Bolivia & Peru, Del 2: Machu Picchu.

Man syntes å ane tendenser til en større grad av effektivitet i Peru i forhold til det Bolivianske systemet. Kanskje burde jeg si en mindre grad av ineffektivitet og kaos. Og litt mindre sjarm?  Turen til Machu Picchu starter for de fleste i Cusco, en ganske sjarmerende by. De lokale er ekstremt opptatt av å tilby massasjer av ulike slag og fallbyr diverse produkter  med sedvanlig iherdighet. Man følte seg dog noe mindre forfulgt enn på den Bolivianske siden av Titicaca. Etter å ha fullført turen opp Machu Picchu skjønte vi dertil årsaken til at massasje var noe mer enn et nisjeprodukt her. Enn så lenge hadde vi noen dager å slå ihjel i Cusco.

Sentrum er bygget rundt en ganske pittoresk plass der man riktignok ikke skal vifte for mye med pengene før noen tilbyr seg å gi investeringsråd. På to av sidene rundt plassen finner man tre forskjellige kirkebygg, alle verdt å besøke.

Fra den ene katedralen får man  sjansen til å stige opp i klokketårnet for en oversikt. På haugene bak står en av disse store Kristus-statuene de er så glad i på dette kontinentet.

Hotellet i Cusco var forøvrig en usedvanlig fiasko  grunnet inkompetent betjening. Har man planer om å dra dit  kan man med fordel styre unna Hotel Inca Andina. Det var fascinerende å se hvordan udugelighet og likegyldighet smeltet sammen til ett sløvt ansikt. Dette gjaldt den kvinnelige dag-resepsjonisten, som trodde hun utgjorde en slags pynt på et luksushotell. De dårligere betalte nattevaktene gjorde et bedre inntrykk.

Vi begynte etterhvert å grue oss til selve turen ettersom det slo oss at ingen av oss besatt den nødvendige fysiske form som prosjektet så ut til å kreve. Da vi nådde fram til reisens start var imidlertid naturen så innbydende at man måtte koste på seg en slags glede.

Elven i bakgrunnen skulle forøvrig en uke senere vokse seg stor, større enn breddene tok høyde for. Noen få dager etter at vi forlot Peru, kunne vi lese at tusenvis av besøkende til Machu Picchu satt fast ved den lille jernbanebyen Aguas Calientes ved foten av fjellet. Oversvømmelsene hindret all trafikk til og fra stedet og snart begynte matprisene og  ratene for overnattingssteder å stige fortere enn vannet. 

Enn så lenge trengte vi ikke å bekymre oss for annet enn at lungene skulle kollapse under vekten  av våre åndedrett . Riktignok hadde man følt tendenser til høydesyke i La Paz, men det var noe annet å gå hele dager oppetter fjellsidene fra 2000 til 4000 meter over havet. Med eller uten oppakning.  Slikt burde man kanskje overlate til denne herren:

Dag 1 forløp uten andre viderverdigheter enn et møte med en familie villhester på vei ned en relativt smal sti. Ettersom vi skulle oppover var det ikke annet å gjøre enn å presse seg inn  mot fjellet og bort fra stupet. Dette var en bevegelse vi skulle gjenta hver gang det kom løpende noen av de tilsynelatende utallige innfødte bærerne som fraktet med seg telt, feltkjøkken og diverse bagasje for turistene. Vi ble fortalt at det hadde tidligere vært noen ulykker der turister ble forvirret og steg ut på gal side av stien, bare for å bli dunket ut i intetheten av en ryggsekk. Men ingen ulykker hittil i år. I og med at det ennå var januar følte jeg ikke dette som spesielt betryggende.

Det var hardt å sove uten madrass på den harde bakken. Men vi var så trette at søvnen kom lett og vant over verkende ledd og muskler. Selv frykten for at noen av de forskjellige typene giftige edderkopper området kunne by på skulle ha sneket seg forbi lommelyktstrålen min var ikke nok til å holde meg våken.

Dag 2 blir regnet som den hardeste på turen. De som gir opp pleier å gi opp her. Hele dagen består av å gå oppover, uten slakere partier å hvile i, til man endelig når toppen av passet. Utrolig nok greide vi dette, selv om jeg holdt på å kaste opp da det gjenstod hundre meter. Disse siste meterne tok sikkert en time å traversere, særlig ettersom man måtte sette seg ned og hvile for hver tiende meter. Følelsen av å nå opp var, om ikke ubeskrivelig, så i hvert fall av en type man  må lete lenger etter ordene for enn jeg tar meg tid til her. (Det er brattere enn det ser ut til på bildet)...

Etter å ha hvilt en halv time var det å gå nedover igjen på andre siden av passet. Musklene som etterhvert var blitt vant til å bevege beina oppover protesterte kraftig mot vedtaket om å gå ned igjen fra stein til stein. Hver dag startet ca kl 06 på morgenen, så det var ennå bare ettermiddag da vi nådde fram til teltleiren. Jeg hev meg inn i teltet uten å kunne bevege meg. Famlet etter kameraet som dessverre ikke er av god nok kvalitet til å reprodusere virkeligheten, men hva skal man med to virkeligheter?

Etter en times tid beveget jeg meg ut av teltet og så tilbake mot der vi var kommet fra.

Det dårlige været begynte på denne siden av passet og fulgte oss dagen etter. Vi trodde vi hadde vært forutseende ved å kjøpe regnponchoer, slik alle anbefalte, men det viste seg dessverre at disse ikke var så vanntette som man skulle ønske.

Jeg fant til min overraskelse at jeg ikke syntes dette var noe problem. I og med at det gjaldt å fokusere på sitt neste skritt og ikke på at det ennå gjenstod 30 kilometer til målet, var væten kun et vagt irritasjonsmoment. Naturen har dessuten sin sjarme også når den er våt og man så vidt kan skimte ruiner innimellom vegetasjon og tåke.

