Da er fotball-VM i gang igjen og jeg kan nok en gang benytte den kommende måneden til å håpe at Frankrike og Brasil ryker ut tidlig. Myten om Brasiliansk sambafotball har alltid gått meg på nervene. I stor grad ser jeg et lag med spillere som filmer seg til frispark og legger seg ned ved minste tegn til kontakt, tilsynelatende i store smerter. Er man så sart bør man vel egentlig ikke risikere liv og helse ved å bedrive noen form for toppidrett. Dessuten er Brasil mer enn noe et forsvarslag og ikke, som myten sier, et eksempel på sprudlende angrepsfotball. Da er det liksom mer ærlig med Tyskland eller Italia som ikke legger skjul på at de er såre fornøyd med å vinne 1-0, helst ikke mer.
Mange av de samme problemene har jeg med Frankrike, men i Les Bleus tilfelle tror jeg det mest irriterende er å uten forvarsel måtte få glimt av treneren deres, Raymond Domenech. Bare tanken på å linke til et bilde av ham i denne posten gjør meg uvel. Det hviler en arrogant stupiditet ved hele hans ytre og væremåte som kanskje er typisk fransk eller muligens til og med kan tangere mot en nær universell idioti. Domenech er en ivrig amatør-astrolog og tar f.eks ikke ut spillere som er født i skorpionens tegn.
Uansett hadde jeg sett frem til å lene meg tilbake i stolen og slappe av til de utallige oppgjørene mellom nasjoner jeg aldri ville orket å se kamper med om det ikke var VM det var snakk om. Det satte Aleksander Rybak og glade mennesker i hele Europa en stopper for. Ettersom NRK plutselig fikk en ekstra-utgift ved å måtte avholde årets Grand Prix-finale, så Hans Tore Bjerkaas seg nødt til å selge rettighetene til sine mest attraktive sportsbegivenheter. Det syntes jeg var en dårlig byttehandel. To timer i selskap med alskens Eurotrash eller en måned med internasjonal forbrødring og kappestrid hjemme hos Nelson Mandela (og Winnie, må ikke glemme henne…)?
Fotball-VM er mest av alt en måte å markere tidens gang på. Jeg husker alle mesterskapene tilbake til 1982, de fleste kampene og stort sett hva jeg gjorde på den tiden jeg så dem. Således en nyttig knagg for en hukommelse som ellers ikke lenger er helt hva den var. I år sender TV2 riktignok en del av kampene, men ikke alle. Jeg mener dessuten at slike ting bør gagne lisensbetalerne. (Jeg kan nok ikke inkludere meg selv i den kategorien, men etter denne sangkonkurransebyttehandelen er sjansen for noensinne å betale lisensen med glede kraftig redusert).
NRK hadde også rettighetene til årets Wimbledon-turnering. Selvsagt måtte også tennisen selges unna for å gi plass til de konformistiske apartes inntog på Telenor Arena. Det er minst like synd som salget av Fotball-VM. Tennis er en skikkelig idrett der utøverne faktisk har evner og ikke er avhengige av alskens nyvinninger på utstyrssiden for å hevde seg. Selvsagt må de trene, men slik skal det jo være. De fleste vinteridrettene synes i større grad å være basert på teknologiske nyvinninger, nye teknikker, eller de er så smale at bare 2-3 land gidder å satse. Jeg skulle likt å se NRK selge ski-VM et år.
“Jammen du kan jo gå ut og se Fotball-VM på en eller annen bar?” Nei, det er ikke det samme. Fotball-VM er ikke som en eller annen Champions League-kamp. Det er meningen at man skal sitte hjemme og kjede seg litt og så bli overrasket over at en eller annen ubetydelig nasjon plutselig viser seg å være god nok til å slå en antatt favoritt. Heller ikke tennis er noen god bar-idrett, ikke minst fordi det er vanskelig å finne barer som sender turneringene. Dessuten varer enkelte kamper så lenge at man må legge igjen litt for store summer for å forsvare å oppta en plass.
Ettersom Fotball-VM er uløselig knyttet til hukommelsen min, er jeg redd for at jeg om 10 år ikke vil huske hva jeg gjorde i 2010. Slik kan det ikke være. Jeg ser meg derfor nødt til å forlate landet på jakt etter en sivilisasjon der man kan nyte samtlige kamper i sin egen stue. (Ja, det blir ikke min stue, men svigerfamiliens. Det får gjøre nytten).
lørdag 12. juni 2010
tirsdag 8. juni 2010
Festspillene i Bergen 2010: Schumann.
Grunnet heftig jobbing under Festspillene i Bergen er det ikke så mange arrangementer en får anledning til å oppleve. Takket være en snill medarbeider hadde vi imidlertid fått klørne i utmerkede plasser til Schumanns første og andre symfoni. Dirigent og fiolinist Nikolaj Znaider holdt orkesteret under forbilledlig kontroll etter litt innledende småproblemer i strykerekken (noen tiendedeler av et sekund for sent ute et par ganger).
Schumann er romantisk så det holder og kanskje ble det litt mye med to symfonier på toppen av den allerede ekstremt emotive fiolinkonserten (som Schumann for øvrig skrev i en periode da han var psykisk sykere enn vanlig. Fru Schumann nedla senere forbud mot at fiolinkonserten skulle fremføres etter komponistens død i 1856, da hun mente den ikke var ham verdig. I 1935 ble den imidlertid trukket fram fra glemselen og ettersom den er som skapt for såkalte fiolinvirtuoser å briljere på, er den senere blitt ganske populær i den type kretser.)
Kanskje det var denne overdosen som gjorde at jeg foretrakk det tidlige verket, den 1. Symfonien; den såkalte Vårsymfonien. Eller kanskje er jeg bare en enkel sjel. Det som gjorde opplevelsen til noe utenom det vanlige var dog at vi var så heldige at vi satt på første rad. Nå blir det vanskelig å gå tilbake til de rabatterte billettene på førtiende rad… Lyden var for det første av en ganske annen karakter, alle instrumentene kunne høres tydelig, det melodiøse sukket av hver bue over hver streng, trykket av de tyngre strykerne i mellomgulvet. Det hele hørtes mye fyldigere ut enn langt bak i ingenmannsland. Dertil har man følelsen av at orkesteret spiller bare for en selv, ettersom resten av publikum har gjort seg usynlig.
Bakdelen var at man kom så nær at man grep seg selv i å vurdere utøvernes ferdigheter som skopussere. Fra avstand ser det ut til at alle har mer eller mindre samme type fottøy på seg, men her kunne man jo se at så ikke var tilfelle. Det er en opplagt forskjell mellom matte og blanke sko, men også et overraskende spenn i stilarter. Nuvel.
Det verste er dog at ved stykkenes ende må man sitte og klappe med et fårete smil om munnen ettersom orkesteret ser rett på plassen der man sitter. Allerede etter fiolinkonsertens triple applaudering begynte jeg å grue meg for evenementets avslutning og den obligatoriske stående applausen. Min kone og jeg reiser oss ikke av prinsipp, med mindre det skulle vise seg å være en opplevelse helt, helt utenom det vanlige, fortrinnsvis med positiv valør. Ettersom vi satt helt fremst og hadde øyenkontakt med så å si hele orkesteret, forutså jeg at det kunne bli pinlig å være de eneste som forble sittende. Heldigvis holdt vi stand og holdt oss i stolene mens vi høflig applauderte; det får være tilstrekkelig å takke orkesteret slik. Man føler seg muligens fysisk liten der alle står rundt en, men inni seg er man ennå stor.
Min kone sier alltid at det er ingen av fiffen som står applauderende utenfor sykehjemmet der hun jobber når hun er ferdig med en spesielt krevende dag. Et symfoniorkester er også mennesker som gjør jobben sin og får betalt for det, til og med fast betalt. Å få betalt for noe man liker å gjøre er vel belønning nok i seg selv? Ingen vits å blande mytologier om kunst og kulturell proforma i dette.
Schumann er romantisk så det holder og kanskje ble det litt mye med to symfonier på toppen av den allerede ekstremt emotive fiolinkonserten (som Schumann for øvrig skrev i en periode da han var psykisk sykere enn vanlig. Fru Schumann nedla senere forbud mot at fiolinkonserten skulle fremføres etter komponistens død i 1856, da hun mente den ikke var ham verdig. I 1935 ble den imidlertid trukket fram fra glemselen og ettersom den er som skapt for såkalte fiolinvirtuoser å briljere på, er den senere blitt ganske populær i den type kretser.)
Kanskje det var denne overdosen som gjorde at jeg foretrakk det tidlige verket, den 1. Symfonien; den såkalte Vårsymfonien. Eller kanskje er jeg bare en enkel sjel. Det som gjorde opplevelsen til noe utenom det vanlige var dog at vi var så heldige at vi satt på første rad. Nå blir det vanskelig å gå tilbake til de rabatterte billettene på førtiende rad… Lyden var for det første av en ganske annen karakter, alle instrumentene kunne høres tydelig, det melodiøse sukket av hver bue over hver streng, trykket av de tyngre strykerne i mellomgulvet. Det hele hørtes mye fyldigere ut enn langt bak i ingenmannsland. Dertil har man følelsen av at orkesteret spiller bare for en selv, ettersom resten av publikum har gjort seg usynlig.
Bakdelen var at man kom så nær at man grep seg selv i å vurdere utøvernes ferdigheter som skopussere. Fra avstand ser det ut til at alle har mer eller mindre samme type fottøy på seg, men her kunne man jo se at så ikke var tilfelle. Det er en opplagt forskjell mellom matte og blanke sko, men også et overraskende spenn i stilarter. Nuvel.
Det verste er dog at ved stykkenes ende må man sitte og klappe med et fårete smil om munnen ettersom orkesteret ser rett på plassen der man sitter. Allerede etter fiolinkonsertens triple applaudering begynte jeg å grue meg for evenementets avslutning og den obligatoriske stående applausen. Min kone og jeg reiser oss ikke av prinsipp, med mindre det skulle vise seg å være en opplevelse helt, helt utenom det vanlige, fortrinnsvis med positiv valør. Ettersom vi satt helt fremst og hadde øyenkontakt med så å si hele orkesteret, forutså jeg at det kunne bli pinlig å være de eneste som forble sittende. Heldigvis holdt vi stand og holdt oss i stolene mens vi høflig applauderte; det får være tilstrekkelig å takke orkesteret slik. Man føler seg muligens fysisk liten der alle står rundt en, men inni seg er man ennå stor.
Min kone sier alltid at det er ingen av fiffen som står applauderende utenfor sykehjemmet der hun jobber når hun er ferdig med en spesielt krevende dag. Et symfoniorkester er også mennesker som gjør jobben sin og får betalt for det, til og med fast betalt. Å få betalt for noe man liker å gjøre er vel belønning nok i seg selv? Ingen vits å blande mytologier om kunst og kulturell proforma i dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)