Aviser er ikke tilstrekkelig for å få en noenlunde forståelse av den delen av virkeligheten som ligger utenfor vår umiddelbare erfaring, snarere motsatt. Det gjelder ikke minst norske aviser. Jeg registrerer at store deler av norsk presse etter beste fattige evne forsvarer sine grunner for å motta pressestøtte, men for hvert år som går er det verre og verre å unnslippe Se Og Hørs argument om at det ikke er et vesentlig skille mellom de ”nyhetene” sladdermagasinet lever av og sakene som VG og Dagbladet profilerer seg ved. Jeg er overbevist om at hvis man tok utgangspunkt i nettutgavene av avisene i stedet for papirutgavene, ville det ikke være mulig å rettferdiggjøre engang teorien om forskjellen.
De fleste av oss husker nok tyske Hans Magnus Erzenbergers studie av Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, VG, Dagens Næringsliv og Klassekampen fra 2002. I et nummer av Samtiden sammenlignet han i artikkelen "Verden Skrumper" disse avisenes utenriksdekning med seks europeiske aviser og fant dem "innadvente, selvopptatte og ekstremt nasjonalt orienterte". Som jeg ser det er den største feilen Enzenberger begår å si seg "overrasket over at nordmenn ikke lar seg fordumme av ignorante medier". Jeg tror det er vanskelig å måle den eventuelle fordummingen som den reelle fordummingen i avisene har påført leserne. Kanskje han bare var høflig. (Jeg holder ikke meg selv utenfor denne fordummingen. Det er irriterende hvor mange timer, for ikke å si måneder, jeg har kastet bort ved å lese saker som ikke er saker, å bli belært om ting ikke noe menneske fortjener å måtte lære. Tenk om jeg hadde blitt tilbudt å lese noe av en viss kvalitet i stedet!)
Noe av grunnen til den svake og selektive utenriksdekningen kan man kanskje finne ved å studere landets ledende nyhetsleverandør, NTB. NTB var tidligere eid av avisene. Bortfallet av mange mindre aviser førte til at NTB de senere år er eid av større konserner. Kanskje har denne overgangen hatt konsekvenser for hvor man rapporterer nyhetene fra og hvilke nyheter man har valgt å selge til avisene (som er eid av konsernene). De mestselgende avisene betaler millioner av kroner årlig for å abonnere på nyheter fra NTB, men inntektene går ikke nødvendigvis tilbake til avisene, men til konsernet som har de enkelte avisene bare som en del av sin portefølje (en av flere virksomheter som ikke alle nødvendigvis er presserelatert). Dermed kan konsernene hente ut penger samtidig som de får finansiert avisene ved pressestøtten. Avisene har følgelig ikke så mye å tjene på nyhetstjenesten som konsernet har. Det kan føre til at de ikke tar inn nyheter fra land de ikke har korrespondenter i (og det er mange, siden avisene allerede er blitt utarmet av konsernet), og i de tilfellene de faktisk henter nyheter fra NTB kan man spørre seg om utvelgelseskriteriene er uavhengige av konsernets interesser. Jeg tror ikke det er et urimelig spørsmål, men det er grenser for hvor langt jeg på hobbybasis kan følge denne tenkte sammenhengen.
La meg sakse fra NTBs egen presentasjon av eiersiden: ”Fra midten av 1980-årene er det blitt stadig færre frittstående aviser i Norge. Konsernenes vekst gjenspeiler seg i NTBs eierstruktur. Det er nå de store eiergruppene i norsk presse som eier NTB gjennom sine aviser.
I dag er aksjonærfordelingen slik: Edda Media AS: 26,1% Schibsted gjennom Aftenposten og VG: 20,6% A-pressen og frittstående A-aviser: 20,5% NRK: 10,5% Adresseavisen: 7,8% Øvrige aviser, TV2, P4: 14,0% NTBs ansatte: 0,5%
NTBs kunder: NTBs eiere er også byråets viktigste kunder. NTBs største kunde er NRK; deretter følger storaviser som VG, Aftenposten og Dagbladet - samt om lag 40 andre aviser og etermedier”.
Jeg føler ikke NTB er helt ærlige her når de sier at eierne også er de viktigste kundene. VG og Fredriksstad Blad er ikke det samme som Schibsted og Edda Media. Det vil si at selv om for eksempel Drammens Tidende går med overskudd, vil ikke overskuddet komme avisen til gode, men gå til Edda Media som eies av slaskene i Mecom, en engelsk investeringsgruppe. Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til i dag for å vise et konkret eksempel på dette (for eksempel www.nrk.no/nyheter):
"Torsdag innkalte ledelsen i Drammens Tidende til allmøte i kantina. Beskjeden de ansatte fikk var at Mecom-eier David Montgomery vil tjene mer penger, og beordrer kutt. Innen april 2009 skal Edda Media i Buskerud kutte fem prosent av lønnskonstnadene. Det tilsvarer hele ni stillinger. I fjor gikk Edda Media Buskerud med 68 millioner kroner i overskudd før skatt. Likevel ønsker eieren Mecom nå stillingskutt for å demme opp for dårlig inntjening andre steder i konsernet".
Dette er et mønster man kjenner igjen fra amerikansk avisverden de senere årene, og som jeg omtalte i forrige post. Jeg tror ikke at NTBs nyhetsleveranse er villet dårligere enn tidligere, men heller ikke kan man se bort fra stadig større interesser med stadig større makt som kan styre ikke bare publiseringen av nyhetene men selve produksjonen av dem, så å si. I forlengelsen av diskusjonen rundt NTB må man også se på hvem som forer NTB med sakene de plukker opp, og der er man virkelig inne i et villnis av nasjonale så vel som kommersielle interesser. Tenker TV2 eller NRK seg om to ganger før de kjører en sak levert av et eller annet nyhetsbyrå, spør de seg om grunnene til at den eller den gruppen har blitt avbildet slik eller slik i en demonstrasjon mot Hugo Chavez i Venezuela, eller skjønner de i det hele tatt at nyheten de leverer om motvilje mot det Bolivianske nasjonaliseringsprogrammet er levert av et selskap som eies av Rupert Murdoch som eier Fox News, USAs mest høyrevridde nyhetskanal? Det er liksom så trygt når Pål T. Jørgensen lirer av seg nyheten, som om den skulle være beskyttet av hele universets objektivitet og knapt kan betviles av noe tenkende eller utenkende menneske. Men som journalist burde vel han selv vite hva han bedriver og skamme seg over falskspillet?
Den semi-legendariske New Yorker-journalisten A.J.Liebling hevdet ganske riktig at: “People everywhere confuse what they read in newspapers with news”. Det er klart at strukturelt sett skjer det ikke mange ting som ikke har skjedd før. Avisene må alltid foreta en avveining mellom de store linjene, hvor det er komplisert å beskrive eller forklare eventuelle endringer, i hvert fall på relativt liten spalteplass, og de enkelte sakene som alltid står i fare for å være meningsløse for alle andre enn de få det gjelder og dem med et overutviklet kikkerbehov. Det er for så vidt greit, men de siste årene er nærmest alt som finnes i avisene disse enkeltsakene, disse navnløse mennene som slo ned en person i helgen eller en mann som har kjørt på en hjort på riksvei 18 eller en kvinne som føler seg lurt av skatteetaten, eller Britney Spears' nye video som har ført til at singelen hennes har solgt mer enn man skulle tro. Dette er saker som aldri kan gi noen form for innsikt i noe som helst og ingen har behov for å vite om dem.
Men det skader i det minste ingen, vil man kanskje si. Eller hvis man er VG-redaktør: Dette er en god sak, den selger! Jeg er ikke sikker på at det første utsagnet medfører riktighet og jeg håper det andre vil være nok et tegn på at dumskap ofte følger kapitalismen når den står tømt for innhold. Jeg mener at både redaktøransvar så vel som eierskap av en avis burde forplikte og den formodentlige (?) fornuften skjelne til andre enn styremedlemmene og aksjeeierne. Det høres håpløst selvsagt ut, men også jeg liker å sparke inn åpne dører da jeg, ulønnet som jeg er, ikke har tid eller midler til så meget mer. I det minste har jeg en slags sannhet på min side som kanskje kan oppsummeres av et annet Liebling-sitat: "Freedom of the press is limited to those who own one".
