De senere årene har vi fått flere store korrupsjonssaker i Norge, der norske interesser har forsøkt å få utilbørlige fordeler internasjonalt og på lokalt nivå. I 2004 foretok Transparency International en undersøkelse av korrupsjonsoppfatningene i 64 land, derav Norge: Global Corruption Barometer kom fram til at i Norge oppfattet et flertall at næringslivet/privat sektor var den samfunnsinstitusjonen som var mest korrupt. Dette er jo ikke overraskende og burde være i takt med resten av verden. På plassen bak næringslivet fulgte imidlertid Media og de politiske partiene.
Mediene i Norge er til tider riktig så ivrige etter å avdekke økonomiske misligheter av større eller mindre grad og korrupsjonspåstander mot – stort sett – diverse oljeselskaper eller lokale ”anbudspolitikere” som ikke har vegret seg for å motta større summer for å gi kontrakten til nære eller fjerne venner. Det er imidlertid betagelig sjelden de retter blitzlampene mot sine egne rekker. Det er i og for seg forståelig ut fra kollegiale hensyn og de psykologiske mekanismer som gjør selvransaking til en ubehagelig øvelse, men det er ikke dermed akseptabelt. Jeg skal ikke påstå at dette er noe som gjøres – eller ikke gjøres – med vilje, og jeg ser heller ikke bort fra at det tidvis kan dreie seg om en grunnleggende mangel på forståelse av konsekvensene av egne arbeidsmetoder. Men siden jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute er det også en annen forklaring som kan peke seg ut, og det har sammenheng med innholdet i de foregående postene om dette emnet: Mindre ressurser til langvarige undersøkelser og fordypning i saksemnene som skal dekkes.
I Norge er vi vanligvis opptatt av at det er ting som ikke fungerer i resten av verden, til og med hos våre skandinaviske naboer er sjelden situasjonen rosenrød, så hvorfor ikke eksportere Norge og den norske virkeligheten til resten av verden og la oss regne med at Norge vil fungere like bra om det blir plassert på den afrikanske høysletten? Norad skriver følgende i en rapport om korrupsjon og media:
Frie og uavhengige media er et av de viktigste redskapene i kampen mot korrupsjon, ikke minst den korrupsjonen som finner sted på høyt nivå blant myndigheter og i forretningslivet. Men det krever også at mediene har utdannede og profesjonelle journalister innenfor gravende journalistikk, og at medier har de betydelige ressursene som denne typen journalistikk krever. Videre må de forvente støtte av redaktører, sitt eget fagmiljø og gjennom praktiseringen og innholdet i medielovgivningen. Dersom makteliten ikke vil ha åpenhet omkring korrupsjon brukes brutale virkemidler for å få det stoppet.
Norad sikter selvsagt til situasjonen i den eiendommelige gruppen ”land vi ikke liker å sammenligne oss med, men tror vi kan forstå oss på”. Det er vanskelig å være uenig i Norads ”analyse”, men jeg ser ingen grunn til å anta at den ikke er vel så viktig å ha i mente både som forklaringsmodell og advarsel for Norge - i Norge. Som jeg har nevnt tidligere er korporiseringen (er det et ord?), eller la oss heller kalle det overgangen fra mindre selskaper til større korporasjoner, et av tegnene på forfall i media både når det gjelder redaksjonelle ressurser og uavhengighet. Det er en forfallshistorie alle steder denne tendensen har gjort seg gjeldende og det er ingen grunn til å tro at det ikke vil være det samme i Norge.
Korrupsjon i Media er ikke nødvendigvis direkte knyttet til at penger skifter hender eller at virtuelle verdier blir overført fra en konto til en annen. Media har mange verdier som ikke er tilsynelatende omsettbare, men som er verdifulle, som har makt; nettopp den makten media skryter på seg selv når de skal rettferdiggjøre sitt eget eksistensgrunnlag. Selv en mindre redaksjonell avgjørelse kan ha stor innflytelse på dem det gjelder: Hvilke saker velger man å skrive om den dagen (blant de tusener av saker som er tilgjengelige?), venter man å skrive om en fusjon fordi det vil gagne avisens styreformann eller en ”venn” av denne, eller holder man tilbake visse opplysninger fordi det dreier seg om en fremtidig arbeidsgiver for redaktøren? Går man til angrep på disposisjonene til et stortingsmedlem eller en rektor eller en direktør fordi ”noen” har kommet til avisen med visse opplysninger som tyder på at en ukes prosess i avisen kan være formålstjenlig? Hvilke informanter/intervjuobjekter velger man å stole på/bruke i vinklingen av en sak? Avisene har bokstavelig talt hundrevis av maktmidler, og bare mens jeg skriver disse eksemplene dukker det opp så mange konkrete saker at jeg måtte selv ha vært en sammenslåing av avishus for å kunne dekke dem alle.
Det er mange åpenbare eksempler på at avisene og media har blitt (mis)brukt av interesser de kanskje eller kanskje ikke har visst de ble brukt av, og konsekvensene av dette. Det er selvsagt at VGs prosess mot Gerd Liv Valla (som jeg ikke føler et personlig behov for å forsvare) var instruert av noen, like selvsagt at mer obskure tolkninger av skatteloven av fetteren til ektemannen til en stortingspolitiker neppe ville fortjent å komme på noen hundre forsider om det ikke var for at noen hadde et spesielt ønske om at dette var en sak som gjerne skulle oppta landet i noen uker.
Jeg vil i neste post nevne en sak som havner i gråsonen når det gjelder hvordan avisen skal fungere som et noenlunde objektivt organ for sine lesere. Den problematiserer også redaksjonelle utfordringer og hvordan skillet mellom styre og redaktør, og redaktørens forhold til redaksjonen ikke er så klart som man later som i prinsipp-programmer og festtaler om den frie pressen i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar