Bolivia & Peru, Del 2: Machu Picchu.

Man syntes å ane tendenser til en større grad av effektivitet i Peru i forhold til det Bolivianske systemet. Kanskje burde jeg si en mindre grad av ineffektivitet og kaos. Og litt mindre sjarm?  Turen til Machu Picchu starter for de fleste i Cusco, en ganske sjarmerende by. De lokale er ekstremt opptatt av å tilby massasjer av ulike slag og fallbyr diverse produkter  med sedvanlig iherdighet. Man følte seg dog noe mindre forfulgt enn på den Bolivianske siden av Titicaca. Etter å ha fullført turen opp Machu Picchu skjønte vi dertil årsaken til at massasje var noe mer enn et nisjeprodukt her. Enn så lenge hadde vi noen dager å slå ihjel i Cusco.

Sentrum er bygget rundt en ganske pittoresk plass der man riktignok ikke skal vifte for mye med pengene før noen tilbyr seg å gi investeringsråd. På to av sidene rundt plassen finner man tre forskjellige kirkebygg, alle verdt å besøke.

Fra den ene katedralen får man  sjansen til å stige opp i klokketårnet for en oversikt. På haugene bak står en av disse store Kristus-statuene de er så glad i på dette kontinentet.

Hotellet i Cusco var forøvrig en usedvanlig fiasko  grunnet inkompetent betjening. Har man planer om å dra dit  kan man med fordel styre unna Hotel Inca Andina. Det var fascinerende å se hvordan udugelighet og likegyldighet smeltet sammen til ett sløvt ansikt. Dette gjaldt den kvinnelige dag-resepsjonisten, som trodde hun utgjorde en slags pynt på et luksushotell. De dårligere betalte nattevaktene gjorde et bedre inntrykk.

Vi begynte etterhvert å grue oss til selve turen ettersom det slo oss at ingen av oss besatt den nødvendige fysiske form som prosjektet så ut til å kreve. Da vi nådde fram til reisens start var imidlertid naturen så innbydende at man måtte koste på seg en slags glede.

Elven i bakgrunnen skulle forøvrig en uke senere vokse seg stor, større enn breddene tok høyde for. Noen få dager etter at vi forlot Peru, kunne vi lese at tusenvis av besøkende til Machu Picchu satt fast ved den lille jernbanebyen Aguas Calientes ved foten av fjellet. Oversvømmelsene hindret all trafikk til og fra stedet og snart begynte matprisene og  ratene for overnattingssteder å stige fortere enn vannet. 

Enn så lenge trengte vi ikke å bekymre oss for annet enn at lungene skulle kollapse under vekten  av våre åndedrett . Riktignok hadde man følt tendenser til høydesyke i La Paz, men det var noe annet å gå hele dager oppetter fjellsidene fra 2000 til 4000 meter over havet. Med eller uten oppakning.  Slikt burde man kanskje overlate til denne herren:

Dag 1 forløp uten andre viderverdigheter enn et møte med en familie villhester på vei ned en relativt smal sti. Ettersom vi skulle oppover var det ikke annet å gjøre enn å presse seg inn  mot fjellet og bort fra stupet. Dette var en bevegelse vi skulle gjenta hver gang det kom løpende noen av de tilsynelatende utallige innfødte bærerne som fraktet med seg telt, feltkjøkken og diverse bagasje for turistene. Vi ble fortalt at det hadde tidligere vært noen ulykker der turister ble forvirret og steg ut på gal side av stien, bare for å bli dunket ut i intetheten av en ryggsekk. Men ingen ulykker hittil i år. I og med at det ennå var januar følte jeg ikke dette som spesielt betryggende.

Det var hardt å sove uten madrass på den harde bakken. Men vi var så trette at søvnen kom lett og vant over verkende ledd og muskler. Selv frykten for at noen av de forskjellige typene giftige edderkopper området kunne by på skulle ha sneket seg forbi lommelyktstrålen min var ikke nok til å holde meg våken.

Dag 2 blir regnet som den hardeste på turen. De som gir opp pleier å gi opp her. Hele dagen består av å gå oppover, uten slakere partier å hvile i, til man endelig når toppen av passet. Utrolig nok greide vi dette, selv om jeg holdt på å kaste opp da det gjenstod hundre meter. Disse siste meterne tok sikkert en time å traversere, særlig ettersom man måtte sette seg ned og hvile for hver tiende meter. Følelsen av å nå opp var, om ikke ubeskrivelig, så i hvert fall av en type man  må lete lenger etter ordene for enn jeg tar meg tid til her. (Det er brattere enn det ser ut til på bildet)...

Etter å ha hvilt en halv time var det å gå nedover igjen på andre siden av passet. Musklene som etterhvert var blitt vant til å bevege beina oppover protesterte kraftig mot vedtaket om å gå ned igjen fra stein til stein. Hver dag startet ca kl 06 på morgenen, så det var ennå bare ettermiddag da vi nådde fram til teltleiren. Jeg hev meg inn i teltet uten å kunne bevege meg. Famlet etter kameraet som dessverre ikke er av god nok kvalitet til å reprodusere virkeligheten, men hva skal man med to virkeligheter?

Etter en times tid beveget jeg meg ut av teltet og så tilbake mot der vi var kommet fra.

Det dårlige været begynte på denne siden av passet og fulgte oss dagen etter. Vi trodde vi hadde vært forutseende ved å kjøpe regnponchoer, slik alle anbefalte, men det viste seg dessverre at disse ikke var så vanntette som man skulle ønske.

Jeg fant til min overraskelse at jeg ikke syntes dette var noe problem. I og med at det gjaldt å fokusere på sitt neste skritt og ikke på at det ennå gjenstod 30 kilometer til målet, var væten kun et vagt irritasjonsmoment. Naturen har dessuten sin sjarme også når den er våt og man så vidt kan skimte ruiner innimellom vegetasjon og tåke.

Kanskje var det fordi min kone slo seg rasende da førere og resten av gruppen begav seg avgårde før hun hadde passert den endeløse toalettkøen ved dagens lunsjstopp, kanskje var det atmosfæriske forhold som gjorde det, men uansett stoppet regnet etterhvert og tordenskyen over min kones hode forsvant også. Jeg tok sjansen på å kaste jakken. (Ja, ikke kaste den, men pakke den ned...)

Slutten på denne tredje dagen skulle bli strålende og gav meg noen av de beste naturopplevelser jeg har hatt. Det er først nå man kommer inn i et åpnere område der Machu Picchu og tindene rundt kan skimtes på en klar dag. Ruinene kommer også hyppigere og noen av de 10.000 trappetrinnene vi måtte gå på denne turen. Vi begynte til og med å småløpe en times tid, ikke minst for å komme oss unna de forskjellige gruppene med amerikanere som dukket opp i denne delen av ruten. Amerikanske stemmer er det siste man vil høre når man er i naturen. Høyrøstede kolonialister og alskens riff-raff. De har nok sin misjon i sitt eget land, men på reise er de oftest en pest, endog en plage. You know, like, that guy, like, he didn't like, understand, like what I said, like. Kan ikke disse menneskene skaffe seg et ordforråd? Alt annet skal jo være stort. Stemmevolum, ikke minst.

Da vi nådde teltleiren denne ettermiddagen skinte solen igjen og man kunne dusje seg. Det var en god dusj, tror ikke jeg har spylt av meg mer skitt og svette siden jeg var liten. Campen (Jeg hater å skrive ordet "campen", men campingplass passer liksom ikke."Campen" er ikke noe behagelig ord å bruke; man tenker på bortskjemte østlandske jenter på after-ski eller i et reality-program; noe de kunne tomhodet sagt i en selvforherligende setning uten annet innhold enn at den blir uttalt, og det er knapt et innhold ) her var stor nok til at det også fantes en slags kafeteria. Der kunne man kjøpe øl. Ølen var god. Og ølen etter var god. Ettersom vi visste at vi måtte stå opp kl 03.30 for å starte morgenen etter, la vi oss før de yngre deltagerne i gruppen. Det var jeg glad for dagen etter.

Vi gikk noen timer. Det regnet selvsagt da vi først så reisens endemål, men ettersom vi var blant de første som ankom den morgenen, hadde ikke tåken helt tatt over området ennå.

Trøtt mann med våt og trøtt hatt.

Endelig framme kunne man tilbringe noen timer inne på selve området. Da begynte været også å letne.

Man tenkte at man fikk ta en del bilder siden man tvilte på at man snarlig ville vende tilbake.

For en dyrevenn som undertegnede var det også kjekt å se at de hadde organiske gressklippere på området.

Det er en klisjè, men de kan dette med utsikt i disse landene.

Dessverre ser ikke kameraet mer enn det linsen rommer. Ikke tenker det heller. Eller spiser. Vel, det siste er ikke sant ettersom kameraet nå begynte å signalisere at det gikk tom for batteri. Ikke det beste tidspunktet å streike på, så jeg gjorde som jeg alltid gjør med gjenstridige eksistenser; gav det et klaps. Jammen kunne det ikke litt mer allikevel. Slik skal man behandle sine eiendeler. Og sine kvinner og barn. I 1950! Et gyldent tiår. Så kom Elvis og ødela det hele med rocken sin, men det er en annen historie.

Når man skal ned fra Macchu Pichu kan man velge å gå et par timer (men på dette tidspunktet bør man være for sliten til slikt), eller man tar bussen som går hvert femte minutt hele dagen. Dessverre følte jeg turen ble skjemmet av antydninger til dødsangst hos undertegnede, ikke minst ettersom bussjåføren insisterte på å kjøre ganske hurtig frem til hver sving før han skrenset rundt. Jeg får ta selvkritikk ettersom jeg faktisk hadde sett veien ned fra der vi spiste nok en pakke av de altfor mange pakkene med kjeks vi hadde i ryggsekken.

En fenomenal tur var det dog og jeg ville ikke vært den foruten. Ikke minst var det en suksess å få reparert skoene mine hos en noe mutt skomaker i Bolivia. For 3 kroner. Var redd for at jeg måtte kaste dem, nå er de som nye. Her har man noe å lære.

Bolivia og Peru, 2010. Del1.

Det er noe eget å føle at flyet må stige for å lande. Vi landet på høysletten i El Alto, et sted jeg ikke ville turt å stoppe og gå ut. De fleste her er indianere, aymarer. Før Evo Morales tok makten i landet havnet alle pengene hos den hvitere overklassen, eller forsvant over landegrensene til USA. Alt var privatisert, også vannet, noe som førte til at leiesoldater fra et amerikansk selskap kom og tømte bøttene indianerne samlet regnvann i. Kan skjønne at det finnes sinne der, at de vil ta noe tilbake. Millionen som bor i El Alto er dem som er for fattige til å bo i La Paz, noen hundre meter lavere. La Paz er ikke akkurat Sveits.

Det tok en halv time før taxien greide å manøvrere seg gjennom den evige trafikkorken av mennesker og biler.  Skimtet byen fra bilvinduet. Strålende vær.

En sving til og byen:

Etter noen timer merket jeg høyden og måtte ha meg en vestlig coca cola før jeg kunne opp og stå igjen. Har aldri sett så mange biler på et så lite område, ingen av dem fra de siste tretti årene. Svart eksos for hver bakke de jobber seg opp. Alt er bakker der vi bor. På hotellets ikke altfor hurtige internett leser jeg om et giftlokk over Bergen. Etter nyttårsfeiring med chilensk champagne og kun turister i gatene og en hund som prøvde å fortære rakettene mens lunten ennå brant, dro vi til en nasjonalpark en halv time fra byen. Drosjesjåføren unnlot snedig å nevne at parken var stengt denne dagen. 10 kroner jeg aldri får igjen... Men man tar det med godt humør, solen skinte og vi fant i stedet en park der lokalbefolkningen pleide å oppsøke hver 1. januar. Tror vi var de eneste turistene der og for en gangs skyld ble vi ikke plaget av mennesker som skulle tigge penger eller selge oss noe til solid overpris. Etter fire dager i landet var dette en lettelse.

På tide å komme seg videre. Bussen fra La Paz til Uyuni tok tolv timer. Et stopp på verdens verste toalett, midt på natten i et sted som knapt eksisterte. Glad jeg er mannlig av meg, ingen kan sitte der. Og hvem i herrens navn kunne finne på å kjøpe noe av maten som var satt ut på bord utenfor "kaféen"? Tiss ikke her, stod det på et skilt rett ved siden av. Vel, hvis man drikker forsiktig er det nok med en stopp på tolv timer, men ikke behagelig. Man bør heller ikke ha spist ting man ikke vet hva er. Gikk bra. Av og til lurte jeg på om sjåføren visste hvor han kjørte. Endte opp på veier av humper og sand og søppel. Himmelen stod sjelden stille.

Uyuni er kjent for sine enorme saltsletter. Derfor kommer det turister og  landsbyen er ikke blåst bort. Man skulle tro at pengene ville bli investert i fellesskapets beste, men det virket som om sosialdemokratiet ikke hadde nådd til denne delen av Bolivia, selv etter noen år med Evo. Det var dog en meget fin dag og saltslettene så tidvis ut som havet, tidvis snø. Speilingen minnet meg om gamle britiske TV-sendinger.

Selv om valget for lengst var over da vi var i Bolivia, var landet dekket av valgplakater for Evo Morales. Der det ikke var hensiktsmessig med en plakat, valgte man i stedet å skrive navnet på alle steiner av en viss størrelse langs veiene. Det slo meg som en vel så ærlig form for politisk agitasjon som å betale reklamebyråer større summer for jobben. På vei til saltslettene kom jeg over denne doningen som nok hadde sett bedre dager, men ennå kunne hjelpe landet til å velge riktig leder . (ja, det er lappene som henger som  beskjedne øyenvipper jeg sikter til).

I tillegg til saltslettene hadde Uyuni nok en severdighet: en tog-kirkegård. Her kommer togene for å dø, men i stedet for å la seg irritere seg over at egnen ble forsøplet av endeløse mengder rustent metall, hadde man i stedet valgt å slå mynt på fenomenet ved å inkludere området som en del av dagsturene. Jeg satte pris på besøket, ikke minst fordi et anselig tordenvær nærmet seg, med lyn over horisonten og det som hører med.

Jeg pleier ikke å inkludere privatlivet på disse sidene,  i alle fall ikke fotografisk, men man  har jo en kone som liker å klatre over alt, så her er hun noen meter nærmere himmelen enn vanlig (kanskje ingen god idé om det skulle begynne å lyne...).

Oppholdet i Uyuni var strålende, det, men man var dog lettet da man dagen etter kunne si farvel til stedet og begi seg mot verdens høyest liggende by: Potosi. Ikke alle stedene langs veien var like koselige, som denne landsbyen som hadde bygget seg rundt en gammel gruveforlegning. Jeg tror ikke gruvearbeid i Bolivia var spesielt kjekt.

Når man befinner seg 4000 meter over havet savner man vann, så det var kjærkomment de gangene man kom over noe, som her med noen vadende flamingoer. Flamingoer er meget glad i å vade. Det er det de driver med, føler jeg. Jeg holdt dem heldigvis på lang avstand, som man kan se; man ønsker jo ikke å hisse fjærkre på seg. Fjærkre dreper.

Potosi viste seg å være en skikkelig by, man trengte knapt frykte for lommeboken. Det var en lettelse etter folkemengdene i La Paz og luguberheten i Uyuni. Snedig nok var byen konstruert opp etter en dal, slik at det var urimelig tungt å bevege seg fra et sted til et annet. Det gjelder å stoppe når man kan.

Etter et mindre uhell, der jeg fikk et hull i buksene på et sted man ikke ønsker å ha hull, fikk jeg kjøpt meg et par Levis jeans i Potosi. 70 kroner var en såpass anstendig pris at jeg ikke orket å prute. Det var en vakker by og jeg vil anbefale alle reisende å få med seg mynt-museet. Her finner man mer sølvmynter enn man strengt tatt trenger, men også et fascinerende innblikk i egnens historie og ikke minst imponerte de enorme apparaturene som skulle til for å gjøre sølvet de hentet fra fjellene rundt om til gangbar mynt. Alt var dog ikke like fint. Denne bygningen som huset det lokale televerket skilte seg ut:

En overnatting holdt dog og så var det videre.

Etter flere dager med mye buss føltes det som en lise å nå Sucre, der vi ble et par dager. Ah, kolonialsk stil, nesten som Europa, hva mer kan man ønske? En liten bit sivilisasjon. Og de lagde utmerket pizza her. Greide til og med å lokke et smil fra kelneren, noe som hittil på reisen hadde vært umulig. I Bolivia skal man yte service, men ikke med glede. Det er forsåvidt ingen dårlig innstilling. Vi var nå kommet til 6. januar. De av oss som bare er litt katolske av oss vet jo at dette er "dia de los reyes", hellige tre kongers dag. Dette er den store gaveutdelingsdagen i katolske land, men i og med at Bolivia har blandet sin nyfunnede katolisisme med de eldre indianer-religionene, får prosesjonene et visst totemistisk preg.

Fra Sucre tok vi fly tilbake til La Paz. Etter å ha vært noen dager nede under 3000 meter merket man en viss svimmelhet igjen, men denne gangen var det en bagatell. Det er noe annet å komme tilbake til et sted enn å se det for første gang. Duh! Man blir litt mer selvsikker med en gang og tror man kan reglene for framferd. Etter en natt til på vidunderlige hotell Rosario, tok vi bussen til Copacabana ved Titicaca-sjøen (nei, ikke den oppkalte stranden i Brasil). Sjøen skal forøvrig uttales Titicarca, med R, ifølge vår Aymara-guide. 

Det er ikke alt i Bolivia som er behagelig for en mann med en solid dose høydeskrekk. Det første jeg så av Titicaca var dette området, der Thor Heyerdahl fikk bygget Ra II.

Hotellet var heldigvis godt innhegnet, så man slapp det verste av hippier og backpackere på området...

Titicaca ligger på grensen mellom Peru og Bolivia. Bolivia, som ikke har kyst, har derfor marinen sin plassert her for øvelser. Man kan selvsagt spørre seg hva de øver til. Copacabana har ellers ikke så mye å by på; det er en meget liten by, med sentrum dominert av de utallige turbussene som frakter turister til og fra. Det er et sjarmerende lite fjell her, en høyde, som i likhet med så meget annet i landet har religiøs betydning for de innfødte. På denne kan man kjøpe modeller av de tingene man ønsker seg av og i livet, og plassere dem på fjellets topp slik at gudene lettest kan se behovene.

Man fikk til tider inntrykk av at de aller fleste dagene vi var i landet var helligdager. Dette var en spesiell dag for argentinerne fikk vi vite. Det var også en dag da man takket for hva man hadde fått, og gav offer for at ens gjenstander fortsatt skulle bringe en glede. Nok en gang hadde man tatt ut en dobbeltforsikring ved å få både den lokale sjamanen og den katolske presten til å velsigne det som velsignes kunne. Her har man nettopp skylt flere flasker øl over bilen - i mangel av champagne - og etter at presten har gjort seg ferdig gjentas prossessen med en sjaman.

Vi var så heldige at vi fikk tilbringe en hel dag på Isla del Sol, et av inkaenes aller helligste steder, der de første menneskene ble skapt.

Jeg har siden jeg var guttunge ønsket å dra til Titicaca-sjøen. Sannsynligvis kommer det av det pussige navnet og av å ha lest om sjøen i Donald Duck. Jeg kan ikke tenke meg en bedre lærebok i verdens historie eller geografi enn Carl Barks samlede Donald Duck-historier.

Det siste vi gjorde på øya var å gå opp de tunge trappene til en tredelt kilde. Drakk man fra den ene skulle det hjelpe mot løgn, den neste mot latskap og den tredje mot tyvaktige tendenser. Jeg drakk for sikkerhets skyld fra alle tre. Jeg er ikke sikker på at den virker etter hensikten, men jeg stjeler ikke meget og lyger ikke for ofte, så kanskje har det noe for seg.

Som alt annet i Bolivia er det tyngre enn det ser ut til. Man merker de 3800 metrene. Men lite visste vi da om slit. Nå gikk ferden over grensen til Peru og Machu Picchu.

Ut og Skyte Pressen 3: Norsk Mediakritikk

Selv om det er alle grunner til å ønske det motsatte, er det visse aspekter ved presseyrket som ikke har kommet vesentlig langt siden Thomas Jefferson kom med sitt berømte sitat for ca. 200 år siden: ”The man who reads nothing at all is better educated than the man who reads nothing but newspapers”.

Aviser er ikke tilstrekkelig for å få en noenlunde forståelse av den delen av virkeligheten som ligger utenfor vår umiddelbare erfaring, snarere motsatt. Det gjelder ikke minst norske aviser. Jeg registrerer at store deler av norsk presse etter beste fattige evne forsvarer sine grunner for å motta pressestøtte, men for hvert år som går er det verre og verre å unnslippe Se Og Hørs argument om at det ikke er et vesentlig skille mellom de ”nyhetene” sladdermagasinet lever av og sakene som VG og Dagbladet profilerer seg ved. Jeg er overbevist om at hvis man tok utgangspunkt i nettutgavene av avisene i stedet for papirutgavene, ville det ikke være mulig å rettferdiggjøre engang teorien om forskjellen.

De fleste av oss husker nok tyske Hans Magnus Erzenbergers studie av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv og Klassekampen fra 2002. I et nummer av Samtiden sammenlignet han i artikkelen "Verden Skrumper" disse avisenes utenriksdekning med seks europeiske aviser og fant dem "innadvente, selvopptatte og ekstremt nasjonalt orienterte". Som jeg ser det er den største feilen Enzenberger begår å si seg "overrasket over at nordmenn ikke lar seg fordumme av ignorante medier". Jeg tror det er vanskelig å måle den eventuelle fordummingen som den reelle fordummingen i avisene har påført leserne. Kanskje han bare var høflig. (Jeg holder ikke meg selv utenfor denne fordummingen. Det er irriterende hvor mange timer, for ikke å si måneder, jeg har kastet bort ved å lese saker som ikke er saker, å bli belært om ting ikke noe menneske fortjener å måtte lære. Tenk om jeg hadde blitt tilbudt å lese noe av en viss kvalitet i stedet!) Noe av grunnen til den svake og selektive utenriksdekningen kan man kanskje finne ved å studere landets ledende nyhetsleverandør, NTB. NTB var tidligere eid av avisene. Bortfallet av mange mindre aviser førte til at NTB de senere år er eid av større konserner. Kanskje har denne overgangen hatt konsekvenser for hvor man rapporterer nyhetene fra og hvilke nyheter man har valgt å selge til avisene (som er eid av konsernene). De mestselgende avisene betaler millioner av kroner årlig for å abonnere på nyheter fra NTB, men inntektene går ikke nødvendigvis tilbake til avisene, men til konsernet som har de enkelte avisene bare som en del av sin portefølje (en av flere virksomheter som ikke alle nødvendigvis er presserelatert). Dermed kan konsernene hente ut penger samtidig som de får finansiert avisene ved pressestøtten. Avisene har følgelig ikke så mye å tjene på nyhetstjenesten som konsernet har. Det kan føre til at de ikke tar inn nyheter fra land de ikke har korrespondenter i (og det er mange, siden avisene allerede er blitt utarmet av konsernet), og i de tilfellene de faktisk henter nyheter fra NTB kan man spørre seg om utvelgelseskriteriene er uavhengige av konsernets interesser. Jeg tror ikke det er et urimelig spørsmål, men det er grenser for hvor langt jeg på hobbybasis kan følge denne tenkte sammenhengen.

La meg sakse fra NTBs egen presentasjon av eiersiden: ”Fra midten av 1980-årene er det blitt stadig færre frittstående aviser i Norge. Konsernenes vekst gjenspeiler seg i NTBs eierstruktur. Det er nå de store eiergruppene i norsk presse som eier NTB gjennom sine aviser.
I dag er aksjonærfordelingen slik: Edda Media AS: 26,1% Schibsted gjennom Aftenposten og VG: 20,6% A-pressen og frittstående A-aviser: 20,5% NRK: 10,5% Adresseavisen: 7,8% Øvrige aviser, TV2, P4: 14,0% NTBs ansatte: 0,5%

NTBs kunder: NTBs eiere er også byråets viktigste kunder. NTBs største kunde er NRK; deretter følger storaviser som VG, Aftenposten og Dagbladet - samt om lag 40 andre aviser og etermedier”.

Jeg føler ikke NTB er helt ærlige her når de sier at eierne også er de viktigste kundene. VG og Fredriksstad Blad er ikke det samme som Schibsted og Edda Media. Det vil si at selv om for eksempel Drammens Tidende går med overskudd, vil ikke overskuddet komme avisen til gode, men gå til Edda Media som eies av slaskene i Mecom, en engelsk investeringsgruppe. Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til i dag for å vise et konkret eksempel på dette (for eksempel www.nrk.no/nyheter):

"Torsdag innkalte ledelsen i Drammens Tidende til allmøte i kantina. Beskjeden de ansatte fikk var at Mecom-eier David Montgomery vil tjene mer penger, og beordrer kutt. Innen april 2009 skal Edda Media i Buskerud kutte fem prosent av lønnskonstnadene. Det tilsvarer hele ni stillinger. I fjor gikk Edda Media Buskerud med 68 millioner kroner i overskudd før skatt. Likevel ønsker eieren Mecom nå stillingskutt for å demme opp for dårlig inntjening andre steder i konsernet".

Dette er et mønster man kjenner igjen fra amerikansk avisverden de senere årene, og som jeg omtalte i forrige post. Jeg tror ikke at NTBs nyhetsleveranse er villet dårligere enn tidligere, men heller ikke kan man se bort fra stadig større interesser med stadig større makt som kan styre ikke bare publiseringen av nyhetene men selve produksjonen av dem, så å si. I forlengelsen av diskusjonen rundt NTB må man også se på hvem som forer NTB med sakene de plukker opp, og der er man virkelig inne i et villnis av nasjonale så vel som kommersielle interesser. Tenker TV2 eller NRK seg om to ganger før de kjører en sak levert av et eller annet nyhetsbyrå, spør de seg om grunnene til at den eller den gruppen har blitt avbildet slik eller slik i en demonstrasjon mot Hugo Chavez i Venezuela, eller skjønner de i det hele tatt at nyheten de leverer om motvilje mot det Bolivianske nasjonaliseringsprogrammet er levert av et selskap som eies av Rupert Murdoch som eier Fox News, USAs mest høyrevridde nyhetskanal? Det er liksom så trygt når Pål T. Jørgensen lirer av seg nyheten, som om den skulle være beskyttet av hele universets objektivitet og knapt kan betviles av noe tenkende eller utenkende menneske. Men som journalist burde vel han selv vite hva han bedriver og skamme seg over falskspillet?

Den semi-legendariske New Yorker-journalisten A.J.Liebling hevdet ganske riktig at: “People everywhere confuse what they read in newspapers with news”. Det er klart at strukturelt sett skjer det ikke mange ting som ikke har skjedd før. Avisene må alltid foreta en avveining mellom de store linjene, hvor det er komplisert å beskrive eller forklare eventuelle endringer, i hvert fall på relativt liten spalteplass, og de enkelte sakene som alltid står i fare for å være meningsløse for alle andre enn de få det gjelder og dem med et overutviklet kikkerbehov. Det er for så vidt greit, men de siste årene er nærmest alt som finnes i avisene disse enkeltsakene, disse navnløse mennene som slo ned en person i helgen eller en mann som har kjørt på en hjort på riksvei 18 eller en kvinne som føler seg lurt av skatteetaten, eller Britney Spears' nye video som har ført til at singelen hennes har solgt mer enn man skulle tro. Dette er saker som aldri kan gi noen form for innsikt i noe som helst og ingen har behov for å vite om dem.

Men det skader i det minste ingen, vil man kanskje si. Eller hvis man er VG-redaktør: Dette er en god sak, den selger! Jeg er ikke sikker på at det første utsagnet medfører riktighet og jeg håper det andre vil være nok et tegn på at dumskap ofte følger kapitalismen når den står tømt for innhold. Jeg mener at både redaktøransvar så vel som eierskap av en avis burde forplikte og den formodentlige (?) fornuften skjelne til andre enn styremedlemmene og aksjeeierne. Det høres håpløst selvsagt ut, men også jeg liker å sparke inn åpne dører da jeg, ulønnet som jeg er, ikke har tid eller midler til så meget mer. I det minste har jeg en slags sannhet på min side som kanskje kan oppsummeres av et annet Liebling-sitat: "Freedom of the press is limited to those who own one".

Og det er vel få ting journalister liker bedre å snakke om når de sitter samlet rundt et fuktig bord på en café eller i et debattprogram der de alltid blir intervjuet av likesinnede: Vi er den fjerde statsmakt, vi har en funksjon, det vi gjør er viktig, ta ikke fra oss ordet – da venter anarkiet og diktaturet, og lignende. Selvsagt er jeg enig i teorien, men det kan ikke eksistere megen tvil om at denne funksjonen i disse dager er i ferd med å bli undergravd av journalistikken selv. Hvis norsk presse ikke er i stand til å utføre den samfunnsoppgaven som er selve årsaken til at profesjonen eksisterer, eller snarere, hvis denne oppgaven kun blir godkjent av journalistene selv, er det på tide å se seg om etter måter vi kan tvinge dem til å bli bedre på det de burde gjøre, eventuelt å si fra om at hvis det er slik at salgshensyn står over alle andre og bedre journalistiske vurderinger, får de greie seg selv i den kapitalistiske markedsplassen de indirekte tiljubler. Det vil si: Ta fra dem pressestøtten.

Det er ikke med lett hjerte jeg skriver dette. Statens finansielle støtte til avisene er blant de tingene som gjør en glad for å leve i Norge, men noen må si at nok er nok. Slik situasjonen er nå er de mest solgte avisene dem som tjener mest på støtten (via momsfritaket), og disse er dem som i størst grad ofrer etterrettelighet og vesentlighet til salgstall og sensasjonsmakeri og øyeblikkets pirring av kikkerinstinktet. Uten å si at de såkalte nummer 2-avisene er vesentlig bedre på dette området, ville det kanskje være en fruktbar konkurransevridning å la støtten tilkomme disse i stedet. Ja, jeg vet at konkurransevridning er et stygt ord. Jeg er heller ikke sikker på at dette er veien å gå, men med mindre man begynner å diskutere måter å skille vesentlighet fra sladder på vil hele støtten allikevel heller før enn siden falle bort.

Man skulle tro at de eneste som tjener på et slikt utfall er, i hvert fall i det korte løp, FrP, men jeg er sannelig ikke sikker. FrP vil vinne på en vanskeligere stilling for avisene hvis man aksepterer at avisene faktisk er i stand til å forklare folk hva partiet står for og hva politikken til FrP ville bety for dem, men det ser ut som om slike hensyn faller utenfor avisenes mandat eller evne. Dessuten er all media allerede vridd til å forsterke tendenser i samfunnet snarere enn å motvirke eller korrigere dem. Det har å gjøre med at de vil nå flest mulig og hvem som kjøper produktet deres er uviktig, bare det kjøpes (hvis man ser bort fra reklamens ønske om å nå spesielt kjøpesterke grupper). Et parti som RV slipper nesten aldri til i debattprogrammer på TV, men situasjonen i avisene er ikke stort bedre. Kanskje man aksepterer en kronikk fra en konstituert partileder i ny og ne, men når så man sist en artikkel der et utspill fra partiet ble behandlet like "seriøst" som om det skulle vært Stoltenbergs’ siste tilfeldige replikk til en opponent? La meg understreke at denne posten ikke er en valgkampanje for RV, men et uttrykk for at det neppe ville svekke bevisstheten om eller interessen for norsk politikk at den ble presentert ut fra et meningsmangfold snarere enn popularitet basert på uvitenhet grunnet manglende informasjon. (Og så vil jeg at alle stemmer RV for å gi stemme til et alternativ, om ikke annet!)

Konsekvensen av mistet pressestøtte vil kanskje være at de mestselgende avisene dreies i en enda mer sensasjonalistisk retning, men jeg tror det er grenser for hvor tabloide Dagbladet eller VG kan bli før folk heller kjøper Se Og Hør. Kanskje jeg tar feil. Uansett er jeg overbevist – eller håpefull er nok et bedre ord – om at den dagen avisene blir sett på som ren underholdning og ikke lenger har et skjær av den informative institusjonen de trykte mediene later som de er, vil folk innse at det finnes bedre måter å la seg underholde på enn ved å gå til innkjøp av Dagbladet.