Ut og skyte pressen: Norsk mediakritikk del 1

Noe av det mer ubehagelige man opplever etter å ha vært på reise er å komme hjem igjen til Norge og dufte inn lukten av lunkne pølser som ligger lavt og evig over samtlige norske flyplasser av en viss størrelse. Opplevelsen tar seg ikke opp i kvalitet av at akkompagnementet til den lite hyggelige behandlingen av luktesansen er synet av norske avisforsider som møter den reisende allerede før de første taxfree-skiltene begynner å trygle om oppmerksomhet. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler at det er noe fundamentalt galt med norsk presse, men bortsett fra en og annen artikkel som refererer til underlige utenlandske forskere som er frekke nok til å hevde at norske medier ikke bryr seg om utlandet, er det ikke nevneverdig mange kritiske eller selvkritiske artikler i omløp i den norske avisverdenen.

Det kan til tider virke som om dagens aviser, mer eller mindre paniske etter å finne noe som noen vil lese – og dermed et sted i avisen noen vil plassere en reklame ved – kan skrive om hva som helst som skulle slå den enkelte journalist til enhver tid. Dagbladet er tilsynelatende ikke i stand til å skille mellom uviktigheten av Pamela Andersons tilstedeværelse i Hugh Hefners 82-årsfeiring eller hva som helst annet. BT kan tro at ens egen sportskommentators syn på hvorvidt Mons Ivar Mjelde bør få sparken umiddelbart eller noe senere er viktig nok til å dekke en hel førsteside (uavhengig av selv de mest rudimentære kriterier for journalistikk). Det eneste norske aviser er tilbakeholdne med å dekke er saker som angår dem selv, med mindre de kan bruke de i propagandaøyemed (for seg selv, egne aksjonærer eller interesser) eller de er pålagt det av PFU. Jeg tror ikke jeg tar feil om jeg anslår norsk presse av i dag til å være dårligere stilt enn noen gang. Da sikter jeg til både markedsposisjon og innholdsproduksjon.

Avisene har en uvurderlig mulighet i Norge til å være meningsdannere og folkeopplysere, men enten blir disse funksjonene sett på som bakstreverske eller anakronistiske i dagens samfunn, eller så er det krefter i medieverdenen som ikke ønsker at folket skal opplyses og enhver mening skal være avhengig av en tilfeldig lobbyists bekjenskapskrets. Hvordan skal man ellers forklare at avisene daglig i det store og hele er fylt av uvesentligheter og amatøreri uten amatørens sjarm? Det er ikke særnorsk at mediene virker fordummende, men måten dette skjer på, uten kritiske røster verken fra opplyst offentlighet eller forskere som burde vite bedre – eller fra journalister selv, som er lei av å se faget sitt gå i hundene – ville ikke skjedd i land man visstnok liker å sammenligne seg med.

Men selv om den norske væremåte – hvis det er hva vi snakker om her – muligens har sørget for at vi har særegne norske problemer med hvordan den fjerde statsmakt velger å skjøtte et verv den står farlig nær å la seg frasi, kan ikke situasjonen sees helt isolert fra omverdenen. Dette kommer til å være utgangspunktet mitt i en serie innlegg de kommende ukene, så det er bare å glede seg...