Kino som Restaurant

Ja, det var ungdom man skulle vært! Jeg kan ikke huske at jeg i mine yngre dager pleide å irritere meg så kraftig over mine medmennesker. Man gikk f.eks. på kino med kamerater eller alene, og når filmen først begynte, etter reklamer som nesten gikk an å bivåne, siden den ene TV-kanalen min familie hadde tilgjengelig ikke var reklamefinansiert, lot man seg sjelden distrahere nok til å føle at opplevelsen var skjendet. Slik er det ikke lenger.

Én ting er at man må regne med en viss uro og nær manisk godterispising på de mest kommersielle utgivelsene. Med høylytte ekpsplosjoner og få øyeblikk av føleri lar det seg forsvare å gripe til popcorncontaineren (sic), da man kan håpe at tyggelydene forsvinner i det allmenne lydvolumet. Imidlertid har jeg merket en tendens til at de mest nevrotiske av tyggerne lar seg forgape slik i actionscenene at de for noen øyeblikk glemmer å spise. Når det så følger et relativt stille øyeblikk, velger de å ta igjen det tapte.

En annen ting er å ta med seg diverse eksotiske matretter på kino. To kvinner, som kom en halvtime for sent til filmen, hadde ved mitt forrige kinobesøk valgt å stille sulten med vietnamesisk mat. Jeg kan si mye positivt om den vietnamesiske matkulturen, men ingen av disse godordene falt meg inn ettersom salen i løpet av få sekunder ble fylt av duften kun de to kvinnene selv hadde interesse av å lukte der og da. Hvis man vil på restaurant er det vel naturlig å gå på restaurant, ikke på kino?

Men situasjonen ville allikevel ikke vært helt uholdbar hvis Folkedypet (og det er til tider meget dypt) hadde en viss fornemmelse for hvilke filmer de faktisk gikk for å se. Kanskje passer det bedre med godteriposer på I Am Legend enn på The New World. Det har vist seg, i dette konkrete tilfellet og utallige andre, at en slik antagelse er i overkant optimistisk. Om det er Mozart eller Rammstein, om det er Bruckheimer eller Malick, spises skal det, og aller helst i slike mengder at en uvant organisme umiddelbart ville gjort seg ubotelig skade på bukspyttskjertelen.

Ennå har jeg ikke nevnt de forskjellige snedige taktikkene mine medkinogjengere har lagt opp for å få maksimalt ut av filmene de av ukjente grunner har valgt å se. Man skal f.eks. aldri – aldri – åpne godteposen sin før filmen har startet. Åpningsprossessen lar seg best utføre i mørket, der man ikke helt ser hva man gjør, og således er rimelig sikker på å kunne bruke minst et par minutter på å rive og slite i den knitrende gjenstridigheten. Det er selvsagt utenkelig at dette på noen måte kan virke forstyrrende på den som sitter ved siden av eller foran slikkmunnen – eller hvor som helst i salen.

Dertil er det viktig å komme beredt, i tilfelle man har havnet på en tre timer lang kunstfilm. Det er ikke tilstrekkelig å ha med seg en eller to eller tre poser med assortert innhold. Mange småposer er jo vanskelig å bære hvis man samtidig skal beskjeftige seg med den rakettforskningsaktige øvelsen å gi fra seg billetten til kontrolløren (som forøvrig ikke ser noe problem med at folk kommer med måltid for fire personer fra en av byens hurtigmatkjeder). Hvis man samler alle småposene i en stor bærepose, gir jo dette ekstra muligheter for å fomle etter korrekt sultkorrektiv, og man risikerer ikke på noe tidspunkt å gå tom for føde.

Alt dette er privat idioti og egenvalgte former for å gjøre kinoopplevelsen mest mulig utrivelig for alle andre enn en selv. Men av og til føler ikke Bergen Kino at dette er tilstrekkelig for å holde filminteresserte borte fra fremtidige visninger. Hva med å la Maarud Chips gi ut gratis vareprøver til folk på vei inn til en skikkelig stille film? Jeg minnes ikke besøket på The Others med utpreget glede. Det er en film så og si uten høye lyder. Soundtracket til Claudio Ianni består stort sett av en svak fiolin, kanskje av en fløytetone. For å sprite det opp har man klasket på en kort vals av Chopin, men den river ikke akkurat ned huset. Man kan kanskje tenke seg hvordan symfonien fra et chipsposeåpnende publikum hørtes i forhold. Nei, den som ikke var der kan neppe tenke seg det. Det er ikke lett å tygge sprø potetflak i seg stille.

Jeg kunne fortsatt, men merker at jeg blir kvalm av raseri mens jeg skriver dette, så best å gi seg. Det må til slutt nevnes at den praksis som her er beskrevet slett ikke begrenser seg til den yngre delen av publikum. Nei, her kan alle delta! Av en eller annen grunn er behovet for å begi seg ut på sakkarine såvel som salte eksesser så stort at det må dreie seg om en form for urinnstinkt blant de mer eller mindre filminteresserte i salen. Behovet for konstant å ha noe i munnen kan muligens ha en Freudiansk forklaring, men jeg velger å klandre samfunnet. Mer om det siden.