Musikk fra i går og dagene før.

Det er mange gode side ved å bli eldre. Man blir jo litt smartere for hvert år, man har lest flere bøker, opplevd mer og tenkt flere tanker, om enn ikke alle av like høy kvalitet. Det gjelder både bøkene og, kanskje særlig, tankene. Opplevelsene er sjelden av en kvalitet som kan kalles høy, men de er nå der. Av og til hender det til og med at man føler seg direkte opplagt. Det er ikke ofte, men det hender.

Jeg har dog passert trettifem år (noe man ikke skulle tro siden jeg bruker ungdommelige ord som ”dog”), og må således begynne å forberede meg på et liv som grinebiter – ja, det er mange nok som synes jeg allerede har begynt denne delen av livet med hakket for stor entusiasme, tro det eller ei. Dessuten har jeg ikke den samme toleransen for høye lyder eller gleden over å utvide min horisont som i ungdommens uendelige vår. Jeg er tvert imot rimelig fornøyd med horisonten min som den er. Slik skal det kanskje være.

Men selv om man leser nye bøker og bla bla bla, føler jeg at jeg kanskje har stagnert noe på ett område, nemlig i musikalsk utforskertrang. Jeg tror det har noe med aversjonen mot høye lyder å gjøre. Og latskap og lede. Nå for tiden er det stort sett noe man vagt kan kalle country, alternativ eller ikke, som gjelder. Og klassisk musikk, der for eksempel Mahler er blitt en favoritt. Dette er ikke spenstig, og kanskje burde jeg gå i meg selv og finne tilbake til ungdommens uendelige uvitenhet slik at jeg igjen kan la meg begeistre av det tilsynelatende nye.

Jeg tenkte å bruke denne posten til å intensivt linke til diverse klipp fra min ”musikkhistorie” på You Tube, med en slags idé om at dette kunne hjelpe meg til å spore en slags fellesnevner i musikken jeg har hørt på opp gjennom årene, men det eneste jeg fant felles for 80% av gruppene jeg hadde interesse av var underlige klær og rare frisyrer. Nesten rart at jeg ser så godt ut som jeg gjør. En sekundær tanke var å la denne turen gjennom Memory Lane inspirere meg til å se hva det var som gjorde meg interessert i musikk fra først av. Felles for alt her er at man begynte å høre på det før man fylte 18, og jeg regner med at det til tider kan la seg forstå.

La meg i parentes bemerke: Dette har selvsagt bare begrenset interesse for alle andre enn meg selv – og kanskje min kone, siden hun alltid er interessert i å finne ut ting om meg som hun allerede vet – men jeg mener at i hvert fall noen av klippene burde ha allmenn interesse, uavhengig av årsak til at de er her. Jeg vil anbefale å ta på høretelefonene og skru opp lyden på datamaskinen og tilgi et og annet feilskjær.

Vi kan starte ved begynnelsen, siden det ofte er et Ok sted å starte. Den første gruppen jeg ble en tilhenger av var den progressive poptruppen the Beatles, og således lærte jeg å mislike Kiss og Rolling Stones og den moderne verden. Jeg linker imidlertid ikke til Beatles, da jeg regner med at de fleste, kanskje til og med Martin Kollberg, har hørt om dem.

Jeg tror at jeg virkelig begynte å kalle meg fan av noe (i betydningen tilhenger, ikke djevel) da jeg første gang hørte Talking Heads glimrende konsertplate Stop Making Sense (fra 1984), som jeg var så heldig å finne i min fars platesamling.Her er tre sanger fra konserten som jeg ennå mener er den beste som noensinne er festet på film: Psycho Killer (med en ensom david Byrne), Life During Wartime og Burning Down The House, for å vise hvordan hvite menn kan spille rytmisk musikk (med god hjelp fra sine negroide brødre). Psycho Killer er nok hørt ca. 1000 ganger, men dette sjeldne opptaket fra 1978 er en perle. Vi må dessuten ha en tidlig slager på MTV med her, Once in a Lifetime. Den mannen kan underholde. Må avrunde med en av de koseligste sangene jeg vet om, This Must be the Place (Naive Melody). De lager ikke slike videoer lenger.
Deretter fulgte mye forskjellig musikk i tilfeldig rekkefølge:
1. De britiske popgudene i XTC, som startet som et slags punk/New Wave band. Den store hiten deres var Dear God, men den er kanskje noe preget av det sene 80-tallets forsøk på å være politisk korrekt. En tidlig slager var Making Plans for Nigel. Av en eller annen grunn gikk denne type videoer av moten. Men sangen er faktisk ennå riktig så god. La oss avslutte med the Disappointed, en liten pop-perle, som dessverre har blitt belemret med nok en video farget av tidens tann, som det godt kunne hett.

