Statistikk og Stand

Man er jo innstilt på å passe inn i samfunnet, men det hender man blir usikker på hvordan. Kunne man bare ha en instans som informerte en om hva andre personer i samme samfunnsklasse og livssituasjon gjør med livet sitt, ville det ikke være vanskelig å justere sin egen samfunnsdeltagelse deretter.

Etter litt grunning slo det meg at en slik instans er ikke bare en drøm, men har en rosenrød virkelighet et sted på østlandet. Statistisk Sentralbyrå - eller SSB blant kjennere - gir ikke bare jobber til mennesker som neppe hadde hatt jobber uten byråets eksistens, men kan tilby verdifulle korrektiv til oss som ennå ikke helt har funnet plassen vår i sosialdemokratiet ("matriarkatet der borte i Oslo", som Georg Johannesen yndet å kalle det).

Skal jeg være ærlig, så oppsøkte jeg SSBs sider i håp om å få styrket en teori jeg hadde om at kinobesøket i landet var dalende grunnet høyere priser og større grad av utrivelighet, som beskrevet i en tidligere post. Det viste seg å ikke være korrekt. Mens 64 av hundre oppsøkte kinoen på tidlig nittitall, var tallet nå blitt ca 80 av hundre. At flere mennesker patroniserer kinoen betyr ikke at det selges flere billetter, men jeg var i farten ikke i stand til å få bekreftet eller avkreftet sannhetsgehalten i denne sammenhengen. Lett rasende over at jeg sannsynligvis hadde tatt feil, bestemte jeg meg for å lese hele kulturmeldingen till SSB på ren trass.

Etter mange sider og grafer jeg overfladisk kastet utålmodige blikk på, begynte jeg å lete etter min egen samfunnsklasse i tallene. Jeg kom fram til at jeg havnet under rubrikken "Høy utdanning/Lav inntekt". Ifølge undersøkelsen er jeg den største forbrukeren av "Populærkonserter", "Folkebibliotek" og noe som de kalte "Kulturfestivaler". Jeg var litt usikker på hva dette siste var for noe, og det var også SSB, som sa at det kanskje var det samme som populærkonserter. Det var litt skuffende. Når jeg hørte ordet kulturfestival begynte jeg å tenke på middelalderturneringer og mer eller mindre hedenske seremonier i det grønne. Hvor festlig hadde det ikke vært om oss med høy utdanning og lav inntekt brukte den fattislige fritiden vår på å heise seidelen og skåle i gammelt brygg mens mennesker i rustning braket mot hverandre på en snart gjørmete arena, hester som stormet mot hverandre med ridderne balanserende lansene sine og en av dem braker i bakken og de må kjempe resten av kampen med sverd?
Eller kanskje vi kunne møtes under maistaven midt på sommeren, med planter i håret og hippieliknende mennesker sprettende rundt i feiring av ulike fruktbarhetsguder eller gudinner. Vel, det hadde kanskje ikke vært så festlig, og jeg er ikke sikker på at jeg ville likt å være tilstede, men det hadde i det minste gitt min klasse en viss mystikk, et snev av annerledeshet. "Forbruker av Folkebibliotek" virker uendelig kjedelig i forhold.

Etter å ha slått fast at jeg for å være tro mot min stand burde unngå eksentriske viderverdigheter av noe slag, rettet jeg oppmerksomheten mot den kanskje mest usympatiske klassen: Dem med høy utdanning og høy inntekt. (Jeg er litt usikker på om jeg misliker disse mer enn dem med lav utdanning og høy inntekt. Det finnes selvsagt meget hyggelige enkeltpersoner i disse kategoriene, men som klasse - og i mange konkrete tilfeller -  er de begge ofte ufyselige).

Høy utdanning/høy inntekt er størst forbruker av : Ballett/ Danseforestilling, Kunstutstilling, Tro/Livssynsmøte. Jaha. Dette mønsteret sammenfaller forøvrig med en annen kategori: Kvinner. Jeg vil tro at det dermed ikke er sagt at alle kvinner er høyt utdannede og har høy inntekt. Imidlertid liker tydeligvis kvinner de samme tingene som de rike og velutdannede. Eller kanskje det er omvendt. Undersøkelsen sier bare hvorvidt man har vært til stede på et slikt arrangement, ikke om man likte det man så. Kanskje har de rike funnet et nytt sjekkested her, siden de så og si er uten konkurranse fra andre menn, eller muligens er de nødt til å oppsøke arrangementene i kraft av å sitte i et eller flere styrer. Man har en tendens til å velge fra samfunnseliten når styreverv utdeles, og besøkstallene på ballett og danseforestillinger, f.eks., er forsvinnende små i forhold til de andre kategoriene, så det skal ikke mye til for å dominere statistikkene.

Det som slo meg som mest overraskende var imidlertid kategorien Tro/Livssyns- møter, der representasjonsandelen økte med inntekten. Jeg regner med at denne kategorien innbefatter vanlige kirkegjengere - om enn sporadiske - såvel som the lunatic fringe i Livets Ord o.l. Man skulle således tro at de fleste klassene oppsøkte kirken for mer eller mindre uunngåelige besøk, som bryllup, gravferd og dåp. Det gjør meg redd for at den virkelige forskjellen her inntreffer i de ”mer karismatiske menighetene”, som noen kaller det.

En stor parentes:(Man skal være forsiktig med å henge ut enkeltgrupper, men dette er en type menighet som selv sjelden holder igjen når det gjelder å hevde sin eneståendehet på bekostning av alle som ikke passer inn i deres verdensbilde.Torstein Dahles advarsel fra 2005 betegner situasjonen her. Hvis man vil gjenoppleve hvordan Hagen fremførte sitt budskap under sin siste opptreden med Flaaten, finner man talen hans her. Det er verdt å merke seg at Hagen forsøker å misbruke Nordahl Grieg, men tillegger ham dessverre et sitat som tilhører Øverland (Du skal ikke tåle så inderlig vel...)Det er betegnende for omgangen med fakta i denne talen).For en illustrasjon av Flaatens smålighet,riktignok fra BT som sjelden er etterrettelig i religiøse spørsmål, kan man trykke her, og siden jeg ikke vil være urettferdig kan man her lese Flaatens egen beskrivelse av forholdene rett før han måtte gå av som leder. La meg sist i denne seksjonen kort henlede oppmerksomheten på Flaatens egen bok,"En Familie Etter Guds Hjerte". Jeg får nøye meg med å si at jeg håper min kone aldri befinner seg i samme rom som denne mannen. Og at det var greit å finne ut at vi har noe til felles, ettersom vi begge mener at Se Og Hør forderver menneskesinnet).

Uten å ha drevet feltarbeid på området, føler jeg at jeg har sett tilstrekkelig med Tv-programmer om fremskrittspartimenighetene til å kunne anta at en viss pekuniær gjenytelse er en av bærebjelkene i disse noe ustabile rommene i guds hus. Jeg får velge å se det som positivt at de ikke bare lurer pengene fra folk som ikke har råd til å avse dem, slik jeg trodde, men faktisk mottar gaver fra en gruppe som ikke merker forskjell om lommeboken skulle veie en eller to kilo. Det er dog skremmende at velutdannede mennesker kan synes at ”pastor” Flaaten og andre som ham (for de er vel alle slik?) bør lede noe som helst. At de velutdannede i dette tilfellet også er rike er en fattig trøst.

P.S. Jeg innser at det ovenstående ikke er kremen av verken ironi eller satire, så la meg til sist understreke at alt dette er venstrehåndsarbeid, og venstrehånden min er uvanlig svak. Det slo meg også at gruppen som prosentvis var mest svarvillig, var ”lav utdanning/lav inntekt”. Mer om det siden.

Kino som Restaurant

Ja, det var ungdom man skulle vært! Jeg kan ikke huske at jeg i mine yngre dager pleide å irritere meg så kraftig over mine medmennesker. Man gikk f.eks. på kino med kamerater eller alene, og når filmen først begynte, etter reklamer som nesten gikk an å bivåne, siden den ene TV-kanalen min familie hadde tilgjengelig ikke var reklamefinansiert, lot man seg sjelden distrahere nok til å føle at opplevelsen var skjendet. Slik er det ikke lenger.

Én ting er at man må regne med en viss uro og nær manisk godterispising på de mest kommersielle utgivelsene. Med høylytte ekpsplosjoner og få øyeblikk av føleri lar det seg forsvare å gripe til popcorncontaineren (sic), da man kan håpe at tyggelydene forsvinner i det allmenne lydvolumet. Imidlertid har jeg merket en tendens til at de mest nevrotiske av tyggerne lar seg forgape slik i actionscenene at de for noen øyeblikk glemmer å spise. Når det så følger et relativt stille øyeblikk, velger de å ta igjen det tapte.

