Man sier at amerikanske aviser hver dag mottar tusenvis av saker fra hele verden og at kunsten å drive en avis består i å ha folk som er i stand til å finne de 20 eller 25 sakene som lar seg presentere ut fra en kontekst. For å snu på en uttværet sannhet er det ikke tilstrekkelig å rapportere at en mann har bitt en hund om man ikke er i stand til å forklare leseren hvorfor han gjorde det; altså å sette hendelsen inn i en slags sammenheng (var hunden mat eller fiende, hvem var mannen, hvorfor var hunden der og hva gjorde den for å irritere mannen?).
De siste årenes nedskjæringer har derimot gjort dette til en nær umulig oppgave for de gjenværende i redaksjonene, da de gjenværende er dem med de billigste kontraktene og den korteste erfaringen. Selv en storavis som New York Times sparket 100 medarbeidere bare i juni i år. Redaktører og styreledere hevder at dette gjør avisene mer effektive, at man kutter overflødige jobber og sammenligner det med toppidrettsmenn på slankekur for å være best forberedt til de store konkurransene. Bortsett fra at dette er sedvanlig tåpelig amerikansk retorikk, er det også storkapitalen som snakker og det den sier er at alt som ikke gir store nok overskudd for aksjonærene mangler livets rett. (Før jeg forklarer dette nærmere, må jeg få skyte inn her at siden dette er et skarve bloginnlegg og således ikke kan påberope seg seriøsiteten til den offisielle pressen (latter) – og jeg regner med at folk mer eller mindre stoler på meg siden de faktisk leser dette – fører jeg ikke opp alle kildene som jeg kunne vist til i disse innleggene, da det ville gjort lesingen enda tyngre (og det kan vi jo ikke risikere). Alle meninger og logiske/ulogiske koblinger er mine, alle tall og udiskutable faktaopplysninger er nødvendigvis funnet andre steder)
Amerikansk avispresse har aldri, eller rettere sagt ikke siden 2. verdenskrig, vært velsignet med de lesertallene som skandinavisk og japansk presse har kunnet nyte godt av. I 1950 leste ca. 50% av alle voksne amerikanere avisen og det tallet har forandret seg lite. (Jeg kan her skyte inn at dette på alle måter burde gi norsk presse en stor fordel, særlig med tanke på offentlige tilskudd ved pressestøtten (direkte støtte) og momsfradraget (indirekte støtte)). Men siden amerikansk presse ikke har hatt de samme gode vilkårene som den norske, har inntekter fra reklame og annonser vært tilsvarende viktigere for å opprettholde avishusene. Nedgangen i inntekter fra disse begynte tidlig på 1990-tallet og omtrent på samme tid ble mange av de ”klassiske” avishusene hus bare i navn, ettersom de ble kjøpt opp av dem som hadde penger til å kjøpe dem opp, eller fusjonerte med andre avishus som allerede var kjøpt opp, og således måtte forholde seg til krav fra aksjonærer som ikke brydde seg overmåte hvordan de tjente pengene sine, bare at de tjente dem.
Det var mange på den tid(1990-91) som hevdet at nedgangen i inntekter var et syklisk snarere enn et strukturelt problem; det vil si at det var markedssvingninger som gjorde at selv med samme lesertall som før var verdien av avishusene halvert på bare få år. Uansett grunner fikk eierne kalde føtter og mediekonglomerater eller større selskap som hadde kun perifere interesser innen media fikk kjøpe seg billig opp i bransjen. Det er således ikke unaturlig å spørre seg om årsaken til det videre forfallet både i inntekter og innhold hadde like mye med at bransjen ble underlagt inntjeningskrav den aldri før hadde hatt verken forutsetninger for eller krav om.
Det første som skjer når et avishus blir kjøpt opp av finansstørrelser som ikke har avisdrift som sin hovedinteresse, er at bedriften blir forsøkt ”effektivisert, dvs. at nedskjæringene kommer fort og hyppig (do more with less!). Deretter vil de nye eierne maksimere utbyttet ved å bestemme hvilke gjenværende deler av avisen som koster mest å holde i drift og hvilke deler av disse som kan omsettes for et umiddelbart overskudd og gjeninntjening av investeringen. Således ryker utenlandskontor (hvis lokaler kan selges for gode penger) og undersøkende journalistikk (som er kostbart, ettersom det kan ta måneder før fastlønte journalister er klare til å levere saken de er satt til å arbeide med). Det neste som inntreffer er, som jeg nevnte tidligere, å kutte de fast ansatte som tjener penger fordi de sitter på kunnskap, ikke fordi de leverer flere saker enn en nyansatt. Kvaliteten på sakene som faktisk blir levert er likegyldig. Med et dårligere produkt er det ikke sannsynlig at flere lesere vil komme og altså heller ikke nye annonsører. Dermed blir det umulig å reversere fallet i inntekter som gjorde oppkjøpet – eller fusjonen – mulig og en kan begynne å snakke om krise eller avisdød. Dette har preget amerikansk avisverden de siste nesten tjue årene, og som vanlig kommer vi etter i Norge. Det rare med oss er imidlertid at vi aldri har spurt oss om nedgangen i (økning av) inntekter skyldes sykliske (markedssvingninger) eller strukturelle (f.eks. overgang til ny teknologi) hensyn.
