Hercule Poirot

Da jeg for et par uker siden skulle sette meg ned for å spise, innså jeg at det ikke var noe som helst verdt å se på TV – faktisk ingenting som ikke gjorde meg rasende – og jeg hadde ingen TV-serier på DVD jeg ikke hadde sett. Jeg liker å se TV-serier mens jeg spiser. Det korte formatet (ca 50 minutter) er passende for selve bespisningen og den påfølgende fordøyelsen. I desperasjon fant jeg fram en av de seks sesongene jeg har stående av ”Agatha Christie’s Poirot”, som serien med David Suchet som vår alles favorittbelgier heter. Det er ikke mer enn to år siden jeg sist pløyde gjennom hele serien, men jeg tenkte at jeg – siden maten allerede stod på bordet – kunne se en episode i mangel på bedre alternativer.

Imidlertid fant jeg meg fort sugd inn i episoden jeg så på, og da den var ferdig, var både jeg og min kone enige om at det ikke var annet å gjøre enn å sette på neste episode. Og neste. Og neste. Det var den kvelden.

Jeg har som sagt sett hele serien før. Faktisk har jeg sett samtlige episoder minst to ganger allerede, så hvordan kan det ha seg at jeg også denne gang er like underholdt av mannen som Agatha Christie selv beskrev som ”a detestable, bombastic, tiresome, ego-centric little creep”? Vel har jeg en hukommelse som ikke er hva den en gang var, men jeg husker morderen i de fleste av episodene, så man skulle tro at litt av vitsen ved å se en detektivserie var falt bort. Men nei, tydeligvis ikke.

Jeg tror en del av forklaringen er at David Suchets tolkning av den forfengelige og (av god grunn) arrogante detektiven er en strålende skuespillerprestasjon. Han klarer bedre enn noen av dem som tidligere har spilt karakteren (f. eks. Albert Finney og Peter Ustinov – begge briljante skuespillere når de føler for det) å gi oss en fullendt karakter, nei, mer enn en karakter – han blir personen Hercule Poirot. Jeg skal ikke skrive for mye om dette, men det er knapt en bevegelse Suchet gjør som ikke føles som den springer naturlig fra karakteren Poirot, og han blir således levende for oss. All den tid Poirot er en så fascinerende skapning i utgangspunktet, føles hver episode som en liten gave til oss, siden hver episode lar oss bli litt mer kjent med ham.

Når kjenningsmusikken begynner føler jeg meg tilfreds; jeg vet at den neste timen kommer til å være ufarlig, men av kvalitet. Nettopp musikken til serien er meget god. Den gjør bruk av hovedtemaet på mange forskjellige måter, blander det med noen takter fra Elgar når det kommer en scene som handler om politikk og nasjonalfølelse, eller reduseres til noen lette klink på pianoet hvis Poirot ennå ikke har fått den store åpenbaringen. Dertil er seriens set design strålende til å være en engelsk TV-serie som startet uten spesielt store midler til rådighet (i forhold til tilsvarende amerikanske produksjoner). Handlingen i TV-serien har beveget seg mellom 1918 og 1938, og mellomkrigstiden er meget godt gjengitt også gjennom utendørs-scenene, som ikke kan ha vært lett. Det er en tid som allerede har noe nesten mytologisk over seg, men kanskje et like riktig ord er nostalgisk. Selv om det er en tid som venter på å bryte ut i en ny verdenskrig, med oppblomstring av fascisme – også i England – og stor arbeidløshet etterfølgende børskrakket, er det en tid som virker nesten magnetisk på oss (på meg).

Det er en tid som passer for Poirot, som, i likhet med undertegnede vil mange si, tilstreber orden, metode og logikk. (I de senere romanene, der Poirot uheldigvis må bevitne en ny generasjon vokse opp som ikke kjenner til ham, og som ikke har førkrigsgenerasjonens manerer og høflighet, er det tydeligere at han ikke passer inn i det hele tatt). En kan selvsagt fra et overfladisk moralsk ståsted innvende at dette har med eksistensen av klare klasseskiller å gjøre. På 30-tallet kjenner tjenerne sin plass og overklassen prøver å omgås dem så lite som mulig. Men Poirot gjør ofte et poeng av at et menneskes liv er like mye verdt for ham uavhengig av klasse, og det er jo alltids noe. Dessuten har han en egen evne til å få utmerket kontakt med de forskjellige tjenerskapene nettopp ved å behandle dem med en respekt de ikke er vant til. Å kalle ham humanist er nok å ta hardt i, men han tør i hvert fall mistenke de rike og mektige – og avsløre dem – der politiet automatisk skygger unna.

Det er altså, for meg, ikke så mye selve plottet i de forskjellige episodene som er viktig. Ofte mistenker man at Poirots bevismateriale vil få problemer med å overleve en rettferdig rettergang, men heldigvis har de mistenkte en tendens til å innrømme sin skyld foran samtlige tilstedeværende når Poirot har fullført utlegningen av sine teorier. Jeg sier ”samtlige tilstedeværende”, for Poirot foretrekker, som mange fiksjonelle detektiver på Christies tid, å samle alle mistenkte i ett rom på slutten av hver sak. Da får han anledning til å slenge litt skit om hver og en før han endelig retter fingeren mot den skyldige. Teatralskheten i dette bare bygger oppunder den forfengelige karakteren hans – som krever oppmerksomhet, for hvis ikke verdens beste detektiv fortjener oppmerksomhet, hvem gjør det da? Jeg er rimelig sikker på at jeg om en to års tid igjen vil se opp mot de fulle hyllene i den lille stuen vår og lure på hva jeg skal se og to minutter senere vil den lille belgieren igjen fylle TV-skjermen, som kanskje vil være noen tommer større enn i dag. Kanskje vil jeg også ha et glass Tisane for hånden.