Cricket og Pop

Konseptplaten er en utdøende kunstform. På 70-tallet blandet mange musikere ubesværet til dels dårlig smak med grandiose idéer om at man hadde kompositoriske evner som ikke lot seg innramme av en enkelt sang. Man kan nevne navn som Pink Floyd, The Who, Jethro Tull, Frank Zappa og Genesis. Punken satte som kjent en stopper for dette og åttitallet var liksom ikke tiåret for å feire sammenhenger av noe slag. 

Som en kan lese av de nevnte navnene, tilhørte konseptplaten liksom helst de gruppene som ville sette ordet rock sammen med mer kulturelt høyverdige termer: Progressiv rock, symfonisk rock, rockeopera og pastoral rock. Også flere folk og country-plater er basert på konsepter. Woody Guthrie's Dust Bowl Ballads, Johnny Cash Sings the Ballads of the True West eller Marty Robbins’ Gunfighter Ballads and Trail Songs, fulgt av den senere More Gunfighter Ballads and Trail Songs. Disse platene har et felles tema, men de trenger ikke som de nevnte rocke-eksemplene å late som musikken er mer høyverdig ved å la den ta farge av en annen genre. Innenfor vår tilforlatelige venn, den enklere popen, derimot, er det ikke så lett å finne eksempler på konsepter som til en lignende grad har strømlinjeformet innholdet mot et klart overordnet mål. 

Det er selvsagt pop-plater som har satt seg fore å strekke en stemning eller følelse over en hel plate. The Kinks hadde en del slike tendenser; Jeg synes dog Arthur or the Decline and Fall of the British Empire er mer en ironisk tittel enn et forsøk på å favne inn en helhetlig gjennomgående historie. Både på denne platen, og de jeg nevnte i forrige post, er riktignok det overbærende temaet England og Vanlige Mennesker i England, men jeg tror ikke dette er tilstrekkelig til å betegne disse som konseptplater.

Det var i sin tid mange som hevdet at Sergeant Pepper's Lonely Hearts Club Band var gjennombruddet for konseptplaten, men i mine ører virker det søkt å omtale den slik. Noen vil kanskje likedan hevde at Beach Boys gav ut konseptplater; surfing, ungdom, glede, lede. Eller at XTCs Skylarking, som løselig lar sangene gå fra morgen til natt den samme dagen, lefler med en skriveform man med godvilje kan kalle konseptuell. Da tror jeg heller Talk Talk’s Spirit of Eden er nærmere, men jeg er i tvil om dette kan kalles pop. Mens jeg husker det kan jeg også nevne side to av Kate Bush’ Hounds of Love og side to av hennes siste plate Aerial. Sistnevnte er kanskje en type plate man ikke lager lenger. Det er muligens en grunn til det, men den grunnen bør ikke feires. (Begge platene anbefales sterkt!)

Nuvel, ingenting av dette er særlig viktig for det jeg egentlig hadde tenkt å dedikere dagens post til, nemlig at en av årets absolutt beste pop-plater handler om cricket. The Duckworth Lewis Method er både bandnavn og tittel på platen (og et utregningssystem om cricket-kampen skulle bli avbrutt). Bak navnet skjuler det seg to av Irlands fremste pop-kunstnere, noe som er underlig for et slikt erke-britisk konsept. Lewis i platens tittel er Neil Hannon, eller The Divine Comedy. Han er nok kjent for de fleste. Hannon produserte den mer ukjente irske pop-gruppen Pugwash sin siste plate og samarbeidet må ha gitt mersmak, for Duckworth er Thomas Walsh, vokalist og låtskriver i Pugwash.

Jeg har av en eller annen grunn ikke sett denne platen bli spesielt hyppig markedsført i Norge, verken i våre kommersielle TV-kanaler eller i lanseringspublikasjonene vi kaller aviser. Kanskje mange tenker at Cricket er en vanskelig tilgjengelig idrett forbeholdt eliten og således ikke noe for menigmann. Da tenker de nok rett. Men det er dog noe underlig fascinerende ved idretten, er det ikke? - Den har ved seg en bestandighet, noe som vedvarer i et samfunn som ellers utvikler seg i en retning mange synes er gal, som om den sier oss at forskjellen på 1922 og 2009 kan overskrides på en søvnig engelsk plen der lite sensasjonelt skjer. Sensasjonen er som kjent et av endetidens fremste tegn.

La meg hurtig, for den urolige og nervøse leser (ja, eller kvinner, som dere også heter. Ja, dere vet hvem dere er!) kommentere at man slett ikke trenger noen inngående kunnskap eller endog kjennskap til sporten for å la seg rive med av denne popplatens liflige og fengende toner.

Siden jeg ikke er spesielt glad i name-dropping, men av ukjente grunner ofte bedriver det, følger her en kortfattet gjennomgang av platens spor med assosiative kommentarer som kanskje virker klargjørende, men helst ikke.

Platen begynner selvsagt med The Coin Toss, ett herlig minutt der spillerne introduseres til poptoner ikke hørt bedre siden the Beatles. 

Noen sanger har kanskje litt for mange idéer. The Age of Revolution, fengende som den er, blander 1920-tallets gitarjazz-stil med litt daff, forsøksvis funky keyboardbass a lá 1970 og Stevie Wonder. Det passer for så vidt da sangen feirer hvordan de britiske koloniene tok opp i seg Cricketen og at følelsen av likeverd i sporten hadde et revolusjonært potensiale man kanskje ikke ofte snakker om i forbindelse med frigjøringen fra imperiet. At det lefles med revolusjonære idéer er som det skal være på en plate som strekker seg tilbake til 1900-tallets revolusjonstid og ikonografi. Walsh og Hannon er avbildet i den medfølgende pamfletten som pastisjer på henholdsvis Lenin og Che Guevara.

Gentlemen and Players høres ut som noe The Kinks kunne laget ca 1968, og det er noe av det fineste jeg kan si om musikk. 

The Sweet Spot blir derimot en litt kjedelig blanding av 10CC og T-Rex, kapabelt gjennomført, men jeg er ikke spesielt glad i noen av forbildene.

Da må man bedre like Jiggery Pokery, med røtter i den britiske varieté-tradisjonen, som for øvrig også Kinks visste å dra veksel på (se Harry Rag fra Something Else by the Kinks, 1967). Sangen er meget vittig og det er nok ikke tilfeldig at Neil Hannon for et par år siden spilte inn et par sanger av den engelske skuespilleren, sangeren, regissøren, satirikeren, etc., Noel Coward. (Gi forresten øre til Cowards strålende Don't Let's be Beastly to the Germans!!!)

Mason on the Boundary høres ut som en blanding av The Byrds, XTC og nevnte 10CC.

Rain Stops Play er selvsagt en instrumental som blander progtendenser med muzak og er en melodi jeg tror Homer Simpson ville likt.

Meeting Mr. Miandad er latterlig fengende og kunne fort funnet en plass på Beatles White Album. Mon tro om ikke mindre begavede nordmenn ville fått en hit i Norge med denne…

The Nightwatchman er kanskje min favoritt på platen. Jeg tenker at hvis Duran Duran hadde vært litt smartere kunne de komponert det første minuttet av denne, mens refrenget er meget Divine Comedy, om enn noe mer søtladent enn Hannon vanligvis har for vane. Mot slutten av sangen drar de til med noen ELO-aktige strykere og en pianosolo som brakte tankene hen på The The sin Soul Mining.

Flatten the Hay, med Harpsichord og strykere, er Paul McCartney før han mistet all energi, en dose Chalkhills and Children fra XTCs Oranges and Lemons-plate og litt Ballet for a Rainy Day fra samme gruppes nevnte og fantastiske Skylarking.

Test Match Special er nok en midtempo rocker som blir reddet av Hannon’s ekstremt presise frasering og rytmeforståelse. Med synther og gitarsolo fra 80-tallet er det dog vanskelig å se på sangen som mer enn en kuriositet, eller fyllmateriale, som det også heter.

The End of the Over avrunder platen, en kort, flott polyfon komposisjon som muligens burde vært enda flottere.   Dette er nok ikke en perfekt plate, men den er meget underholdende og har tilstrekkelig strålende øyeblikk til at den bør høre hjemme under alle litt rare, men - for dem det gjelder - kjære juletrær. Den største prestasjonen til Hannon og Walsh her er at de faktisk klarer å få platen til å høres ekte ut innimellom pastisjen og cricketreferansene. Flere av sangene er sanger som verden og den som for øyeblikket befinner seg der trenger.
Og til slutt: Om leseren mot formodning skulle gå til anskaffelse av denne platen: Hør for Guds skyld på dette flere ganger. God pop skal ikke være nynneklart etter én distré lytt.