Om Gallup og Salg, Del 1: Spør Ikke Hvem Telefonen Ringer For.

Hei, er Marta inne?, spurte en blidaktig stemme på telefonen.
Hva gjelder det, og hvem ringer?, spurte jeg.
Nei, jeg lurte på om Marta var inne, svarte hun.
Det var ikke det jeg spurte om, svarte jeg tilbake, strengere i stemmen.
Eh...
Er det ikke vanlig kotyme å presentere seg når man ringer til noen?, halvt spurte, halvt klandret jeg henne. Jeg følte det underlig å bruke ordet kotyme, men bestemte meg for at det var på sin plass.
Du kjenner ikke Marta, gjør du? Er det ikke da vanlig å bruke fullt navn?
Hun sa igjen Eh... Vi var begge stille. Dette er fra Mr. Music, kom det endelig Vi tenkte Marta kunne være interessert i en gratis CD med masse kul musikk.
Så det tenkte dere. Men det er ikke helt gratis, er det vel?
Jo, det er helt gratis, dere må bare betale porto, 60 kroner i porto.
Vi har reservert oss mot telefonsalg ved Brønnøysundregisteret, sa jeg, men visste av erfaring at dette neppe kom til å bety stort for vedkommende, annet enn et visst ubehag ved å høre et ord som klang svakt av noe offisielt, noe juridisk, noe hun ikke helt kunne sette fingeren på.
Ja, men er Marta der?, fortsatte hun, som om intet hadde skjedd siden åpningsspørsmålet hennes var stilt med utrettelig vane.
Jeg ble sint, merket jeg, og det skal strengt tatt ikke mye til. Det er vanlig kotyme, ropte jeg, hvis en viss heving av stemmevolumet kan kalles roping, det er vanlig KOTYME å presentere seg når man ringer til noen og vi er registrert på Brønnøysundregisteret og hvem har gitt dere dette telefonnummeret, er det Telenor?!, adjø!!
Jeg la på, svakt oppgitt over meg selv for at jeg hadde mistet besinnelsen. Jeg burde vite bedre, jeg burde ikke begynne å snakke i tunger.

De fleste av oss vet bedre enn å begi seg inn i diskusjoner med telefonselgere. Det er bare å legge på, eventuelt å ta av røret, som jeg av og til gjør, og la det ligge der til motparten forhåpentligvis har brukt noen minutter på å snakke til ingen. Det er barnslig og det koster ingenting. En gang prøvde jeg å få ut av selgeren hvem som hadde levert dem ringelistene, men fikk da beskjed om å ringe til et kundeklagenummer - eller noe slikt - som sikkert kostet 20 kroner i minuttet, så jeg gav opp lenge før jeg hadde tilstrekkelig materiale til å fremføre en klage til Brønnøysund.

Men hva gjør vi når det kommer til telefonsalgets litt vakrere slektning: spørreundersøkelsen?

Det var en tid da jeg pleide å si ja, jo, jeg har litt tid, tjue minutter, sier du?, jo jeg har tid til det. Samvittighetsfullt, trodde jeg, besvarte jeg utallige spørsmål angående ting jeg brydde meg svært lite om, rangerte dem på en skala fra en til fem, fra svært godt til lite passende. I flere år gjorde jeg dette, selv om jeg hadde lite erfaring med de forskjellige bankene jeg skulle rangere, eller i liten grad benyttet meg av Stabburets nye varianter av frossenpizza. Jeg gav dem karakter, jeg synset om sannsynligheten for at jeg i en gitt situasjon kunne gjøre så eller slik. Ja, jo, sa jeg, det er mulig at service betyr like mye som pris, kanskje vil jeg en gang i fremtiden skifte bank, nei, Toros mexikanske suppe får ikke mer enn 3 på denne skalaen.

Men hva er det jeg besvarer, hvem sitt ærend er det jeg går her?, spurte jeg omsider meg selv.

Jeg tror omslaget kom da jeg fikk tilsendt i posten en "dagbok", der jeg skulle skrive opp alle transaksjoner jeg gjorde i løpet av en måned, legge til grunner for at jeg hadde handlet som jeg gjorde og besvare om jeg hadde sett noen reklamer den dagen som hadde fått meg til å overveie et bestemt produkt. "Vi spør bare", sa følgesskrivet, "om at du setter av en halv time hver dag til å besvare dette skjemaet". Som belønning kunne jeg etter endt oppgave vinne et flaxlodd.

Gallupbyrået som henvendte seg til meg så det altså som rimelig at jeg skulle bruke 15 timer på å utføre et arbeid bestilt av deres kunder. Lønnen var muligens et flaxlodd.

I tillegg til det prinsipielt betenkelige ved å besvare denne type spørsmål, tror jeg at det mest sjokkerte meg hvilken idiot de tok meg for. Kanskje hadde jeg ikke andre enn meg selv å takke. Det fantes sikkert lister et sted over folk som hadde vært naive nok til å velvillig la seg fritte ut over telefon om sine forbruksvaner. Jeg hadde vært stupid nok til å havne på en slik liste. Klart de tok meg for å være halvt eller helt tilbakestående...

Jeg begynte nå å tenke over at ingen spørsmål jeg hadde besvart i disse undersøkelsene hadde noen som helst samfunnsnytte. Det var ingen ny innsikt, jeg tror jeg hele tiden hadde visst det, men siden man aldri er forberedt på at telefonen skal ringe - slik en grusom lyd! - glemte jeg på nytt alle innsigelser hver gang en stemme sa at de ringte for Norsk Gallup eller andre statistikkbyrå. Tvert imot kunne spørsmålene kun være til hjelp for ethvert fornuftig menneskes hovedfiende: storkapitalen; dagligvarekjeder, banker, reklamebyrå, oljeprodusenter, bilfabrikanter, mediahus, datafirmaer, etc., som igjen er lakeier for de virkelig store korporasjonene. Jeg ville ikke jobbet for disse om jeg fikk betalt for det, men å utføre arbeid for dem uten å få betalt må sidestilles med åndelig og intellektuelt selvmord.

Men nå hadde jeg våknet fra min komatøse aksept av retten disse hadde til å maskere det faktum at jeg og alle vi andre gjorde arbeidet for dem ved å gi dem kunnskap om prossesser som hørte hjemme i våre hoder og ryggmarger. Neste gang en gallupstemme spurte om jeg kunne tenke meg å besvare noen spørsmål - det skulle ikke ta lang tid - spurte jeg henne om hvem som hadde bestilt undersøkelsen. Det hadde hun ikke anledning til å si, sa hun. Nei, da har ikke jeg anledning til å svare, svarte jeg.

Man føler seg så veslevoksen i slike tilfeller. Det er utgjort. Man jobber med dem eller mot dem, men hvor er tilfredsstillelsen, hvor er tegnet på at man har utgjort en forandring? "Da har ikke jeg anledning til å svare", svarte jeg. Er dette ironisk eller selvmotsigende? Det er i alle tilfelle ikke mye til hjelp.