBs nyhetsleveranse er villet dårligere enn tidligere, men heller ikke kan man se bort fra stadig større interesser med stadig større makt som kan styre ikke bare publiseringen av nyhetene men selve produksjonen av dem, så å si. I forlengelsen av diskusjonen rundt NTB må man også se på hvem som forer NTB med sakene de plukker opp, og der er man virkelig inne i et villnis av nasjonale så vel som kommersielle interesser. Tenker TV2 eller NRK seg om to ganger før de kjører en sak levert av et eller annet nyhetsbyrå, spør de seg om grunnene til at den eller den gruppen har blitt avbildet slik eller slik i en demonstrasjon mot Hugo Chavez i Venezuela, eller skjønner de i det hele tatt at nyheten de leverer om motvilje mot det Bolivianske nasjonaliseringsprogrammet er levert av et selskap som eies av Rupert Murdoch som eier Fox News, USAs mest høyrevridde nyhetskanal? Det er liksom så trygt når Pål T. Jørgensen lirer av seg nyheten, som om den skulle være beskyttet av hele universets objektivitet og knapt kan betviles av noe tenkende eller utenkende menneske. Men som journalist burde vel han selv vite hva han bedriver og skamme seg over falskspillet?

Den semi-legendariske New Yorker-journalisten A.J.Liebling hevdet ganske riktig at: “People everywhere confuse what they read in newspapers with news”. Det er klart at strukturelt sett skjer det ikke mange ting som ikke har skjedd før. Avisene må alltid foreta en avveining mellom de store linjene, hvor det er komplisert å beskrive eller forklare eventuelle endringer, i hvert fall på relativt liten spalteplass, og de enkelte sakene som alltid står i fare for å være meningsløse for alle andre enn de få det gjelder og dem med et overutviklet kikkerbehov. Det er for så vidt greit, men de siste årene er nærmest alt som finnes i avisene disse enkeltsakene, disse navnløse mennene som slo ned en person i helgen eller en mann som har kjørt på en hjort på riksvei 18 eller en kvinne som føler seg lurt av skatteetaten, eller Britney Spears' nye video som har ført til at singelen hennes har solgt mer enn man skulle tro. Dette er saker som aldri kan gi noen form for innsikt i noe som helst og ingen har behov for å vite om dem.

Men det skader i det minste ingen, vil man kanskje si. Eller hvis man er VG-redaktør: Dette er en god sak, den selger! Jeg er ikke sikker på at det første utsagnet medfører riktighet og jeg håper det andre vil være nok et tegn på at dumskap ofte følger kapitalismen når den står tømt for innhold. Jeg mener at både redaktøransvar så vel som eierskap av en avis burde forplikte og den formodentlige (?) fornuften skjelne til andre enn styremedlemmene og aksjeeierne. Det høres håpløst selvsagt ut, men også jeg liker å sparke inn åpne dører da jeg, ulønnet som jeg er, ikke har tid eller midler til så meget mer. I det minste har jeg en slags sannhet på min side som kanskje kan oppsummeres av et annet Liebling-sitat: "Freedom of the press is limited to those who own one".

Og det er vel få ting journalister liker bedre å snakke om når de sitter samlet rundt et fuktig bord på en café eller i et debattprogram der de alltid blir intervjuet av likesinnede: Vi er den fjerde statsmakt, vi har en funksjon, det vi gjør er viktig, ta ikke fra oss ordet – da venter anarkiet og diktaturet, og lignende. Selvsagt er jeg enig i teorien, men det kan ikke eksistere megen tvil om at denne funksjonen i disse dager er i ferd med å bli undergravd av journalistikken selv. Hvis norsk presse ikke er i stand til å utføre den samfunnsoppgaven som er selve årsaken til at profesjonen eksisterer, eller snarere, hvis denne oppgaven kun blir godkjent av journalistene selv, er det på tide å se seg om etter måter vi kan tvinge dem til å bli bedre på det de burde gjøre, eventuelt å si fra om at hvis det er slik at salgshensyn står over alle andre og bedre journalistiske vurderinger, får de greie seg selv i den kapitalistiske markedsplassen de indirekte tiljubler. Det vil si: Ta fra dem pressestøtten.

Det er ikke med lett hjerte jeg skriver dette. Statens finansielle støtte til avisene er blant de tingene som gjør en glad for å leve i Norge, men noen må si at nok er nok. Slik situasjonen er nå er de mest solgte avisene dem som tjener mest på støtten (via momsfritaket), og disse er dem som i størst grad ofrer etterrettelighet og vesentlighet til salgstall og sensasjonsmakeri og øyeblikkets pirring av kikkerinstinktet. Uten å si at de såkalte nummer 2-avisene er vesentlig bedre på dette området, ville det kanskje være en fruktbar konkurransevridning å la støtten tilkomme disse i stedet. Ja, jeg vet at konkurransevridning er et stygt ord. Jeg er heller ikke sikker på at dette er veien å gå, men med mindre man begynner å diskutere måter å skille vesentlighet fra sladder på vil hele støtten allikevel heller før enn siden falle bort.

Man skulle tro at de eneste som tjener på et slikt utfall er, i hvert fall i det korte løp, FrP, men jeg er sannelig ikke sikker. FrP vil vinne på en vanskeligere stilling for avisene hvis man aksepterer at avisene faktisk er i stand til å forklare folk hva partiet står for og hva politikken til FrP ville bety for dem, men det ser ut som om slike hensyn faller utenfor avisenes mandat eller evne. Dessuten er all media allerede vridd til å forsterke tendenser i samfunnet snarere enn å motvirke eller korrigere dem. Det har å gjøre med at de vil nå flest mulig og hvem som kjøper produktet deres er uviktig, bare det kjøpes (hvis man ser bort fra reklamens ønske om å nå spesielt kjøpesterke grupper). Et parti som RV slipper nesten aldri til i debattprogrammer på TV, men situasjonen i avisene er ikke stort bedre. Kanskje man aksepterer en kronikk fra en konstituert partileder i ny og ne, men når så man sist en artikkel der et utspill fra partiet ble behandlet like "seriøst" som om det skulle vært Stoltenbergs’ siste tilfeldige replikk til en opponent? La meg understreke at denne posten ikke er en valgkampanje for RV, men et uttrykk for at det neppe ville svekke bevisstheten om eller interessen for norsk politikk at den ble presentert ut fra et meningsmangfold snarere enn popularitet basert på uvitenhet grunnet manglende informasjon. (Og så vil jeg at alle stemmer RV for å gi stemme til et alternativ, om ikke annet!)

Konsekvensen av mistet pressestøtte vil kanskje være at de mestselgende avisene dreies i en enda mer sensasjonalistisk retning, men jeg tror det er grenser for hvor tabloide Dagbladet eller VG kan bli før folk heller kjøper Se Og Hør. Kanskje jeg tar feil. Uansett er jeg overbevist – eller håpefull er nok et bedre ord – om at den dagen avisene blir sett på som ren underholdning og ikke lenger har et skjær av den informative institusjonen de trykte mediene later som de er, vil folk innse at det finnes bedre måter å la seg underholde på enn ved å gå til innkjøp av Dagbladet.

Ut og skyte pressen: Norsk Mediakritikk Del 2

2008-10-09T03:06:00.013+02:00

Man sier at amerikanske aviser hver dag mottar tusenvis av saker fra hele verden og at kunsten å drive en avis består i å ha folk som er i stand til å finne de 20 eller 25 sakene som lar seg presentere ut fra en kontekst. For å snu på en uttværet sannhet er det ikke tilstrekkelig å rapportere at en mann har bitt en hund om man ikke er i stand til å forklare leseren hvorfor han gjorde det; altså å sette hendelsen inn i en slags sammenheng (var hunden mat eller fiende, hvem var mannen, hvorfor var hunden der og hva gjorde den for å irritere mannen?). De siste årenes nedskjæringer har derimot gjort dette til en nær umulig oppgave for de gjenværende i redaksjonene, da de gjenværende er dem med de billigste kontraktene og den korteste erfaringen. Selv en storavis som New York Times sparket 100 medarbeidere bare i juni i år. Redaktører og styreledere hevder at dette gjør avisene mer effektive, at man kutter overflødige jobber og sammenligner det med toppidrettsmenn på slankekur for å være best forberedt til de store konkurransene. Bortsett fra at dette er sedvanlig tåpelig amerikansk retorikk, er det også storkapitalen som snakker og det den sier er at alt som ikke gir store nok overskudd for aksjonærene mangler livets rett. (Før jeg forklarer dette nærmere, må jeg få skyte inn her at siden dette er et skarve bloginnlegg og således ikke kan påberope seg seriøsiteten til den offisielle pressen (latter) – og jeg regner med at folk mer eller mindre stoler på meg siden de faktisk leser dette – fører jeg ikke opp alle kildene som jeg kunne vist til i disse innleggene, da det ville gjort lesingen enda tyngre (og det kan vi jo ikke risikere). Alle meninger og logiske/ulogiske koblinger er mine, alle tall og udiskutable faktaopplysninger er nødvendigvis funnet andre steder)

Amerikansk avispresse har aldri, eller rettere sagt ikke siden 2. verdenskrig, vært velsignet med de lesertallene som skandinavisk og japansk presse har kunnet nyte godt av. I 1950 leste ca. 50% av alle voksne amerikanere avisen og det tallet har forandret seg lite. (Jeg kan her skyte inn at dette på alle måter burde gi norsk presse en stor fordel, særlig med tanke på offentlige tilskudd ved pressestøtten (direkte støtte) og momsfradraget (indirekte støtte)). Men siden amerikansk presse ikke har hatt de samme gode vilkårene som den norske, har inntekter fra reklame og annonser vært tilsvarende viktigere for å opprettholde avishusene. Nedgangen i inntekter fra disse begynte tidlig på 1990-tallet og omtrent på samme tid ble mange av de ”klassiske” avishusene hus bare i navn, ettersom de ble kjøpt opp av dem som hadde penger til å kjøpe dem opp, eller fusjonerte med andre avishus som allerede var kjøpt opp, og således måtte forholde seg til krav fra aksjonærer som ikke brydde seg overmåte hvordan de tjente pengene sine, bare at de tjente dem.

Det var mange på den tid(1990-91) som hevdet at nedgangen i inntekter var et syklisk snarere enn et strukturelt problem; det vil si at det var markedssvingninger som gjorde at selv med samme lesertall som før var verdien av avishusene halvert på bare få år. Uansett grunner fikk eierne kalde føtter og mediekonglomerater eller større selskap som hadde kun perifere interesser innen media fikk kjøpe seg billig opp i bransjen. Det er således ikke unaturlig å spørre seg om årsaken til det videre forfallet både i inntekter og innhold hadde like mye med at bransjen ble underlagt inntjeningskrav den aldri før hadde hatt verken forutsetninger for eller krav om.

Det første som skjer når et avishus blir kjøpt opp av finansstørrelser som ikke har avisdrift som sin hovedinteresse, er at bedriften blir forsøkt ”effektivisert, dvs. at nedskjæringene kommer fort og hyppig (do more with less!). Deretter vil de nye eierne maksimere utbyttet ved å bestemme hvilke gjenværende deler av avisen som koster mest å holde i drift og hvilke deler av disse som kan omsettes for et umiddelbart overskudd og gjeninntjening av investeringen. Således ryker utenlandskontor (hvis lokaler kan selges for gode penger) og undersøkende journalistikk (som er kostbart, ettersom det kan ta måneder før fastlønte journalister er klare til å levere saken de er satt til å arbeide med). Det neste som inntreffer er, som jeg nevnte tidligere, å kutte de fast ansatte som tjener penger fordi de sitter på kunnskap, ikke fordi de leverer flere saker enn en nyansatt. Kvaliteten på sakene som faktisk blir levert er likegyldig. Med et dårligere produkt er det ikke sannsynlig at flere lesere vil komme og altså heller ikke nye annonsører. Dermed blir det umulig å reversere fallet i inntekter som gjorde oppkjøpet – eller fusjonen – mulig og en kan begynne å snakke om krise eller avisdød. Dette har preget amerikansk avisverden de siste nesten tjue årene, og som vanlig kommer vi etter i Norge. Det rare med oss er imidlertid at vi aldri har spurt oss om nedgangen i (økning av) inntekter skyldes sykliske (markedssvingninger) eller strukturelle (f.eks. overgang til ny teknologi) hensyn.

Et googlesøk på ”avisdød” gir over 4000 treff, og selv om, som vanlig, en god del av disse er overlappende, har det ikke manglet på dystre spådommer angående papiravisens fremtid siden 1999 da nettavisene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i det norske markedet. Min vane tro søkte jeg etter noen statistikk-rapporter for å finne ut hvordan utviklingen virkelig har vært de senere år. En ting som slo meg var at prosenten for samlede avislesere stort sett har vært uendret (nett+papir), siden 1997. (Tidlig 90-tall hadde for øvrig en særegen/særnorsk høy leserprosent). Det har de siste årene vært en del som har gått fra å lese både papir- og nettutgaver til å forkaste det første alternativet, men det er ikke så mange en skulle tro. Jeg tror at det er en stor sjanse for at oppvoksende generasjoner som ikke har noen innarbeidet papirvane i kommende år vil tydeliggjøre denne tendensen, men verken papiravisen eller nettutgaven står p.t. dårlig stilt i Norge i forhold til de fleste andre land.

Man har mistet 10% lesere av papirutgaven siden 1997, men verre er det kanskje at tiden som blir brukt med avisen er redusert med 20%. Det vil si at selv de som fortsetter å lese papirutgaven finner færre ting av interesse, og det på tross av nesten samtlige avisers oppblåste bilag av alle varianter. Problemet er således – i hvert fall delvis – på innholdssiden. Avisene greier for så vidt å ”lure” folk til å kjøpe produktet, men leserne føler de får mindre igjen for det enn tidligere. (Angående årsaker til dette vil jeg foreløpig be leseren huske på hva som ble nevnt om situasjonen i USA. Jeg vil utdype emnet i kommende poster).

Det vil kanskje være overraskende for noen at nettaviser blir foretrukket av dem med høyere utdanning, mens eldre og lavt utdannede leser papirutgaven omtrent like ofte som de alltid har gjort. Nok en gang får jeg kommentere det opplagte ved at det er rekrutteringen av nye papirlesere som vil være den største utfordringen om man ønsker å beholde formatet. Jeg er ikke overbevist om at det er mulig, men vi kan, tross alt, når vi skriver 2008, se at undergangsbeskrivelsene fra 90-tallet var overdrevne, i hvert fall angående hvor fort papiravisene ville gå under.

Jeg tror de kommende årene vil være kritiske, og jeg er ikke sikker på at nettavisene er tilstrekkelig ”modne” til å ta over den kritiske delen av journalistikken som en gang var et kriterium for kvalitet. Kritikk innebærer også refleksjon og det er en mangelvare i nettjournalistikken per i dag. Jeg har i det siste halvåret tvunget meg selv til daglig å lese DB.no, og det har ikke bare vært behagelig lesning. Tabloidiseringen er enda mer påfallende i nettutgaven, og krav til dokumentasjon, objektivitet eller etterrettelighet synes å være direkte fraværende. (Jeg trenger ikke anstrenge meg mer enn å peke på et oppslag fra i dag, der DB.no hevder McCain nektet å håndhilse på Obama etter den andre presidendebatten. Det som virkelig skjedde var at McCain pirket Obama på skulderen for å presentere sin kone, og det var følgelig kona som tok Obamas hånd. McCain hadde allerede håndhilst to ganger på Obama: før og etter debatten. Jeg føler meg tåpelig bare ved å rekonstruere dette banale hendelsesforløpet, men hvordan kan Dagbladets "journalist" føle seg, som faktisk med vilje lyger for å lage en sak han ikke har dekning for, alt for å få registrert klikk på saken sin?) Dertil er den eneste språkvasken utført av Microsoft Word (og knapt nok det), og det er dessverre ikke alltid nok til å få et leseverdig produkt.

Hadde disse problemene vært begrenset til nettutgavene av avisene ville jeg sett direkte lyst på papiravisens fremtid. Morgenbladet har for eksempel jevnt og ganske trutt økt opplagstallene med 2-3000 hvert år siden 2003, noe som skulle tyde på at det finnes et visst marked for kvalitet og diskuterende stoff. (Jeg vet det er urettferdig å sette en ukeavis opp mot de rene nyhetsavisene, men strengt tatt har jeg vanskelig for å erindre når jeg sist leste en nyhet i dagsavisene, og det er ikke grunnet mangel på forsøk). Men dagsavisene har slik jeg ser det like mange problemer som nettavisene når det gjelder dalende kvalitet i forhold til et journalistisk ideal som på mange måter startet med amerikansk avispresse på begynnelsen av 1900-tallet. Grunnen til at idealet startet der har å gjøre med trekk ved det amerikanske samfunn, der fagforeninger, organisert kritikk mot systemet/storkapitalen, streik, osv. har blitt stemplet som ”kommunisme” (før kommunismen hadde de bare andre navn på det; se Richard Slotkins strålende trilogi om USA og mytologiseringen av nasjonen: Regeneration Through Violence, The Fatal Environment og Gunfighter Nation). Således falt den grunnlovsbeskyttede ytringsretten for det meste til avisene, som dekket et behov ved å makte å kombinere godt stoff med tidvis kritikk av det bestående, eller i det minste ved anledning å ta ”den lille manns” side mot mektigere krefter, om de mektige kreftene ikke var nære venner med redaktøren.. Det betyr ikke at de amerikanske mediene ikke også den gang ble benyttet i propagandaøyemed eller som talerør for mektige eiere (jfr. William Randolph Hearst). Men en av svakhetene (eller styrken vil noen si) ved kapitalismen er at så lenge kritikken mot kapitalismen selv fører til økt opplag og penger i kassen for aksjonærene/eierne, skal det en del til for at den blir aktivt regulert av eierne. Problemet oppstår når den økonomiske veksten ikke fortsetter.

I USA hadde selv ganske reaksjonære amerikanske journalister evnen til å ordlegge seg på en måte man vanskelig kan finne innen norsk journalistikk. En av gudfedrene for den moderne journalistikken, H.L. Mencken hadde denne treffende definisjonen av demokrati: ”the worship of Jackals by Jackasses.” Dette er plumpt og folkelig og elegant på samme tid; ingen dårlig kombinasjon… Hvor mange ganger har man kunnet lese noe i nærheten av norske journalister? (Arne Hestenes kommer liksom ikke opp i dette selskapet, og personlig mener jeg uansett at mye av hans rykte er Oslopropaganda). Selvsagt er det ikke rettferdig å sammenligne talent. Det er nok å se på amerikanske forfattere holdt opp mot norske. Dertil kan jeg nevnte at i et land der man kan oppleve å få tilsendt en ny artikkel av en Mark Twain eller senere en Ernest Hemingway, har man et overflødighetshorn av skriveføre bidragsytere som mindre land vanskelig kan konkurrere med. Men journalistikk har også en håndverksmessig side og der burde det ikke være grunner for at norske aviser produserer dårligere medarbeidere.

Allikevel er det vanskelig å konkludere annerledes enn at selv inntil nylig hadde de beste amerikanske avisene trekk ved seg som gjorde dem adskillig mer leseverdige enn de aller fleste norske aviser, for ikke å si samtlige. Jeg tror det også har å gjøre med en tradisjon der språket ikke har blitt sett på som en uvesentlig del av nyhetsformidlingen. I tillegg til ganske strenge krav til språkvask, har amerikanerne hatt et bevisst forhold til at det ikke er likegyldig for framstillingen hvilke adjektiver man velger å bruke, om noen. Når man i dag leser norske aviser kan man i det minste bli forledet til å tro at dette ikke er noen viktig del av pensum på journalisthøyskolen. Man kan også legge til at faren for korrupsjon og utidige vennskapsforbindelser har vært mer opplagt i USA og at norske media dermed ikke har vært tilstrekkelig forberedt på hvor lett det er å ”havne i lomma”, som 70-tallets radikale ville kalt det, på særinteresser som ikke nødvendigvis har sannhet som sin rettesnor eller bare hederlige hensikter når de ringer for å rapportere om et saksemne de synes godt kan bli gjenstand for den neste ukens kampanjejournalistikk.

Den over kort skisserte amerikanske nøyaktighetskulturen er dessverre en tradisjon som er i ferd med å forsvinne i amerikansk nyhetsformidling. TV har vært totalt uetterrettelig i mange år allerede, men de nevnte stadige oppkjøpene og nedskjæringene i avisbransjen har etterlatt seg et deprimerende utvannet felt også der. Når rammebetingelsene for avisene så til de grader er blitt endret er det kanskje ikke rart at George W. fikk sitte i to perioder. Jeg kan foreløpig konkludere med at ettersom det i amerikansk (og norsk for den del) kapitalisme ikke er tilstrekkelig at noe går med overskudd hvis det ikke går med et stadig større overskudd for hvert år, har man fratatt bransjen mulighetene til å utøve faget sitt uavhengig og med kunnskap. Det nærmer seg det norske nivået, som jeg er redd for til en viss grad blir en elendighetsbeskrivelse når jeg skal omtale det i mitt neste innlegg.

Ut og skyte pressen: Norsk mediakritikk del 1

2008-10-08T03:30:00.005+02:00

Noe av det mer ubehagelige man opplever etter å ha vært på reise er å komme hjem igjen til Norge og dufte inn lukten av lunkne pølser som ligger lavt og evig over samtlige norske flyplasser av en viss størrelse. Opplevelsen tar seg ikke opp i kvalitet av at akkompagnementet til den lite hyggelige behandlingen av luktesansen er synet av norske avisforsider som møter den reisende allerede før de første taxfree-skiltene begynner å trygle om oppmerksomhet. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at det er noe fundamentalt galt med norsk presse, men bortsett fra en og annen artikkel som refererer til underlige utenlandske forskere som er frekke nok til å hevde at norske medier ikke bryr seg om utlandet, er det ikke nevneverdig mange kritiske eller selvkritiske artikler i omløp i den norske avisverdenen.

Det kan til tider virke som om dagens aviser, mer eller mindre paniske etter å finne noe som noen vil lese – og dermed et sted i avisen noen vil plassere en reklame ved – kan skrive om hva som helst som skulle slå den enkelte journalist til enhver tid. Dagbladet er tilsynelatende ikke i stand til å skille mellom uviktigheten av Pamela Andersons tilstedeværelse i Hugh Hefners 82-årsfeiring eller hva som helst annet. BT kan tro at ens egen sportskommentators syn på hvorvidt Mons Ivar Mjelde bør få sparken umiddelbart eller noe senere er viktig nok til å dekke en hel førsteside (uavhengig av selv de mest rudimentære kriterier for journalistikk). Det eneste norske aviser er tilbakeholdne med å dekke er saker som angår dem selv, med mindre de kan bruke de i propagandaøyemed (for seg selv, egne aksjonærer eller interesser) eller de er pålagt det av PFU. Jeg tror ikke jeg tar feil om jeg anslår norsk presse av i dag til å være dårligere stilt enn noen gang. Da sikter jeg til både markedsposisjon og innholdsproduksjon.

Avisene har en uvurderlig mulighet i Norge til å være meningsdannere og folkeopplysere, men enten blir disse funksjonene sett på som bakstreverske eller anakronistiske i dagens samfunn, eller så er det krefter i medieverdenen som ikke ønsker at folket skal opplyses og enhver mening skal være avhengig av en tilfeldig lobbyists bekjenskapskrets. Hvordan skal man ellers forklare at avisene daglig i det store og hele er fylt av uvesentligheter og amatøreri uten amatørens sjarm? Det er ikke særnorsk at mediene virker fordummende, men måten dette skjer på, uten kritiske røster verken fra opplyst offentlighet eller forskere som burde vite bedre – eller fra journalister selv, som er lei av å se faget sitt gå i hundene – ville ikke skjedd i land man visstnok liker å sammenligne seg med.

Men selv om den norske væremåte – hvis det er hva vi snakker om her – muligens har sørget for at vi har særegne norske problemer med hvordan den fjerde statsmakt velger å skjøtte et verv den står farlig nær å la seg frasi, kan ikke situasjonen sees helt isolert fra omverdenen. Dette kommer til å være utgangspunktet mitt i en serie innlegg de kommende ukene, så det er bare å glede seg...

Karaktergivning på IMDB

2008-10-01T04:35:00.005+02:00

Det er selvsagt mange her i landet som til tider kan føle seg usikre på om man skal orke å få med seg filmen TV2Zebra eller lignende sender klokken to om natten. Som en liten hjelp kan man nå finne ut om det er verdt bryet ved å sjekke min karaktergivning av filmen på IMDB. Gå til denne adressen og søk på originaltittel eller karakter. Det er helt gratis. Takk meg ved anledning. Det er jo av og til man ønsker intenst å se en skikkelig dårlig film, og i så tilfelle kan man jo bare søke på filmene som har fått karakteren 1 eller 2. Det er ikke alltid lett å gi karakterer til alle typer filmer, men de fleste genrer skulle være dekket her. Jeg tror det foreløpig er rundt 1600 filmer på listen, men den blir stadig oppdatert... Men hva gir man en film som "Killer Klowns From Outer Space", som handler om akkurat det tittelen forespeiler? Objektivt sett burde filmen fått en 2er, men siden man ikke kan unngå å ha sympati for en film som handler om slikt, er karakteren noe høyere.

Reisebrev

2008-09-03T16:16:00.009+02:00

I går gikk brønnen tørr. En følelse av å være havnet i Texas eller midtvesten rundt 1870; "Pa, Pa, the well's gone up and dried on us!" Vel, egentlig er det ikke en brønn, men en cisterne. Den rommer 20000 liter vann, sier de. Ingen kan huske sist den tørket helt ut. De ser på meg. Jeg tenker at det umulig kan være min feil. Håper jeg.

Det er selvsagt meget varmt. Her fra balkongen ser jeg over brunsvidde hustak og brune marker. En og annen parabolantenne brukes til klesstativ. Steinhellene på taket foran meg, over den neglisjerte åpne plassen man en gang kunne kalt en hage, ser ut som noe en tidligere sivilisasjon har etterlatt seg. De sier at de to søstrene som har bodd der over seksti år er gale. Av og til hører jeg dem rope irritert etter en av de mange hundene som løper fritt blant de råtnede appelsinene og sitronene som har falt ned fra trær ingen gidder å bry seg om. Fra altanen deres henger rustne arbeidsredskaper; hammere, økser, høygafler, noe som ser ut som en revesaks. De knirker og skraper og klinker mot hverandre i den varme brisen som av og til faller inn over oss. Det er mulig lyden kan kalles søvnig.

I kveld skal vi på restaurant. Jeg får stadig høre hvor viktig det er at jeg spiser godt. Jeg tror neppe noen klandrer meg for tørken. I landbyen bor en albino som ingen har sett. Han er blitt holdt sperret inne hele livet av foreldrene. En gang var det noen som så ham bak mørke vinduer i en bil.

I går så jeg Tio Gines - onkel Gines. Han står opp klokken fire om morgenen og legger seg klokken 8 på kvelden og er således i utakt med resten av landsbyen. Det er Gines som tar seg av familiens del av "las Matanzas": Hvert år samler man på gårdsplassen en viss mengde griser, kutter over halsen, snitter opp buken og tømmer dem for innvoller. Det lukter visstnok meget ille. Alt kjøttet blir brukt i de lokale pølsene: sobresadas. Det er nok å gjøre for hele familien. Kvinnene tar seg av innvollene, mens mennene kutter kjøttet i håndterbare biter som kan mates inn i en presse som finhakker kjøttet og trer det inn i de nå vaskede tarmene. Hver pølse veier mellom ett og fem kilo. Da jeg forleden dag ytret ønske om å bivåne denne årlige slakten, smilte de lurt og sa at det var slett ikke umulig.

Hver kveld kommer gresshoppene, trukket av leselyset mitt; store og svarte og når jeg endelig får knust dem kommer en anseelig mengde gul væske ut av de sprukne ryggplatene. Det er uvanlig mange av dem i år.

De har begynt å fylle cisternen nå. Faren i huset har koblet seg til "vannet fra gaten", hva nå det måtte bety, og lagt en slange ned i et hull her på balkongen. Det høres ut som vannet faller langt og dypt. Klukk-klukk og dryppene får gjenlyd fra veggene og det store tomrommet der nede. Vannet renner sakte. I hele natt hørte jeg dryppene og tenkte på ubåtfilmer, hvert drypp en sonar, en bølge av lyd sendt ut på jakt etter noe håndfast, noe som kan slenge lyden tilbake.

Det er ingen her som vet hva som kan eksistere nede i cisternen. Sannsynligvis er det fullt av insekter, kanskje mus, druknede dyr og dyr som ikke har druknet. Jeg tar meg selv i å lure på hva som skjer når vannet stiger, stiger helt opp til hullet der vannslangen går ned. Vil det komme noe opp med vannet, noe annet? Neppe. Av og til hører jeg en dypere lyd der nede fra, en rumling, som om noe er sultent, og jeg tenker på hvor langt ned i jorden cisternen går, hvor langt den rekker. Ingen kan huske den har gått tørr før. Jorden rundt er også tørr og sanden samler seg i skyer og når det en sjelden gang regner noen minutter strekker sanden seg mot himmelen og hvem kan si hva som er himmelen og hva som er jorden?

I morgen kommer Tio Gines for å vise meg knivene han bruker under las Matanzas. Han skal komme med dem skarpslipte, sa han. Ellers skjer det ikke stort her. Det er meget varmt.

Sanger fra de senere dager

2008-08-19T01:11:00.004+02:00

Etter utallige stående ovasjoner for den forrige musikkposten min, føler jeg selvsagt presset for å følge opp suksessen. Jeg regner med at jeg denne gangen har et større budsjett til rådighet, slik at jeg kan pøse på med spesialeffekter og se bort fra historien. La oss derfor glemme alle tanker om en forstandig innledning og gå rett på sak:

1 - Bonnie Prince Billy, eller Will Oldham, som han egentlig heter, begynte karrieren som skuespiller i John Sayles fantastiske Matewan fra 1987. Se den alle som kan!! Men det er jo som gudfar for den alternative countrybølgen vi kjenner ham best. Han deltar på et uendelig antall plater med andre artister, noe som fikk den unge visesangeren Jeffrey Lewis til å skrive en sang om mannen. Den er ganske festlig.Williamsburg Will Oldham Horror, heter den. Men la oss gå direkte til kilden med en del udiskutable mesterverk:

For å introduseres litt rolig begynner vi med en strålende coverversjon av Bill Withers The Same Love Made Me Laugh. Det er ikke lett å finne gode liveopptak, men denne - riktignok avkuttede - versjonen av I See A Darkness er ikke så ille. Det fine med å være superstjerne som Will er jo at man kan lage riktig så påkostede musikkvideoer, som denne for Horses, eller Workhorse, regissert av independent/kult-regissøren Harmony Korrine. Av en eller annen grunn gjør denne videoen meg utilpass. Nok en strålende sang er I gave (And you have vanished into the air, the air in which I must live). Men alt er ikke bare country; hva med en versjon av Mariah Carey's Can't Take That Away From Me? Denne kortfilmen/videoen virker sterkt inspirert av Peter Weir's Picnic At Hanging Rock (som absolutt er anbefalt for de tålmodige i salen!)Ett sted må man avslutte, så hvorfor ikke med denne liveversjonen av Strange Form of Life, som viser mannen fra en noe mer rølpete side...

2. Vi kan følge opp med å gi oss hen til eksotismen. Nærmere bestemt legenden Chavela Vargas og hennes versjon av den klassiske historien om La Llorona. Filmformatet er feil, men sangen er spektakulært godt fremført. Spill høyt og vent til slutten. Dette er sterkt. En noe yngre spansksyngende pike er Llhasa De Sela, kjent bl.a. fra samarbeid med Tindersticks og fra soundtracket til John Sayle's Casa de los Babys, her med De Cara a la Pared, som minner meg litt om Yumeji's Theme fra en av verdens beste filmer, In The Mood For Love. Vi tåler å høre Llhasa også på engelsk i Anywhere on this road.
Til slutt, hvis noen vil lære hvordan spille spansk gitar, kan man f.eks ta en titt på Paco de Lucias Entre dos Aguas.

3. Men vi må jo ha flere skjeggede menn, f.eks. Iron & Wine, her med Calexico og He Lays In The Reins. Og når vi først er inne på Calexico: Ballad of Cable Hogue (video), The Ride(PartII)(Live) og Black Heart(Live).

4. Vic Chesnutt er dessverre bundet til rullestolen og multihandikappet, men han lager bedre sanger enn de fleste. Fodder On Her Wings er et opptak fra Paris. Han kan være politisk også, f.eks. i Cobbham Blues. Inkluderer et klipp med litt uren lyd, som passende heter Distortion, for å minne om at dette kan være riktig så bra live, bare man unngår å irritere Chesnutt ved å bestige scenen..

5. Handsome Family. Hva ville enhver bestof-liste vært uten dem? En av ikke mange videoer de har gjort er den tidlige sangen Amelia Earheart. My Beatiful Bride er en annen. Det er ikke lett å finne liveopptak av noenlunde kvalitet, så man får avslutte med nok en video, Hunter Green.

6. Dolly Parton. En virkelig entertainer og - for noen år siden, i hvert fall - fantastisk låtskriver. Jolene må alltid med, og her med en festlig introduksjon (som gjør det verdt å overse den ikke optimale lydkvaliteten). Coat of Many Colors er strålende. En tidlig versjon av den hyppig hørte I Will Always Love You er heller ikke å forakte. For en elegant overgang til neste artist, kommer en kvalitetssang fremført av Emmylou Harris, som har spilt sanger av både Dolly og neste artist på listen; Pancho and Lefty.

7. Townes van Zandt. Hva skal man si? Tror musikken hans sier nok. Dessverre er det ikke så mange liveopptak av god kvalitet. Her er et litt ensomt opptak av Tecumseh Valley, en sang så god at den kan høres igjen, denne gangen med Nanci Griffith, som senere selv spilte den inn. For å ha nok en snedig overgang til neste artist, gjør jeg noe så sjeldent som å vise et utdrag fra en dokumentar om sangskrivere fra Texas. En eksellent versjon av Waiting Around to Die som må sees blir fulgt av et par Guy Clark-sanger.

8. Guy Clark. Han er selv ikke så kjent, men et utall adskillig "større" artister har spilt inn sangene hans. Desperados Waiting For a Train er et eksempel. L.A. Freeway er fra den legendariske førsteplaten hans Old no.1. Hollywood er blant det siste han har gjort.

9. Gillian Welch. Dette er country som den skal være. Time (The Revelator) fra platen ved samme navn er en strålende oppvisning i samspillet mellom ekteparet Welch og David Rawlings. Man kan få gåsehud av mindre (sangen kommer etter intervjuet, ca etter 1 minutt). Sing that Rock'n Roll er vel ikke akkurat rock'n roll for alle. Så litt skikkelig bluegrass med Caleb Meyer.

10. Sixteen Horsepower. Vokalisten David Eugene Edwards spiller nå under navnet Woven Hand, men Alone and Forsaken er en cover av Hank Williams med gamlegruppen. Black Soul Choir i en banjoversjon som Kari Svendsen kunne drept for - og hvem vet hvilke skjeletter hun har i skapet? - er helt strålende. For dem som er kjent med Nina Simones versjon, vil kanskje denne versjonen av Sinnerman virke voldsom, men jeg tror Nina selv kunne likt den.

Men nå får vi forlate rotmusikken for denne gang og prøve å late som vi er litt tøffere. (selv om ingenting er tøffere enn country):
11. Arcade Fire: Rebellion, hos vår gamle venn David Letterman. Keep the Car Running, hos idioten Jonathan Ross. En ... interessant utgave av Guns of Brixton som Joe Strummer kanskje eller kanskje ikke ville likt. Wake Up kan de interesserte også finne i en versjon sammen med David Bowie, men siden jeg nekter å linke til noe som har med Fashion Week å gjøre, får man nøye seg med gruppens egen fremføring. Neighbourhood#2 (Laika) må vel med, siden det ble en slags hit. Her hører man vel ekstra tydelig påvirkningen fra Talking Heads. Black Mirror og My Body is a Cage er begge fra samme show.

12. Modest Mouse: Siden det alltid er kjekt å høre riffene til Johnny Marr: Dashboard. (Hvordan enkelte grupper klarer seg med kun ett trommesett er en gåte for meg...)The World at Large.

13. Moromannen Mark Lanegan skuffer sjelden. Wedding Dress er ganske tøff. Hit the City er fra samme show.

La oss heller ikke glemme popens croonere.
14. Divine Comedy: Neil Hannon trives mellom listepop og barokken; Something for the Weekend var et slags gjennombrudd. A Lady of a Certain Age er en sang man ikke blir lei av å høre på, som om Henry James og F.Scott Fitzgerald fant ut at de skulle lage popsanger... Lyden er av naturlige grunner ikke optimal, så besøk denne adressen, for å spille den slik den bør høres. Our Mutual Friend er nok et stykke barokkpop. Legg merke til teksten! (Det bør man forsåvidt på alle disse sangene).
Hannon spiller også på den siste platen til Pugwash, som stjeler hemningløst fra all stor pop: On With the Show og XTC-kopien At the Sea er eksempler.

15.Men hvor ville Divine Comedy - eller verden - vært uten Scott Walker? Jeg var ikke i stand til å finne liveopptak av Montague Terrace (in Blue) eller Raining Today, men sangene er gode nok.

16.Og da kan vi jo avslutte for denne gang med Tindersticks, siden det ikke er langt unna de foregående. Da passer det kanskje å begynne med en cover av Townes van Zandts 16 Summers 15 Falls. Av en eller annen grunn solgte ikke soloplatene til Stuart Staples like godt som dem med Tindersticksnavnet. That Leaving Feeling høres i hvert fall ikke veldig forskjellig ut fra noe bandet har gjort. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak med god lyd. A Night In er blant de bedre, men uheldigvis er ikke begynnelsen med. Det er dog en meget bra sang. Og da kan man jo like godt ta med Another Night In.

Takk for nå!

Inland Empire

2008-07-31T05:45:00.005+02:00

Jeg vet jeg er lovlig sent ute, men i dag bestemte jeg meg for endelig å se Inland Empire av David Lynch. Filmen er lang, så min stakkars kone, som ikke er vant til å sitte oppe så lenge som meg, ble trett etter filmens slutt for en halvtime siden. Vi fikk dermed ikke tid til å snakke om filmen, men hun truet med at jeg i morgen måtte komme med mine synspunkter angående hva den handlet om. Siden jeg prøver å unngå å ha samtaler jeg ikke er sikker på å kontrollere, får jeg forsøke å komme situasjonen i forkjøpet ved å presentere noen synspunkter her og se om jeg greier å samle tankene. – Hvorfor skal dette gjøres i all offentlighet, Karlsen? – Nei, si det.

(La meg i parentes si at om en ikke har sett filmen, kan en slite med å få noe særlig ut av alt dette). Det første som slo meg var at vi er i kjent David Lynch-territorium visuelt sett, selv om han har valgt å filme Inland Empire digitalt med håndholdt kamera. Jeg mener å minnes at mange av kritikkene da filmen kom ut gikk på at dette så mer skittent og amatørmessig enn vanlig ut fra Lynch' vanligvis sikre visuelle hånd, for å bruke en metafor som overhodet ikke henger sammen. Forskjellen var ikke så stor som jeg hadde trodd. De røde sceneteppene blafrer lett og ledig og hadde jeg sett filmen flere ganger kunne jeg sikkert ramset opp rimelig mange andre visuelle temaer han har brukt i flere av sine filmer.

Dertil føler jeg at dette nesten kan fungere som en ”companion piece” til Mulholland Drive, ettersom tema og ”setting” overlapper – med den filmen. Jeg vet ikke om det er så mange som har påpekt at Lynch har blitt mer og mer kvinnefokusert både i tema og plot i filmene sine. Der kvinner tidligere hadde en slags femme fatale-rolle, som i Blue Velvet eller Lost Highway – og delvis i Twin Peaks, har de nå nærmest eierskap over de to siste filmene han har laget. Mulholland Drive er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner, i hvert fall i historiens hovednarrativ, og Inland Empire er en slags kjærlighetshistorie til Kvinnen. Mennene i begge filmene har mest som funksjon å true det kvinnelige fellesskapet, å være det marerittaktige elementet som de ”fatale” kvinnene ofte utgjorde i tidligere tider.

Begge filmene handler om identitet og stiller spørsmål om det er mulig å holde fast ved én identitet eller om vi blir født på ny hver dag, hvert sekund. De er begge lagt til Hollywood/Los Angeles og er knyttet til filminnspillinger. Filminnspillingene viser seg i begge tilfeller å være nesten marerittaktige, der skjulte (mannlige) krefter har bestemt at det skal lages film, men av hvilke grunner får vi ikke vite. Begge filmene er trekantdramaer og de handler begge om sjalusi og konsekvensene av sjalusien.

Det får være nok om likhetene mellom filmene. Mulholland Drive ble riktig så populær – i det minste blant dem som er tilhengere av Lynch’s måte å lage film på. Den var utsøkt filmet og hadde sterke rolleprestasjoner, og handlingen var, om ikke rettlinjet, så i hvert fall lagt fram på en måte som gjorde det mulig å tolke hva som ”egentlig” skjedde i filmen uten å måtte nærlese hver enkelt scene. Samtidig hadde den nok absurde og drømmeaktige scener til at den aldri henfalt til det rene melodramet den kunne ha vært. Jeg har en teori om at melodramaet er Lynch foretrukne form, men at han er for kreativ (som er et annet ord for gal) til å presentere det på en måte som alle umiddelbart kan forstå – Salvador Dali møter Douglas Sirk kunne man altfor lettvint si… Men den teorien er uansett feil, siden Lynch tidligere har vist at han absolutt kjenner reglene for et ”normalt narrativ”, som i Elefantmannen eller The Straight Story.

Inland Empire, derimot, fikk langt fra unisone gode kritikker. Jeg har ikke tall på hvor mange kritikker jeg leste der kritikeren hadde elsket Mulholland Drive, men var meget skuffet over Lynch’s ”digitale eksperiment”. Stygt filmet og med en handling som ikke var noen handling; dette var verken underholdning eller kunst, mente mange. Det var selvsagt dem som skrøt av filmen og noen mente endog at den var et mesterverk. Siden jeg faktisk har satt meg ned for å skrive denne posten, tror jeg at jeg må si meg tilhørende i sistnevnte leir.

Jeg sa at filmen handler om identitet og problemene ved å holde fast ved personligheten sin. Helt i begynnelsen av filmen havner vi på filmsettet til en sitcom der tre kaniner i menneskeform – eller omvendt – holder hus. Det er en idealisert amerikansk husholdning, der mor konstant står og stryker skjorter og rommet er formet som en typisk TV-stue fra 1950-tallet. Rommet presenterer et ideal som ikke lenger er mulig. Alt kaninene sier blir av et usynlig studiopublikum ledd av. Det hjelper heller ikke at det har sneket seg inn noe truende blant kaninene. ”I’ve got a secret”, sier den mannlige kaninen en stund etter at den unge kvinnelige kaninen (hans kone) sier ”I’m going to find out one day”.

Av størrelse og hodeform antar jeg at det er Palooka-kaniner, av samme type som James Stewart hadde som sin usynlige venn i klassikeren Harvey fra 1950. James Stewarts karakter blir sett på som gal siden han nekter å konformere til forventningene fra sine omgivelser i den lille småbyen han bebor. Jeg er nesten sikker på at Lynchs kaniner refererer til Harvey. Det er bare James Stewart som kan se den menneskestore kaninvennen sin og filmen sier klart at han er den eneste fornuftige mens resten av verden er gal. Også i Inland Empire blir spørsmålet om å se viktig. ”I can’t see her”, sier filmens menn stadig, ”but I can hear her”. Kvinnene i filmen blir således (en noe søkt tolkning her) forbundet med kaninen; den usynlige vennen og alt den kan representere. De kan ikke bli sett fordi de ikke er virkelige selvstendige personer for mennene, men noe de eier eller vil eie:

Senere i filmen sier ektemannen til Laura Derns karakter(er) til en han mistenker beiler til konen at ”My wife is not a free agent. I don’t allow her that. The bonds of marriage are real bonds. The vows we take, we honour. And enforce them, for ourselves, by ourselves, or – if necessary – they are enforced for us. Either way she is bound. You understand that?”

Denne utvekslingen er sentral for å forstå hva som senere skjer. Særlig det siste truende punktet, ”they are enforced for us”; som om der ingen av dem har vilje eller evne, vil verden selv virke straffende på dem med krefter som kanskje ikke har med logikk å gjøre. Denne straffen går ut over alle kvinnene i filmen.

Ektemannen fortsetter: ”There are consequences to one’s actions, and there would – for certain – be consequences to wrong actions. Dark, they would be, and inescapable. Why instigate a need to suffer?” Resten av filmen handler om disse konsekvensene og om lidelsen som må komme for at frelse skal være mulig.

Det er ikke nødvendigvis mennene selv som påfører kvinnene filmens lidelse, men noe som er regissert av krefter som både er synlige for oss (gjennom "filmen i filmen"s regissør, spilt av Jeremy Irons) og gjennom noe annet, noe som finnes, blir vi fortalt av en polakk – ikke spør – i Inland Empire, som er et rike vi aldri blir forklart hva er, men som vi må anta handler om noe inni oss, samvittigheten kanskje, eller en moralsk arv; et behov for å straffe oss selv? Jeg tror forøvrig ikke det er tilfeldig at Irons spiller rollen som en av dem som har makt til å manipulere andres roller, til å få karakterenes identiteter til å endres. Han spilte tross alt i The French Lieutenant’s Woman, som handler nettopp om skillet mellom skuespilleren og privatpersonens identitet, mellom hvor den ene stopper og den andre begynner. Rollen hans her er som et ekko fra den filmen.

Halvveis ut i Inland Empire begynner en av Laura Derns karakterer å bekjenne seg til en navnløs ”etterforsker”. ”There was this man I once knew. His name was… It doesn’t matter what his name was.” Mennene i filmen glir over i hverandre, handlingene til en er speilbilder til en annens handlinger og hvem de er eller hevder å være er ikke så viktig som det de gjør. Det er handlingene som har konsekvenser, ikke navnene. Det er verdt å merke seg at Laura Derns opprinnelige karakter begynner å flyte ut ettersom hun blir forelsket i sin motspiller i filmen hun er i ferd med å spille inn. Hun blander først sin egen identitet med rollefiguren hun spiller før hun mister den helt.

”A lotta guys change”, fortsetter hun i bekjennelsene sine. ”They don’t change, but they reveal. In time they reveal what they really are. You know what I mean? It’s an old story (…) Looking back on it, all along, it was being revealed.” Hvem mennene egentlig er kommer sterkere fram ettersom vi ser at de fleste av dem bruker en form for vold mot kvinnene, mens hvem kvinnene er forsvinner, til det ikke er noe igjen av dem, til den opprinnelige karakteren til Laura Dern er så langt nede som det er mulig å komme, til hun til slutt tilsynelatende dør.

Da (den mannlige) regissøren (Irons) sier Cut, det er nok, blir hun liggende, hun er blitt ett med karakteren som regissøren har påtvunget henne, og det stilles opp en parallell til Hollywood som et overgrep, noe som tar livet av stjernene sine og feirer det livløse. Det er betegnende at hun snubler over Hollywood Walk of Fame mens hun spytter blod, og når hun ser etter en fluktmulighet og går ut i hovedgaten, er det Hollywood Boulevard, så hun faller tilbake på stjernene som er lagt der etter alle dem som stort sett har dødd i tjeneste for ”drømmefabrikken”, et begrep jeg tror Lynch hadde i mente.

Det blir for mye for denne posten, som skrives i full fart, å gå inn på alt i filmen. Et av de underlige sideplottene har å gjøre med en tidligere innspilling av samme film, kanskje i Polen, der hovedrolleinnehaverne visstnok døde, for filmen er forbannet. Jeg tror at den (polske) kvinnelige hovedrolleinnehaveren er fanget i et slags limbo, der hun bivåner på et Tv-apparat så vel kaninshowet som Laura Derns nye filminnspilling. Ved Derns lignende lidelse og deres følgende felles forståelse av lidelsen – og av rikheten ved kvinnerollen – slipper den polske ”stjernen” ut av ”fengselet” sitt og kan begynne å leve igjen. Man forventer at Dern skal ta hennes plass i limbo i påvente av at andre kvinner skal ta hennes plass igjen, men det virker som om hun ikke begynner å gråte slik den andre kvinnen gjorde – og som har vært et bærende bilde fra filmens begynnelse – men tvert imot ender filmen i et enormt kvinnefellesskap. Så det er vel en slags lykkelig slutt på det hele?

Selvsagt er det mangetallige flere tråder å nøste opp, og jeg har ikke gått særlig grundig inn på de trådene jeg faktisk har hektet tak i, men dette får holde for nå. Jeg kunne sagt ting om speilbilder og hvordan karakterene er dobbeltgjengere av og for hverandre, og om tid og tidsreiser, men er for trett til det, og i morgen vil jeg ha glemt alt jeg hadde tenkt å si uansett… La meg også unnskylde en dårlig disposisjon for de stakkarne som har lest gjennom alt dette.

Hercule Poirot

2008-07-29T05:26:00.003+02:00

Da jeg for et par uker siden skulle sette meg ned for å spise, innså jeg at det ikke var noe som helst verdt å se på TV – faktisk ingenting som ikke gjorde meg rasende – og jeg hadde ingen TV-serier på DVD jeg ikke hadde sett. Jeg liker å se TV-serier mens jeg spiser. Det korte formatet (ca 50 minutter) er passende for selve bespisningen og den påfølgende fordøyelsen. I desperasjon fant jeg fram en av de seks sesongene jeg har stående av ”Agatha Christie’s Poirot”, som serien med David Suchet som vår alles favorittbelgier heter. Det er ikke mer enn to år siden jeg sist pløyde gjennom hele serien, men jeg tenkte at jeg – siden maten allerede stod på bordet – kunne se en episode i mangel på bedre alternativer.

Imidlertid fant jeg meg fort sugd inn i episoden jeg så på, og da den var ferdig, var både jeg og min kone enige om at det ikke var annet å gjøre enn å sette på neste episode. Og neste. Og neste. Det var den kvelden.

Jeg har som sagt sett hele serien før. Faktisk har jeg sett samtlige episoder minst to ganger allerede, så hvordan kan det ha seg at jeg også denne gang er like underholdt av mannen som Agatha Christie selv beskrev som ”a detestable, bombastic, tiresome, ego-centric little creep”? Vel har jeg en hukommelse som ikke er hva den en gang var, men jeg husker morderen i de fleste av episodene, så man skulle tro at litt av vitsen ved å se en detektivserie var falt bort. Men nei, tydeligvis ikke.

Jeg tror en del av forklaringen er at David Suchets tolkning av den forfengelige og (av god grunn) arrogante detektiven er en strålende skuespillerprestasjon. Han klarer bedre enn noen av dem som tidligere har spilt karakteren (f. eks. Albert Finney og Peter Ustinov – begge briljante skuespillere når de føler for det) å gi oss en fullendt karakter, nei, mer enn en karakter – han blir personen Hercule Poirot. Jeg skal ikke skrive for mye om dette, men det er knapt en bevegelse Suchet gjør som ikke føles som den springer naturlig fra karakteren Poirot, og han blir således levende for oss. All den tid Poirot er en så fascinerende skapning i utgangspunktet, føles hver episode som en liten gave til oss, siden hver episode lar oss bli litt mer kjent med ham.

Når kjenningsmusikken begynner føler jeg meg tilfreds; jeg vet at den neste timen kommer til å være ufarlig, men av kvalitet. Nettopp musikken til serien er meget god. Den gjør bruk av hovedtemaet på mange forskjellige måter, blander det med noen takter fra Elgar når det kommer en scene som handler om politikk og nasjonalfølelse, eller reduseres til noen lette klink på pianoet hvis Poirot ennå ikke har fått den store åpenbaringen. Dertil er seriens set design strålende til å være en engelsk TV-serie som startet uten spesielt store midler til rådighet (i forhold til tilsvarende amerikanske produksjoner). Handlingen i TV-serien har beveget seg mellom 1918 og 1938, og mellomkrigstiden er meget godt gjengitt også gjennom utendørs-scenene, som ikke kan ha vært lett. Det er en tid som allerede har noe nesten mytologisk over seg, men kanskje et like riktig ord er nostalgisk. Selv om det er en tid som venter på å bryte ut i en ny verdenskrig, med oppblomstring av fascisme – også i England – og stor arbeidløshet etterfølgende børskrakket, er det en tid som virker nesten magnetisk på oss (på meg).

Det er en tid som passer for Poirot, som, i likhet med undertegnede vil mange si, tilstreber orden, metode og logikk. (I de senere romanene, der Poirot uheldigvis må bevitne en ny generasjon vokse opp som ikke kjenner til ham, og som ikke har førkrigsgenerasjonens manerer og høflighet, er det tydeligere at han ikke passer inn i det hele tatt). En kan selvsagt fra et overfladisk moralsk ståsted innvende at dette har med eksistensen av klare klasseskiller å gjøre. På 30-tallet kjenner tjenerne sin plass og overklassen prøver å omgås dem så lite som mulig. Men Poirot gjør ofte et poeng av at et menneskes liv er like mye verdt for ham uavhengig av klasse, og det er jo alltids noe. Dessuten har han en egen evne til å få utmerket kontakt med de forskjellige tjenerskapene nettopp ved å behandle dem med en respekt de ikke er vant til. Å kalle ham humanist er nok å ta hardt i, men han tør i hvert fall mistenke de rike og mektige – og avsløre dem – der politiet automatisk skygger unna.

Det er altså, for meg, ikke så mye selve plottet i de forskjellige episodene som er viktig. Ofte mistenker man at Poirots bevismateriale vil få problemer med å overleve en rettferdig rettergang, men heldigvis har de mistenkte en tendens til å innrømme sin skyld foran samtlige tilstedeværende når Poirot har fullført utlegningen av sine teorier. Jeg sier ”samtlige tilstedeværende”, for Poirot foretrekker, som mange fiksjonelle detektiver på Christies tid, å samle alle mistenkte i ett rom på slutten av hver sak. Da får han anledning til å slenge litt skit om hver og en før han endelig retter fingeren mot den skyldige. Teatralskheten i dette bare bygger oppunder den forfengelige karakteren hans – som krever oppmerksomhet, for hvis ikke verdens beste detektiv fortjener oppmerksomhet, hvem gjør det da? Jeg er rimelig sikker på at jeg om en to års tid igjen vil se opp mot de fulle hyllene i den lille stuen vår og lure på hva jeg skal se og to minutter senere vil den lille belgieren igjen fylle TV-skjermen, som kanskje vil være noen tommer større enn i dag. Kanskje vil jeg også ha et glass Tisane for hånden.

Musikk fra i går og dagene før.

2008-07-04T04:02:00.018+02:00

Det er mange gode side ved å bli eldre. Man blir jo litt smartere for hvert år, man har lest flere bøker, opplevd mer og tenkt flere tanker, om enn ikke alle av like høy kvalitet. Det gjelder både bøkene og, kanskje særlig, tankene. Opplevelsene er sjelden av en kvalitet som kan kalles høy, men de er nå der. Av og til hender det til og med at man føler seg direkte opplagt. Det er ikke ofte, men det hender.

Jeg har dog passert trettifem år (noe man ikke skulle tro siden jeg bruker ungdommelige ord som ”dog”), og må således begynne å forberede meg på et liv som grinebiter – ja, det er mange nok som synes jeg allerede har begynt denne delen av livet med hakket for stor entusiasme, tro det eller ei. Dessuten har jeg ikke den samme toleransen for høye lyder eller gleden over å utvide min horisont som i ungdommens uendelige vår. Jeg er tvert imot rimelig fornøyd med horisonten min som den er. Slik skal det kanskje være.

Men selv om man leser nye bøker og bla bla bla, føler jeg at jeg kanskje har stagnert noe på ett område, nemlig i musikalsk utforskertrang. Jeg tror det har noe med aversjonen mot høye lyder å gjøre. Og latskap og lede. Nå for tiden er det stort sett noe man vagt kan kalle country, alternativ eller ikke, som gjelder. Og klassisk musikk, der for eksempel Mahler er blitt en favoritt. Dette er ikke spenstig, og kanskje burde jeg gå i meg selv og finne tilbake til ungdommens uendelige uvitenhet slik at jeg igjen kan la meg begeistre av det tilsynelatende nye.

Jeg tenkte å bruke denne posten til å intensivt linke til diverse klipp fra min ”musikkhistorie” på You Tube, med en slags idé om at dette kunne hjelpe meg til å spore en slags fellesnevner i musikken jeg har hørt på opp gjennom årene, men det eneste jeg fant felles for 80% av gruppene jeg hadde interesse av var underlige klær og rare frisyrer. Nesten rart at jeg ser så godt ut som jeg gjør. En sekundær tanke var å la denne turen gjennom Memory Lane inspirere meg til å se hva det var som gjorde meg interessert i musikk fra først av. Felles for alt her er at man begynte å høre på det før man fylte 18, og jeg regner med at det til tider kan la seg forstå.

La meg i parentes bemerke: Dette har selvsagt bare begrenset interesse for alle andre enn meg selv – og kanskje min kone, siden hun alltid er interessert i å finne ut ting om meg som hun allerede vet – men jeg mener at i hvert fall noen av klippene burde ha allmenn interesse, uavhengig av årsak til at de er her. Jeg vil anbefale å ta på høretelefonene og skru opp lyden på datamaskinen og tilgi et og annet feilskjær.

Vi kan starte ved begynnelsen, siden det ofte er et Ok sted å starte. Den første gruppen jeg ble en tilhenger av var den progressive poptruppen the Beatles, og således lærte jeg å mislike Kiss og Rolling Stones og den moderne verden. Jeg linker imidlertid ikke til Beatles, da jeg regner med at de fleste, kanskje til og med Martin Kollberg, har hørt om dem.

Jeg tror at jeg virkelig begynte å kalle meg fan av noe (i betydningen tilhenger, ikke djevel) da jeg første gang hørte Talking Heads glimrende konsertplate Stop Making Sense (fra 1984), som jeg var så heldig å finne i min fars platesamling.Her er tre sanger fra konserten som jeg ennå mener er den beste som noensinne er festet på film: Psycho Killer (med en ensom david Byrne), Life During Wartime og Burning Down The House, for å vise hvordan hvite menn kan spille rytmisk musikk (med god hjelp fra sine negroide brødre). Psycho Killer er nok hørt ca. 1000 ganger, men dette sjeldne opptaket fra 1978 er en perle. Vi må dessuten ha en tidlig slager på MTV med her, Once in a Lifetime. Den mannen kan underholde. Må avrunde med en av de koseligste sangene jeg vet om, This Must be the Place (Naive Melody). De lager ikke slike videoer lenger.
Deretter fulgte mye forskjellig musikk i tilfeldig rekkefølge:
1. De britiske popgudene i XTC, som startet som et slags punk/New Wave band. Den store hiten deres var Dear God, men den er kanskje noe preget av det sene 80-tallets forsøk på å være politisk korrekt. En tidlig slager var Making Plans for Nigel. Av en eller annen grunn gikk denne type videoer av moten. Men sangen er faktisk ennå riktig så god. La oss avslutte med the Disappointed, en liten pop-perle, som dessverre har blitt belemret med nok en video farget av tidens tann, som det godt kunne hett.

2.the Smiths. De er nesten like kjent som Beatles, så la oss se en Coverversion av Radiohead i stedet, og videoen til The Queen is Dead, regissert av den engelske kultregissøren Derek Jarman, for å gjøre det litt interessant. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak av gruppen av noenlunde kvalitet, men denne konserten i Spania pekte seg ut, om ikke annet for det vågale ved å synge Meat is Murder for et tyrefektelskende og notorisk kjøttetende publikum. Morrisey ser direkte spøkelsesaktig ut grunnet den dårlige billedkvaliteten.

3. The Stranglers. De hadde et par store hits på 70- og 80-tallet. No More Heroes var en av dem. Kanskje Jan Eggum ble inspirert? Teksten slår i hvert fall den joviale bergenserens. På tidlig 80-tall slo de seg på renessanse-bølgen, og om det ikke var en bølge burde det vært det. Dessverre ser det ut til at sangeren er whiplashskadet på dette opptaket av narkotikasangen Golden Brown. Vokalisten, Hugh Cornwell, forlot dem på 90-tallet og resten av gruppen prøvde å late som ingenting med katastrofale resultater. Tror det gikk nedover med Hugh Cornwell også, men han har i det minste en følelse for musikken. Det er noe eget med de som har vært (relativt) store og nå spiller alene på mindre steder. Her med hiten Always the Sun fra et obskurt konsertlokale.

4. Jethro Tull. Signaturlåten Aqualung er en av de få som ikke har med fløytespill, så la oss inkludere også en låt med fløyte, den lange Thick as a Brick. Mye rart hår og kostymer voksne menn strengt tatt burde holde seg for gode for her. Nå vil jeg i det følgende kuttet, Locomotive Breath, henlede oppmerksomheten på en av de mest elegante pianistene jeg har sett. Han starter låten, og hvis ikke dette er klasse vet ikke jeg. Hadde betalt gode penger for den dressen.

5. Al Stewart (for guds skyld: ikke Rod!)Dette er strengt tatt en mann som ikke gjør seg spesielt bra live, kanskje, men dette er så bra som kjølige England i møte med amerikansk vestkyst blir.Year of the Cat ble hans største hit. I dag er han mest opptatt av å forsøke seg som vinprodusent.

6. Randy Newman.De fleste kjenner ham kanskje som mannen bak Short People, som uheldigvis ble benyttet i Ally McBeal, men USA har neppe bedre tekstforfattere. Sangene varierer fra politisk satire (ikke det vanskeligste i verden) i Political Science til mer skumle psykologiske portretter, som f.eks. In Germany Before The War. Det hjelper kanskje å kjenne til Peter Kurten, Varulven fra Dusseldorf, om man skal forstå sangen... I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea. Akkurat. Til slutt Randys svar til We Are The World: I Want You to Hurt Like I Do. (Dårlig lyd, men for en sang!...)

7.David Bowie. Her gjelder litt det samme som for Beatles og the Smiths, at mannen er så kjent at alle har hørt alt allerede. Derfor tenkte jeg å i det minste ta med et par coverversjoner, den tradisjonelle og koselige julelåten Little Drummer Boy med Bing Crosby og Jacques Brels My Death. La oss også se en av de mer obskure låtene, Five Years. Men vi må jo også ha noen av verdens beste sanger her, som Space Oddity, Heroes (originalvideoen var den beste versjonen jeg fant)og Life On Mars, der liveversjonene nærmet seg noe man kan kalle Harry og ikke hadde originalens tidvise soberhet oppi det hele, eller subtile referanser, som fløytene fra Beatles' Fool on the Hill da Bowie synger "and Lennon's on sale again".

8.Leonard Cohen.Det samme gjelder vel for ham; han er så kjent at det er lite man kan tilby av nye opplevelser. Men her er kanskje hans beste sang, Avalanche,alene med gitar slik vi ønsker ham. Dessverre gadd han, selv ikke i 1988, å spille for mye på gitar, men uansett får vi nyte kampropet til alle oss kommunister: Vinden vil komme fra gravene og fra skyggene; the Partisan. Men la oss også se Cohen i hans glansdager med et par hits: Suzanne må jo nesten med, særlig siden det er i en litt sjelden versjon med kvinnelig vokal av Judy Collins, og et tidlig opptak fra 1967: The Stranger Song.

9.tidlig Pink Floyd. La oss begynne med Careful With That Axe Eugene. Deretter følger lyden av 60-tallet ved Astronomy Domine, et meget festlig klipp med en herre som synes gruppen spiller så altfor høyt (han slår til etter sangen!).

10.Neil Young. Hva kan man si her? Akkustisk: Old Man og la oss gå tilbake til en tid da folk ennå ikke hadde hørt Heart of Gold. Dette slår de fleste nachspielversjoner. Mange år senere fikk Pearl Jam prøve å henge seg på den epileptiske canadieren, men de måtte slite for å henge på i Rocking in the Free World. Men la oss ikke glemme hans kanskje beste låt, Cortez the Killer og signaturen Hey hey, My My.

11.Prefab Sprout. Dette er musikk som rent umiddelbart kan høres litt vel glatt ut, men belønningen for de tålmodige er stor. When Love Breaks Down ble, tror jeg, deres største hit. Den er fra mesterverksplaten Steve McQueen. Vi tåler flere sanger herfra, f.eks. Faron Young og GoodBye Lucille#1, begge fra en tysk konsert i 1985. Dessverre fikk vokalisten, Padddy MacAloon en muskelsykdom med årene, men han mistet i det minste ikke stemmen, som man kan høre på dette opptaket fra 2000 av Cars and Girls.

12.Nick Cave. Igjen har vi havnet i den fortvilende situasjonen at dette er så kjent at alle har hørt det tusen ganger. Inkluderer derfor en video fra en ep Cave gav ut med Shane McGowan, den eviggrønne What a Wonderful World (for øvrig min bryllupssang...),og en versjon av Hey Joe med den berømte jazzbassisten Charlie Haden. Men må jo ha med en "hit" eller to. The Mercy Seat får meg til å angre på at jeg ikke dro på Oslokonserten hans nylig. En veldig søt versjon av Henry Lee, med hans daværende kjæreste Polly Jean kan også være verdt å få med seg.

13.Kate Bush. For mange bare gal og eksentrisk, for oss andre: en av verdens beste sangkomponister, med stadig evne til fornyelse og med et tekstlig univers ulikt noen andre. Dessverre har hun en litt underlig - og selvsentrert - smak når det gjelder musikkvideoer, og hun har ikke gjort konserter siden 1982, og de var litt vel folkehøyskoleaktige. Kate har alltid vært interessert i filmatiske referanser i tekstene, men på 80-tallet prøvde hun å gjøre videoene sine til en slags kortfilmer, og faktisk ikke med så ille resultat. Cloudbusting, med Donald Sutherland som "kjærlig" far med ønske om en sønn og et slags prosjekt om å fange skyene, er en utrolig sang på alle måter. Men la oss ikke glemme den mer... eksentriske siden heller. Det lages altfor få sanger om massemord, men the Wedding List burde vel vært på soundtracket til Kill Bill. Vi får anta at både Tarantino og Kate hadde sett den japanske hevnfilmen Lady Snowblood... Over til Them Heavy People, som jeg tror kanskje handler om å bli rørt ved synet av gravide. Vanskelig å si hva dagens ungdom ville sagt til denne opptredenen. Man får avslutte med en sang om å innfinne seg med sine mentale begrensninger (tror jeg), og det kan jo passe: Sat in Your Lap.

14.Peter Gabriel. Ikke tilfeldig at han følger rett etter Kate, men siden Don't Give Up er hørt i hjel, kan man glede seg over denne sjeldne perlen fra et Juleshow fra 1979, Another Day. Men han må vel komme til på egen hånd også: Lay Your Hands On Me, kan tyde på et slags Messiaskompleks blant disse artistene som gjerne vil redde verden, men det som skjer fem minutter inn i sangen må uansett være risikabelt. Tror ikke sikkerhetsvakter kan redde situasjonen hvis noe går galt. 80-tallet var et underlig tiår, fullt som det var av den største talentløshet og smakløshet og moralløshet, men en genuint god sang som Mercy Street greide allikevel å bli en liten slager. La oss avslutte i det samme showet vi startet med: Here Comes the Flood, en sang som heller ikke er blitt mindre aktuell med årene.

15.Tom Waits. Hvis den nye operaen i Oslo hadde ønsket å begynne å gjøre seg fortjent til pengene den kostet, burde de vel satt jord og himmel i bevegelse for å få denne mannen dit. Men nei. De sa bare nei da tilbudet kom. Dette er kanskje ikke hele historien, men siden operaen har valgt å ikke gjøre oss kjent med den, velger jeg å bruke ordet Idioter (så får jeg trekke det tilbake senere om det viser seg at historien har flere sider). Her er Chocolate Jesus.Og her er Make it Rain. Men han er jo ikke bare en bråkebøtte. Her er litt jazz/tango fra 1981: Broken Bicycles/The Tango. Og hvis Oslooperaen finner bedre vokalprestasjoner eller opptredener enn Jesus Gonna Be Here, skal jeg... nei, det er utenkelig. Idioter. Vel det er nok allikevel ikke så trist som Christmascard From A Hooker In Minneapolis.

16. Midnight Oil, som fikk en hit med Beds are Burning, har hatt en lang karriere, godt hjulpet av den 2 meter høye totalt hårløse fronfiguren Peter Garrett. The Power and the Passion var en tidlig socially conscious hit i Australia. Fantastisk å se den mannen danse. De som kjenner til Blood Meridian vil kanskje tenke i samme baner som jeg.

17. The The. Får nøye oss med nesten-hiten The Beat(en) Generation, med Johny Marr sitt veldig The Smiths-aktige gitarspill, og et liveopptak fra en annen av sangene fra mesterverket Mind Bomb, Armageddon Days Are Here Again. Av og til er det greit å mene noe med musikken, selv om det ikke alltid er like subtilt. Men jeg føler at de politiske kommentarene til Matt Johnson i hvert fall ikke var etter sin tid...

18. Blondie. Hva ville en liste fra 80-tallet vært uten dekadent og livstrøtt tyggegummipop? En av de første videoene jeg kan huske å overvære er Dreaming, og det kan jo forklare så meget. Tror forøvrig at Bergenspolitiet kunne gjort større narkotikabeslag på dette partyet enn på Amy Winehouses hotellrom. Det er viktig å posere, men Debbie Harry kunne faktisk synge også, som vi kan se i denne liveversjonen av Picture This. For mer posering, la oss se og høre evighiten Heart of Glass og den nesten like fengende Sunday Girl. Er der bare jeg som tenker på Laura Palmer her? Blondie ble oppløst ca 1983, og etter en filmkariere for Debbie Harry og sykdom for ektemannen, prøvde de seg på nytt i 1999 og fikk faktisk en ny slager med Maria.

Dette var noe av lyttingen min på 80-tallet. Men jeg har litt dårlig samvittighet for ikke å ha inkludert flere av feilskjærene. City Boy, var ett, med en underlig blanding av Metall og Bee Gees (Nei, det er ikke Supertramp...)The Day the Earth Caught Fire gjør meg glad for ikke å ha vært gammel nok til å velge klesstil i 1979 eller noe slikt. (Etter å ha hørt denne sangen et par ganger på rad nå, begynner jeg faktisk nesten å like dette. Hm...)

De senere år (etter 1997, sånn ca.) har jeg blitt værende i en genre som sjelden byr på mange skarpe kanter i lytteropplevelsen. Det betyr dog ikke at den er ufarlig. Men det går sjelden direkte fort. Jeg snakker selvsagt om Country, alternativ eller ikke, musikk som har kontakt med jorden vi står på, ekte musikk, som det heter. Her må man nevne, først og fremst Bonnie Prince Billy, Handsome Family, Calexico, Lila Downs, Townes van Zandt, Guy Clark. Nevnte jeg Bonnie Prince Billy? Ja, og så Will Oldham, da. (Disse og andre får få sine videoer i neste bloginnlegg.)
Jeg har ærlig talt problemer med å finne bedre musikk enn dette, og det må være forklaringen på at jeg blir ganske glad de få gangene jeg klarer å sette pris på annet enn den alternative countryen min, eller de klassiske platene, og liksom beviser for meg selv at jeg fremdeles har det, at jeg ennå kan finne nye grupper som er verdt å følge. Jeg merket det da jeg hørte Franz Ferdinands første, at den lett urytmiske dansefoten min ennå hadde ting å bevise. Jeg visste det da jeg hørte Arcade Fire’s første skive - det er visst det de kaller plater i Oslopressen - og var begeistret nok til å kjøpe den neste (som var enda bedre). Jeg henger ennå med. Kanskje var det da at jeg bestemte meg for at det ikke skulle være siste gangen jeg var i stand til å ta innover meg noe nytt. Så nå nylig har jeg blitt oppmerksom på en ung mann ved navn Marshall Mathers III. Han er såpass nyskapende at han har valgt å benytte et pseudonym eller to. Tar jeg ikke helt feil kan dette fort bli populært blant folket. Denne mannen har fremtiden foran seg. La oss bare håpe plateselskapene er fornuftige nok til å signere ham. Dessuten er det en gruppe fra Seattle som har hentet inspirasjon fra østlig mystikk og religion i sitt navnevalg som jeg tror kan bli riktig så populære i fremtiden. La oss bare håpe at den unge vokalisten og låtskriveren ikke finner på noe dumt. Som å gifte seg.

Rettelse

2008-06-26T04:30:00.004+02:00

Så, for en tur i skammens hjørne: Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg ved en anledning i denne bloggen brukte frasen "så og si". Dette beklager jeg på det sterkeste. Det korrekte er jo "så å si" og siden enhver forklaring av tabben vil være en bortforklaring, skal jeg fatte denne unnskyldningen i korthet. Jeg håper ingen har tatt alvorlig skade av dette bruddet på anstendig rettskrivning, men hvis man allikevel mener en skade - gjerne sjelelig - er skjedd, bør man ta kontakt i kommentarfeltet slik at vi kan komme fram til en minnelig botsøvelse. Med oppriktig anger og gode ønsker for framtiden, etc., etc.

Når Villdyret Bråker

2008-06-25T02:26:00.012+02:00

Det er ikke alle i landet som har like mye til overs for villdyrene blant oss. Jeg snakker i denne sammenheng om den firbeinte eller – i ørnens tilfelle – vingekledte varianten. Det er imidlertid nesten rørende å se hvilke grupper som kan finne sammen når situasjonen blir kritisk nok. De eneste som kan mobilisere et skikkelig flertall for en solid rovdyrbestand i Norge, uavhengig av diverse falsktklingende alarmbjeller, er yngre Høyre-velgere fra Oslo og landets kommunister generelt (og en del sosialister). Hadde det ikke vært for at landet har havnet i den uheldige situasjon å ha innsatt som ny statsråd, Landbruksminister Lars Peder Brekk, ville jeg slått en vits eller to om kommunistenes allianse med Oslofiffen (eller er det Oslosossen?). Som situasjonen nå er, finner jeg imidlertid enhver motstand mot Brekk som så verdifull at den ikke egner seg for lettsindigheter.

- Under denne regjeringen har det vært en positiv utvikling med flere fellingstillatelser. Likevel må vi bli enda flinkere til å gi fellingstillatelser raskt. Jeg har vært kritisk til dette lenge, og mener vi fortsatt har mer å gå på.
Jeg er glad for at Brekk snakker med Aftenposten og ikke med meg. Man har temperament, selv om mange nekter å tro det. Brekk mener at man nå skal begynne å felle dyr før de har gjort noe, sånn i tilfelle. Det bør kanskje ikke overraske de av oss som har tilbrakt en del tid på Senterpartiets nettsider:

”Hva hvis rovdyra holdt til i ditt nabolag og spiste levebrødet ditt? Har du noen gang tenkt over hvordan du ville ha følt det hvis ulven lusket rundt ditt hushjørne. Hva hadde du gjort hvis rovdyra ødela livsgrunnlaget ditt?”
Dette er de nøytrale åpningsordene på en side som kan skremme de fleste barn fra å ha et noenlunde normalt forhold til naturen. Senere følger det gullkorn som ”Livskvaliteten til folk i rovdyrutsatte områder er betydelig redusert. Rovdyr dreper hunder på gårdsplassen der barna leker. Folk tør ikke lengre plukke bær og bruke skogen som før”.
Ja, det er riktig at ulver har drept hunder, nærmere bestemt ca. 5 i året, men det er jakthunder og ikke på gårdsplasser ”der barna leker”.

Når det gjelder ”frykten folk føler”, har vi nesten ikke på noe punkt i historien hatt færre rovdyr i Norge. Siden 1800 har 11 mennesker blitt drept av bjørn i Norge. Det siste tilfellet var i 1906. (Jeg ser bort fra Svalbard, der fire mennesker er drept av isbjørn siden 1971). Hvor farlig er det egentlig å gå i skogen? Årlig må 500 mennesker legebehandles for hundebitt i Norge. Burde ikke SP bruke noe av sin massive omtanke for menneskeheten på å forby hundehold?

NÆRINGSTAP, roper SPs nettsider: ”Store områder tømmes for beitedyr og inntektene fra andre utmarksressurser blir borte. I 1983 var det nærmere 37 000 bruk med sau i Norge, i 2006 var tallet i underkant av 16 000 bruk”. Jaha, så det er ulven som er skyld i fraflytning og samlingen av mindre bruk i større enheter. Det har altså ikke noe med globalisering og oppkjøpskapitalisme å gjøre? Det kan godt være at en politikk som har tillatt sammenslåingen av mindre driftsenheter og mer kontroll på færre og grådigere hender ikke har vært av det gode, men det virker urimelig at gamle Gråbein, som jeg liker å kalle den utsultede tassen, skal klandres for dette. Vel er han slu, men jeg tviler på at han skjønner seg på aksjeporteføljer eller storkapitalisme generelt.

”Med svenskenes rikelige forekomst av ulv er det i teorien faglig forsvarlig å felle alle norske individer uten at det truer den samlede bestandens overlevelse,” fortsetter Senterpartiet. Èn ting er at dette ikke er riktig: Ulvebestanden i Skandinavia er ikke direkte utrydningstruet, men den er definert som sårbar. Å plutselig skyte alle dyr som forviller seg til Norge er ikke uten følger. Dessuten er det underlig at Norge, kun fordi SP ønsker det, skal frasi seg alle forpliktelser i denne saken. Jeg regner med at en del svenske sauebønder gjerne skulle sett at deres ulvebestand ble frisert. Er ikke artenes overlevelse i det hele tatt et internasjonalt ansvar? Blir ikke Norge dessuten et fattigere land uten ulven, uten en gang sjansen for at det skal kunne eksistere bjørn her?

Ulven er kanskje den siste gjenlevende fra eventyrene etter at Espen Askeladd ble toppidrettsmann og Kjerringa Med Staven havnet på et underbemannet sykehjem og falt stygt en natt og ingen kom for å hjelpe. (Hvis dette ikke er satire på høyt nivå, vet ikke jeg… Og her kommer føleriet, eller Herbjørg Wassmo-biten, som det også kalles:) Ulven hører til novellene til Gogol, til lange russiske fortellinger om en tid som ikke lenger er. Den er naturen slik den en gang var, slik den nesten ikke lenger kan være, og vi er fattigere for det. Ulven er en kontakt med noe dypt i oss (sa han med nordnorsk kvinnestemme), noe politikerne neppe vet hva er, men noe, noe som må eksistere, noe som må være der ute for at vi skal leve. Den står for oss siden vi ikke lenger kan stå der, den jager, den går mellom landegrensene og bryr seg lite seg om kartografi. Den levde en gang med oss, blant oss, og når den ulte var vi glade for å være innendørs, og den minte oss på det og den lettelsen har vi glemt. Jeg er glad for at det ennå finnes spor i norden den kan tråkke. Hvis jeg en gang får barn vil jeg at det skal vite hva en ulv er. Det er naturlig å frykte den, men det er en god frykt, det er en frykt som fantasien trenger for å vokse.

Selvsagt vil bøndene i Hedmark og Sør-Trøndelag si at fantasi er vel og bra, men det er ikke fantasi at de mister tretti til førti tusen sauer i året til rovdyrene. Det er jeg klar over, selv om de fleste antar at disse tallene er sterkt overdrevne. Ofte blir fallskader og lignende rapportert som rovdyrskader, ettersom bøndene får god kompensasjon for dette. Vi har ikke hatt over tjue ulver i landet de siste tretti årene. De har god appetitt. Og ja, jeg vet at bjørn (mellom 50 og 70 individer) og gaupe (350-400 individer) også dreper uten å spise byttet.

Men selv om tallene skulle være korrekte, mister bøndene 75% av dyrene sine av andre årsaker enn rovdyrangrep (ifølge egne tall). I stedet for å sette alt inn på å kutte i de siste 25 prosentene ved å plaffe ned det vi har av ulvebestand i landet, kunne man kanskje forsøke å hente inn noen prosent fra fallskadene, fra noen av de 100.000 dyrene som forsvinner av andre grunner. Det er i alle tilfelle ikke rovdyrene som driver folk fra gård og grunn, og det vet Senterpartiet.

Men ulven er en symbolsak i Norge, der den altså står som gallionsfigur for alt negativt som har hendt norsk småbruksnæring de siste tjuefem årene. I 2005/2006 regnet man med at vi hadde 16-19 ulver i landet. Året etter slo Senterpartiet varsku, ettersom det tydet på at vi da hadde mellom 19 og 21 dyr. Sannheten er jo at det kunne dreie seg om 19 dyr begge årene, og slett ikke var snakk om noen økning. Det er allikevel ikke så alvorlig som at bestanden det siste året (2007/2008) er blitt halvert.

I denne situasjonen er det så at Senterpartiet får seg en ny konstituert leder som i samme slengen fyker inn som Landbruksminister med uttalelser som dette: ”som landbruksminister vil jeg selvsagt følge nøye med på hva Miljøverndepartementet foretar seg. Jeg mener dette handler om trygghet for beitedyr, men også for folk som bor i distriktene. Det kan ikke være slik at man må gå med børsa i hånden fra huset og over til fjøset”.

Denne type utsagn, fjernt fra all virkelighet, har kun som mål å skremme og glatte over de virkelige grunnene til at småbrukene i Norge aldri kan forvente seg den tryggheten de hadde i etterkrigstiden. Det henger delvis sammen med de alliansene SP inngikk på hele 90-tallet, men siden jeg nødig vil havne i samme typen retorikk som politikerne, skal jeg ikke klandre dem for fortidens synder. Det ser ut til at jeg vil få mer enn nok med å klandre dem for dagens. (Nok en veslevoksen punchline der..)

Den Hellige Ånd

2008-06-20T17:35:00.005+02:00

Endelig en gladnyhet for de mange av oss som har etterlyst også en åndelig side i dette Fotball-EM. Det er riktignok ikke noen nyhet per se, men siden jeg ikke var så innforstått med hele Portugals EM-tropp som jeg burde vært, sperret jeg opp øynene da jeg så at de stilte med ingen ringere enn Den Hellige Ånd som andre reservekeeper. Han ble tatt ut i siste liten, ettersom Quim, som hadde håp om å ta Ricardos plass, ble skadet. (Websters Dictionary har forøvrig følgende definisjon av Quim: "a vulgar term for a woman's genitals, specif. the vagina", og vi husker jo alle James Joyces linje fra Ulysses:"Ho! What do I here behold? Were you brushing the cobwebs off a few quims?"). Men han er jo ikke engelsk, så dette ble litt barnslig. Jeg hadde tenkt å snedig holde den åndelige siden opp mot det profane, men føler at det gikk i vasken.

Nuvel. Tilbake til hovedpersonen selv: Nuno Espirito Santo, eller bare Espirito Santo, som det står i laguttaket, er bare 2.keeper på Porto, men fikk allikevel tillit i landslagstroppen, selv om han aldri har spilt en kamp for dem. Dette har bare begrenset interesse, men for de av oss med et lite kjennskap til latinske språk, er det bort imot sensasjonelt at Den Heilage Ande, som han heter på nynorsk, ikke får spille fast hverken på klubb- eller landslag.

Fotballen har hatt mange Jesuser, men dette er første gangen at et annet medlem av treenigheten har fått plass i et Fotball-EM. Med tanke på Ricardos innsats i gårsdagens kvartfinale mot Tyskland, tenker jeg at pinsens far kunne bundet Ballack og fått ham fra å synde i større grad enn det feltsvake førstevalget.

Statistikk og Stand

2008-06-19T16:46:00.014+02:00

Man er jo innstilt på å passe inn i samfunnet, men det hender man blir usikker på hvordan. Kunne man bare ha en instans som informerte en om hva andre personer i samme samfunnsklasse og livssituasjon gjør med livet sitt, ville det ikke være vanskelig å justere sin egen samfunnsdeltagelse deretter.

Etter litt grunning slo det meg at en slik instans er ikke bare en drøm, men har en rosenrød virkelighet et sted på østlandet. Statistisk Sentralbyrå - eller SSB blant kjennere - gir ikke bare jobber til mennesker som neppe hadde hatt jobber uten byråets eksistens, men kan tilby verdifulle korrektiv til oss som ennå ikke helt har funnet plassen vår i sosialdemokratiet ("matriarkatet der borte i Oslo", som Georg Johannesen yndet å kalle det).

Skal jeg være ærlig, så oppsøkte jeg SSBs sider i håp om å få styrket en teori jeg hadde om at kinobesøket i landet var dalende grunnet høyere priser og større grad av utrivelighet, som beskrevet i en tidligere post. Det viste seg å ikke være korrekt. Mens 64 av hundre oppsøkte kinoen på tidlig nittitall, var tallet nå blitt ca 80 av hundre. At flere mennesker patroniserer kinoen betyr ikke at det selges flere billetter, men jeg var i farten ikke i stand til å få bekreftet eller avkreftet sannhetsgehalten i denne sammenhengen. Lett rasende over at jeg sannsynligvis hadde tatt feil, bestemte jeg meg for å lese hele kulturmeldingen till SSB på ren trass.

Etter mange sider og grafer jeg overfladisk kastet utålmodige blikk på, begynte jeg å lete etter min egen samfunnsklasse i tallene. Jeg kom fram til at jeg havnet under rubrikken "Høy utdanning/Lav inntekt". Ifølge undersøkelsen er jeg den største forbrukeren av "Populærkonserter", "Folkebibliotek" og noe som de kalte "Kulturfestivaler". Jeg var litt usikker på hva dette siste var for noe, og det var også SSB, som sa at det kanskje var det samme som populærkonserter. Det var litt skuffende. Når jeg hørte ordet kulturfestival begynte jeg å tenke på middelalderturneringer og mer eller mindre hedenske seremonier i det grønne. Hvor festlig hadde det ikke vært om oss med høy utdanning og lav inntekt brukte den fattislige fritiden vår på å heise seidelen og skåle i gammelt brygg mens mennesker i rustning braket mot hverandre på en snart gjørmete arena, hester som stormet mot hverandre med ridderne balanserende lansene sine og en av dem braker i bakken og de må kjempe resten av kampen med sverd?
Eller kanskje vi kunne møtes under maistaven midt på sommeren, med planter i håret og hippieliknende mennesker sprettende rundt i feiring av ulike fruktbarhetsguder eller gudinner. Vel, det hadde kanskje ikke vært så festlig, og jeg er ikke sikker på at jeg ville likt å være tilstede, men det hadde i det minste gitt min klasse en viss mystikk, et snev av annerledeshet. "Forbruker av Folkebibliotek" virker uendelig kjedelig i forhold.

Etter å ha slått fast at jeg for å være tro mot min stand burde unngå eksentriske viderverdigheter av noe slag, rettet jeg oppmerksomheten mot den kanskje mest usympatiske klassen: Dem med høy utdanning og høy inntekt. (Jeg er litt usikker på om jeg misliker disse mer enn dem med lav utdanning og høy inntekt. Det finnes selvsagt meget hyggelige enkeltpersoner i disse kategoriene, men som klasse - og i mange konkrete tilfeller - er de begge ofte ufyselige).

Høy utdanning/høy inntekt er størst forbruker av : Ballett/ Danseforestilling, Kunstutstilling, Tro/Livssynsmøte. Jaha. Dette mønsteret sammenfaller forøvrig med en annen kategori: Kvinner. Jeg vil tro at det dermed ikke er sagt at alle kvinner er høyt utdannede og har høy inntekt. Imidlertid liker tydeligvis kvinner de samme tingene som de rike og velutdannede. Eller kanskje det er omvendt. Undersøkelsen sier bare hvorvidt man har vært til stede på et slikt arrangement, ikke om man likte det man så. Kanskje har de rike funnet et nytt sjekkested her, siden de så og si er uten konkurranse fra andre menn, eller muligens er de nødt til å oppsøke arrangementene i kraft av å sitte i et eller flere styrer. Man har en tendens til å velge fra samfunnseliten når styreverv utdeles, og besøkstallene på ballett og danseforestillinger, f.eks., er forsvinnende små i forhold til de andre kategoriene, så det skal ikke mye til for å dominere statistikkene.

Det som slo meg som mest overraskende var imidlertid kategorien Tro/Livssyns- møter, der representasjonsandelen økte med inntekten. Jeg regner med at denne kategorien innbefatter vanlige kirkegjengere - om enn sporadiske - såvel som the lunatic fringe i Livets Ord o.l. Man skulle således tro at de fleste klassene oppsøkte kirken for mer eller mindre uunngåelige besøk, som bryllup, gravferd og dåp. Det gjør meg redd for at den virkelige forskjellen her inntreffer i de ”mer karismatiske menighetene”, som noen kaller det.

En stor parentes:(Man skal være forsiktig med å henge ut enkeltgrupper, men dette er en type menighet som selv sjelden holder igjen når det gjelder å hevde sin eneståendehet på bekostning av alle som ikke passer inn i deres verdensbilde.Torstein Dahles advarsel fra 2005 betegner situasjonen her. Hvis man vil gjenoppleve hvordan Hagen fremførte sitt budskap under sin siste opptreden med Flaaten, finner man talen hans her. Det er verdt å merke seg at Hagen forsøker å misbruke Nordahl Grieg, men tillegger ham dessverre et sitat som tilhører Øverland (Du skal ikke tåle så inderlig vel...)Det er betegnende for omgangen med fakta i denne talen).For en illustrasjon av Flaatens smålighet,riktignok fra BT som sjelden er etterrettelig i religiøse spørsmål, kan man trykke her, og siden jeg ikke vil være urettferdig kan man her lese Flaatens egen beskrivelse av forholdene rett før han måtte gå av som leder. La meg sist i denne seksjonen kort henlede oppmerksomheten på Flaatens egen bok,"En Familie Etter Guds Hjerte". Jeg får nøye meg med å si at jeg håper min kone aldri befinner seg i samme rom som denne mannen. Og at det var greit å finne ut at vi har noe til felles, ettersom vi begge mener at Se Og Hør forderver menneskesinnet).

Uten å ha drevet feltarbeid på området, føler jeg at jeg har sett tilstrekkelig med Tv-programmer om fremskrittspartimenighetene til å kunne anta at en viss pekuniær gjenytelse er en av bærebjelkene i disse noe ustabile rommene i guds hus. Jeg får velge å se det som positivt at de ikke bare lurer pengene fra folk som ikke har råd til å avse dem, slik jeg trodde, men faktisk mottar gaver fra en gruppe som ikke merker forskjell om lommeboken skulle veie en eller to kilo. Det er dog skremmende at velutdannede mennesker kan synes at ”pastor” Flaaten og andre som ham (for de er vel alle slik?) bør lede noe som helst. At de velutdannede i dette tilfellet også er rike er en fattig trøst.

P.S. Jeg innser at det ovenstående ikke er kremen av verken ironi eller satire, så la meg til sist understreke at alt dette er venstrehåndsarbeid, og venstrehånden min er uvanlig svak. Det slo meg også at gruppen som prosentvis var mest svarvillig, var ”lav utdanning/lav inntekt”. Mer om det siden.

Om Gallup og Salg, Del 1: Spør Ikke Hvem Telefonen Ringer For.

2008-06-18T16:27:00.007+02:00

Hei, er Marta inne?, spurte en blidaktig stemme på telefonen.
Hva gjelder det, og hvem ringer?, spurte jeg.
Nei, jeg lurte på om Marta var inne, svarte hun.
Det var ikke det jeg spurte om, svarte jeg tilbake, strengere i stemmen.
Eh...
Er det ikke vanlig kotyme å presentere seg når man ringer til noen?, halvt spurte, halvt klandret jeg henne. Jeg følte det underlig å bruke ordet kotyme, men bestemte meg for at det var på sin plass.
Du kjenner ikke Marta, gjør du? Er det ikke da vanlig å bruke fullt navn?
Hun sa igjen Eh... Vi var begge stille. Dette er fra Mr. Music, kom det endelig Vi tenkte Marta kunne være interessert i en gratis CD med masse kul musikk.
Så det tenkte dere. Men det er ikke helt gratis, er det vel?
Jo, det er helt gratis, dere må bare betale porto, 60 kroner i porto.
Vi har reservert oss mot telefonsalg ved Brønnøysundregisteret, sa jeg, men visste av erfaring at dette neppe kom til å bety stort for vedkommende, annet enn et visst ubehag ved å høre et ord som klang svakt av noe offisielt, noe juridisk, noe hun ikke helt kunne sette fingeren på.
Ja, men er Marta der?, fortsatte hun, som om intet hadde skjedd siden åpningsspørsmålet hennes var stilt med utrettelig vane.
Jeg ble sint, merket jeg, og det skal strengt tatt ikke mye til. Det er vanlig kotyme, ropte jeg, hvis en viss heving av stemmevolumet kan kalles roping, det er vanlig KOTYME å presentere seg når man ringer til noen og vi er registrert på Brønnøysundregisteret og hvem har gitt dere dette telefonnummeret, er det Telenor?!, adjø!!
Jeg la på, svakt oppgitt over meg selv for at jeg hadde mistet besinnelsen. Jeg burde vite bedre, jeg burde ikke begynne å snakke i tunger.

De fleste av oss vet bedre enn å begi seg inn i diskusjoner med telefonselgere. Det er bare å legge på, eventuelt å ta av røret, som jeg av og til gjør, og la det ligge der til motparten forhåpentligvis har brukt noen minutter på å snakke til ingen. Det er barnslig og det koster ingenting. En gang prøvde jeg å få ut av selgeren hvem som hadde levert dem ringelistene, men fikk da beskjed om å ringe til et kundeklagenummer - eller noe slikt - som sikkert kostet 20 kroner i minuttet, så jeg gav opp lenge før jeg hadde tilstrekkelig materiale til å fremføre en klage til Brønnøysund.

Men hva gjør vi når det kommer til telefonsalgets litt vakrere slektning: spørreundersøkelsen?

Det var en tid da jeg pleide å si ja, jo, jeg har litt tid, tjue minutter, sier du?, jo jeg har tid til det. Samvittighetsfullt, trodde jeg, besvarte jeg utallige spørsmål angående ting jeg brydde meg svært lite om, rangerte dem på en skala fra en til fem, fra svært godt til lite passende. I flere år gjorde jeg dette, selv om jeg hadde lite erfaring med de forskjellige bankene jeg skulle rangere, eller i liten grad benyttet meg av Stabburets nye varianter av frossenpizza. Jeg gav dem karakter, jeg synset om sannsynligheten for at jeg i en gitt situasjon kunne gjøre så eller slik. Ja, jo, sa jeg, det er mulig at service betyr like mye som pris, kanskje vil jeg en gang i fremtiden skifte bank, nei, Toros mexikanske suppe får ikke mer enn 3 på denne skalaen.

Men hva er det jeg besvarer, hvem sitt ærend er det jeg går her?, spurte jeg omsider meg selv.

Jeg tror omslaget kom da jeg fikk tilsendt i posten en "dagbok", der jeg skulle skrive opp alle transaksjoner jeg gjorde i løpet av en måned, legge til grunner for at jeg hadde handlet som jeg gjorde og besvare om jeg hadde sett noen reklamer den dagen som hadde fått meg til å overveie et bestemt produkt. "Vi spør bare", sa følgesskrivet, "om at du setter av en halv time hver dag til å besvare dette skjemaet". Som belønning kunne jeg etter endt oppgave vinne et flaxlodd.

Gallupbyrået som henvendte seg til meg så det altså som rimelig at jeg skulle bruke 15 timer på å utføre et arbeid bestilt av deres kunder. Lønnen var muligens et flaxlodd.

I tillegg til det prinsipielt betenkelige ved å besvare denne type spørsmål, tror jeg at det mest sjokkerte meg hvilken idiot de tok meg for. Kanskje hadde jeg ikke andre enn meg selv å takke. Det fantes sikkert lister et sted over folk som hadde vært naive nok til å velvillig la seg fritte ut over telefon om sine forbruksvaner. Jeg hadde vært stupid nok til å havne på en slik liste. Klart de tok meg for å være halvt eller helt tilbakestående...

Jeg begynte nå å tenke over at ingen spørsmål jeg hadde besvart i disse undersøkelsene hadde noen som helst samfunnsnytte. Det var ingen ny innsikt, jeg tror jeg hele tiden hadde visst det, men siden man aldri er forberedt på at telefonen skal ringe - slik en grusom lyd! - glemte jeg på nytt alle innsigelser hver gang en stemme sa at de ringte for Norsk Gallup eller andre statistikkbyrå. Tvert imot kunne spørsmålene kun være til hjelp for ethvert fornuftig menneskes hovedfiende: storkapitalen; dagligvarekjeder, banker, reklamebyrå, oljeprodusenter, bilfabrikanter, mediahus, datafirmaer, etc., som igjen er lakeier for de virkelig store korporasjonene. Jeg ville ikke jobbet for disse om jeg fikk betalt for det, men å utføre arbeid for dem uten å få betalt må sidestilles med åndelig og intellektuelt selvmord.

Men nå hadde jeg våknet fra min komatøse aksept av retten disse hadde til å maskere det faktum at jeg og alle vi andre gjorde arbeidet for dem ved å gi dem kunnskap om prossesser som hørte hjemme i våre hoder og ryggmarger. Neste gang en gallupstemme spurte om jeg kunne tenke meg å besvare noen spørsmål - det skulle ikke ta lang tid - spurte jeg henne om hvem som hadde bestilt undersøkelsen. Det hadde hun ikke anledning til å si, sa hun. Nei, da har ikke jeg anledning til å svare, svarte jeg.

Man føler seg så veslevoksen i slike tilfeller. Det er utgjort. Man jobber med dem eller mot dem, men hvor er tilfredsstillelsen, hvor er tegnet på at man har utgjort en forandring? "Da har ikke jeg anledning til å svare", svarte jeg. Er dette ironisk eller selvmotsigende? Det er i alle tilfelle ikke mye til hjelp.

Kino som Restaurant

2008-06-18T01:52:00.009+02:00

Ja, det var ungdom man skulle vært! Jeg kan ikke huske at jeg i mine yngre dager pleide å irritere meg så kraftig over mine medmennesker. Man gikk f.eks. på kino med kamerater eller alene, og når filmen først begynte, etter reklamer som nesten gikk an å bivåne, siden den ene TV-kanalen min familie hadde tilgjengelig ikke var reklamefinansiert, lot man seg sjelden distrahere nok til å føle at opplevelsen var skjendet. Slik er det ikke lenger.

Én ting er at man må regne med en viss uro og nær manisk godterispising på de mest kommersielle utgivelsene. Med høylytte ekpsplosjoner og få øyeblikk av føleri lar det seg forsvare å gripe til popcorncontaineren (sic), da man kan håpe at tyggelydene forsvinner i det allmenne lydvolumet. Imidlertid har jeg merket en tendens til at de mest nevrotiske av tyggerne lar seg forgape slik i actionscenene at de for noen øyeblikk glemmer å spise. Når det så følger et relativt stille øyeblikk, velger de å ta igjen det tapte.

En annen ting er å ta med seg diverse eksotiske matretter på kino. To kvinner, som kom en halvtime for sent til filmen, hadde ved mitt forrige kinobesøk valgt å stille sulten med vietnamesisk mat. Jeg kan si mye positivt om den vietnamesiske matkulturen, men ingen av disse godordene falt meg inn ettersom salen i løpet av få sekunder ble fylt av duften kun de to kvinnene selv hadde interesse av å lukte der og da. Hvis man vil på restaurant er det vel naturlig å gå på restaurant, ikke på kino?

Men situasjonen ville allikevel ikke vært helt uholdbar hvis Folkedypet (og det er til tider meget dypt) hadde en viss fornemmelse for hvilke filmer de faktisk gikk for å se. Kanskje passer det bedre med godteriposer på I Am Legend enn på The New World. Det har vist seg, i dette konkrete tilfellet og utallige andre, at en slik antagelse er i overkant optimistisk. Om det er Mozart eller Rammstein, om det er Bruckheimer eller Malick, spises skal det, og aller helst i slike mengder at en uvant organisme umiddelbart ville gjort seg ubotelig skade på bukspyttskjertelen.

Ennå har jeg ikke nevnt de forskjellige snedige taktikkene mine medkinogjengere har lagt opp for å få maksimalt ut av filmene de av ukjente grunner har valgt å se. Man skal f.eks. aldri – aldri – åpne godteposen sin før filmen har startet. Åpningsprossessen lar seg best utføre i mørket, der man ikke helt ser hva man gjør, og således er rimelig sikker på å kunne bruke minst et par minutter på å rive og slite i den knitrende gjenstridigheten. Det er selvsagt utenkelig at dette på noen måte kan virke forstyrrende på den som sitter ved siden av eller foran slikkmunnen – eller hvor som helst i salen.

Dertil er det viktig å komme beredt, i tilfelle man har havnet på en tre timer lang kunstfilm. Det er ikke tilstrekkelig å ha med seg en eller to eller tre poser med assortert innhold. Mange småposer er jo vanskelig å bære hvis man samtidig skal beskjeftige seg med den rakettforskningsaktige øvelsen å gi fra seg billetten til kontrolløren (som forøvrig ikke ser noe problem med at folk kommer med måltid for fire personer fra en av byens hurtigmatkjeder). Hvis man samler alle småposene i en stor bærepose, gir jo dette ekstra muligheter for å fomle etter korrekt sultkorrektiv, og man risikerer ikke på noe tidspunkt å gå tom for føde.

Alt dette er privat idioti og egenvalgte former for å gjøre kinoopplevelsen mest mulig utrivelig for alle andre enn en selv. Men av og til føler ikke Bergen Kino at dette er tilstrekkelig for å holde filminteresserte borte fra fremtidige visninger. Hva med å la Maarud Chips gi ut gratis vareprøver til folk på vei inn til en skikkelig stille film? Jeg minnes ikke besøket på The Others med utpreget glede. Det er en film så og si uten høye lyder. Soundtracket til Claudio Ianni består stort sett av en svak fiolin, kanskje av en fløytetone. For å sprite det opp har man klasket på en kort vals av Chopin, men den river ikke akkurat ned huset. Man kan kanskje tenke seg hvordan symfonien fra et chipsposeåpnende publikum hørtes i forhold. Nei, den som ikke var der kan neppe tenke seg det. Det er ikke lett å tygge sprø potetflak i seg stille.

Jeg kunne fortsatt, men merker at jeg blir kvalm av raseri mens jeg skriver dette, så best å gi seg. Det må til slutt nevnes at den praksis som her er beskrevet slett ikke begrenser seg til den yngre delen av publikum. Nei, her kan alle delta! Av en eller annen grunn er behovet for å begi seg ut på sakkarine såvel som salte eksesser så stort at det må dreie seg om en form for urinnstinkt blant de mer eller mindre filminteresserte i salen. Behovet for konstant å ha noe i munnen kan muligens ha en Freudiansk forklaring, men jeg velger å klandre samfunnet. Mer om det siden.

Dere er alle vinnere

2008-06-07T22:34:00.006+02:00

Ja, da var det tid for litt skamløs selvplugging, som det heter i en forvirret verden. Her på mandag ble endelig et halvt års slit kronet med en viss grad av suksess. "Slit" vil si å ha vært i stand til å stille opp på samme tidspunkt hver mandag siden nyttår. Bergen Kinos filmquiz har finansiert undertegnedes kinobesøk dette halvåret, og mandag ble sammenlagtresultatet klart. Diplom, en bunke gratisbilletter, gavekort på DVDer og en stor pizza på en av landets større pizzakjeder akkompagnerte æren og berømmelsen ved å stikke av med seieren.

Om Navn og Mus

2008-06-04T16:38:00.011+02:00

Det er den moderne journalistikkens vesen at man forklarer det opplagte og går hurtig forbi alt som skulle være vanskelig. Det kompliserte tilhører nisjejournalistikken og alt det måtte medføre av ideologisk påheng.

Det finnes unntak, men det kan ofte synes som en må bekjenne seg til en ideologi for å orke å hanskes med alt som ikke kan forstås i øyeblikket. Avisene blir følgelig mer og mer fylt av selvfølgeligheter; fra sportsidenes epokegjørende tese om at "mål avgjør kampen" (Eller som Kjetil Rekdal sa på TV2s ekspertpanel: "Goliat er redd for den lille musen". Jeg begynte å bla i bibelen min, men var ikke i stand til å finne denne versjonen av Goliats traumatiske følelsesliv der. Kan han ha tenkt på en elefant?), via livsstilinnslagene angående hvordan slanke seg (spis mindre, mosjoner mer) til de politiske kommentatorenes insistens på å omtale politikerne med fornavn og anse hver meningsmåling som så viktig at de berørte partiene umiddelbart bør legge om sin politiske kurs, siden det er popularitet som avgjør et valg, ikke politikken selv.

Når det gjelder bruken av fornavn på våre folkedypvalgte, kan man spørre seg hva det er ved de forskjellige gallionsfigurene som avgjør graden av intimitet. På den ene siden har vi Kjell Magne, Siv, Erna, Jens og Gro. Men Willoch ble bare til Kåre når han møtte Gro, Sponheim er aldri bare Lars (selv ikke når han er hjemme i Ulvik, må en anta. Sponheim er hjemme!, utbryter han til et forferdet hushold), Høybråten er i hvert fall ikke Dagfinn og Erik Solheim er Erik Solheim.

Jeg tror ikke vi snakker om folkekjærhet her. Så kjær var vel aldri Bondevik. Kanskje har det å gjøre med enkelhet - at visse politikeres personlighet (og dermed i dagens mediabilde: politikk) er så enkel og lett lar seg oppsummere, som en klisjé; et stønn av metthet etter en kjedelig men stor middag, at kombinasjonen menneske/budskap lar seg redusere til ett enkelt ord, ett fornavn, til et Erna, til et Siv, til et Jens.

Første innlegg

2008-06-03T14:38:00.002+02:00

Da er denne siden offisielt - eller strengt tatt ennå ganske privat - åpnet. Folk pleier vel å skrive ting som: følg med, her kommer mye spennende. Det vil overraske meg om så blir tilfellet, men man vet jo aldri. Det man kan forvente er derimot en og annen filmanmeldelse, til og med en analyse eller to, sylskarp mediakritikk og allmenn miserebeskrivelse.