Bolivia & Peru, Del 2: Machu Picchu.

Man syntes å ane tendenser til en større grad av effektivitet i Peru i forhold til det Bolivianske systemet. Kanskje burde jeg si en mindre grad av ineffektivitet og kaos. Og litt mindre sjarm?  Turen til Machu Picchu starter for de fleste i Cusco, en ganske sjarmerende by. De lokale er ekstremt opptatt av å tilby massasjer av ulike slag og fallbyr diverse produkter  med sedvanlig iherdighet. Man følte seg dog noe mindre forfulgt enn på den Bolivianske siden av Titicaca. Etter å ha fullført turen opp Machu Picchu skjønte vi dertil årsaken til at massasje var noe mer enn et nisjeprodukt her. Enn så lenge hadde vi noen dager å slå ihjel i Cusco.

Sentrum er bygget rundt en ganske pittoresk plass der man riktignok ikke skal vifte for mye med pengene før noen tilbyr seg å gi investeringsråd. På to av sidene rundt plassen finner man tre forskjellige kirkebygg, alle verdt å besøke.

Fra den ene katedralen får man  sjansen til å stige opp i klokketårnet for en oversikt. På haugene bak står en av disse store Kristus-statuene de er så glad i på dette kontinentet.

Hotellet i Cusco var forøvrig en usedvanlig fiasko  grunnet inkompetent betjening. Har man planer om å dra dit  kan man med fordel styre unna Hotel Inca Andina. Det var fascinerende å se hvordan udugelighet og likegyldighet smeltet sammen til ett sløvt ansikt. Dette gjaldt den kvinnelige dag-resepsjonisten, som trodde hun utgjorde en slags pynt på et luksushotell. De dårligere betalte nattevaktene gjorde et bedre inntrykk.

Vi begynte etterhvert å grue oss til selve turen ettersom det slo oss at ingen av oss besatt den nødvendige fysiske form som prosjektet så ut til å kreve. Da vi nådde fram til reisens start var imidlertid naturen så innbydende at man måtte koste på seg en slags glede.

Elven i bakgrunnen skulle forøvrig en uke senere vokse seg stor, større enn breddene tok høyde for. Noen få dager etter at vi forlot Peru, kunne vi lese at tusenvis av besøkende til Machu Picchu satt fast ved den lille jernbanebyen Aguas Calientes ved foten av fjellet. Oversvømmelsene hindret all trafikk til og fra stedet og snart begynte matprisene og  ratene for overnattingssteder å stige fortere enn vannet. 

Enn så lenge trengte vi ikke å bekymre oss for annet enn at lungene skulle kollapse under vekten  av våre åndedrett . Riktignok hadde man følt tendenser til høydesyke i La Paz, men det var noe annet å gå hele dager oppetter fjellsidene fra 2000 til 4000 meter over havet. Med eller uten oppakning.  Slikt burde man kanskje overlate til denne herren:

Dag 1 forløp uten andre viderverdigheter enn et møte med en familie villhester på vei ned en relativt smal sti. Ettersom vi skulle oppover var det ikke annet å gjøre enn å presse seg inn  mot fjellet og bort fra stupet. Dette var en bevegelse vi skulle gjenta hver gang det kom løpende noen av de tilsynelatende utallige innfødte bærerne som fraktet med seg telt, feltkjøkken og diverse bagasje for turistene. Vi ble fortalt at det hadde tidligere vært noen ulykker der turister ble forvirret og steg ut på gal side av stien, bare for å bli dunket ut i intetheten av en ryggsekk. Men ingen ulykker hittil i år. I og med at det ennå var januar følte jeg ikke dette som spesielt betryggende.

Det var hardt å sove uten madrass på den harde bakken. Men vi var så trette at søvnen kom lett og vant over verkende ledd og muskler. Selv frykten for at noen av de forskjellige typene giftige edderkopper området kunne by på skulle ha sneket seg forbi lommelyktstrålen min var ikke nok til å holde meg våken.

Dag 2 blir regnet som den hardeste på turen. De som gir opp pleier å gi opp her. Hele dagen består av å gå oppover, uten slakere partier å hvile i, til man endelig når toppen av passet. Utrolig nok greide vi dette, selv om jeg holdt på å kaste opp da det gjenstod hundre meter. Disse siste meterne tok sikkert en time å traversere, særlig ettersom man måtte sette seg ned og hvile for hver tiende meter. Følelsen av å nå opp var, om ikke ubeskrivelig, så i hvert fall av en type man  må lete lenger etter ordene for enn jeg tar meg tid til her. (Det er brattere enn det ser ut til på bildet)...

Etter å ha hvilt en halv time var det å gå nedover igjen på andre siden av passet. Musklene som etterhvert var blitt vant til å bevege beina oppover protesterte kraftig mot vedtaket om å gå ned igjen fra stein til stein. Hver dag startet ca kl 06 på morgenen, så det var ennå bare ettermiddag da vi nådde fram til teltleiren. Jeg hev meg inn i teltet uten å kunne bevege meg. Famlet etter kameraet som dessverre ikke er av god nok kvalitet til å reprodusere virkeligheten, men hva skal man med to virkeligheter?

Etter en times tid beveget jeg meg ut av teltet og så tilbake mot der vi var kommet fra.

Det dårlige været begynte på denne siden av passet og fulgte oss dagen etter. Vi trodde vi hadde vært forutseende ved å kjøpe regnponchoer, slik alle anbefalte, men det viste seg dessverre at disse ikke var så vanntette som man skulle ønske.

Jeg fant til min overraskelse at jeg ikke syntes dette var noe problem. I og med at det gjaldt å fokusere på sitt neste skritt og ikke på at det ennå gjenstod 30 kilometer til målet, var væten kun et vagt irritasjonsmoment. Naturen har dessuten sin sjarme også når den er våt og man så vidt kan skimte ruiner innimellom vegetasjon og tåke.

Kanskje var det fordi min kone slo seg rasende da førere og resten av gruppen begav seg avgårde før hun hadde passert den endeløse toalettkøen ved dagens lunsjstopp, kanskje var det atmosfæriske forhold som gjorde det, men uansett stoppet regnet etterhvert og tordenskyen over min kones hode forsvant også. Jeg tok sjansen på å kaste jakken. (Ja, ikke kaste den, men pakke den ned...)

Slutten på denne tredje dagen skulle bli strålende og gav meg noen av de beste naturopplevelser jeg har hatt. Det er først nå man kommer inn i et åpnere område der Machu Picchu og tindene rundt kan skimtes på en klar dag. Ruinene kommer også hyppigere og noen av de 10.000 trappetrinnene vi måtte gå på denne turen. Vi begynte til og med å småløpe en times tid, ikke minst for å komme oss unna de forskjellige gruppene med amerikanere som dukket opp i denne delen av ruten. Amerikanske stemmer er det siste man vil høre når man er i naturen. Høyrøstede kolonialister og alskens riff-raff. De har nok sin misjon i sitt eget land, men på reise er de oftest en pest, endog en plage. You know, like, that guy, like, he didn't like, understand, like what I said, like. Kan ikke disse menneskene skaffe seg et ordforråd? Alt annet skal jo være stort. Stemmevolum, ikke minst.

Da vi nådde teltleiren denne ettermiddagen skinte solen igjen og man kunne dusje seg. Det var en god dusj, tror ikke jeg har spylt av meg mer skitt og svette siden jeg var liten. Campen (Jeg hater å skrive ordet "campen", men campingplass passer liksom ikke."Campen" er ikke noe behagelig ord å bruke; man tenker på bortskjemte østlandske jenter på after-ski eller i et reality-program; noe de kunne tomhodet sagt i en selvforherligende setning uten annet innhold enn at den blir uttalt, og det er knapt et innhold ) her var stor nok til at det også fantes en slags kafeteria. Der kunne man kjøpe øl. Ølen var god. Og ølen etter var god. Ettersom vi visste at vi måtte stå opp kl 03.30 for å starte morgenen etter, la vi oss før de yngre deltagerne i gruppen. Det var jeg glad for dagen etter.

Vi gikk noen timer. Det regnet selvsagt da vi først så reisens endemål, men ettersom vi var blant de første som ankom den morgenen, hadde ikke tåken helt tatt over området ennå.

Trøtt mann med våt og trøtt hatt.

Endelig framme kunne man tilbringe noen timer inne på selve området. Da begynte været også å letne.

Man tenkte at man fikk ta en del bilder siden man tvilte på at man snarlig ville vende tilbake.

For en dyrevenn som undertegnede var det også kjekt å se at de hadde organiske gressklippere på området.

Det er en klisjè, men de kan dette med utsikt i disse landene.

Dessverre ser ikke kameraet mer enn det linsen rommer. Ikke tenker det heller. Eller spiser. Vel, det siste er ikke sant ettersom kameraet nå begynte å signalisere at det gikk tom for batteri. Ikke det beste tidspunktet å streike på, så jeg gjorde som jeg alltid gjør med gjenstridige eksistenser; gav det et klaps. Jammen kunne det ikke litt mer allikevel. Slik skal man behandle sine eiendeler. Og sine kvinner og barn. I 1950! Et gyldent tiår. Så kom Elvis og ødela det hele med rocken sin, men det er en annen historie.

Når man skal ned fra Macchu Pichu kan man velge å gå et par timer (men på dette tidspunktet bør man være for sliten til slikt), eller man tar bussen som går hvert femte minutt hele dagen. Dessverre følte jeg turen ble skjemmet av antydninger til dødsangst hos undertegnede, ikke minst ettersom bussjåføren insisterte på å kjøre ganske hurtig frem til hver sving før han skrenset rundt. Jeg får ta selvkritikk ettersom jeg faktisk hadde sett veien ned fra der vi spiste nok en pakke av de altfor mange pakkene med kjeks vi hadde i ryggsekken.

En fenomenal tur var det dog og jeg ville ikke vært den foruten. Ikke minst var det en suksess å få reparert skoene mine hos en noe mutt skomaker i Bolivia. For 3 kroner. Var redd for at jeg måtte kaste dem, nå er de som nye. Her har man noe å lære.