Et googlesøk på ”avisdød” gir over 4000 treff, og selv om, som vanlig, en god del av disse er overlappende, har det ikke manglet på dystre spådommer angående papiravisens fremtid siden 1999 da nettavisene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i det norske markedet. Min vane tro søkte jeg etter noen statistikk-rapporter for å finne ut hvordan utviklingen virkelig har vært de senere år. En ting som slo meg var at prosenten for samlede avislesere stort sett har vært uendret (nett+papir), siden 1997. (Tidlig 90-tall hadde for øvrig en særegen/særnorsk høy leserprosent). Det har de siste årene vært en del som har gått fra å lese både papir- og nettutgaver til å forkaste det første alternativet, men det er ikke så mange en skulle tro. Jeg tror at det er en stor sjanse for at oppvoksende generasjoner som ikke har noen innarbeidet papirvane i kommende år vil tydeliggjøre denne tendensen, men verken papiravisen eller nettutgaven står p.t. dårlig stilt i Norge i forhold til de fleste andre land.
Man har mistet 10% lesere av papirutgaven siden 1997, men verre er det kanskje at tiden som blir brukt med avisen er redusert med 20%. Det vil si at selv de som fortsetter å lese papirutgaven finner færre ting av interesse, og det på tross av nesten samtlige avisers oppblåste bilag av alle varianter. Problemet er således – i hvert fall delvis – på innholdssiden. Avisene greier for så vidt å ”lure” folk til å kjøpe produktet, men leserne føler de får mindre igjen for det enn tidligere. (Angående årsaker til dette vil jeg foreløpig be leseren huske på hva som ble nevnt om situasjonen i USA. Jeg vil utdype emnet i kommende poster).
Det vil kanskje være overraskende for noen at nettaviser blir foretrukket av dem med høyere utdanning, mens eldre og lavt utdannede leser papirutgaven omtrent like ofte som de alltid har gjort. Nok en gang får jeg kommentere det opplagte ved at det er rekrutteringen av nye papirlesere som vil være den største utfordringen om man ønsker å beholde formatet. Jeg er ikke overbevist om at det er mulig, men vi kan, tross alt, når vi skriver 2008, se at undergangsbeskrivelsene fra 90-tallet var overdrevne, i hvert fall angående hvor fort papiravisene ville gå under.
Jeg tror de kommende årene vil være kritiske, og jeg er ikke sikker på at nettavisene er tilstrekkelig ”modne” til å ta over den kritiske delen av journalistikken som en gang var et kriterium for kvalitet. Kritikk innebærer også refleksjon og det er en mangelvare i nettjournalistikken per i dag. Jeg har i det siste halvåret tvunget meg selv til daglig å lese DB.no, og det har ikke bare vært behagelig lesning. Tabloidiseringen er enda mer påfallende i nettutgaven, og krav til dokumentasjon, objektivitet eller etterrettelighet synes å være direkte fraværende. (Jeg trenger ikke anstrenge meg mer enn å peke på et oppslag fra i dag, der DB.no hevder McCain nektet å håndhilse på Obama etter den andre presidendebatten. Det som virkelig skjedde var at McCain pirket Obama på skulderen for å presentere sin kone, og det var følgelig kona som tok Obamas hånd. McCain hadde allerede håndhilst to ganger på Obama: før og etter debatten. Jeg føler meg tåpelig bare ved å rekonstruere dette banale hendelsesforløpet, men hvordan kan Dagbladets "journalist" føle seg, som faktisk med vilje lyger for å lage en sak han ikke har dekning for, alt for å få registrert klikk på saken sin?) Dertil er den eneste språkvasken utført av Microsoft Word (og knapt nok det), og det er dessverre ikke alltid nok til å få et leseverdig produkt.
Hadde disse problemene vært begrenset til nettutgavene av avisene ville jeg sett direkte lyst på papiravisens fremtid. Morgenbladet har for eksempel jevnt og ganske trutt økt opplagstallene med 2-3000 hvert år siden 2003, noe som skulle tyde på at det finnes et visst marked for kvalitet og diskuterende stoff. (Jeg vet det er urettferdig å sette en ukeavis opp mot de rene nyhetsavisene, men strengt tatt har jeg vanskelig for å erindre når jeg sist leste en nyhet i dagsavisene, og det er ikke grunnet mangel på forsøk). Men dagsavisene har slik jeg ser det like mange problemer som nettavisene når det gjelder dalende kvalitet i forhold til et journalistisk ideal som på mange måter startet med amerikansk avispresse på begynnelsen av 1900-tallet.