2.the Smiths. De er nesten like kjent som Beatles, så la oss se en Coverversion av Radiohead i stedet, og videoen til The Queen is Dead, regissert av den engelske kultregissøren Derek Jarman, for å gjøre det litt interessant. Det er dessverre vanskelig å finne liveopptak av gruppen av noenlunde kvalitet, men denne konserten i Spania pekte seg ut, om ikke annet for det vågale ved å synge Meat is Murder for et tyrefektelskende og notorisk kjøttetende publikum. Morrisey ser direkte spøkelsesaktig ut grunnet den dårlige billedkvaliteten.

3. The Stranglers. De hadde et par store hits på 70- og 80-tallet. No More Heroes var en av dem. Kanskje Jan Eggum ble inspirert? Teksten slår i hvert fall den joviale bergenserens. På tidlig 80-tall slo de seg på renessanse-bølgen, og om det ikke var en bølge burde det vært det. Dessverre ser det ut til at sangeren er whiplashskadet på dette opptaket av narkotikasangen Golden Brown. Vokalisten, Hugh Cornwell, forlot dem på 90-tallet og resten av gruppen prøvde å late som ingenting med katastrofale resultater. Tror det gikk nedover med Hugh Cornwell også, men han har i det minste en følelse for musikken. Det er noe eget med de som har vært (relativt) store og nå spiller alene på mindre steder. Her med hiten Always the Sun fra et obskurt konsertlokale.

4. Jethro Tull. Signaturlåten Aqualung er en av de få som ikke har med fløytespill, så la oss inkludere også en låt med fløyte, den lange Thick as a Brick. Mye rart hår og kostymer voksne menn strengt tatt burde holde seg for gode for her. Nå vil jeg i det følgende kuttet, Locomotive Breath, henlede oppmerksomheten på en av de mest elegante pianistene jeg har sett. Han starter låten, og hvis ikke dette er klasse vet ikke jeg. Hadde betalt gode penger for den dressen.

5. Al Stewart (for guds skyld: ikke Rod!)Dette er strengt tatt en mann som ikke gjør seg spesielt bra live, kanskje, men dette er så bra som kjølige England i møte med amerikansk vestkyst blir.Year of the Cat ble hans største hit. I dag er han mest opptatt av å forsøke seg som vinprodusent.

6. Randy Newman.De fleste kjenner ham kanskje som mannen bak Short People, som uheldigvis ble benyttet i Ally McBeal, men USA har neppe bedre tekstforfattere. Sangene varierer fra politisk satire (ikke det vanskeligste i verden) i Political Science til mer skumle psykologiske portretter, som f.eks. In Germany Before The War. Det hjelper kanskje å kjenne til Peter Kurten, Varulven fra Dusseldorf, om man skal forstå sangen... I'm looking at the river, but I'm thinking of the sea. Akkurat. Til slutt Randys svar til We Are The World: I Want You to Hurt Like I Do. (Dårlig lyd, men for en sang!...)

7.David Bowie. Her gjelder litt det samme som for Beatles og the Smiths, at mannen er så kjent at alle har hørt alt allerede. Derfor tenkte jeg å i det minste ta med et par coverversjoner, den tradisjonelle og koselige julelåten Little Drummer Boy med Bing Crosby og Jacques Brels My Death. La oss også se en av de mer obskure låtene, Five Years. Men vi må jo også ha noen av verdens beste sanger her, som Space Oddity, Heroes (originalvideoen var den beste versjonen jeg fant)og Life On Mars, der liveversjonene nærmet seg noe man kan kalle Harry og ikke hadde originalens tidvise soberhet oppi det hele, eller subtile referanser, som fløytene fra Beatles' Fool on the Hill da Bowie synger "and Lennon's on sale again".

8.Leonard Cohen.Det samme gjelder vel for ham; han er så kjent at det er lite man kan tilby av nye opplevelser. Men her er kanskje hans beste sang, Avalanche,alene med gitar slik vi ønsker ham. Dessverre gadd han, selv ikke i 1988, å spille for mye på gitar, men uansett får vi nyte kampropet til alle oss kommunister: Vinden vil komme fra gravene og fra skyggene; the Partisan. Men la oss også se Cohen i hans glansdager med et par hits: Suzanne må jo nesten med, særlig siden det er i en litt sjelden versjon med kvinnelig vokal av Judy Collins, og et tidlig opptak fra 1967: The Stranger Song.

9.tidlig Pink Floyd. La oss begynne med Careful With That Axe Eugene. Deretter følger lyden av 60-tallet ved Astronomy Domine, et meget festlig klipp med en herre som synes gruppen spiller så altfor høyt (han slår til etter sangen!).

10.Neil Young. Hva kan man si her? Akkustisk: Old Man og la oss gå tilbake til en tid da folk ennå ikke hadde hørt Heart of Gold. Dette slår de fleste nachspielversjoner. Mange år senere fikk Pearl Jam prøve å henge seg på den epileptiske canadieren, men de måtte slite for å henge på i Rocking in the Free World. Men la oss ikke glemme hans kanskje beste låt, Cortez the Killer og signaturen Hey hey, My My.

11.Prefab Sprout. Dette er musikk som rent umiddelbart kan høres litt vel glatt ut, men belønningen for de tålmodige er stor. When Love Breaks Down ble, tror jeg, deres største hit. Den er fra mesterverksplaten Steve McQueen. Vi tåler flere sanger herfra, f.eks. Faron Young og GoodBye Lucille#1, begge fra en tysk konsert i 1985. Dessverre fikk vokalisten, Padddy MacAloon en muskelsykdom med årene, men han mistet i det minste ikke stemmen, som man kan høre på dette opptaket fra 2000 av Cars and Girls.

12.Nick Cave. Igjen har vi havnet i den fortvilende situasjonen at dette er så kjent at alle har hørt det tusen ganger. Inkluderer derfor en video fra en ep Cave gav ut med Shane McGowan, den eviggrønne What a Wonderful World (for øvrig min bryllupssang...),og en versjon av Hey Joe med den berømte jazzbassisten Charlie Haden. Men må jo ha med en "hit" eller to. The Mercy Seat får meg til å angre på at jeg ikke dro på Oslokonserten hans nylig. En veldig søt versjon av Henry Lee, med hans daværende kjæreste Polly Jean kan også være verdt å få med seg.

13.Kate Bush. For mange bare gal og eksentrisk, for oss andre: en av verdens beste sangkomponister, med stadig evne til fornyelse og med et tekstlig univers ulikt noen andre. Dessverre har hun en litt underlig - og selvsentrert - smak når det gjelder musikkvideoer, og hun har ikke gjort konserter siden 1982, og de var litt vel folkehøyskoleaktige. Kate har alltid vært interessert i filmatiske referanser i tekstene, men på 80-tallet prøvde hun å gjøre videoene sine til en slags kortfilmer, og faktisk ikke med så ille resultat. Cloudbusting, med Donald Sutherland som "kjærlig" far med ønske om en sønn og et slags prosjekt om å fange skyene, er en utrolig sang på alle måter. Men la oss ikke glemme den mer... eksentriske siden heller. Det lages altfor få sanger om massemord, men the Wedding List burde vel vært på soundtracket til Kill Bill. Vi får anta at både Tarantino og Kate hadde sett den japanske hevnfilmen Lady Snowblood... Over til Them Heavy People, som jeg tror kanskje handler om å bli rørt ved synet av gravide. Vanskelig å si hva dagens ungdom ville sagt til denne opptredenen. Man får avslutte med en sang om å innfinne seg med sine mentale begrensninger (tror jeg), og det kan jo passe: Sat in Your Lap.

14.Peter Gabriel. Ikke tilfeldig at han følger rett etter Kate, men siden Don't Give Up er hørt i hjel, kan man glede seg over denne sjeldne perlen fra et Juleshow fra 1979, Another Day. Men han må vel komme til på egen hånd også: Lay Your Hands On Me, kan tyde på et slags Messiaskompleks blant disse artistene som gjerne vil redde verden, men det som skjer fem minutter inn i sangen må uansett være risikabelt. Tror ikke sikkerhetsvakter kan redde situasjonen hvis noe går galt. 80-tallet var et underlig tiår, fullt som det var av den største talentløshet og smakløshet og moralløshet, men en genuint god sang som Mercy Street greide allikevel å bli en liten slager. La oss avslutte i det samme showet vi startet med: Here Comes the Flood, en sang som heller ikke er blitt mindre aktuell med årene.

15.Tom Waits. Hvis den nye operaen i Oslo hadde ønsket å begynne å gjøre seg fortjent til pengene den kostet, burde de vel satt jord og himmel i bevegelse for å få denne mannen dit. Men nei. De sa bare nei da tilbudet kom. Dette er kanskje ikke hele historien, men siden operaen har valgt å ikke gjøre oss kjent med den, velger jeg å bruke ordet Idioter (så får jeg trekke det tilbake senere om det viser seg at historien har flere sider). Her er Chocolate Jesus.Og her er Make it Rain. Men han er jo ikke bare en bråkebøtte. Her er litt jazz/tango fra 1981: Broken Bicycles/The Tango. Og hvis Oslooperaen finner bedre vokalprestasjoner eller opptredener enn Jesus Gonna Be Here, skal jeg... nei, det er utenkelig. Idioter. Vel det er nok allikevel ikke så trist som Christmascard From A Hooker In Minneapolis.

16. Midnight Oil, som fikk en hit med Beds are Burning, har hatt en lang karriere, godt hjulpet av den 2 meter høye totalt hårløse fronfiguren Peter Garrett. The Power and the Passion var en tidlig socially conscious hit i Australia. Fantastisk å se den mannen danse. De som kjenner til Blood Meridian vil kanskje tenke i samme baner som jeg.

17. The The. Får nøye oss med nesten-hiten The Beat(en) Generation, med Johny Marr sitt veldig The Smiths-aktige gitarspill, og et liveopptak fra en annen av sangene fra mesterverket Mind Bomb, Armageddon Days Are Here Again. Av og til er det greit å mene noe med musikken, selv om det ikke alltid er like subtilt. Men jeg føler at de politiske kommentarene til Matt Johnson i hvert fall ikke var etter sin tid...

18. Blondie. Hva ville en liste fra 80-tallet vært uten dekadent og livstrøtt tyggegummipop? En av de første videoene jeg kan huske å overvære er Dreaming, og det kan jo forklare så meget. Tror forøvrig at Bergenspolitiet kunne gjort større narkotikabeslag på dette partyet enn på Amy Winehouses hotellrom. Det er viktig å posere, men Debbie Harry kunne faktisk synge også, som vi kan se i denne liveversjonen av Picture This. For mer posering, la oss se og høre evighiten Heart of Glass og den nesten like fengende Sunday Girl. Er der bare jeg som tenker på Laura Palmer her? Blondie ble oppløst ca 1983, og etter en filmkariere for Debbie Harry og sykdom for ektemannen, prøvde de seg på nytt i 1999 og fikk faktisk en ny slager med Maria.

Dette var noe av lyttingen min på 80-tallet. Men jeg har litt dårlig samvittighet for ikke å ha inkludert flere av feilskjærene. City Boy, var ett, med en underlig blanding av Metall og Bee Gees (Nei, det er ikke Supertramp...)The Day the Earth Caught Fire gjør meg glad for ikke å ha vært gammel nok til å velge klesstil i 1979 eller noe slikt. (Etter å ha hørt denne sangen et par ganger på rad nå, begynner jeg faktisk nesten å like dette. Hm...)

De senere år (etter 1997, sånn ca.) har jeg blitt værende i en genre som sjelden byr på mange skarpe kanter i lytteropplevelsen. Det betyr dog ikke at den er ufarlig. Men det går sjelden direkte fort. Jeg snakker selvsagt om Country, alternativ eller ikke, musikk som har kontakt med jorden vi står på, ekte musikk, som det heter. Her må man nevne, først og fremst Bonnie Prince Billy, Handsome Family, Calexico, Lila Downs, Townes van Zandt, Guy Clark. Nevnte jeg Bonnie Prince Billy? Ja, og så Will Oldham, da. (Disse og andre får få sine videoer i neste bloginnlegg.)
Jeg har ærlig talt problemer med å finne bedre musikk enn dette, og det må være forklaringen på at jeg blir ganske glad de få gangene jeg klarer å sette pris på annet enn den alternative countryen min, eller de klassiske platene, og liksom beviser for meg selv at jeg fremdeles har det, at jeg ennå kan finne nye grupper som er verdt å følge. Jeg merket det da jeg hørte Franz Ferdinands første, at den lett urytmiske dansefoten min ennå hadde ting å bevise. Jeg visste det da jeg hørte Arcade Fire’s første skive - det er visst det de kaller plater i Oslopressen - og var begeistret nok til å kjøpe den neste (som var enda bedre). Jeg henger ennå med. Kanskje var det da at jeg bestemte meg for at det ikke skulle være siste gangen jeg var i stand til å ta innover meg noe nytt. Så nå nylig har jeg blitt oppmerksom på en ung mann ved navn Marshall Mathers III. Han er såpass nyskapende at han har valgt å benytte et pseudonym eller to. Tar jeg ikke helt feil kan dette fort bli populært blant folket. Denne mannen har fremtiden foran seg. La oss bare håpe plateselskapene er fornuftige nok til å signere ham. Dessuten er det en gruppe fra Seattle som har hentet inspirasjon fra østlig mystikk og religion i sitt navnevalg som jeg tror kan bli riktig så populære i fremtiden. La oss bare håpe at den unge vokalisten og låtskriveren ikke finner på noe dumt. Som å gifte seg.