Kanskje var det fordi min kone slo seg rasende da førere og resten av gruppen begav seg avgårde før hun hadde passert den endeløse toalettkøen ved dagens lunsjstopp, kanskje var det atmosfæriske forhold som gjorde det, men uansett stoppet regnet etterhvert og tordenskyen over min kones hode forsvant også. Jeg tok sjansen på å kaste jakken. (Ja, ikke kaste den, men pakke den ned...)

Slutten på denne tredje dagen skulle bli strålende og gav meg noen av de beste naturopplevelser jeg har hatt. Det er først nå man kommer inn i et åpnere område der Machu Picchu og tindene rundt kan skimtes på en klar dag. Ruinene kommer også hyppigere og noen av de 10.000 trappetrinnene vi måtte gå på denne turen. Vi begynte til og med å småløpe en times tid, ikke minst for å komme oss unna de forskjellige gruppene med amerikanere som dukket opp i denne delen av ruten. Amerikanske stemmer er det siste man vil høre når man er i naturen. Høyrøstede kolonialister og alskens riff-raff. De har nok sin misjon i sitt eget land, men på reise er de oftest en pest, endog en plage. You know, like, that guy, like, he didn't like, understand, like what I said, like. Kan ikke disse menneskene skaffe seg et ordforråd? Alt annet skal jo være stort. Stemmevolum, ikke minst.

Da vi nådde teltleiren denne ettermiddagen skinte solen igjen og man kunne dusje seg. Det var en god dusj, tror ikke jeg har spylt av meg mer skitt og svette siden jeg var liten. Campen (Jeg hater å skrive ordet "campen", men campingplass passer liksom ikke."Campen" er ikke noe behagelig ord å bruke; man tenker på bortskjemte østlandske jenter på after-ski eller i et reality-program; noe de kunne tomhodet sagt i en selvforherligende setning uten annet innhold enn at den blir uttalt, og det er knapt et innhold ) her var stor nok til at det også fantes en slags kafeteria. Der kunne man kjøpe øl. Ølen var god. Og ølen etter var god. Ettersom vi visste at vi måtte stå opp kl 03.30 for å starte morgenen etter, la vi oss før de yngre deltagerne i gruppen. Det var jeg glad for dagen etter.

Vi gikk noen timer. Det regnet selvsagt da vi først så reisens endemål, men ettersom vi var blant de første som ankom den morgenen, hadde ikke tåken helt tatt over området ennå.

Trøtt mann med våt og trøtt hatt.

Endelig framme kunne man tilbringe noen timer inne på selve området. Da begynte været også å letne.

Man tenkte at man fikk ta en del bilder siden man tvilte på at man snarlig ville vende tilbake.

For en dyrevenn som undertegnede var det også kjekt å se at de hadde organiske gressklippere på området.

Det er en klisjè, men de kan dette med utsikt i disse landene.

Dessverre ser ikke kameraet mer enn det linsen rommer. Ikke tenker det heller. Eller spiser. Vel, det siste er ikke sant ettersom kameraet nå begynte å signalisere at det gikk tom for batteri. Ikke det beste tidspunktet å streike på, så jeg gjorde som jeg alltid gjør med gjenstridige eksistenser; gav det et klaps. Jammen kunne det ikke litt mer allikevel. Slik skal man behandle sine eiendeler. Og sine kvinner og barn. I 1950! Et gyldent tiår. Så kom Elvis og ødela det hele med rocken sin, men det er en annen historie.

Når man skal ned fra Macchu Pichu kan man velge å gå et par timer (men på dette tidspunktet bør man være for sliten til slikt), eller man tar bussen som går hvert femte minutt hele dagen. Dessverre følte jeg turen ble skjemmet av antydninger til dødsangst hos undertegnede, ikke minst ettersom bussjåføren insisterte på å kjøre ganske hurtig frem til hver sving før han skrenset rundt. Jeg får ta selvkritikk ettersom jeg faktisk hadde sett veien ned fra der vi spiste nok en pakke av de altfor mange pakkene med kjeks vi hadde i ryggsekken.

En fenomenal tur var det dog og jeg ville ikke vært den foruten. Ikke minst var det en suksess å få reparert skoene mine hos en noe mutt skomaker i Bolivia. For 3 kroner. Var redd for at jeg måtte kaste dem, nå er de som nye. Her har man noe å lære.

Bolivia og Peru, 2010. Del1.

Det er noe eget å føle at flyet må stige for å lande. Vi landet på høysletten i El Alto, et sted jeg ikke ville turt å stoppe og gå ut. De fleste her er indianere, aymarer. Før Evo Morales tok makten i landet havnet alle pengene hos den hvitere overklassen, eller forsvant over landegrensene til USA. Alt var privatisert, også vannet, noe som førte til at leiesoldater fra et amerikansk selskap kom og tømte bøttene indianerne samlet regnvann i. Kan skjønne at det finnes sinne der, at de vil ta noe tilbake. Millionen som bor i El Alto er dem som er for fattige til å bo i La Paz, noen hundre meter lavere. La Paz er ikke akkurat Sveits.

Det tok en halv time før taxien greide å manøvrere seg gjennom den evige trafikkorken av mennesker og biler.  Skimtet byen fra bilvinduet. Strålende vær.

En sving til og byen:

Etter noen timer merket jeg høyden og måtte ha meg en vestlig coca cola før jeg kunne opp og stå igjen. Har aldri sett så mange biler på et så lite område, ingen av dem fra de siste tretti årene. Svart eksos for hver bakke de jobber seg opp. Alt er bakker der vi bor. På hotellets ikke altfor hurtige internett leser jeg om et giftlokk over Bergen. Etter nyttårsfeiring med chilensk champagne og kun turister i gatene og en hund som prøvde å fortære rakettene mens lunten ennå brant, dro vi til en nasjonalpark en halv time fra byen. Drosjesjåføren unnlot snedig å nevne at parken var stengt denne dagen. 10 kroner jeg aldri får igjen... Men man tar det med godt humør, solen skinte og vi fant i stedet en park der lokalbefolkningen pleide å oppsøke hver 1. januar. Tror vi var de eneste turistene der og for en gangs skyld ble vi ikke plaget av mennesker som skulle tigge penger eller selge oss noe til solid overpris. Etter fire dager i landet var dette en lettelse.

På tide å komme seg videre. Bussen fra La Paz til Uyuni tok tolv timer. Et stopp på verdens verste toalett, midt på natten i et sted som knapt eksisterte. Glad jeg er mannlig av meg, ingen kan sitte der. Og hvem i herrens navn kunne finne på å kjøpe noe av maten som var satt ut på bord utenfor "kaféen"? Tiss ikke her, stod det på et skilt rett ved siden av. Vel, hvis man drikker forsiktig er det nok med en stopp på tolv timer, men ikke behagelig. Man bør heller ikke ha spist ting man ikke vet hva er. Gikk bra. Av og til lurte jeg på om sjåføren visste hvor han kjørte. Endte opp på veier av humper og sand og søppel. Himmelen stod sjelden stille.

Uyuni er kjent for sine enorme saltsletter. Derfor kommer det turister og  landsbyen er ikke blåst bort. Man skulle tro at pengene ville bli investert i fellesskapets beste, men det virket som om sosialdemokratiet ikke hadde nådd til denne delen av Bolivia, selv etter noen år med Evo. Det var dog en meget fin dag og saltslettene så tidvis ut som havet, tidvis snø. Speilingen minnet meg om gamle britiske TV-sendinger.

Selv om valget for lengst var over da vi var i Bolivia, var landet dekket av valgplakater for Evo Morales. Der det ikke var hensiktsmessig med en plakat, valgte man i stedet å skrive navnet på alle steiner av en viss størrelse langs veiene. Det slo meg som en vel så ærlig form for politisk agitasjon som å betale reklamebyråer større summer for jobben. På vei til saltslettene kom jeg over denne doningen som nok hadde sett bedre dager, men ennå kunne hjelpe landet til å velge riktig leder . (ja, det er lappene som henger som  beskjedne øyenvipper jeg sikter til).

I tillegg til saltslettene hadde Uyuni nok en severdighet: en tog-kirkegård. Her kommer togene for å dø, men i stedet for å la seg irritere seg over at egnen ble forsøplet av endeløse mengder rustent metall, hadde man i stedet valgt å slå mynt på fenomenet ved å inkludere området som en del av dagsturene. Jeg satte pris på besøket, ikke minst fordi et anselig tordenvær nærmet seg, med lyn over horisonten og det som hører med.

Jeg pleier ikke å inkludere privatlivet på disse sidene,  i alle fall ikke fotografisk, men man  har jo en kone som liker å klatre over alt, så her er hun noen meter nærmere himmelen enn vanlig (kanskje ingen god idé om det skulle begynne å lyne...).

Oppholdet i Uyuni var strålende, det, men man var dog lettet da man dagen etter kunne si farvel til stedet og begi seg mot verdens høyest liggende by: Potosi. Ikke alle stedene langs veien var like koselige, som denne landsbyen som hadde bygget seg rundt en gammel gruveforlegning. Jeg tror ikke gruvearbeid i Bolivia var spesielt kjekt.

Når man befinner seg 4000 meter over havet savner man vann, så det var kjærkomment de gangene man kom over noe, som her med noen vadende flamingoer. Flamingoer er meget glad i å vade. Det er det de driver med, føler jeg. Jeg holdt dem heldigvis på lang avstand, som man kan se; man ønsker jo ikke å hisse fjærkre på seg. Fjærkre dreper.

Potosi viste seg å være en skikkelig by, man trengte knapt frykte for lommeboken. Det var en lettelse etter folkemengdene i La Paz og luguberheten i Uyuni. Snedig nok var byen konstruert opp etter en dal, slik at det var urimelig tungt å bevege seg fra et sted til et annet. Det gjelder å stoppe når man kan.

Etter et mindre uhell, der jeg fikk et hull i buksene på et sted man ikke ønsker å ha hull, fikk jeg kjøpt meg et par Levis jeans i Potosi. 70 kroner var en såpass anstendig pris at jeg ikke orket å prute. Det var en vakker by og jeg vil anbefale alle reisende å få med seg mynt-museet. Her finner man mer sølvmynter enn man strengt tatt trenger, men også et fascinerende innblikk i egnens historie og ikke minst imponerte de enorme apparaturene som skulle til for å gjøre sølvet de hentet fra fjellene rundt om til gangbar mynt. Alt var dog ikke like fint. Denne bygningen som huset det lokale televerket skilte seg ut:

En overnatting holdt dog og så var det videre.

Etter flere dager med mye buss føltes det som en lise å nå Sucre, der vi ble et par dager. Ah, kolonialsk stil, nesten som Europa, hva mer kan man ønske? En liten bit sivilisasjon. Og de lagde utmerket pizza her. Greide til og med å lokke et smil fra kelneren, noe som hittil på reisen hadde vært umulig. I Bolivia skal man yte service, men ikke med glede. Det er forsåvidt ingen dårlig innstilling. Vi var nå kommet til 6. januar. De av oss som bare er litt katolske av oss vet jo at dette er "dia de los reyes", hellige tre kongers dag. Dette er den store gaveutdelingsdagen i katolske land, men i og med at Bolivia har blandet sin nyfunnede katolisisme med de eldre indianer-religionene, får prosesjonene et visst totemistisk preg.

Fra Sucre tok vi fly tilbake til La Paz. Etter å ha vært noen dager nede under 3000 meter merket man en viss svimmelhet igjen, men denne gangen var det en bagatell. Det er noe annet å komme tilbake til et sted enn å se det for første gang. Duh! Man blir litt mer selvsikker med en gang og tror man kan reglene for framferd. Etter en natt til på vidunderlige hotell Rosario, tok vi bussen til Copacabana ved Titicaca-sjøen (nei, ikke den oppkalte stranden i Brasil). Sjøen skal forøvrig uttales Titicarca, med R, ifølge vår Aymara-guide. 

Det er ikke alt i Bolivia som er behagelig for en mann med en solid dose høydeskrekk. Det første jeg så av Titicaca var dette området, der Thor Heyerdahl fikk bygget Ra II.

Hotellet var heldigvis godt innhegnet, så man slapp det verste av hippier og backpackere på området...

Titicaca ligger på grensen mellom Peru og Bolivia. Bolivia, som ikke har kyst, har derfor marinen sin plassert her for øvelser. Man kan selvsagt spørre seg hva de øver til. Copacabana har ellers ikke så mye å by på; det er en meget liten by, med sentrum dominert av de utallige turbussene som frakter turister til og fra. Det er et sjarmerende lite fjell her, en høyde, som i likhet med så meget annet i landet har religiøs betydning for de innfødte. På denne kan man kjøpe modeller av de tingene man ønsker seg av og i livet, og plassere dem på fjellets topp slik at gudene lettest kan se behovene.

Man fikk til tider inntrykk av at de aller fleste dagene vi var i landet var helligdager. Dette var en spesiell dag for argentinerne fikk vi vite. Det var også en dag da man takket for hva man hadde fått, og gav offer for at ens gjenstander fortsatt skulle bringe en glede. Nok en gang hadde man tatt ut en dobbeltforsikring ved å få både den lokale sjamanen og den katolske presten til å velsigne det som velsignes kunne. Her har man nettopp skylt flere flasker øl over bilen - i mangel av champagne - og etter at presten har gjort seg ferdig gjentas prossessen med en sjaman.

Vi var så heldige at vi fikk tilbringe en hel dag på Isla del Sol, et av inkaenes aller helligste steder, der de første menneskene ble skapt.

Jeg har siden jeg var guttunge ønsket å dra til Titicaca-sjøen. Sannsynligvis kommer det av det pussige navnet og av å ha lest om sjøen i Donald Duck. Jeg kan ikke tenke meg en bedre lærebok i verdens historie eller geografi enn Carl Barks samlede Donald Duck-historier.

Det siste vi gjorde på øya var å gå opp de tunge trappene til en tredelt kilde. Drakk man fra den ene skulle det hjelpe mot løgn, den neste mot latskap og den tredje mot tyvaktige tendenser. Jeg drakk for sikkerhets skyld fra alle tre. Jeg er ikke sikker på at den virker etter hensikten, men jeg stjeler ikke meget og lyger ikke for ofte, så kanskje har det noe for seg.

Som alt annet i Bolivia er det tyngre enn det ser ut til. Man merker de 3800 metrene. Men lite visste vi da om slit. Nå gikk ferden over grensen til Peru og Machu Picchu.

Cricket og Pop

Konseptplaten er en utdøende kunstform. På 70-tallet blandet mange musikere ubesværet til dels dårlig smak med grandiose idéer om at man hadde kompositoriske evner som ikke lot seg innramme av en enkelt sang. Man kan nevne navn som Pink Floyd, The Who, Jethro Tull, Frank Zappa og Genesis. Punken satte som kjent en stopper for dette og åttitallet var liksom ikke tiåret for å feire sammenhenger av noe slag. 

Som en kan lese av de nevnte navnene, tilhørte konseptplaten liksom helst de gruppene som ville sette ordet rock sammen med mer kulturelt høyverdige termer: Progressiv rock, symfonisk rock, rockeopera og pastoral rock. Også flere folk og country-plater er basert på konsepter. Woody Guthrie's Dust Bowl Ballads, Johnny Cash Sings the Ballads of the True West eller Marty Robbins’ Gunfighter Ballads and Trail Songs, fulgt av den senere More Gunfighter Ballads and Trail Songs. Disse platene har et felles tema, men de trenger ikke som de nevnte rocke-eksemplene å late som musikken er mer høyverdig ved å la den ta farge av en annen genre. Innenfor vår tilforlatelige venn, den enklere popen, derimot, er det ikke så lett å finne eksempler på konsepter som til en lignende grad har strømlinjeformet innholdet mot et klart overordnet mål. 

Det er selvsagt pop-plater som har satt seg fore å strekke en stemning eller følelse over en hel plate. The Kinks hadde en del slike tendenser; Jeg synes dog Arthur or the Decline and Fall of the British Empire er mer en ironisk tittel enn et forsøk på å favne inn en helhetlig gjennomgående historie. Både på denne platen, og de jeg nevnte i forrige post, er riktignok det overbærende temaet England og Vanlige Mennesker i England, men jeg tror ikke dette er tilstrekkelig til å betegne disse som konseptplater.

Det var i sin tid mange som hevdet at Sergeant Pepper's Lonely Hearts Club Band var gjennombruddet for konseptplaten, men i mine ører virker det søkt å omtale den slik. Noen vil kanskje likedan hevde at Beach Boys gav ut konseptplater; surfing, ungdom, glede, lede. Eller at XTCs Skylarking, som løselig lar sangene gå fra morgen til natt den samme dagen, lefler med en skriveform man med godvilje kan kalle konseptuell. Da tror jeg heller Talk Talk’s Spirit of Eden er nærmere, men jeg er i tvil om dette kan kalles pop. Mens jeg husker det kan jeg også nevne side to av Kate Bush’ Hounds of Love og side to av hennes siste plate Aerial. Sistnevnte er kanskje en type plate man ikke lager lenger. Det er muligens en grunn til det, men den grunnen bør ikke feires. (Begge platene anbefales sterkt!)

Nuvel, ingenting av dette er særlig viktig for det jeg egentlig hadde tenkt å dedikere dagens post til, nemlig at en av årets absolutt beste pop-plater handler om cricket. The Duckworth Lewis Method er både bandnavn og tittel på platen (og et utregningssystem om cricket-kampen skulle bli avbrutt). Bak navnet skjuler det seg to av Irlands fremste pop-kunstnere, noe som er underlig for et slikt erke-britisk konsept. Lewis i platens tittel er Neil Hannon, eller The Divine Comedy. Han er nok kjent for de fleste. Hannon produserte den mer ukjente irske pop-gruppen Pugwash sin siste plate og samarbeidet må ha gitt mersmak, for Duckworth er Thomas Walsh, vokalist og låtskriver i Pugwash.

Jeg har av en eller annen grunn ikke sett denne platen bli spesielt hyppig markedsført i Norge, verken i våre kommersielle TV-kanaler eller i lanseringspublikasjonene vi kaller aviser. Kanskje mange tenker at Cricket er en vanskelig tilgjengelig idrett forbeholdt eliten og således ikke noe for menigmann. Da tenker de nok rett. Men det er dog noe underlig fascinerende ved idretten, er det ikke? - Den har ved seg en bestandighet, noe som vedvarer i et samfunn som ellers utvikler seg i en retning mange synes er gal, som om den sier oss at forskjellen på 1922 og 2009 kan overskrides på en søvnig engelsk plen der lite sensasjonelt skjer. Sensasjonen er som kjent et av endetidens fremste tegn.

La meg hurtig, for den urolige og nervøse leser (ja, eller kvinner, som dere også heter. Ja, dere vet hvem dere er!) kommentere at man slett ikke trenger noen inngående kunnskap eller endog kjennskap til sporten for å la seg rive med av denne popplatens liflige og fengende toner.

Siden jeg ikke er spesielt glad i name-dropping, men av ukjente grunner ofte bedriver det, følger her en kortfattet gjennomgang av platens spor med assosiative kommentarer som kanskje virker klargjørende, men helst ikke.

Platen begynner selvsagt med The Coin Toss, ett herlig minutt der spillerne introduseres til poptoner ikke hørt bedre siden the Beatles. 

Noen sanger har kanskje litt for mange idéer. The Age of Revolution, fengende som den er, blander 1920-tallets gitarjazz-stil med litt daff, forsøksvis funky keyboardbass a lá 1970 og Stevie Wonder. Det passer for så vidt da sangen feirer hvordan de britiske koloniene tok opp i seg Cricketen og at følelsen av likeverd i sporten hadde et revolusjonært potensiale man kanskje ikke ofte snakker om i forbindelse med frigjøringen fra imperiet. At det lefles med revolusjonære idéer er som det skal være på en plate som strekker seg tilbake til 1900-tallets revolusjonstid og ikonografi. Walsh og Hannon er avbildet i den medfølgende pamfletten som pastisjer på henholdsvis Lenin og Che Guevara.

Gentlemen and Players høres ut som noe The Kinks kunne laget ca 1968, og det er noe av det fineste jeg kan si om musikk. 

The Sweet Spot blir derimot en litt kjedelig blanding av 10CC og T-Rex, kapabelt gjennomført, men jeg er ikke spesielt glad i noen av forbildene.

Da må man bedre like Jiggery Pokery, med røtter i den britiske varieté-tradisjonen, som for øvrig også Kinks visste å dra veksel på (se Harry Rag fra Something Else by the Kinks, 1967). Sangen er meget vittig og det er nok ikke tilfeldig at Neil Hannon for et par år siden spilte inn et par sanger av den engelske skuespilleren, sangeren, regissøren, satirikeren, etc., Noel Coward. (Gi forresten øre til Cowards strålende Don't Let's be Beastly to the Germans!!!)

Mason on the Boundary høres ut som en blanding av The Byrds, XTC og nevnte 10CC.

Rain Stops Play er selvsagt en instrumental som blander progtendenser med muzak og er en melodi jeg tror Homer Simpson ville likt.

Meeting Mr. Miandad er latterlig fengende og kunne fort funnet en plass på Beatles White Album. Mon tro om ikke mindre begavede nordmenn ville fått en hit i Norge med denne…

The Nightwatchman er kanskje min favoritt på platen. Jeg tenker at hvis Duran Duran hadde vært litt smartere kunne de komponert det første minuttet av denne, mens refrenget er meget Divine Comedy, om enn noe mer søtladent enn Hannon vanligvis har for vane. Mot slutten av sangen drar de til med noen ELO-aktige strykere og en pianosolo som brakte tankene hen på The The sin Soul Mining.

Flatten the Hay, med Harpsichord og strykere, er Paul McCartney før han mistet all energi, en dose Chalkhills and Children fra XTCs Oranges and Lemons-plate og litt Ballet for a Rainy Day fra samme gruppes nevnte og fantastiske Skylarking.

Test Match Special er nok en midtempo rocker som blir reddet av Hannon’s ekstremt presise frasering og rytmeforståelse. Med synther og gitarsolo fra 80-tallet er det dog vanskelig å se på sangen som mer enn en kuriositet, eller fyllmateriale, som det også heter.

The End of the Over avrunder platen, en kort, flott polyfon komposisjon som muligens burde vært enda flottere.   Dette er nok ikke en perfekt plate, men den er meget underholdende og har tilstrekkelig strålende øyeblikk til at den bør høre hjemme under alle litt rare, men - for dem det gjelder - kjære juletrær. Den største prestasjonen til Hannon og Walsh her er at de faktisk klarer å få platen til å høres ekte ut innimellom pastisjen og cricketreferansene. Flere av sangene er sanger som verden og den som for øyeblikket befinner seg der trenger.
Og til slutt: Om leseren mot formodning skulle gå til anskaffelse av denne platen: Hør for Guds skyld på dette flere ganger. God pop skal ikke være nynneklart etter én distré lytt.

Litt uvettig vas om pop-musikk

Det er få ting som kan oppfinnes flere ganger og pop-musikken er ikke blant disse. Man kan si mye om hvilke artister som påvirket The Beatles, at de selv hadde sine forbilder, men sannheten er at Beatles oppfant popen. De viste hvilke muligheter den hadde, de utallige retningene den kunne gå i. Alle som har forsøkt seg i genren siden har aksentuert eller kanalisert noen av elementene Beatles arbeidet med, til vekslende grad av suksess. 

Jeg tror det er mulig å argumentere for at Beatles begynte som et mer internasjonalt popband, det vil si at de startet som en gruppe med røttene sine i USA. Etter hvert som de ble bedre og mer selvsikre ble de også mer typisk engelske og det amerikanske kom helst til uttrykk i enkelte av de mer kuriøse elementene, for eksempel på White Album. Paradoksalt ble de mer internasjonalt populære dess mer lokale sangene deres ble.

Ettersom de fant interesse i det særegent engelske, kunne de også høste fra det engelske imperiet; den indiske inspirasjonen tør være velkjent. Sergeant Pepper var således den mest britiske platen de gav ut, med sanger om engelsk historie og varieté og musikalsk påvirkning fra denne tradisjonen filtrert gjennom bandets ekstreme pop-sensibilitet. 

En av konsekvensene av denne retningen bandet tok er at når vi i dag snakker om pop, snakker vi egentlig om engelsk pop. Ideelt sett består den av en viss eleganse, skriveførhet og kompositoriske evner; en klassisk dannelse, med andre ord.

Amerikanerne har laget mye fantastisk musikk, men pop har de sjelden behersket, kanskje fordi klassisk dannelse er vanskelig i et land uten historie. Da har amerikanerne hatt lettere for å ta til seg den engelske folkemusikk-tradisjonen, kanskje fordi historieløsheten deres har gjort at den fortellende tradisjonen står meget sterkt der, som om de prøver å kompensere for manglende historie med å gjøre hver dags hendelser og innfall om til fortellinger. Forskjellen på engelsk folkemusikk og amerikansk country er i hovedsak kosmetisk.

 Bandet som etter the Beatles har gjort mest for å definere popmusikken som en britisk størrelse, er The Kinks. Også de begynte som en rock’n roll-gruppe, der de amerikanske rytme og blues- elementene underbygget relativt enkle påstander, som You Really Got Me, som hverken kan kalles stor poesi eller endog i nærheten av elegant eller dannet. Snart tok de imidlertid lærdom av de fire guttene fra Liverpool og Ray Davies begynte å snekre sammen små hverdagsportretter som var relativt fokuserte på samme tid som de hadde en i alle fall britisk allmengyldighet. Something Else by The Kinks fra 1967 er i så måte en milepæl. The Kinks are the Village Green Preservation Society fra året etter er om mulig enda bedre. Når Davies snakket om jenter, snakket han om engelske jenter; når han sang om arbeidsløshet eller hva som var på TV eller lengsler tilbake til naturen eller til et tidspunkt i historien, var det til England og muligens et England som aldri hadde vært, men lengselen tilbake til dette Shangri-La, var virkelig.

En kan spørre seg hva det var som gjorde disse to gruppene som skrev om det lokale og nasjonale til selve definisjonen av pop-musikk verden over. Vil vi alle innerst inne være engelskmenn? 

Skulle man våge å sette opp en kunstig parallell mellom popmusikk- og litteraturhistorien, vil 1967-9 fortone seg som høymodernisme, der popmusikken nådde taket, gjorde alt som var teknisk mulig innenfor genren. Etter 1970 tok andre genrer over, rock og avarter av denne; progrock og symfonisk rock i England. I USA ble folk- og hippie-musikken stadig mer elektrisk og syntetisk; heavyrock på den ene siden, mer rytmisk musikk på den andre; disko, funk. Amerika tok over.

Det er gjengs å påpeke at punken var et oppgjør med den storslåtte, kompliserte symfoniske rocken og den glatte innholdsløse diskoen. Men det slår meg at overraskende mange av gruppene som begynte inenfor punk-genren egentlig ville spille pop. The Stranglers gav ut to punk-plater før de gikk hen og laget noe jeg nesten vil kalle renessanse-pop. Og hvor punkete er egentlig The Clash’ London Calling-plate? Det viktigste punken gjorde var kanskje å lære ungdommen at det igjen var lov å lage sanger som ikke varte i 20 minutter (og helst ikke over 3 minutter).

I 1979-80 ser vi starten på det jeg tror jeg må kalle popens postmoderne fase. XTC startet med å gi ut to punk-plater (1977-78), i hvert fall nært beslektet. I 1979 gir de plutselig ut Drums and Wires, en flott pop-plate som fikk dem til å bli direkte populære for en stund. Denne følges av et par plater til før vokalisten, Andy Partridge, finner ut at han har sceneskrekk og nekter å turnere mer. Ettersom de nå kan bruke all tid i studioet og til å skrive gode sanger, gir XTC ut 4-5 plater som alle er blant verdens beste pop-plater, hvorav den kanskje beste er Skylarking fra 1986.

Uansett hvor mye jeg liker XTC, innser jeg jo at uten The Beatles og The Kinks, ville ikke disse platene vært mulig. Både XTC og, la oss si, Prefab Sprout, lager relativt komplisert pop-musikk som må høres en del ganger før det sitter, men da sitter det til gjengjeld for alltid. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Beatles-sangene har man liksom alltid likt, men hadde de kommet i dag, ville man kanskje også måtte høre på disse en del ganger før de satte seg på hodet? Sannsynligvis er noe av grunnen at den postmoderne popen for en stor grad er teoretisk basert, det vil si at den bygger på en kjent tradisjon og krever kompetanse og kunnskap til tradisjonen; man vil jo ikke lage noe som er identisk med det som allerede finnes. Samtidig vil man lage noe som er gjenkjennelig. Således er postmoderne popmusikk blitt både en harmonisk og intellektuell øvelse der popen før nærmest utelukkende var basert på umiddelbare følelser og gleden av å høre en fengende melodi.

Det muligens beste eksempelet på hvordan teori og historie dikterer den postmoderne pop-sangen er XTC-pseudonymet The Dukes of Stratosphear og platen Chips From the Chocolate Fireball, hvor Partridge & Co setter seg fore å lage en sang innefor alle avarter - eller undergenrer - av popen som har eksistert. Høydepunker er The Mole from the Ministry, som er XTCs utgave av I Am the Walrus, Collideascope, som er den beste sangen John Lennon ville ønsket å lage til platen etter Double Fantasy, eller den flotte psychedelia-poperen 25 O’ Clock. The Stone Roses var forøvrig så store fans av dette at de insisterte på å få producer John Leckie til å produsere debutplaten deres. Uten Dukes of Stratosphear, intet Stone Roses, tror jeg man kan si...

Senere pop-grupper som Blur slo først gjennom hjulpet av triks de hadde lært av The Kinks, ved å lage sanger om det britiske hverdagslivet. Etter hvert gikk de i den samme kommersielle fellen som XTC da de begynte å lage sanger som var for kompliserte - eller for gode - for radiospilling. Kanskje vil pop-musikken bli stadig mer en nisje-genre, der kun dem som er innforståtte med kodene vil sette pris på musikken. Heldigvis er de fleste pop-grupper så middelmådige og ureflekterte at folk ennå vil tro at de liker pop-musikk mens de egentlig bare setter pris på å synge i bilen til tekster som ikke betyr mer enn lyden av ordene.

Bonnie Prince Billy

Etter en litt for lang pause får vi starte en ny sesong med denne bloggen ved repriser. Eller ikke helt, da. Ordene er jo aldeles nye, aldri brukt før, skinnende som en tyrkers sabel eller en secondløitnants messingknapper.

På oppfordring tenkte jeg å gi av gaven som kan gis igjen og igjen, men ikke for ofte. Støtt og stadig kommer folk bort til meg på gaten og spør meg om jeg kan gi dem U-tube linker til sanger av Bonnie Prince Billy, gjerne av typen som ikke er så lett å finne i hans egen diskografi. Ja, pleier jeg å si dem da, det skal jeg når jeg bare får tid. Tiden har jeg dog ennå ikke, så dette blir meget hurtig snekret sammen.

Det følgende er sangen jeg har lyttet til kanskje mest den siste måneden. Den britiske piken Scout Niblett (Scout er selvsagt ikke hennes eget navn, men lånt fra den veldig fine boken To Kill a Mockingbird) har laget litt innadvendt og til dels vanskelig tilgjengelig musikk i noen år nå, men på hennes siste plate gjør hun fem sanger sammen med Bonnie Prince, og den absolutt beste av dem er Scout Niblett/Bonnie Prince Billy: Kiss. Hvorfor blir ikke slikt en slager?

Hvis dette gav mersmak, kan man se Niblett alene på scenen (OK, med en trommeslager) fremføre samme nummer her, riktignok filmet med et irriterende bakhode eller to i kameravinkelen. Det som kanskje mangler av teknisk perfeksjon tas igjen i en solid dose nerve.

I Gave You er å finne på platen Superwolf, som Billy gav ut med Matt Sweeney. Den er veldig fin, finest på platen.

Mariah Carey's Can't take That Away er blitt nevnt før på disse sidene, men siden både Oldham's sang og kortfilmen holder høy kvalitet, koster vi på oss en reprise, skamløse, som om vi skulle være TV2 eller en statskanal.

Eurovision Song Contest

Da var det over igjen. Melodi Grand Prix, som det heter på norsk, har holdt flere millioner nordmenn foran skjermen (deriblant meg selv), og nå er et ikke ubetydelig antall av dem på vei ut i gatene der jeg hører sirenene ule fra sykebiler som burde ha bedre ting å gjøre enn å assistere mennesker som har overdosert seg i seiersrusen. Jeg mistenker at opp til flere av dem er mine naboer, som har skrålt den norske vinnersangen ut av vinduene den siste timen, men nå har blitt besynderlig stille.

Den som ikke var stille under sendingen, var Synnøve Svabø, også kjent som Norges minst morsomme person, og den konkurransen er knallhard i et land som har fostret Tore Ryen og gitt sendetid til et program som Torsdagskveld fra Nydalen. Av uforklarlige grunner ble hun tiltenkt rollen som kommentator for showet i år, en rolle hun utførte så dårlig som det er menneskelig mulig. Opptil flere dyrearter ville nok også greid oppgaven adskillig bedre enn henne. Jeg kan ikke forestille meg at høns med respekt for seg selv ville kaklet høyere enn henne eller universets fulleste person plapret hyppigere, pinligere eller til mer malplasserte tidspunkt enn Svabø. Som representant for landets kvinner har hun satt kvinnesaken århundrer tilbake. Kunne hun ikke oppsøkt hjemmet til Karita Bekkemellem (sitat:Det er gøy å sitte i regjering, spesielt når man er interessert i politikk og samfunn) og holdt tomsnakket av privat karakter? Med sin vanvittig irriterende konstante taleflom har hun greid kunststykket jeg trodde var umulig; å få Per Sundnes til å virke som en nesten habil programleder i forhold. Hvor er Jostein Pedersen? Kom tilbake, trofaste soldat!

En ting er de flåsete kommentarene underveis i sendingen som bare vitnet om at Svabø var usedvanlig dårlig forberedt til jobben og leste opp et forhåndsskrevet manus da hun skulle kommentere innsatsen til deltagerne. I og med at de forskjellige landenes representanter opptrådde i såkalt real time, i et her og nu, direkte, bør man forvente at forrige ukes notater ikke blir brukt som sannhetsvitne. Det er litt som å kommentere en fotballkamp der man allerede på forhånd har avgjort hvem som kommer til å spille bra og tar lite hensyn til spillernes faktiske prestasjoner. Vel, nok om det, mer skal følge, for å bruke en Svabøsk retorisk vending.
'
La meg her skyte inn at jeg ikke har noen glødende interesse for Melodi Grand Prix, og det er for så vidt det samme for meg om jeg får sett programmet eller ikke. I år hadde jeg imidlertid fri på finaledagen, så i mangel av bedre lørdagstilbud, kunne man benke seg til lyden av Eurovisjonen. Ingenting å være flau over. Det som irriterer meg noget er alle som skal se det ironiske i konkurransen; “hvordan alle liksom er så dårlige at det blir gøy“. Nei, jeg lider meg gjennom ca 96 prosent av sangene, men stort sett er det ett eller to bidrag jeg kan like. Da jeg i fjor overvar finalen, var det første gang på ca sju år. Det gav mersmak, ikke minst grunnet Bosnia/Herzegovinas perle av et bidrag. Her kan du se og høre kanskje den beste sangen noensinne i konkurransen. Jeg har faktisk vurdert å kjøpe en plate av Laka, som artisten heter. For de av oss som bare er litt interessert i Bosnisk, og ikke minst Herzegovinsk musikk, men har enkelte problemer med å forstå språket, skal vi være glad for at sanger som Pokusaj også spilles inn på engelsk, selv om det fjerner noe av gleden ved å forestille seg hva sangen egentlig handler om. Jeg har hørt denne sangen sikkert tjue ganger (på original-språket) og er ennå ikke lei. Dessuten gjorde franske Sebastien Tellier (Gallernes svar på Jarvis Cocker) en god låt, som du kan se her.

I år var det ingen sanger som uthevet seg kvalitativt lik disse fra fjoråret. Jeg håpet Portugal skulle vinne. Sangen var ikke spesielt god, men den var kanskje den eneste som ikke gjorde meg direkte fortvilet. Men kjedelig var den nok. Det sier litt om den lave standarden at jeg faktisk hadde Norges tykkbrynede mørke smørbukk på andreplass på min egen liste. Jeg hadde heller ikke grått om Moldova hadde vunnet, særlig ettersom landet er så fattig at artisten måtte betale flyturen til Moskva av egen lomme. (Da jeg så denne videoen våknet forøvrig noe av kommunisten i meg...) Skulle blitt interessant å se finalen i Moldova City neste år. (Ja jeg vet at det ikke heter det. Chisinau, eller noe slikt, er det riktige navnet). Dessverre ville kringkastingsunionen nektet, ettersom man tydeligvis er tvunget til å bruke mellom 100 og 200 millioner kroner på arrangementet. Det hadde vært forfriskende å se konkurransen i gymsalen der Moldova spilte inn årets bidrag.

For øvrig kan man si så mye man vil at Rybaks seier i år gir mange millioner i Norgesreklame. Jeg gremmes uansett ved tanken på kostnadene ved å arrangere et såpass meningløst konsept som Grand Prix er. En ting er å se det gratis på TV, en annen ting er hva skattepengene mine skal brukes til. Stem RV til regjeringsmakt, så trekker vi oss forhåpentlig fra arrangørjobben!

En ting skal dog Stoltenberg ha. Hele programmet satt Svabø og maste om at statsministeren skulle ringe fra Spania om det så ut til å gå bra med Norge. Under avstemmingen fikk vi ikke høre et ord som ble sagt av de forskjellige stemmegivende landene. Det er kanskje ikke så stort tap, men det handler vel også om respekt, en kvalitet Svabø ikke bare er foruten, men som hun neppe ville gjenkjenne om den traff henne i bakhodet i form av en koherent setning. “Stoltenberg vil ringe om få minutter” gjentok hun høyt og skingrende et trettitalls ganger mens man prøvde å få med seg hvem som fikk poeng av hvem. Stoltenberg ringte ikke, som vi antok her i hjemmet, før alle landene hadde avgitt sin stemme og Rybak var formelt utropt til vinner. Det handler om fornuft og dannelse, noe selvsagt Trond Giske ikke skjønte, som lot seg lure til å intervjues av Svabø om seieren etter at ca. tretti av førtito land hadde stemt.

Da Norge skulle lese opp sine stemmer, noe som pleier å ha en viss interesse - hva mente det norske folk om konkurransen? - greide Svabø å snakke konstant og manisk om sine egne bryster og hvilken kjole hun selv satt i. Da konkurransen endelig var ferdig hadde jeg ikke noe begrep om hvem som hadde kommet på plassene etter Rybak, noe som også ville vært vanlig høflighet å opplyse om hvis man er kommentator for arrangementet. For øvrig ble de tjue landene som opptrådte før Norge avspist med kommentarer om at “nå er det bare elleve land til Alexander kommer“, eller “nå er jeg så nervøs for det er bare åtte land til Alexander kommer og jeg skal intervjue ham om han vinner og jeg er stolt av å være norsk, jeg er så stolt av å være norsk!” Jeg satt virkelig og håpet at Norge ikke skulle vinne etter dette.

Av grunner som neppe er kjente selv for de mer visjonære gudene, innbiller Svabø seg at hun er noe av en ordekvilibrist. Da Bosnia og Herzegovinas Laka, han med det glimrende fjorårsbidraget, på sitt sedvanlige eksentriske vis skulle lese opp sitt lands poenggivning, sa Svabø “Sniff Snuff - han har startet festen tidlig, han så veldig rar ut!” Burde hun ikke, med tanke på jobben hun har, kjent igjen fjorårets deltaker når jeg som menigmann greide det? Underlige ord blir slengt ut uten kontakt med situasjonen de skal beskrive, og når hun faktisk prøver å gi informasjon er det uforståelig eller pinlig eller oftest begge deler. Allerede i begynnelsen av programmet, før hun hadde blitt hysterisk, kunne vi høre gullkorn som dette: “20 ganger kan dere stemme. Verken mer eller mindre”. Jaha.

For øvrig sitter jeg og hører på The Handsome Familys siste plate “Honey Moon” mens jeg skriver dette. Den kan nok anbefales mer og varmere enn noen av kveldens artister.