Festspillene i Bergen 2010: Schumann.

Grunnet heftig jobbing under Festspillene i Bergen er det ikke så mange arrangementer en får anledning til å oppleve. Takket være en snill medarbeider hadde vi imidlertid fått klørne i utmerkede plasser til Schumanns første og andre symfoni. Dirigent og fiolinist Nikolaj Znaider holdt orkesteret under forbilledlig kontroll etter litt innledende småproblemer i strykerekken (noen tiendedeler av et sekund for sent ute et par ganger). 

Schumann er romantisk så det holder og kanskje ble det litt mye med to symfonier på toppen av den allerede ekstremt emotive fiolinkonserten (som Schumann for øvrig skrev i en periode da han var psykisk sykere enn vanlig. Fru Schumann nedla senere forbud mot at fiolinkonserten skulle fremføres etter komponistens død i 1856, da hun mente den ikke var ham verdig. I 1935 ble den imidlertid trukket fram fra glemselen og ettersom den er som skapt for såkalte fiolinvirtuoser å briljere på, er den senere blitt ganske populær i den type kretser.)

Kanskje det var denne overdosen som gjorde at jeg foretrakk det tidlige verket, den 1. Symfonien; den såkalte Vårsymfonien. Eller kanskje er jeg bare en enkel sjel. Det som gjorde opplevelsen til noe utenom det vanlige var dog at vi var så heldige at vi satt på første rad. Nå blir det vanskelig å gå tilbake til de rabatterte billettene på førtiende rad… Lyden var for det første av en ganske annen karakter, alle instrumentene kunne høres tydelig, det melodiøse sukket av hver bue over hver streng, trykket av de tyngre strykerne i mellomgulvet. Det hele hørtes mye fyldigere ut enn langt bak i ingenmannsland. Dertil har man følelsen av at orkesteret spiller bare for en selv, ettersom resten av publikum har gjort seg usynlig.

Bakdelen var at man kom så nær at man grep seg selv i å vurdere utøvernes ferdigheter som skopussere. Fra avstand ser det ut til at alle har mer eller mindre samme type fottøy på seg, men her kunne man jo se at så ikke var tilfelle. Det er en opplagt forskjell mellom matte og blanke sko, men også et overraskende spenn i stilarter. Nuvel. 

Det verste er dog at ved stykkenes ende må man sitte og klappe med et fårete smil om munnen ettersom orkesteret ser rett på plassen der man sitter. Allerede etter fiolinkonsertens triple applaudering begynte jeg å grue meg for evenementets avslutning og den obligatoriske stående applausen. Min kone og jeg reiser oss ikke av prinsipp, med mindre det skulle vise seg å være en opplevelse helt, helt utenom det vanlige, fortrinnsvis med positiv valør. Ettersom vi satt helt fremst og hadde øyenkontakt med så å si hele orkesteret, forutså jeg at det kunne bli pinlig å være de eneste som forble sittende. Heldigvis holdt vi stand og holdt oss i stolene mens vi høflig applauderte; det får være tilstrekkelig å takke orkesteret slik. Man føler seg muligens fysisk liten der alle står rundt en, men inni seg er man ennå stor.

Min kone sier alltid at det er ingen av fiffen som står applauderende utenfor sykehjemmet der hun jobber når hun er ferdig med en spesielt krevende dag. Et symfoniorkester er også mennesker som gjør jobben sin og får betalt for det, til og med fast betalt. Å få betalt for noe man liker å gjøre er vel belønning nok i seg selv? Ingen vits å blande mytologier om kunst og kulturell proforma i dette.