Bolivia og Peru, 2010. Del1.

Det er noe eget å føle at flyet må stige for å lande. Vi landet på høysletten i El Alto, et sted jeg ikke ville turt å stoppe og gå ut. De fleste her er indianere, aymarer. Før Evo Morales tok makten i landet havnet alle pengene hos den hvitere overklassen, eller forsvant over landegrensene til USA. Alt var privatisert, også vannet, noe som førte til at leiesoldater fra et amerikansk selskap kom og tømte bøttene indianerne samlet regnvann i. Kan skjønne at det finnes sinne der, at de vil ta noe tilbake. Millionen som bor i El Alto er dem som er for fattige til å bo i La Paz, noen hundre meter lavere. La Paz er ikke akkurat Sveits.

Det tok en halv time før taxien greide å manøvrere seg gjennom den evige trafikkorken av mennesker og biler.  Skimtet byen fra bilvinduet. Strålende vær.

En sving til og byen:

Etter noen timer merket jeg høyden og måtte ha meg en vestlig coca cola før jeg kunne opp og stå igjen. Har aldri sett så mange biler på et så lite område, ingen av dem fra de siste tretti årene. Svart eksos for hver bakke de jobber seg opp. Alt er bakker der vi bor. På hotellets ikke altfor hurtige internett leser jeg om et giftlokk over Bergen. Etter nyttårsfeiring med chilensk champagne og kun turister i gatene og en hund som prøvde å fortære rakettene mens lunten ennå brant, dro vi til en nasjonalpark en halv time fra byen. Drosjesjåføren unnlot snedig å nevne at parken var stengt denne dagen. 10 kroner jeg aldri får igjen... Men man tar det med godt humør, solen skinte og vi fant i stedet en park der lokalbefolkningen pleide å oppsøke hver 1. januar. Tror vi var de eneste turistene der og for en gangs skyld ble vi ikke plaget av mennesker som skulle tigge penger eller selge oss noe til solid overpris. Etter fire dager i landet var dette en lettelse.

På tide å komme seg videre. Bussen fra La Paz til Uyuni tok tolv timer. Et stopp på verdens verste toalett, midt på natten i et sted som knapt eksisterte. Glad jeg er mannlig av meg, ingen kan sitte der. Og hvem i herrens navn kunne finne på å kjøpe noe av maten som var satt ut på bord utenfor "kaféen"? Tiss ikke her, stod det på et skilt rett ved siden av. Vel, hvis man drikker forsiktig er det nok med en stopp på tolv timer, men ikke behagelig. Man bør heller ikke ha spist ting man ikke vet hva er. Gikk bra. Av og til lurte jeg på om sjåføren visste hvor han kjørte. Endte opp på veier av humper og sand og søppel. Himmelen stod sjelden stille.

Uyuni er kjent for sine enorme saltsletter. Derfor kommer det turister og  landsbyen er ikke blåst bort. Man skulle tro at pengene ville bli investert i fellesskapets beste, men det virket som om sosialdemokratiet ikke hadde nådd til denne delen av Bolivia, selv etter noen år med Evo. Det var dog en meget fin dag og saltslettene så tidvis ut som havet, tidvis snø. Speilingen minnet meg om gamle britiske TV-sendinger.

Selv om valget for lengst var over da vi var i Bolivia, var landet dekket av valgplakater for Evo Morales. Der det ikke var hensiktsmessig med en plakat, valgte man i stedet å skrive navnet på alle steiner av en viss størrelse langs veiene. Det slo meg som en vel så ærlig form for politisk agitasjon som å betale reklamebyråer større summer for jobben. På vei til saltslettene kom jeg over denne doningen som nok hadde sett bedre dager, men ennå kunne hjelpe landet til å velge riktig leder . (ja, det er lappene som henger som  beskjedne øyenvipper jeg sikter til).

I tillegg til saltslettene hadde Uyuni nok en severdighet: en tog-kirkegård. Her kommer togene for å dø, men i stedet for å la seg irritere seg over at egnen ble forsøplet av endeløse mengder rustent metall, hadde man i stedet valgt å slå mynt på fenomenet ved å inkludere området som en del av dagsturene. Jeg satte pris på besøket, ikke minst fordi et anselig tordenvær nærmet seg, med lyn over horisonten og det som hører med.

Jeg pleier ikke å inkludere privatlivet på disse sidene,  i alle fall ikke fotografisk, men man  har jo en kone som liker å klatre over alt, så her er hun noen meter nærmere himmelen enn vanlig (kanskje ingen god idé om det skulle begynne å lyne...).

Oppholdet i Uyuni var strålende, det, men man var dog lettet da man dagen etter kunne si farvel til stedet og begi seg mot verdens høyest liggende by: Potosi. Ikke alle stedene langs veien var like koselige, som denne landsbyen som hadde bygget seg rundt en gammel gruveforlegning. Jeg tror ikke gruvearbeid i Bolivia var spesielt kjekt.

Når man befinner seg 4000 meter over havet savner man vann, så det var kjærkomment de gangene man kom over noe, som her med noen vadende flamingoer. Flamingoer er meget glad i å vade. Det er det de driver med, føler jeg. Jeg holdt dem heldigvis på lang avstand, som man kan se; man ønsker jo ikke å hisse fjærkre på seg. Fjærkre dreper.

Potosi viste seg å være en skikkelig by, man trengte knapt frykte for lommeboken. Det var en lettelse etter folkemengdene i La Paz og luguberheten i Uyuni. Snedig nok var byen konstruert opp etter en dal, slik at det var urimelig tungt å bevege seg fra et sted til et annet. Det gjelder å stoppe når man kan.

Etter et mindre uhell, der jeg fikk et hull i buksene på et sted man ikke ønsker å ha hull, fikk jeg kjøpt meg et par Levis jeans i Potosi. 70 kroner var en såpass anstendig pris at jeg ikke orket å prute. Det var en vakker by og jeg vil anbefale alle reisende å få med seg mynt-museet. Her finner man mer sølvmynter enn man strengt tatt trenger, men også et fascinerende innblikk i egnens historie og ikke minst imponerte de enorme apparaturene som skulle til for å gjøre sølvet de hentet fra fjellene rundt om til gangbar mynt. Alt var dog ikke like fint. Denne bygningen som huset det lokale televerket skilte seg ut:

En overnatting holdt dog og så var det videre.

Etter flere dager med mye buss føltes det som en lise å nå Sucre, der vi ble et par dager. Ah, kolonialsk stil, nesten som Europa, hva mer kan man ønske? En liten bit sivilisasjon. Og de lagde utmerket pizza her. Greide til og med å lokke et smil fra kelneren, noe som hittil på reisen hadde vært umulig. I Bolivia skal man yte service, men ikke med glede. Det er forsåvidt ingen dårlig innstilling. Vi var nå kommet til 6. januar. De av oss som bare er litt katolske av oss vet jo at dette er "dia de los reyes", hellige tre kongers dag. Dette er den store gaveutdelingsdagen i katolske land, men i og med at Bolivia har blandet sin nyfunnede katolisisme med de eldre indianer-religionene, får prosesjonene et visst totemistisk preg.

Fra Sucre tok vi fly tilbake til La Paz. Etter å ha vært noen dager nede under 3000 meter merket man en viss svimmelhet igjen, men denne gangen var det en bagatell. Det er noe annet å komme tilbake til et sted enn å se det for første gang. Duh! Man blir litt mer selvsikker med en gang og tror man kan reglene for framferd. Etter en natt til på vidunderlige hotell Rosario, tok vi bussen til Copacabana ved Titicaca-sjøen (nei, ikke den oppkalte stranden i Brasil). Sjøen skal forøvrig uttales Titicarca, med R, ifølge vår Aymara-guide. 

Det er ikke alt i Bolivia som er behagelig for en mann med en solid dose høydeskrekk. Det første jeg så av Titicaca var dette området, der Thor Heyerdahl fikk bygget Ra II.

Hotellet var heldigvis godt innhegnet, så man slapp det verste av hippier og backpackere på området...

Titicaca ligger på grensen mellom Peru og Bolivia. Bolivia, som ikke har kyst, har derfor marinen sin plassert her for øvelser. Man kan selvsagt spørre seg hva de øver til. Copacabana har ellers ikke så mye å by på; det er en meget liten by, med sentrum dominert av de utallige turbussene som frakter turister til og fra. Det er et sjarmerende lite fjell her, en høyde, som i likhet med så meget annet i landet har religiøs betydning for de innfødte. På denne kan man kjøpe modeller av de tingene man ønsker seg av og i livet, og plassere dem på fjellets topp slik at gudene lettest kan se behovene.

Man fikk til tider inntrykk av at de aller fleste dagene vi var i landet var helligdager. Dette var en spesiell dag for argentinerne fikk vi vite. Det var også en dag da man takket for hva man hadde fått, og gav offer for at ens gjenstander fortsatt skulle bringe en glede. Nok en gang hadde man tatt ut en dobbeltforsikring ved å få både den lokale sjamanen og den katolske presten til å velsigne det som velsignes kunne. Her har man nettopp skylt flere flasker øl over bilen - i mangel av champagne - og etter at presten har gjort seg ferdig gjentas prossessen med en sjaman.

Vi var så heldige at vi fikk tilbringe en hel dag på Isla del Sol, et av inkaenes aller helligste steder, der de første menneskene ble skapt.

Jeg har siden jeg var guttunge ønsket å dra til Titicaca-sjøen. Sannsynligvis kommer det av det pussige navnet og av å ha lest om sjøen i Donald Duck. Jeg kan ikke tenke meg en bedre lærebok i verdens historie eller geografi enn Carl Barks samlede Donald Duck-historier.

Det siste vi gjorde på øya var å gå opp de tunge trappene til en tredelt kilde. Drakk man fra den ene skulle det hjelpe mot løgn, den neste mot latskap og den tredje mot tyvaktige tendenser. Jeg drakk for sikkerhets skyld fra alle tre. Jeg er ikke sikker på at den virker etter hensikten, men jeg stjeler ikke meget og lyger ikke for ofte, så kanskje har det noe for seg.

Som alt annet i Bolivia er det tyngre enn det ser ut til. Man merker de 3800 metrene. Men lite visste vi da om slit. Nå gikk ferden over grensen til Peru og Machu Picchu.