Litt uvettig vas om pop-musikk

Det er få ting som kan oppfinnes flere ganger og pop-musikken er ikke blant disse. Man kan si mye om hvilke artister som påvirket The Beatles, at de selv hadde sine forbilder, men sannheten er at Beatles oppfant popen. De viste hvilke muligheter den hadde, de utallige retningene den kunne gå i. Alle som har forsøkt seg i genren siden har aksentuert eller kanalisert noen av elementene Beatles arbeidet med, til vekslende grad av suksess. 

Jeg tror det er mulig å argumentere for at Beatles begynte som et mer internasjonalt popband, det vil si at de startet som en gruppe med røttene sine i USA. Etter hvert som de ble bedre og mer selvsikre ble de også mer typisk engelske og det amerikanske kom helst til uttrykk i enkelte av de mer kuriøse elementene, for eksempel på White Album. Paradoksalt ble de mer internasjonalt populære dess mer lokale sangene deres ble.

Ettersom de fant interesse i det særegent engelske, kunne de også høste fra det engelske imperiet; den indiske inspirasjonen tør være velkjent. Sergeant Pepper var således den mest britiske platen de gav ut, med sanger om engelsk historie og varieté og musikalsk påvirkning fra denne tradisjonen filtrert gjennom bandets ekstreme pop-sensibilitet. 

En av konsekvensene av denne retningen bandet tok er at når vi i dag snakker om pop, snakker vi egentlig om engelsk pop. Ideelt sett består den av en viss eleganse, skriveførhet og kompositoriske evner; en klassisk dannelse, med andre ord.

Amerikanerne har laget mye fantastisk musikk, men pop har de sjelden behersket, kanskje fordi klassisk dannelse er vanskelig i et land uten historie. Da har amerikanerne hatt lettere for å ta til seg den engelske folkemusikk-tradisjonen, kanskje fordi historieløsheten deres har gjort at den fortellende tradisjonen står meget sterkt der, som om de prøver å kompensere for manglende historie med å gjøre hver dags hendelser og innfall om til fortellinger. Forskjellen på engelsk folkemusikk og amerikansk country er i hovedsak kosmetisk.

 Bandet som etter the Beatles har gjort mest for å definere popmusikken som en britisk størrelse, er The Kinks. Også de begynte som en rock’n roll-gruppe, der de amerikanske rytme og blues- elementene underbygget relativt enkle påstander, som You Really Got Me, som hverken kan kalles stor poesi eller endog i nærheten av elegant eller dannet. Snart tok de imidlertid lærdom av de fire guttene fra Liverpool og Ray Davies begynte å snekre sammen små hverdagsportretter som var relativt fokuserte på samme tid som de hadde en i alle fall britisk allmengyldighet. Something Else by The Kinks fra 1967 er i så måte en milepæl. The Kinks are the Village Green Preservation Society fra året etter er om mulig enda bedre. Når Davies snakket om jenter, snakket han om engelske jenter; når han sang om arbeidsløshet eller hva som var på TV eller lengsler tilbake til naturen eller til et tidspunkt i historien, var det til England og muligens et England som aldri hadde vært, men lengselen tilbake til dette Shangri-La, var virkelig.

En kan spørre seg hva det var som gjorde disse to gruppene som skrev om det lokale og nasjonale til selve definisjonen av pop-musikk verden over. Vil vi alle innerst inne være engelskmenn? 

Skulle man våge å sette opp en kunstig parallell mellom popmusikk- og litteraturhistorien, vil 1967-9 fortone seg som høymodernisme, der popmusikken nådde taket, gjorde alt som var teknisk mulig innenfor genren. Etter 1970 tok andre genrer over, rock og avarter av denne; progrock og symfonisk rock i England. I USA ble folk- og hippie-musikken stadig mer elektrisk og syntetisk; heavyrock på den ene siden, mer rytmisk musikk på den andre; disko, funk. Amerika tok over.

Det er gjengs å påpeke at punken var et oppgjør med den storslåtte, kompliserte symfoniske rocken og den glatte innholdsløse diskoen. Men det slår meg at overraskende mange av gruppene som begynte inenfor punk-genren egentlig ville spille pop. The Stranglers gav ut to punk-plater før de gikk hen og laget noe jeg nesten vil kalle renessanse-pop. Og hvor punkete er egentlig The Clash’ London Calling-plate? Det viktigste punken gjorde var kanskje å lære ungdommen at det igjen var lov å lage sanger som ikke varte i 20 minutter (og helst ikke over 3 minutter).

I 1979-80 ser vi starten på det jeg tror jeg må kalle popens postmoderne fase. XTC startet med å gi ut to punk-plater (1977-78), i hvert fall nært beslektet. I 1979 gir de plutselig ut Drums and Wires, en flott pop-plate som fikk dem til å bli direkte populære for en stund. Denne følges av et par plater til før vokalisten, Andy Partridge, finner ut at han har sceneskrekk og nekter å turnere mer. Ettersom de nå kan bruke all tid i studioet og til å skrive gode sanger, gir XTC ut 4-5 plater som alle er blant verdens beste pop-plater, hvorav den kanskje beste er Skylarking fra 1986.

Uansett hvor mye jeg liker XTC, innser jeg jo at uten The Beatles og The Kinks, ville ikke disse platene vært mulig. Både XTC og, la oss si, Prefab Sprout, lager relativt komplisert pop-musikk som må høres en del ganger før det sitter, men da sitter det til gjengjeld for alltid. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Beatles-sangene har man liksom alltid likt, men hadde de kommet i dag, ville man kanskje også måtte høre på disse en del ganger før de satte seg på hodet? Sannsynligvis er noe av grunnen at den postmoderne popen for en stor grad er teoretisk basert, det vil si at den bygger på en kjent tradisjon og krever kompetanse og kunnskap til tradisjonen; man vil jo ikke lage noe som er identisk med det som allerede finnes. Samtidig vil man lage noe som er gjenkjennelig. Således er postmoderne popmusikk blitt både en harmonisk og intellektuell øvelse der popen før nærmest utelukkende var basert på umiddelbare følelser og gleden av å høre en fengende melodi.

Det muligens beste eksempelet på hvordan teori og historie dikterer den postmoderne pop-sangen er XTC-pseudonymet The Dukes of Stratosphear og platen Chips From the Chocolate Fireball, hvor Partridge & Co setter seg fore å lage en sang innefor alle avarter - eller undergenrer - av popen som har eksistert. Høydepunker er The Mole from the Ministry, som er XTCs utgave av I Am the Walrus, Collideascope, som er den beste sangen John Lennon ville ønsket å lage til platen etter Double Fantasy, eller den flotte psychedelia-poperen 25 O’ Clock. The Stone Roses var forøvrig så store fans av dette at de insisterte på å få producer John Leckie til å produsere debutplaten deres. Uten Dukes of Stratosphear, intet Stone Roses, tror jeg man kan si...

Senere pop-grupper som Blur slo først gjennom hjulpet av triks de hadde lært av The Kinks, ved å lage sanger om det britiske hverdagslivet. Etter hvert gikk de i den samme kommersielle fellen som XTC da de begynte å lage sanger som var for kompliserte - eller for gode - for radiospilling. Kanskje vil pop-musikken bli stadig mer en nisje-genre, der kun dem som er innforståtte med kodene vil sette pris på musikken. Heldigvis er de fleste pop-grupper så middelmådige og ureflekterte at folk ennå vil tro at de liker pop-musikk mens de egentlig bare setter pris på å synge i bilen til tekster som ikke betyr mer enn lyden av ordene.