Inland Empire

Jeg vet jeg er lovlig sent ute, men i dag bestemte jeg meg for endelig å se Inland Empire av David Lynch. Filmen er lang, så min stakkars kone, som ikke er vant til å sitte oppe så lenge som meg, ble trett etter filmens slutt for en halvtime siden. Vi fikk dermed ikke tid til å snakke om filmen, men hun truet med at jeg i morgen måtte komme med mine synspunkter angående hva den handlet om. Siden jeg prøver å unngå å ha samtaler jeg ikke er sikker på å kontrollere, får jeg forsøke å komme situasjonen i forkjøpet ved å presentere noen synspunkter her og se om jeg greier å samle tankene. – Hvorfor skal dette gjøres i all offentlighet, Karlsen? – Nei, si det.

(La meg i parentes si at om en ikke har sett filmen, kan en slite med å få noe særlig ut av alt dette). Det første som slo meg var at vi er i kjent David Lynch-territorium visuelt sett, selv om han har valgt å filme Inland Empire digitalt med håndholdt kamera. Jeg mener å minnes at mange av kritikkene da filmen kom ut gikk på at dette så mer skittent og amatørmessig enn vanlig ut fra Lynch' vanligvis sikre visuelle hånd, for å bruke en metafor som overhodet ikke henger sammen. Forskjellen var ikke så stor som jeg hadde trodd. De røde sceneteppene blafrer lett og ledig og hadde jeg sett filmen flere ganger kunne jeg sikkert ramset opp rimelig mange andre visuelle temaer han har brukt i flere av sine filmer.

Dertil føler jeg at dette nesten kan fungere som en ”companion piece” til Mulholland Drive, ettersom tema og ”setting” overlapper – med den filmen. Jeg vet ikke om det er så mange som har påpekt at Lynch har blitt mer og mer kvinnefokusert både i tema og plot i filmene sine. Der kvinner tidligere hadde en slags femme fatale-rolle, som i Blue Velvet eller Lost Highway – og delvis i Twin Peaks, har de nå nærmest eierskap over de to siste filmene han har laget. Mulholland Drive er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner, i hvert fall i historiens hovednarrativ, og Inland Empire er en slags kjærlighetshistorie til Kvinnen. Mennene i begge filmene har mest som funksjon å true det kvinnelige fellesskapet, å være det marerittaktige elementet som de ”fatale” kvinnene ofte utgjorde i tidligere tider.

Begge filmene handler om identitet og stiller spørsmål om det er mulig å holde fast ved én identitet eller om vi blir født på ny hver dag, hvert sekund. De er begge lagt til Hollywood/Los Angeles og er knyttet til filminnspillinger. Filminnspillingene viser seg i begge tilfeller å være nesten marerittaktige, der skjulte (mannlige) krefter har bestemt at det skal lages film, men av hvilke grunner får vi ikke vite. Begge filmene er trekantdramaer og de handler begge om sjalusi og konsekvensene av sjalusien.

Det får være nok om likhetene mellom filmene. Mulholland Drive ble riktig så populær – i det minste blant dem som er tilhengere av Lynch’s måte å lage film på. Den var utsøkt filmet og hadde sterke rolleprestasjoner, og handlingen var, om ikke rettlinjet, så i hvert fall lagt fram på en måte som gjorde det mulig å tolke hva som ”egentlig” skjedde i filmen uten å måtte nærlese hver enkelt scene. Samtidig hadde den nok absurde og drømmeaktige scener til at den aldri henfalt til det rene melodramet den kunne ha vært. Jeg har en teori om at melodramaet er Lynch foretrukne form, men at han er for kreativ (som er et annet ord for gal) til å presentere det på en måte som alle umiddelbart kan forstå – Salvador Dali møter Douglas Sirk kunne man altfor lettvint si… Men den teorien er uansett feil, siden Lynch tidligere har vist at han absolutt kjenner reglene for et ”normalt narrativ”, som i Elefantmannen eller The Straight Story.

Inland Empire, derimot, fikk langt fra unisone gode kritikker. Jeg har ikke tall på hvor mange kritikker jeg leste der kritikeren hadde elsket Mulholland Drive, men var meget skuffet over Lynch’s ”digitale eksperiment”. Stygt filmet og med en handling som ikke var noen handling; dette var verken underholdning eller kunst, mente mange. Det var selvsagt dem som skrøt av filmen og noen mente endog at den var et mesterverk. Siden jeg faktisk har satt meg ned for å skrive denne posten, tror jeg at jeg må si meg tilhørende i sistnevnte leir.

Jeg sa at filmen handler om identitet og problemene ved å holde fast ved personligheten sin. Helt i begynnelsen av filmen havner vi på filmsettet til en sitcom der tre kaniner i menneskeform – eller omvendt – holder hus. Det er en idealisert amerikansk husholdning, der mor konstant står og stryker skjorter og rommet er formet som en typisk TV-stue fra 1950-tallet. Rommet presenterer et ideal som ikke lenger er mulig. Alt kaninene sier blir av et usynlig studiopublikum ledd av. Det hjelper heller ikke at det har sneket seg inn noe truende blant kaninene. ”I’ve got a secret”, sier den mannlige kaninen en stund etter at den unge kvinnelige kaninen (hans kone) sier ”I’m going to find out one day”.

Av størrelse og hodeform antar jeg at det er Palooka-kaniner, av samme type som James Stewart hadde som sin usynlige venn i klassikeren Harvey fra 1950. James Stewarts karakter blir sett på som gal siden han nekter å konformere til forventningene fra sine omgivelser i den lille småbyen han bebor. Jeg er nesten sikker på at Lynchs kaniner refererer til Harvey. Det er bare James Stewart som kan se den menneskestore kaninvennen sin og filmen sier klart at han er den eneste fornuftige mens resten av verden er gal. Også i Inland Empire blir spørsmålet om å se viktig. ”I can’t see her”, sier filmens menn stadig, ”but I can hear her”. Kvinnene i filmen blir således (en noe søkt tolkning her) forbundet med kaninen; den usynlige vennen og alt den kan representere. De kan ikke bli sett fordi de ikke er virkelige selvstendige personer for mennene, men noe de eier eller vil eie:

Senere i filmen sier ektemannen til Laura Derns karakter(er) til en han mistenker beiler til konen at ”My wife is not a free agent. I don’t allow her that. The bonds of marriage are real bonds. The vows we take, we honour. And enforce them, for ourselves, by ourselves, or – if necessary – they are enforced for us. Either way she is bound. You understand that?”

Denne utvekslingen er sentral for å forstå hva som senere skjer. Særlig det siste truende punktet, ”they are enforced for us”; som om der ingen av dem har vilje eller evne, vil verden selv virke straffende på dem med krefter som kanskje ikke har med logikk å gjøre. Denne straffen går ut over alle kvinnene i filmen.

Ektemannen fortsetter: ”There are consequences to one’s actions, and there would – for certain – be consequences to wrong actions. Dark, they would be, and inescapable. Why instigate a need to suffer?” Resten av filmen handler om disse konsekvensene og om lidelsen som må komme for at frelse skal være mulig.

Det er ikke nødvendigvis mennene selv som påfører kvinnene filmens lidelse, men noe som er regissert av krefter som både er synlige for oss (gjennom "filmen i filmen"s regissør, spilt av Jeremy Irons) og gjennom noe annet, noe som finnes, blir vi fortalt av en polakk – ikke spør – i Inland Empire, som er et rike vi aldri blir forklart hva er, men som vi må anta handler om noe inni oss, samvittigheten kanskje, eller en moralsk arv; et behov for å straffe oss selv? Jeg tror forøvrig ikke det er tilfeldig at Irons spiller rollen som en av dem som har makt til å manipulere andres roller, til å få karakterenes identiteter til å endres. Han spilte tross alt i The French Lieutenant’s Woman, som handler nettopp om skillet mellom skuespilleren og privatpersonens identitet, mellom hvor den ene stopper og den andre begynner. Rollen hans her er som et ekko fra den filmen.

Halvveis ut i Inland Empire begynner en av Laura Derns karakterer å bekjenne seg til en navnløs ”etterforsker”. ”There was this man I once knew. His name was… It doesn’t matter what his name was.” Mennene i filmen glir over i hverandre, handlingene til en er speilbilder til en annens handlinger og hvem de er eller hevder å være er ikke så viktig som det de gjør. Det er handlingene som har konsekvenser, ikke navnene. Det er verdt å merke seg at Laura Derns opprinnelige karakter begynner å flyte ut ettersom hun blir forelsket i sin motspiller i filmen hun er i ferd med å spille inn. Hun blander først sin egen identitet med rollefiguren hun spiller før hun mister den helt.

”A lotta guys change”, fortsetter hun i bekjennelsene sine. ”They don’t change, but they reveal. In time they reveal what they really are. You know what I mean? It’s an old story (…) Looking back on it, all along, it was being revealed.” Hvem mennene egentlig er kommer sterkere fram ettersom vi ser at de fleste av dem bruker en form for vold mot kvinnene, mens hvem kvinnene er forsvinner, til det ikke er noe igjen av dem, til den opprinnelige karakteren til Laura Dern er så langt nede som det er mulig å komme, til hun til slutt tilsynelatende dør.

Da (den mannlige) regissøren (Irons) sier Cut, det er nok, blir hun liggende, hun er blitt ett med karakteren som regissøren har påtvunget henne, og det stilles opp en parallell til Hollywood som et overgrep, noe som tar livet av stjernene sine og feirer det livløse. Det er betegnende at hun snubler over Hollywood Walk of Fame mens hun spytter blod, og når hun ser etter en fluktmulighet og går ut i hovedgaten, er det Hollywood Boulevard, så hun faller tilbake på stjernene som er lagt der etter alle dem som stort sett har dødd i tjeneste for ”drømmefabrikken”, et begrep jeg tror Lynch hadde i mente.

Det blir for mye for denne posten, som skrives i full fart, å gå inn på alt i filmen. Et av de underlige sideplottene har å gjøre med en tidligere innspilling av samme film, kanskje i Polen, der hovedrolleinnehaverne visstnok døde, for filmen er forbannet. Jeg tror at den (polske) kvinnelige hovedrolleinnehaveren er fanget i et slags limbo, der hun bivåner på et Tv-apparat så vel kaninshowet som Laura Derns nye filminnspilling. Ved Derns lignende lidelse og deres følgende felles forståelse av lidelsen – og av rikheten ved kvinnerollen – slipper den polske ”stjernen” ut av ”fengselet” sitt og kan begynne å leve igjen. Man forventer at Dern skal ta hennes plass i limbo i påvente av at andre kvinner skal ta hennes plass igjen, men det virker som om hun ikke begynner å gråte slik den andre kvinnen gjorde – og som har vært et bærende bilde fra filmens begynnelse – men tvert imot ender filmen i et enormt kvinnefellesskap. Så det er vel en slags lykkelig slutt på det hele?

Selvsagt er det mangetallige flere tråder å nøste opp, og jeg har ikke gått særlig grundig inn på de trådene jeg faktisk har hektet tak i, men dette får holde for nå. Jeg kunne sagt ting om speilbilder og hvordan karakterene er dobbeltgjengere av og for hverandre, og om tid og tidsreiser, men er for trett til det, og i morgen vil jeg ha glemt alt jeg hadde tenkt å si uansett… La meg også unnskylde en dårlig disposisjon for de stakkarne som har lest gjennom alt dette.