Når Villdyret Bråker

Det er ikke alle i landet som har like mye til overs for villdyrene blant oss. Jeg snakker i denne sammenheng om den firbeinte eller – i ørnens tilfelle – vingekledte varianten. Det er imidlertid nesten rørende å se hvilke grupper som kan finne sammen når situasjonen blir kritisk nok. De eneste som kan mobilisere et skikkelig flertall for en solid rovdyrbestand i Norge, uavhengig av diverse falsktklingende alarmbjeller, er yngre Høyre-velgere fra Oslo og landets kommunister generelt (og en del sosialister). Hadde det ikke vært for at landet har havnet i den uheldige situasjon å ha innsatt som ny statsråd, Landbruksminister Lars Peder Brekk, ville jeg slått en vits eller to om kommunistenes allianse med Oslofiffen (eller er det Oslosossen?). Som situasjonen nå er, finner jeg imidlertid enhver motstand mot Brekk som så verdifull at den ikke egner seg for lettsindigheter.

- Under denne regjeringen har det vært en positiv utvikling med flere fellingstillatelser. Likevel må vi bli enda flinkere til å gi fellingstillatelser raskt. Jeg har vært kritisk til dette lenge, og mener vi fortsatt har mer å gå på.
Jeg er glad for at Brekk snakker med Aftenposten og ikke med meg. Man har temperament, selv om mange nekter å tro det. Brekk mener at man nå skal begynne å felle dyr før de har gjort noe, sånn i tilfelle. Det bør kanskje ikke overraske de av oss som har tilbrakt en del tid på Senterpartiets nettsider:

”Hva hvis rovdyra holdt til i ditt nabolag og spiste levebrødet ditt? Har du noen gang tenkt over hvordan du ville ha følt det hvis ulven lusket rundt ditt hushjørne. Hva hadde du gjort hvis rovdyra ødela livsgrunnlaget ditt?”
Dette er de nøytrale åpningsordene på en side som kan skremme de fleste barn fra å ha et noenlunde normalt forhold til naturen. Senere følger det gullkorn som ”Livskvaliteten til folk i rovdyrutsatte områder er betydelig redusert. Rovdyr dreper hunder på gårdsplassen der barna leker. Folk tør ikke lengre plukke bær og bruke skogen som før”.
Ja, det er riktig at ulver har drept hunder, nærmere bestemt ca. 5 i året, men det er jakthunder og ikke på gårdsplasser ”der barna leker”.

Når det gjelder ”frykten folk føler”, har vi nesten ikke på noe punkt i historien hatt færre rovdyr i Norge. Siden 1800 har 11 mennesker blitt drept av bjørn i Norge. Det siste tilfellet var i 1906. (Jeg ser bort fra Svalbard, der fire mennesker er drept av isbjørn siden 1971). Hvor farlig er det egentlig å gå i skogen? Årlig må 500 mennesker legebehandles for hundebitt i Norge. Burde ikke SP bruke noe av sin massive omtanke for menneskeheten på å forby hundehold?

NÆRINGSTAP, roper SPs nettsider: ”Store områder tømmes for beitedyr og inntektene fra andre utmarksressurser blir borte. I 1983 var det nærmere 37 000 bruk med sau i Norge, i 2006 var tallet i underkant av 16 000 bruk”. Jaha, så det er ulven som er skyld i fraflytning og samlingen av mindre bruk i større enheter. Det har altså ikke noe med globalisering og oppkjøpskapitalisme å gjøre? Det kan godt være at en politikk som har tillatt sammenslåingen av mindre driftsenheter og mer kontroll på færre og grådigere hender ikke har vært av det gode, men det virker urimelig at gamle Gråbein, som jeg liker å kalle den utsultede tassen, skal klandres for dette. Vel er han slu, men jeg tviler på at han skjønner seg på aksjeporteføljer eller storkapitalisme generelt.

”Med svenskenes rikelige forekomst av ulv er det i teorien faglig forsvarlig å felle alle norske individer uten at det truer den samlede bestandens overlevelse,” fortsetter Senterpartiet. Èn ting er at dette ikke er riktig: Ulvebestanden i Skandinavia er ikke direkte utrydningstruet, men den er definert som sårbar. Å plutselig skyte alle dyr som forviller seg til Norge er ikke uten følger. Dessuten er det underlig at Norge, kun fordi SP ønsker det, skal frasi seg alle forpliktelser i denne saken. Jeg regner med at en del svenske sauebønder gjerne skulle sett at deres ulvebestand ble frisert. Er ikke artenes overlevelse i det hele tatt et internasjonalt ansvar? Blir ikke Norge dessuten et fattigere land uten ulven, uten en gang sjansen for at det skal kunne eksistere bjørn her?

Ulven er kanskje den siste gjenlevende fra eventyrene etter at Espen Askeladd ble toppidrettsmann og Kjerringa Med Staven havnet på et underbemannet sykehjem og falt stygt en natt og ingen kom for å hjelpe. (Hvis dette ikke er satire på høyt nivå, vet ikke jeg… Og her kommer føleriet, eller Herbjørg Wassmo-biten, som det også kalles:) Ulven hører til novellene til Gogol, til lange russiske fortellinger om en tid som ikke lenger er. Den er naturen slik den en gang var, slik den nesten ikke lenger kan være, og vi er fattigere for det. Ulven er en kontakt med noe dypt i oss (sa han med nordnorsk kvinnestemme), noe politikerne neppe vet hva er, men noe, noe som må eksistere, noe som må være der ute for at vi skal leve. Den står for oss siden vi ikke lenger kan stå der, den jager, den går mellom landegrensene og bryr seg lite seg om kartografi. Den levde en gang med oss, blant oss, og når den ulte var vi glade for å være innendørs, og den minte oss på det og den lettelsen har vi glemt. Jeg er glad for at det ennå finnes spor i norden den kan tråkke. Hvis jeg en gang får barn vil jeg at det skal vite hva en ulv er. Det er naturlig å frykte den, men det er en god frykt, det er en frykt som fantasien trenger for å vokse.

Selvsagt vil bøndene i Hedmark og Sør-Trøndelag si at fantasi er vel og bra, men det er ikke fantasi at de mister tretti til førti tusen sauer i året til rovdyrene. Det er jeg klar over, selv om de fleste antar at disse tallene er sterkt overdrevne. Ofte blir fallskader og lignende rapportert som rovdyrskader, ettersom bøndene får god kompensasjon for dette. Vi har ikke hatt over tjue ulver i landet de siste tretti årene. De har god appetitt. Og ja, jeg vet at bjørn (mellom 50 og 70 individer) og gaupe (350-400 individer) også dreper uten å spise byttet.

Men selv om tallene skulle være korrekte, mister bøndene 75% av dyrene sine av andre årsaker enn rovdyrangrep (ifølge egne tall). I stedet for å sette alt inn på å kutte i de siste 25 prosentene ved å plaffe ned det vi har av ulvebestand i landet, kunne man kanskje forsøke å hente inn noen prosent fra fallskadene, fra noen av de 100.000 dyrene som forsvinner av andre grunner. Det er i alle tilfelle ikke rovdyrene som driver folk fra gård og grunn, og det vet Senterpartiet.

Men ulven er en symbolsak i Norge, der den altså står som gallionsfigur for alt negativt som har hendt norsk småbruksnæring de siste tjuefem årene. I 2005/2006 regnet man med at vi hadde 16-19 ulver i landet. Året etter slo Senterpartiet varsku, ettersom det tydet på at vi da hadde mellom 19 og 21 dyr. Sannheten er jo at det kunne dreie seg om 19 dyr begge årene, og slett ikke var snakk om noen økning. Det er allikevel ikke så alvorlig som at bestanden det siste året (2007/2008) er blitt halvert.

I denne situasjonen er det så at Senterpartiet får seg en ny konstituert leder som i samme slengen fyker inn som Landbruksminister med uttalelser som dette: ”som landbruksminister vil jeg selvsagt følge nøye med på hva Miljøverndepartementet foretar seg. Jeg mener dette handler om trygghet for beitedyr, men også for folk som bor i distriktene. Det kan ikke være slik at man må gå med børsa i hånden fra huset og over til fjøset”.

Denne type utsagn, fjernt fra all virkelighet, har kun som mål å skremme og glatte over de virkelige grunnene til at småbrukene i Norge aldri kan forvente seg den tryggheten de hadde i etterkrigstiden. Det henger delvis sammen med de alliansene SP inngikk på hele 90-tallet, men siden jeg nødig vil havne i samme typen retorikk som politikerne, skal jeg ikke klandre dem for fortidens synder. Det ser ut til at jeg vil få mer enn nok med å klandre dem for dagens. (Nok en veslevoksen punchline der..)