Grunnen til at idealet startet der har å gjøre med trekk ved det amerikanske samfunn, der fagforeninger, organisert kritikk mot systemet/storkapitalen, streik, osv. har blitt stemplet som ”kommunisme” (før kommunismen hadde de bare andre navn på det; se Richard Slotkins strålende trilogi om USA og mytologiseringen av nasjonen: Regeneration Through Violence, The Fatal Environment og Gunfighter Nation). Således falt den grunnlovsbeskyttede ytringsretten for det meste til avisene, som dekket et behov ved å makte å kombinere godt stoff med tidvis kritikk av det bestående, eller i det minste ved anledning å ta ”den lille manns” side mot mektigere krefter, om de mektige kreftene ikke var nære venner med redaktøren.. Det betyr ikke at de amerikanske mediene ikke også den gang ble benyttet i propagandaøyemed eller som talerør for mektige eiere (jfr. William Randolph Hearst). Men en av svakhetene (eller styrken vil noen si) ved kapitalismen er at så lenge kritikken mot kapitalismen selv fører til økt opplag og penger i kassen for aksjonærene/eierne, skal det en del til for at den blir aktivt regulert av eierne. Problemet oppstår når den økonomiske veksten ikke fortsetter.
I USA hadde selv ganske reaksjonære amerikanske journalister evnen til å ordlegge seg på en måte man vanskelig kan finne innen norsk journalistikk. En av gudfedrene for den moderne journalistikken, H.L. Mencken hadde denne treffende definisjonen av demokrati: ”the worship of Jackals by Jackasses.” Dette er plumpt og folkelig og elegant på samme tid; ingen dårlig kombinasjon… Hvor mange ganger har man kunnet lese noe i nærheten av norske journalister? (Arne Hestenes kommer liksom ikke opp i dette selskapet, og personlig mener jeg uansett at mye av hans rykte er Oslopropaganda). Selvsagt er det ikke rettferdig å sammenligne talent. Det er nok å se på amerikanske forfattere holdt opp mot norske. Dertil kan jeg nevnte at i et land der man kan oppleve å få tilsendt en ny artikkel av en Mark Twain eller senere en Ernest Hemingway, har man et overflødighetshorn av skriveføre bidragsytere som mindre land vanskelig kan konkurrere med. Men journalistikk har også en håndverksmessig side og der burde det ikke være grunner for at norske aviser produserer dårligere medarbeidere.
Allikevel er det vanskelig å konkludere annerledes enn at selv inntil nylig hadde de beste amerikanske avisene trekk ved seg som gjorde dem adskillig mer leseverdige enn de aller fleste norske aviser, for ikke å si samtlige. Jeg tror det også har å gjøre med en tradisjon der språket ikke har blitt sett på som en uvesentlig del av nyhetsformidlingen. I tillegg til ganske strenge krav til språkvask, har amerikanerne hatt et bevisst forhold til at det ikke er likegyldig for framstillingen hvilke adjektiver man velger å bruke, om noen. Når man i dag leser norske aviser kan man i det minste bli forledet til å tro at dette ikke er noen viktig del av pensum på journalisthøyskolen. Man kan også legge til at faren for korrupsjon og utidige vennskapsforbindelser har vært mer opplagt i USA og at norske media dermed ikke har vært tilstrekkelig forberedt på hvor lett det er å ”havne i lomma”, som 70-tallets radikale ville kalt det, på særinteresser som ikke nødvendigvis har sannhet som sin rettesnor eller bare hederlige hensikter når de ringer for å rapportere om et saksemne de synes godt kan bli gjenstand for den neste ukens kampanjejournalistikk.
Den over kort skisserte amerikanske nøyaktighetskulturen er dessverre en tradisjon som er i ferd med å forsvinne i amerikansk nyhetsformidling. TV har vært totalt uetterrettelig i mange år allerede, men de nevnte stadige oppkjøpene og nedskjæringene i avisbransjen har etterlatt seg et deprimerende utvannet felt også der. Når rammebetingelsene for avisene så til de grader er blitt endret er det kanskje ikke rart at George W. fikk sitte i to perioder. Jeg kan foreløpig konkludere med at ettersom det i amerikansk (og norsk for den del) kapitalisme ikke er tilstrekkelig at noe går med overskudd hvis det ikke går med et stadig større overskudd for hvert år, har man fratatt bransjen mulighetene til å utøve faget sitt uavhengig og med kunnskap. Det nærmer seg det norske nivået, som jeg er redd for til en viss grad blir en elendighetsbeskrivelse når jeg skal omtale det i mitt neste innlegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar