Norsk politikk. Gåseøyne.

  For hvert år som går, for hver dag som passerer, er det vanskelig å føle annet enn at lysten, endog viljen, til å stemme svinner hen, og ønsker man å ha en stemme er det utenfor demokratiet den kan bli hørt. Er det slik å være terrorist? Er det slik å ikke tilhøre noen av landene man “ønsker å assosiere seg med?”

Hvis debatten etter Harald Eias Hjernevask-serie kan tyde på noe som helst, er det i så fall at det er et anselig sprang fra det den herskende eliten ønsker til det folket den hersker over oppfatter som fornuftig. Kanskje er det ikke en menneskerett å få barn, kanskje eksisterer det forskjeller mellom kjønnene som, uavhengig om de er kulturelt eller fysiologisk betinget, virker meningsbærende for den jevne mann eller kvinne. Den jevne ikke-kjønnede person skal man kanskje si. Kanskje er det til og med sterke grunner til at Norge ikke bør bedrive mer enn en brøkdel av hva staten faktisk tar seg til innen eller utenfor landegrensene.

Olje, elektrisitet; miljø: er det mulig å se Norge i dag som noe annet enn en gjennomført falsk nasjon? Jeg tenker på Chamberlain som kom tilbake til England etter å ha møtt Hitler og lovet “Peace in our time”. Jeg tenker på journalistene som møter Stoltenberg og rapporterer om at Norge har kjøpt klimakvoter for 60 milliarder mens landet selv uanfektet fortsetter å bryte ned alt Norge en gang var, alt i verden som bare har en verdi i menneskenes hjerter, alt som bare er og ikke ber om mer. Det er på tide at noen sier nok nå. Er det slik det er å være terrorist?

Noe av det kjedeligste ved å vende tilbake til Norge etter opphold i utlandet er å åpne norske aviser. Månelanding, leser man der. Allsang på Grensen. Fornavn på alle, fra politikere til reality-stjerner, gjerne med et idiotisk prefiks foran. Jern-Erna, Skandale-Lena, Gahr-Støre. Ja, nei, vet ikke, kanskje. Det kaller man statsmann.

Det finnes dem som melder seg inn i Arbeiderpartiet for “å påvirke miljøpolitikken deres innenfra”. Er ikke det som å melde seg inn i SS for å sikre jødene, russerfangene, taterne, de venstreradikale, de oppegående, blomster på gravene? Har vi noen gang hatt en statsminister mer tafatt, med mindre vyer for nasjonens vel? Har du noen gang sett en Stoltenbergs nyttårstale og beholdt menneskeligheten din? (En underlig blanding av unnfallenhet, resignasjon og skam over å lyve det norske folk opp i øynene. Kanskje fortjener vi ikke bedre?) Og Jonas Gahr Støre er jo slik en pen mann at det intet gjør at mannen aldri har ment noe som helst. “Alle bør være venner. Kanskje. Med mindre noen skulle mene noe annet. Og hvis ikke er det ikke så farlig. Alle saker har to sider, kanskje tre.”

Leteboring i Lofoten. Ja, vi har lært noe nå. Det kan være farlig. Ikke alle (men ennå mange) kan få tillatelse til å lete på dypt vann, kanskje bedre på grunt, der kan vi lettere rette opp skadene på rørene. Slike tillatelser ødelegger ikke noe av det naturen har brukt millioner av år på å bygge opp. Ikke i min regjeringstid. Et pennestrøk av mennesker som verken har intelligens, etiske gaver eller endog pragmatiske evner nok til å se verken sitt eget eller landets beste. Men han kjenner jo en som kjenner Trond Giske eller Thorvald. Gi den mannen en ministerpost! Og vær glad hver gang noen fra regjeringen blir bedt i selskap hos land som har flere innbyggere enn Norge, men langt dårligere økonomi. Det er allikevel gjevt. Kjekt for en landsens gutt fra Norge. Oi, der er en fra Amerika, gitt; vi har kommet langt siden oppveksten i Trøndelag. Eller siden vi nappet i Thorvalds skjorteermer og gren oss til en jordbæris ved Youngstorget, landets vugge, langt borte fra kraftmaster og ubehageligheter andre steder i landet.

Så har vi heldigvis SV til å holde Arbeiderpartiet i ørene, en beskrivelse fra Halvorsen selv, en måte å selge seg selv på. Man har vanligvis ord for slike. Ja, de sikrer fullrensing fra halvtrensende anlegg og sikrer samtidig at en landsdel må tilføres kraft fra steder der ingen skulle tru at nokon kunne finne det for godt å rasere. Men vi har jo Nordmarka. Der er det så pent å gå tur, hadde det ikke vært for alle syklistene på de nesten verneverdige stiene. Heldigvis har SV klart å holde oss utenfor et militært engasjement i Afghanistan. Hvis ikke måtte man vel ansett partiet som fallitt?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan. Ikke en eneste fornuftig grunn. Men vi er der. Ennå har jeg ikke sett - og jeg har lett - en noenlunde plausibel forklaring på at Afghanistan i dag er et annet Afghanistan enn det var på 1980-tallet. Hadde det vært slik at vi ved vårt nærvær der virkelig forhindret ante eller uante katastrofer, skulle jeg motstrebende gått med på at det kunne eksistere grunner for norsk deltagelse i krigen mot terror, som det heter. Hvis noe, er der færre treningsleire for Taliban og militante islam-grupperinger enn det var på 1980-tallet da Sovjetunionen hadde sitt svare strev med å holde spredte baser der. Ja, den gangen Taliban var Vesten næreste venner i området.

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghanistan annen enn at man ønsker å bevare ansikt overfor sine Nato-partnere, og i særdeleshet USA. Jeg leste at dette kunne betale seg ved en senere anledning, om Norge for eksempel skulle bli angrepet av Russland. Hvor stor er faren for dette? Dessuten, om Norge ikke var medlem av Nato, ville USA da være fornøyd med at russerne sikret seg et sådant strategisk brohode mot vest? Det er dessuten ikke snakk om at Norge ikke er medlem av Nato, frykten er heller at de skulle “skuffe sine samarbeidspartnere” i denne unionen. Er ikke dette en type argumentasjon man forventer å finne blant småbarn?

Det finnes ikke en eneste grunn til at Norge er i Afghansistan. Det gjør de norske dødsfallene der tragiske, ikke på den klassiske måten at tragedien oppstår ved heltens død, men snarere ved en hoderystende modernitet som ser det fåfengte i unødvendigheten ved det hele. Det virkelig tragiske er landets moderne skjebne, hvordan det først er ødelagt av russerne, så av Taliban, så igjen av Vesten, og tusener av års historie er borte og barn ennå uten historie.

Hva står man igjen med, hva kan man velge? Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har stått for en av de mest løgnaktige regjeringene i moderne norsk tid. Verre er det kanskje at de ikke har hatt eller brydd seg om å ha visjoner for hvordan landet skal bli etter deres tilmålte år ved makten. Jeg har sjelden hatt en tilsvarende opplevelse av partier som kun har søkt makt og lite annet. Ikke i Norge.

Hva står da igjen? Høyre? FrP? Selvsagt ikke. Valget er ikke reelt engang. Ingen av de herover påtalte tingene ville blitt det spor bedre under disse, snarere tvert om. FrP er undergangen, la det derom ikke være noen tvil. Det finnes dem som tenker "gi dem fire år i makten så vi får vingeklippet dem, så folket får se inn i ansiktet til monsteret de har valgt seg". Det er en sinnssyk tanke som vil koste sivilisasjonen og landet dyrt.

Av partier gjenstår da kun RV, Venstre og KrF. De siste diskvalifiserer seg selv ved sin høyredreining og nærmest Machiavelliske dragning mot makten for maktens egen del. Det må bli RV tenker jeg, men jeg begynner å bli lei. Heller ikke de makter å få fram sitt budskap i offentligheten og det spørs om ikke det såkalte politiske riktige ville ridd partiet bort fra all fornuft om de skulle få sjansen. Er da Venstre det siste halmstrå; skal jeg trygle Sponheim om å komme tilbake? Så ser jeg at mannen føler det er en ypperlig idé å sette spilleautomater inn i barer og diskoteker. Ved dette påfunnet ligger det en blanding av ondskapsfullhet og likegyldighet overfor medmenneskelige verdier som neppe kan tilgis. Det er heldigvis lenge til neste valg, men det er kanskje ikke lenge nok. We believe in change, heter det fra Amerika. Gjør vi virkelig det? Er det slik å være terrorist?

Venstre om! En Fillesak.

Som jeg ved anledning gjør, leste jeg i går siste nummer av Morgenbladet. Jeg kom over en artikkel om norsk lovgivning i forhold til TV-kanaler med base i utlandet: Hva kan den norske stat gjøre for å forby reklame for eksempel myntet på barn om reklamen teknisk sett sendes fra Jersey? Det var interessant nok ettersom jeg noen år har hatt en følelse av at man har gjort for lite på dette feltet. Det er imidlertid ikke dette denne posten skal handle om.

Midtveis i artikkelen kom jeg over en uttalelse fra Venstres Trine Skei Grande: “Det er pussig at vi har en statsminister som bruker mye tid på å gå rundt menneskerettighetsdomstolen på en fillesak som politisk reklame, men ikke vil bruke mulighetene til å få lovgivning vi alle ønsker til å tre i kraft”.

Politisk reklame, ja. En fillesak. Akkurat. Så det mener Skei Grande. (Jeg prøver å kanalisere Dagbladets inkompetente Morten Pedersen her. Med. Denne. Skrivestilen). For å være noe mer seriøs. Jeg tviler på at denne saken oppfattes som en fillesak verken på den ene eller andre ende av det politiske spekteret. Nå er jo ikke venstre på noen ende, men jeg regner med at politisk asyl i sentrum ikke trenger være ensbetydende med å påføre seg flere skylapper enn en overnervøs hingst.

Politisk reklame koster penger om man ønsker den skal bli sett. Det er diverse, både fra høyre- og ytterste høyreside, som hevder at dette vil gi en mulighet for at også partiene som sjelden kommer til i valgdebattene kan nå fram med sitt budskap. Sist jeg sjekket mottok verken Fridemokratene, Pensjonistpartiet eller Kystpartiet mangfoldige millioner i støtte fra næringsliv eller LO. Den eventuelle effekten disse partiene ville få av en politisk reklame i nest beste sendetid vil således bli effektivt annullert av de større partienes adskillig større reklameflater.

Politisk reklame vil nok også forandre måten valgkamp drives på i Norge. Det er for eksempel en gylden anledning for et parti å fremføre et budskap som får stå uimotsagt. Dette kan ikke annet enn å virke fordelaktig for de partiene som sjelden har et utpreget pietistisk forhold til sannhetsgehalten i sin argumentasjon. Jeg har også problemer med å se hvorvidt - og hvordan - kanalene skal utføre et redaktøransvar i forbindelse med reklamene. Siden partiene selger meninger og lettvinte løsninger på komplekse problem gjennom sine 30 sekunder på luften, vil det kunne åpne for en type grums man hittil bare har ant konturene av i det norske ordskiftet. Skal TV-kanalene kunne gripe inn og bestemme hvilke reklamer man vil vise? I så fall vil jo heller ikke den påståtte demokratiske funksjonen disse reklamene skal ha være reell.

Siden budskapet til et parti skal spisses og forenkles til en kort reklame, vil det dessuten føre til en slagordsvalgkamp som helst appellerer til de delene av folket vi liker å kalle folkedypet. For å strekke en metafor jeg tidligere har strukket til bristepunktet, er dette dypet mørkt og grumsete og fiskene blir jo ikke akkurat penere dess dypere man kommer. Der røk strikken, gitt. “Nå er den her! FrP er tilbake med nye løfter om skattelette.” “Nå er den her, Dido er tilbake med en kjempeplate! Her er hits som La-la-la-la, og la-la-la. Hør også delige La-la-la.” Skjer det noe alvorlig når politikken eksplisitt blir en vare? Vil de samme som løper til butikkene for å kjøpe hvilket som helst nedrig drit kanalene averterer som musikk også løpe til stemmeavlukkene for å legge igjen en stemme til den letteste løsningen, som også ofte er den verste?
Man holder gjerne amerikansk valgkamp som et skrekk- eller latterlig eksempel på hvordan en valgkamp fortoner seg der argumenter er totalt erstattet av slagord. Den politiske TV-reklamen er som kjent ikke amerikanernes stolteste element i denne allerede forenklede valgkampen.

Uansett er det trygt å si at i tillegg til disse faktorene må man se på bruken av TV-reklame i det som fortrinnsvis skal være et fritt valg som demokratidreiende. Det er et prinsipielt spørsmål av så stor betydning at jeg betviler at noen av partiene riktig har tatt inn over seg konsekvensene av dets legalisering. Dessuten finner jeg det underlig at nettopp i tider der den tøylesløse kapitalismen har spilt fallitt og flere hjørnesteiner i det kapitalistiske system er under reelt angrep, ønsker diverse politiske partier å gjøre politikken sin om til en vare som andre. Da vil ikke de høyst virkelige mulighetene for konkurs være partienes største problem. Partienes plutselige verdiløshet vil tvert imot synliggjøre den fundamentale mangelen på ryggrad i det norske politiske system (pengenes rolle både i valgsammenheng og i utformingen av politikk gjennom lobbyvirksomhet og vennetjenester). Denne tendensen er allerede så sterk at jeg betviler at systemet tåler ytterligere finansiell avhengighet av markedskreftene. Det er ikke nødvendig at dette skjer, men frislipp av eventuell TV-reklame vil sikre det.

Å kalle spørsmålet om politisk reklame for en fillesak er enten en mental eller moralsk svikt. Skei Grande er med andre ord dum eller løgner. Man kan vel heller ikke utelukke at det dreier seg om en kombinasjon av disse. Jeg er ikke tilhenger av et hysterisk debattklima, men når Venstre, som ellers ikke er blant de verste partiene, lirer av seg slikt vås bør det påtales.