Og det er vel få ting journalister liker bedre å snakke om når de sitter samlet rundt et fuktig bord på en café eller i et debattprogram der de alltid blir intervjuet av likesinnede: Vi er den fjerde statsmakt, vi har en funksjon, det vi gjør er viktig, ta ikke fra oss ordet – da venter anarkiet og diktaturet, og lignende. Selvsagt er jeg enig i teorien, men det kan ikke eksistere megen tvil om at denne funksjonen i disse dager er i ferd med å bli undergravd av journalistikken selv. Hvis norsk presse ikke er i stand til å utføre den samfunnsoppgaven som er selve årsaken til at profesjonen eksisterer, eller snarere, hvis denne oppgaven kun blir godkjent av journalistene selv, er det på tide å se seg om etter måter vi kan tvinge dem til å bli bedre på det de burde gjøre, eventuelt å si fra om at hvis det er slik at salgshensyn står over alle andre og bedre journalistiske vurderinger, får de greie seg selv i den kapitalistiske markedsplassen de indirekte tiljubler. Det vil si: Ta fra dem pressestøtten.
Det er ikke med lett hjerte jeg skriver dette. Statens finansielle støtte til avisene er blant de tingene som gjør en glad for å leve i Norge, men noen må si at nok er nok. Slik situasjonen er nå er de mest solgte avisene dem som tjener mest på støtten (via momsfritaket), og disse er dem som i størst grad ofrer etterrettelighet og vesentlighet til salgstall og sensasjonsmakeri og øyeblikkets pirring av kikkerinstinktet. Uten å si at de såkalte nummer 2-avisene er vesentlig bedre på dette området, ville det kanskje være en fruktbar konkurransevridning å la støtten tilkomme disse i stedet. Ja, jeg vet at konkurransevridning er et stygt ord. Jeg er heller ikke sikker på at dette er veien å gå, men med mindre man begynner å diskutere måter å skille vesentlighet fra sladder på vil hele støtten allikevel heller før enn siden falle bort.
Man skulle tro at de eneste som tjener på et slikt utfall er, i hvert fall i det korte løp, FrP, men jeg er sannelig ikke sikker. FrP vil vinne på en vanskeligere stilling for avisene hvis man aksepterer at avisene faktisk er i stand til å forklare folk hva partiet står for og hva politikken til FrP ville bety for dem, men det ser ut som om slike hensyn faller utenfor avisenes mandat eller evne. Dessuten er all media allerede vridd til å forsterke tendenser i samfunnet snarere enn å motvirke eller korrigere dem. Det har å gjøre med at de vil nå flest mulig og hvem som kjøper produktet deres er uviktig, bare det kjøpes (hvis man ser bort fra reklamens ønske om å nå spesielt kjøpesterke grupper). Et parti som RV slipper nesten aldri til i debattprogrammer på TV, men situasjonen i avisene er ikke stort bedre. Kanskje man aksepterer en kronikk fra en konstituert partileder i ny og ne, men når så man sist en artikkel der et utspill fra partiet ble behandlet like "seriøst" som om det skulle vært Stoltenbergs’ siste tilfeldige replikk til en opponent? La meg understreke at denne posten ikke er en valgkampanje for RV, men et uttrykk for at det neppe ville svekke bevisstheten om eller interessen for norsk politikk at den ble presentert ut fra et meningsmangfold snarere enn popularitet basert på uvitenhet grunnet manglende informasjon. (Og så vil jeg at alle stemmer RV for å gi stemme til et alternativ, om ikke annet!)
Konsekvensen av mistet pressestøtte vil kanskje være at de mestselgende avisene dreies i en enda mer sensasjonalistisk retning, men jeg tror det er grenser for hvor tabloide Dagbladet eller VG kan bli før folk heller kjøper Se Og Hør. Kanskje jeg tar feil. Uansett er jeg overbevist – eller håpefull er nok et bedre ord – om at den dagen avisene blir sett på som ren underholdning og ikke lenger har et skjær av den informative institusjonen de trykte mediene later som de er, vil folk innse at det finnes bedre måter å la seg underholde på enn ved å gå til innkjøp av Dagbladet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar