Om Navn og Mus

Det er den moderne journalistikkens vesen at man forklarer det opplagte og går hurtig forbi alt som skulle være vanskelig. Det kompliserte tilhører nisjejournalistikken og alt det måtte medføre av ideologisk påheng.

Det finnes unntak, men det kan ofte synes som en må bekjenne seg til en ideologi for å orke å hanskes med alt som ikke kan forstås i øyeblikket. Avisene blir følgelig mer og mer fylt av selvfølgeligheter; fra sportsidenes epokegjørende tese om at "mål avgjør kampen" (Eller som Kjetil Rekdal sa på TV2s ekspertpanel: "Goliat er redd for den lille musen". Jeg begynte å bla i bibelen min, men var ikke i stand til å finne denne versjonen av Goliats traumatiske følelsesliv der. Kan han ha tenkt på en elefant?), via livsstilinnslagene angående hvordan slanke seg (spis mindre, mosjoner mer) til de politiske kommentatorenes insistens på å omtale politikerne med fornavn og anse hver meningsmåling som så viktig at de berørte partiene umiddelbart bør legge om sin politiske kurs, siden det er popularitet som avgjør et valg, ikke politikken selv.

Når det gjelder bruken av fornavn på våre folkedypvalgte, kan man spørre seg hva det er ved de forskjellige gallionsfigurene som avgjør graden av intimitet. På den ene siden har vi Kjell Magne, Siv, Erna, Jens og Gro. Men Willoch ble bare til Kåre når han møtte Gro, Sponheim er aldri bare Lars (selv ikke når han er hjemme i Ulvik, må en anta. Sponheim er hjemme!, utbryter han til et forferdet hushold), Høybråten er i hvert fall ikke Dagfinn og Erik Solheim er Erik Solheim.

Jeg tror ikke vi snakker om folkekjærhet her. Så kjær var vel aldri Bondevik. Kanskje har det å gjøre med enkelhet - at visse politikeres personlighet (og dermed i dagens mediabilde: politikk) er så enkel og lett lar seg oppsummere, som en klisjé; et stønn av metthet etter en kjedelig men stor middag, at kombinasjonen menneske/budskap lar seg redusere til ett enkelt ord, ett fornavn, til et Erna, til et Siv, til et Jens.