Om pop, drap, kino og korn

Drapssaker har en tendens til å - i det store og hele - være tragiske av natur. En gang iblant er jeg glad for at Norge har strenge våpenlover. Her forleden dag besøkte jeg byens kino og var velsignet med at de fleste av mine medgjengere for en gangs skyld greide å begrense sitt godteri-inntak til de få høylytte partiene i filmen Black Swan. Riktignok satt det et par bak meg som veldig gjerne hadde lyst til å fylle munnen under helt stille scener, men noen irritable blikk fra undertegnede fikk satt en demper på de verste av eksessene. Det er ikke alltid slik. Av og til kan man endog begynne å fantasere om strengere former for irettesettelse enn en skarpt blikk.

Det er ikke ofte jeg finner sitatverdige artikler i avisene nå til dags, men dagens BT vekket - forståelig nok - en viss interesse med denne lille notisen. Jeg er, som sagt, glad for at vi har strenge våpenlover her til lands. I det minste håper jeg at den Latviske retten finner formildende omstendigheter i saken. Hadde jeg vært juryformann er jeg redd for at det hadde blitt til en nyinnspilling av 12 Edsvorne Menn...