En annen ting er å ta med seg diverse eksotiske matretter på kino. To kvinner, som kom en halvtime for sent til filmen, hadde ved mitt forrige kinobesøk valgt å stille sulten med vietnamesisk mat. Jeg kan si mye positivt om den vietnamesiske matkulturen, men ingen av disse godordene falt meg inn ettersom salen i løpet av få sekunder ble fylt av duften kun de to kvinnene selv hadde interesse av å lukte der og da. Hvis man vil på restaurant er det vel naturlig å gå på restaurant, ikke på kino?

Men situasjonen ville allikevel ikke vært helt uholdbar hvis Folkedypet (og det er til tider meget dypt) hadde en viss fornemmelse for hvilke filmer de faktisk gikk for å se. Kanskje passer det bedre med godteriposer på I Am Legend enn på The New World. Det har vist seg, i dette konkrete tilfellet og utallige andre, at en slik antagelse er i overkant optimistisk. Om det er Mozart eller Rammstein, om det er Bruckheimer eller Malick, spises skal det, og aller helst i slike mengder at en uvant organisme umiddelbart ville gjort seg ubotelig skade på bukspyttskjertelen.

Ennå har jeg ikke nevnt de forskjellige snedige taktikkene mine medkinogjengere har lagt opp for å få maksimalt ut av filmene de av ukjente grunner har valgt å se. Man skal f.eks. aldri – aldri – åpne godteposen sin før filmen har startet. Åpningsprossessen lar seg best utføre i mørket, der man ikke helt ser hva man gjør, og således er rimelig sikker på å kunne bruke minst et par minutter på å rive og slite i den knitrende gjenstridigheten. Det er selvsagt utenkelig at dette på noen måte kan virke forstyrrende på den som sitter ved siden av eller foran slikkmunnen – eller hvor som helst i salen.

Dertil er det viktig å komme beredt, i tilfelle man har havnet på en tre timer lang kunstfilm. Det er ikke tilstrekkelig å ha med seg en eller to eller tre poser med assortert innhold. Mange småposer er jo vanskelig å bære hvis man samtidig skal beskjeftige seg med den rakettforskningsaktige øvelsen å gi fra seg billetten til kontrolløren (som forøvrig ikke ser noe problem med at folk kommer med måltid for fire personer fra en av byens hurtigmatkjeder). Hvis man samler alle småposene i en stor bærepose, gir jo dette ekstra muligheter for å fomle etter korrekt sultkorrektiv, og man risikerer ikke på noe tidspunkt å gå tom for føde.

Alt dette er privat idioti og egenvalgte former for å gjøre kinoopplevelsen mest mulig utrivelig for alle andre enn en selv. Men av og til føler ikke Bergen Kino at dette er tilstrekkelig for å holde filminteresserte borte fra fremtidige visninger. Hva med å la Maarud Chips gi ut gratis vareprøver til folk på vei inn til en skikkelig stille film? Jeg minnes ikke besøket på The Others med utpreget glede. Det er en film så og si uten høye lyder. Soundtracket til Claudio Ianni består stort sett av en svak fiolin, kanskje av en fløytetone. For å sprite det opp har man klasket på en kort vals av Chopin, men den river ikke akkurat ned huset. Man kan kanskje tenke seg hvordan symfonien fra et chipsposeåpnende publikum hørtes i forhold. Nei, den som ikke var der kan neppe tenke seg det. Det er ikke lett å tygge sprø potetflak i seg stille.

Jeg kunne fortsatt, men merker at jeg blir kvalm av raseri mens jeg skriver dette, så best å gi seg. Det må til slutt nevnes at den praksis som her er beskrevet slett ikke begrenser seg til den yngre delen av publikum. Nei, her kan alle delta! Av en eller annen grunn er behovet for å begi seg ut på sakkarine såvel som salte eksesser så stort at det må dreie seg om en form for urinnstinkt blant de mer eller mindre filminteresserte i salen. Behovet for konstant å ha noe i munnen kan muligens ha en Freudiansk forklaring, men jeg velger å klandre samfunnet. Mer om det siden.