Det er atter den tiden på året, blomstene skal ha mat, skolegårdene ruster igjen og naboer kaster snøen fra i fjor ut vinduene. Europa steller i stand til musikkfest.
Jeg mener at Salvador Dali sa noe slikt som at den gode smak virker steriliserende, og som sådan er fiende av kreativiteten. Det er mulig han ville satt pris på Grand Prix-sirkuset, som man her i Norge gjerne omtaler evenementet. Men det er for lett å gjøre narr. Det er dårlig smak å være smart hele tiden, som å være i en evig begravelse. (Lite innspill fra D.H. Lawrence der.)
De to semifinalene er lagt bak oss og i morgen venter finalen. Heldigvis inntreffer dette uten Norge, som velfortjent ble sendt hjem på statens regning. Det burde kanskje være et varsku for de delene av det norske folk som har stemt vår deltager til Europa, at musikksmaken deres er så dårlig at selv et smakløst arrangement som Grand Prix ikke vil befatte seg med den overlegne norske vinneren. Ettersom vedkommende vinnerske dertil ikke er overrasket over kommentarer om at hun synger surt og falskt, “siden hun alltid har vært tonedøv”, bør kanskje noen gå i seg selv. Jeg har hørt den norske sangen fremført ved tre anledninger, alle pinlige. Da er det nok kjekt for frøken Mwangi, som absolutt virker hyggelig, at hun nettopp har fått platekontrakt og, som direktøren sa: “Vi har ikke gitt henne kontrakten for stemmen, men for hennes kvaliteter som stjerne“. Jeg noterer meg at den norske kontingenten trøster seg med at “det var liv i salen og norske flagg” da Haba Haba ble fremført. Man kan ikke se bort fra at dette har sammenheng med at halvparten av publikum virket å være nordmenn. Det er ikke urimelig å anta at vi har bedre råd til å reise til slike arrangementer enn, for eksempel, Moldova, et land så fattig at det ikke engang har råd til kystlinje.
Jeg var for så vidt positivt overrasket over stemmegivningen i år. I hver av semiene noterte jeg meg fire bidrag som var litt bedre - eller mindre dårlige - enn resten av landene, og alle åtte gikk faktisk videre til finalen. Dette skjer ikke hvert år. Kvaliteten på konkurransen virker i det minste å være litt høyere i år enn i fjor. Likevel må det sies at det er ikke én virkelig god sang her. Men det kan man kanskje ikke forvente.
I første semifinale syntes jeg Finland, Serbia, Sveits og Aserbajdsjan var passable, dertil var Islands bidrag til å leve med. Finland stilte med en ung gutt med en riktig så fengende sang om miljøvern. Det kan innvendes at teksten ble noe vel naivistisk, men i forhold til Haba Haba og 99 prosent av de øvrige bidragene, tror jeg ikke dette er overmåte merkbart. Gutten hadde en gladhet ved seg som nok kan virke grenseløst irriterende på mange, men kan Alexander Rybaks maniske tinntallerkenmimikk vinne frem, kan vel også dette.
Islands sang var noe kjedelig, men holdt allikevel et høyere nivå enn mange andre av konkurransens kjedelige sanger. Ettersom Litauen gikk videre med en sang så kjedelig at man skal være takknemlig for strenge våpenlover i Norge, er det ikke noe å si på at Island også passerte det første hinderet.
Sveits stilte for en gangs skyld med et bidrag som ikke var helt for jævlig, som det heter på folkemunne. Ikke minst av den grunn ønsker jeg dem lykke til i finalen.
Serbia hadde en slags 60-talls lett-pop sang som kunne vært adskillig dårligere. I takknemlighet for at den ikke var det, ønsker jeg også denne lykke til.
Aserbajdsjans sang likte jeg egentlig ikke, men den hadde dessverre visse fengende kvaliteter som gjorde at den satte seg relativt hurtig på hodet. I hodet. Aserbajdsjan har av en eller annen grunn skikkelig lyst til å vinne, og bruker hvert år mer og mer penger på å sikre seg internasjonal hjelp. Denne gangen har de endog fått en svenske til å forfatte bidraget sitt. Mer profesjonelt kosmopolittisk blir det vel knapt. Jeg ser ikke bort fra at Running Scared, som melodieen heter, vinner hele sulamitten. I så tilfelle blir neste års arrangement spennende, med landets anselige korrupsjon, og store fattigdom til tross for solide oljeforekomster. Eldar & Nigar, som artistene heter, vil i hvert fall være sikret heltestatus for livet.
I den andre semifinalen greide jeg også å ikke hate fire bidrag. Bosnia & Herzegovina stilte med en sprek eldre herre og en helt forglemmelig sang. Slik skal det være!
Moldovas bidrag var kanskje konkurransens mest interessante, med tåpelige kostymer (høyt hår) og en schizofren sang. Gruppen har varmet opp for Rage Against the Machine, fikk man vite, noe som ikke er et kvalitetstegn hos meg. Men kombinasjonen av irriterende roping i versene, en behagelig melodiøs bridge og et fengende slagords-refreng var ikke så ueffen som den burde vært.
Kypros’ sang var så forglemmelig at jeg allerede har glemt hvorfor jeg inkluderte den. Kanskje sang man på morsmålet, noe som alltid er sympatisk.
Estland stilte med en nervøs 18-årig pike uten den helt store stemmeprakten, men med vett til å la koristene ta seg av de kompliserte tonene. Hun åpner nummeret med et lite stykke tryllekunst, og det er jo festlig. Jeg lurer på om ikke denne sangen kan ha et slags hit-potensiale hos den yngre garde, og den vil nok komme relativt høyt på listen om artisten ikke tabber seg ut i finalen.
Irland underholdt med tvillingene fra Helvete, men dette var dog slik Eurovisjonen skal være, med en slags autistisk energi og show-sans. Det er fare for at landet, etter å ha sendt sine mest udugelige sanger de senere årene i frykt for igjen å måtte arrangere djevelskapen, kan bli tvunget til ønske velkommen til Dublin neste år. Jeg lurer på om ikke dette er en liten favoritt til å vinne. Men se altså opp for Aserbajdsjan og Finland. Og Moldova.Det hadde vært kjekt!
Av sangene som ikke nådde opp, sørger jeg kun over Hviterussland. De stilte med en ukjent artist - også ukjent i hjemlandet - med ukjente kvaliteter (altså ingen stemme). Men for en sang, og for et refreng! I Hviterussland, av onde tunger omtalt som Europas siste diktatur, hadde man ingen avstemning om hvem som skulle representere hjemlandet, eller med hvilken sang. Dette ble bare bestemt - uvisst av hvilken instans - og hvorfor ikke? Her har landet en utmerket måte å profilere sine mange kvaliteter på ovenfor et stort publikum. Hva er da mer naturlig enn å stille med powerpop-juvelen I Love Belarus!
I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
You will always be the one
I can’t get enough
I love Belarus
Got it deep inside
I love Belarus
Feel it in my mind
And I wanna see the sun
Shining from above
And I'm gonna every day
Give you all my love
Jeg kan knapt tenke meg en bedre hyllest til nasjonen. Er det ikke noe slikt Norge burde satset på i stedet for denne sosialist-leflingen med sommerfugler i vinterland og den slags? Hadde Jens Stoltenberg hatt et snev av fingerspitzgefühl, eventuelt nasjonalfølelsen til Grand Prix-deltakende hviterussere flest, kunne han spart seg for meget.
I tillegg til de nevnte finalistene, er det jo fem land som er forhåndskvalifiserte. Tyskland stiller i år igjen med Satelite-Lena fra i fjor. Sangen er ikke dårlig (til å være i dette selskapet), men er for umelodiøs til trekke mer enn høflighets-stemmer. Frankrike er en liten outsider, med en ung opera-syngende herre. Dette er i det minste melodiøst og kan faktisk slå an hos brede lag. Jeg frykter England, som nok en gang stiller med en grusom sang, fremført av det tidligere storselgende Boybandet Blue, og således kanskje allerede har en slags tilhenger-skare. Italia muntrer oss opp med en jazz-leflende middelmådig pianosang. Mens Spania igjen synger noe tøys om å danse.
I tillegg til de nevnte er jeg redd for at Russland kan gjøre det godt med en veldig dårlig "sang". De kommer seg alltid til finalen, godt hjulpet av størst antall redsels-stemmer fra hele øst-Europa. Hvis denne sangen blir oppfattet som bare lite grann fengende, kan den plutselig ende opp med et uforholdmessig høyt antall stemmer. Dertil håper jeg at Sveriges grusomme bidrag havner langt ned. Mannen er jo, så vidt jeg kan bedømme, idiot. Nuvel. Dette er ikke tiden for hat. Slik mange av sangtekstene uttrykker, er det en forandringens og forsoningens tid, kort sagt, en tid for fred, en tid for glede.
I love Belarus!
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
lørdag 14. mai 2011
fredag 11. februar 2011
Musikk: Om Ungdommens Dårskap
Det hender man støter på mennesker som får seg til å si at KISS lager kvalitetsmusikk eller noe i den gården. Da begynner man jo å lure. Hvordan kan dette være synspunktet til en person som har passert myndighetsalderen og gjerne ytterligere et tiår eller to? Jeg har kommet til at svaret må være at vedkommende likte denne musikken da han var liten. “Liten" er et noe diffust begrep som dekker de fleste årene før man ble voksen, men oftest pubertetsårene; det er gjerne da man lytter mest aktivt til musikken for første gang. Kanskje finnes det en energi i lydbølgene som snakker til kropper i forandring, muligens er det en egen pathos - om enn utilsiktet - i deler av populærmusikken som virker tiltalende på oss i perioden vi innbiller oss at livet kan oppsummeres i slagordsform.
Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).
Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.
Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.
La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.
Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.
Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.
Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.
Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.
Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.
Jeg antar følgelig at det dreier seg om en form for nostalgi når man ubekymret hevder at - for å følge det ovenstående eksempelet - “KISS er bra, det er fett, det!” - Man likte det i yngre dager, og har egentlig ikke tenkt over at det var mange ting man tenkte da som man senere har tatt avstand fra. Denne avstandstaken synes i liten grad å gjøre seg gjeldende innenfor det musikalske feltet, annet enn i de rent opplagte tilfellene (kassetten med filmmusikken til Footloose eller noe med Vazelina Bilopphøggers).
Vi leser barnebøker, går over til ungdomsbøker, så lett underholdningskrim (kanskje til og med av skandinaver, gud forby!), litt fantasy, kanskje, eller en historisk roman eller to; deretter litt Dostojevskij, men bare litt, så muligens William Faulkner eller James Joyce, bare for å bekrefte at man kan, før man stabiliserer seg på et mer behagelig nivå. I tilfellet Krim: Gradvis blir Hardyguttene til Alistair MacLean, så til Raymond Chandler og Jim Thompson. Ikke et vondt ord om de førstnevnte, men alt til sin tid.
Når det gjelder musikk, synes vi å være mer uvillige til å ta konsekvensen av utviklingen i vår egen smak. Selvsagt endres interessene noe, kanskje begynner man å foretrekke en genre fremfor en tidligere, men allikevel klarer vi ikke helt å si at ja, det var kanskje ikke musikk for voksne mennesker det jeg hørte på den gang. Jeg mener slett ikke at det finnes musikkgenre som man bare kan høre på i en viss alder (selv om det finnes genre man aldri bør gi øre til), men at det finnes visse musikkuttrykk som strengt tatt ikke egner seg for voksne ører. Ja, jeg klarer visst ikke helt å uttrykke meg her, så la meg komme med et eksempel.
La oss si at du liker Pink Floyd. Det vanlige er nok at jo eldre man er, jo mer foretrekker man det senere Roger Waters-dominerte materialet (fra Wish You Were Here via The Wall til The Final Cut). Men finnes det noe verre enn å se voksne mennesker stå med nevene hevet og rope “hey, teacher, leave the kids alone!”? Dette er jo musikk som er såpass pompøs og - nettopp - slagorddominert (med vilje, kanskje), at det passer perfekt for den søkende unge mann eller kvinne som ikke helt har rukket å bli noen av delene ennå, men søker en enkel delaktighet i noe vagt antiautoritært.
Jeg merker jo selv at det kan virke behagelig å høre på dette, men kjenner samtidig at det hovedsakelig er fordi jeg allerede kan alle sangene; det er noe veldig kjent der. Hadde jeg hørt The Wall for første gang i dag, ville jeg tenkt at dette er vel strengt tatt for ungdommen. (Når jeg hører en lang David Gilmour-solo blir jeg fanget mellom to følelser; en del av meg synes det er fint å lytte til for jeg kjenner gangen i musikken utenat, mens en annen del blir pinlig berørt på vegne av den delen av meg som liker dette). Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg langt foretrekker alt gruppen gjorde før The Dark Side of the Moon, musikken kan fremdeles være i overkant dramatisk, men den har en annen nerve, som jeg må anta at den senere kritiske og kommersielle suksessen fratok gruppen.
Nuvel, dette er for så vidt ikke interessant, men bringer meg tilbake til utgangspunket; hvordan kan voksne mennesker hevde at for eksempel KISS er kvalitet? Her er både melodi og tekst så enkel og infantil at det er vanskelig å finne formildende omstendigheter annet enn at det muligens fungerer som regresjonsterapi for spesielt utilpassede sjeler.
Noen vil kanskje rekke opp en hånd nå og påpeke at det meste jeg har sagt kan relateres til populærmusikkens tekster: Dårlige eller barnslige tekster betyr ungdommelig musikk.
Det er selvsagt at tekstbasert musikk i det store og hele ikke har gitt oss stor litteratur - selv blant såkalte singer/songwriters skal man lete litt for ikke å bli overfalt av plattheter - men librettoene til flere av våre beste operaer var heller ikke litterært storslagne, uten at det ekskluderer dem som voksen-musikk. Dog ser jeg ikke bort fra at det fantes en eller annen halvintellektuell satan som i sin tid fnyste av tanken på å overvære Figaros Bryllup. -Ikke minst med tanke på at operaen visstnok fjernet alt som hadde vært skandaløst og politisk betent ved det originale teaterstykket.
Jamen, musikk skal jo være gøy, vil mange si. Det er bare for “having a good time”, som nattens madammer sier det. Som svar til dette utsagnet, hadde jeg tenkt å snakke om infantiliseringen av samfunnet, hvordan uttrykk som en gang var egnet for barn nå for tiden blir regnet som god fisk for og blant voksne, men jeg ser at denne posten begynner å bli vel lang, så la oss si at dette får spares til en senere anledning.
tirsdag 19. august 2008
Sanger fra de senere dager
Etter utallige stående ovasjoner for den forrige musikkposten min, føler jeg selvsagt presset for å følge opp suksessen. Jeg regner med at jeg denne gangen har et større budsjett til rådighet, slik at jeg kan pøse på med spesialeffekter og se bort fra historien. La oss derfor glemme alle tanker om en forstandig innledning og gå rett på sak:
1 - Bonnie Prince Billy, eller Will Oldham, som han egentlig heter, begynte karrieren som skuespiller i John Sayles fantastiske Matewan fra 1987. Se den alle som kan!! Men det er jo som gudfar for den alternative countrybølgen vi kjenner ham best. Han deltar på et uendelig antall plater med andre artister, noe som fikk den unge visesangeren Jeffrey Lewis til å skrive en sang om mannen. Den er ganske festlig.Williamsburg Will Oldham Horror, heter den. Men la oss gå direkte til kilden med en del udiskutable mesterverk:
For å introduseres litt rolig begynner vi med en strålende coverversjon av Bill Withers The Same Love Made Me Laugh. Det er ikke lett å finne gode liveopptak, men denne - riktignok avkuttede - versjonen av I See A Darkness er ikke så ille. Det fine med å være superstjerne som Will er jo at man kan lage riktig så påkostede musikkvideoer, som denne for Horses, eller Workhorse, regissert av independent/kult-regissøren Harmony Korrine. Av en eller annen grunn gjør denne videoen meg utilpass. Nok en strålende sang er I gave (And you have vanished into the air, the air in which I must live). Men alt er ikke bare country; hva med en versjon av Mariah Carey's Can't Take That Away From Me? Denne kortfilmen/videoen virker sterkt inspirert av Peter Weir's Picnic At Hanging Rock (som absolutt er anbefalt for de tålmodige i salen!)Ett sted må man avslutte, så hvorfor ikke med denne liveversjonen av Strange Form of Life, som viser mannen fra en noe mer rølpete side...
2. Vi kan følge opp med å gi oss hen til eksotismen. Nærmere bestemt legenden Chavela Vargas og hennes versjon av den klassiske historien om La Llorona. Filmformatet er feil, men sangen er spektakulært godt fremført. Spill høyt og vent til slutten. Dette er sterkt. En noe yngre spansksyngende pike er Llhasa De Sela, kjent bl.a. fra samarbeid med Tindersticks og fra soundtracket til John Sayle's Casa de los Babys, her med De Cara a la Pared, som minner meg litt om Yumeji's Theme fra en av verdens beste filmer, In The Mood For Love. Vi tåler å høre Llhasa også på engelsk i Anywhere on this road.
Til slutt, hvis noen vil lære hvordan spille spansk gitar, kan man f.eks ta en titt på Paco de Lucias Entre dos Aguas.
3. Men vi må jo ha flere skjeggede menn, f.eks. Iron & Wine, her med Calexico og He Lays In The Reins. Og når vi først er inne på Calexico: Ballad of Cable Hogue (video), The Ride(PartII)(Live) og Black Heart(Live).
4. Vic Chesnutt er dessverre bundet til rullestolen og multihandikappet, men han lager bedre sanger enn de fleste. Fodder On Her Wings er et opptak fra Paris. Han kan være politisk også, f.eks. i Cobbham Blues. Inkluderer et klipp med litt uren lyd, som passende heter Distortion, for å minne om at dette kan være riktig så bra live, bare man unngår å irritere Chesnutt ved å bestige scenen..
5. Handsome Family. Hva ville enhver bestof-liste vært uten dem? En av ikke mange videoer de har gjort er den tidlige sangen Amelia Earheart. My Beatiful Bride er en annen. Det er ikke lett å finne liveopptak av noenlunde kvalitet, så man får avslutte med nok en video, Hunter Green.
6. Dolly Parton. En virkelig entertainer og - for noen år siden, i hvert fall - fantastisk låtskriver. Jolene må alltid med, og her med en festlig introduksjon (som gjør det verdt å overse den ikke optimale lydkvaliteten). Coat of Many Colors er strålende. En tidlig versjon av den hyppig hørte I Will Always Love You er heller ikke å forakte. For en elegant overgang til neste artist, kommer en kvalitetssang fremført av Emmylou Harris, som har spilt sanger av både Dolly og neste artist på listen; Pancho and Lefty.
7. Townes van Zandt. Hva skal man si? Tror musikken hans sier nok. Dessverre er det ikke så mange liveopptak av god kvalitet. Her er et litt ensomt opptak av Tecumseh Valley, en sang så god at den kan høres igjen, denne gangen med Nanci Griffith, som senere selv spilte den inn. For å ha nok en snedig overgang til neste artist, gjør jeg noe så sjeldent som å vise et utdrag fra en dokumentar om sangskrivere fra Texas. En eksellent versjon av Waiting Around to Die som må sees blir fulgt av et par Guy Clark-sanger.
8. Guy Clark. Han er selv ikke så kjent, men et utall adskillig "større" artister har spilt inn sangene hans. Desperados Waiting For a Train er et eksempel. L.A. Freeway er fra den legendariske førsteplaten hans Old no.1. Hollywood er blant det siste han har gjort.
9. Gillian Welch. Dette er country som den skal være. Time (The Revelator) fra platen ved samme navn er en strålende oppvisning i samspillet mellom ekteparet Welch og David Rawlings. Man kan få gåsehud av mindre (sangen kommer etter intervjuet, ca etter 1 minutt). Sing that Rock'n Roll er vel ikke akkurat rock'n roll for alle. Så litt skikkelig bluegrass med Caleb Meyer.
10. Sixteen Horsepower. Vokalisten David Eugene Edwards spiller nå under navnet Woven Hand, men Alone and Forsaken er en cover av Hank Williams med gamlegruppen. Black Soul Choir i en banjoversjon som Kari Svendsen kunne drept for - og hvem vet hvilke skjeletter hun har i skapet? - er helt strålende. For dem som er kjent med Nina Simones versjon, vil kanskje denne versjonen av Sinnerman virke voldsom, men jeg tror Nina selv kunne likt den.
Men nå får vi forlate rotmusikken for denne gang og prøve å late som vi er litt tøffere. (selv om ingenting er tøffere enn country):
11. Arcade Fire: Rebellion, hos vår gamle venn David Letterman. Keep the Car Running, hos idioten Jonathan Ross. En ... interessant utgave av Guns of Brixton som Joe Strummer kanskje eller kanskje ikke ville likt. Wake Up kan de interesserte også finne i en versjon sammen med David Bowie, men siden jeg nekter å linke til noe som har med Fashion Week å gjøre, får man nøye seg med gruppens egen fremføring. Neighbourhood#2 (Laika) må vel med, siden det ble en slags hit. Her hører man vel ekstra tydelig påvirkningen fra Talking Heads. Black Mirror og My Body is a Cage er begge fra samme show.
12. Modest Mouse: Siden det alltid er kjekt å høre riffene til Johnny Marr: Dashboard. (Hvordan enkelte grupper klarer seg med kun ett trommesett er en gåte for meg...)The World at Large.
13. Moromannen Mark Lanegan skuffer sjelden. Wedding Dress er ganske tøff. Hit the City er fra samme show.
La oss heller ikke glemme popens croonere.
14. Divine Comedy: Neil Hannon trives mellom listepop og barokken; Something for the Weekend var et slags gjennombrudd. A Lady of a Certain Age er en sang man ikke blir lei av å høre på, som om Henry James og F.Scott Fitzgerald fant ut at de skulle lage popsanger... Lyden er av naturlige grunner ikke optimal, så besøk denne adressen, for å spille den slik den bør høres. Our Mutual Friend er nok et stykke barokkpop. Legg merke til teksten! (Det bør man forsåvidt på alle disse sangene).
Hannon spiller også på den siste platen til Pugwash, som stjeler hemningløst fra all stor pop: On With the Show og XTC-kopien At the Sea er eksempler.
15.Men hvor ville Divine Comedy - eller verden - vært uten Scott Walker? Jeg var ikke i stand til å finne liveopptak av Montague Terrace (in Blue) eller Raining Today, men sangene er gode nok.
16.Og da kan vi jo avslutte for denne gang med Tindersticks, siden det ikke er langt unna de foregående. Da passer det kanskje å begynne med en cover av Townes van Zandts 16 Summers 15 Falls. Av en eller annen grunn solgte ikke soloplatene til Stuart Staples like godt som dem med Tindersticksnavnet. That Leaving Feeling høres i hvert fall ikke veldig forskjellig ut fra noe bandet har gjort. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak med god lyd. A Night In er blant de bedre, men uheldigvis er ikke begynnelsen med. Det er dog en meget bra sang. Og da kan man jo like godt ta med Another Night In.
Takk for nå!
1 - Bonnie Prince Billy, eller Will Oldham, som han egentlig heter, begynte karrieren som skuespiller i John Sayles fantastiske Matewan fra 1987. Se den alle som kan!! Men det er jo som gudfar for den alternative countrybølgen vi kjenner ham best. Han deltar på et uendelig antall plater med andre artister, noe som fikk den unge visesangeren Jeffrey Lewis til å skrive en sang om mannen. Den er ganske festlig.Williamsburg Will Oldham Horror, heter den. Men la oss gå direkte til kilden med en del udiskutable mesterverk:
For å introduseres litt rolig begynner vi med en strålende coverversjon av Bill Withers The Same Love Made Me Laugh. Det er ikke lett å finne gode liveopptak, men denne - riktignok avkuttede - versjonen av I See A Darkness er ikke så ille. Det fine med å være superstjerne som Will er jo at man kan lage riktig så påkostede musikkvideoer, som denne for Horses, eller Workhorse, regissert av independent/kult-regissøren Harmony Korrine. Av en eller annen grunn gjør denne videoen meg utilpass. Nok en strålende sang er I gave (And you have vanished into the air, the air in which I must live). Men alt er ikke bare country; hva med en versjon av Mariah Carey's Can't Take That Away From Me? Denne kortfilmen/videoen virker sterkt inspirert av Peter Weir's Picnic At Hanging Rock (som absolutt er anbefalt for de tålmodige i salen!)Ett sted må man avslutte, så hvorfor ikke med denne liveversjonen av Strange Form of Life, som viser mannen fra en noe mer rølpete side...
2. Vi kan følge opp med å gi oss hen til eksotismen. Nærmere bestemt legenden Chavela Vargas og hennes versjon av den klassiske historien om La Llorona. Filmformatet er feil, men sangen er spektakulært godt fremført. Spill høyt og vent til slutten. Dette er sterkt. En noe yngre spansksyngende pike er Llhasa De Sela, kjent bl.a. fra samarbeid med Tindersticks og fra soundtracket til John Sayle's Casa de los Babys, her med De Cara a la Pared, som minner meg litt om Yumeji's Theme fra en av verdens beste filmer, In The Mood For Love. Vi tåler å høre Llhasa også på engelsk i Anywhere on this road.
Til slutt, hvis noen vil lære hvordan spille spansk gitar, kan man f.eks ta en titt på Paco de Lucias Entre dos Aguas.
3. Men vi må jo ha flere skjeggede menn, f.eks. Iron & Wine, her med Calexico og He Lays In The Reins. Og når vi først er inne på Calexico: Ballad of Cable Hogue (video), The Ride(PartII)(Live) og Black Heart(Live).
4. Vic Chesnutt er dessverre bundet til rullestolen og multihandikappet, men han lager bedre sanger enn de fleste. Fodder On Her Wings er et opptak fra Paris. Han kan være politisk også, f.eks. i Cobbham Blues. Inkluderer et klipp med litt uren lyd, som passende heter Distortion, for å minne om at dette kan være riktig så bra live, bare man unngår å irritere Chesnutt ved å bestige scenen..
5. Handsome Family. Hva ville enhver bestof-liste vært uten dem? En av ikke mange videoer de har gjort er den tidlige sangen Amelia Earheart. My Beatiful Bride er en annen. Det er ikke lett å finne liveopptak av noenlunde kvalitet, så man får avslutte med nok en video, Hunter Green.
6. Dolly Parton. En virkelig entertainer og - for noen år siden, i hvert fall - fantastisk låtskriver. Jolene må alltid med, og her med en festlig introduksjon (som gjør det verdt å overse den ikke optimale lydkvaliteten). Coat of Many Colors er strålende. En tidlig versjon av den hyppig hørte I Will Always Love You er heller ikke å forakte. For en elegant overgang til neste artist, kommer en kvalitetssang fremført av Emmylou Harris, som har spilt sanger av både Dolly og neste artist på listen; Pancho and Lefty.
7. Townes van Zandt. Hva skal man si? Tror musikken hans sier nok. Dessverre er det ikke så mange liveopptak av god kvalitet. Her er et litt ensomt opptak av Tecumseh Valley, en sang så god at den kan høres igjen, denne gangen med Nanci Griffith, som senere selv spilte den inn. For å ha nok en snedig overgang til neste artist, gjør jeg noe så sjeldent som å vise et utdrag fra en dokumentar om sangskrivere fra Texas. En eksellent versjon av Waiting Around to Die som må sees blir fulgt av et par Guy Clark-sanger.
8. Guy Clark. Han er selv ikke så kjent, men et utall adskillig "større" artister har spilt inn sangene hans. Desperados Waiting For a Train er et eksempel. L.A. Freeway er fra den legendariske førsteplaten hans Old no.1. Hollywood er blant det siste han har gjort.
9. Gillian Welch. Dette er country som den skal være. Time (The Revelator) fra platen ved samme navn er en strålende oppvisning i samspillet mellom ekteparet Welch og David Rawlings. Man kan få gåsehud av mindre (sangen kommer etter intervjuet, ca etter 1 minutt). Sing that Rock'n Roll er vel ikke akkurat rock'n roll for alle. Så litt skikkelig bluegrass med Caleb Meyer.
10. Sixteen Horsepower. Vokalisten David Eugene Edwards spiller nå under navnet Woven Hand, men Alone and Forsaken er en cover av Hank Williams med gamlegruppen. Black Soul Choir i en banjoversjon som Kari Svendsen kunne drept for - og hvem vet hvilke skjeletter hun har i skapet? - er helt strålende. For dem som er kjent med Nina Simones versjon, vil kanskje denne versjonen av Sinnerman virke voldsom, men jeg tror Nina selv kunne likt den.
Men nå får vi forlate rotmusikken for denne gang og prøve å late som vi er litt tøffere. (selv om ingenting er tøffere enn country):
11. Arcade Fire: Rebellion, hos vår gamle venn David Letterman. Keep the Car Running, hos idioten Jonathan Ross. En ... interessant utgave av Guns of Brixton som Joe Strummer kanskje eller kanskje ikke ville likt. Wake Up kan de interesserte også finne i en versjon sammen med David Bowie, men siden jeg nekter å linke til noe som har med Fashion Week å gjøre, får man nøye seg med gruppens egen fremføring. Neighbourhood#2 (Laika) må vel med, siden det ble en slags hit. Her hører man vel ekstra tydelig påvirkningen fra Talking Heads. Black Mirror og My Body is a Cage er begge fra samme show.
12. Modest Mouse: Siden det alltid er kjekt å høre riffene til Johnny Marr: Dashboard. (Hvordan enkelte grupper klarer seg med kun ett trommesett er en gåte for meg...)The World at Large.
13. Moromannen Mark Lanegan skuffer sjelden. Wedding Dress er ganske tøff. Hit the City er fra samme show.
La oss heller ikke glemme popens croonere.
14. Divine Comedy: Neil Hannon trives mellom listepop og barokken; Something for the Weekend var et slags gjennombrudd. A Lady of a Certain Age er en sang man ikke blir lei av å høre på, som om Henry James og F.Scott Fitzgerald fant ut at de skulle lage popsanger... Lyden er av naturlige grunner ikke optimal, så besøk denne adressen, for å spille den slik den bør høres. Our Mutual Friend er nok et stykke barokkpop. Legg merke til teksten! (Det bør man forsåvidt på alle disse sangene).
Hannon spiller også på den siste platen til Pugwash, som stjeler hemningløst fra all stor pop: On With the Show og XTC-kopien At the Sea er eksempler.
15.Men hvor ville Divine Comedy - eller verden - vært uten Scott Walker? Jeg var ikke i stand til å finne liveopptak av Montague Terrace (in Blue) eller Raining Today, men sangene er gode nok.
16.Og da kan vi jo avslutte for denne gang med Tindersticks, siden det ikke er langt unna de foregående. Da passer det kanskje å begynne med en cover av Townes van Zandts 16 Summers 15 Falls. Av en eller annen grunn solgte ikke soloplatene til Stuart Staples like godt som dem med Tindersticksnavnet. That Leaving Feeling høres i hvert fall ikke veldig forskjellig ut fra noe bandet har gjort. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak med god lyd. A Night In er blant de bedre, men uheldigvis er ikke begynnelsen med. Det er dog en meget bra sang. Og da kan man jo like godt ta med Another Night In.
Takk for nå!
Abonner på:
Innlegg (Atom)