Statistikk og Stand

Man er jo innstilt på å passe inn i samfunnet, men det hender man blir usikker på hvordan. Kunne man bare ha en instans som informerte en om hva andre personer i samme samfunnsklasse og livssituasjon gjør med livet sitt, ville det ikke være vanskelig å justere sin egen samfunnsdeltagelse deretter.

Etter litt grunning slo det meg at en slik instans er ikke bare en drøm, men har en rosenrød virkelighet et sted på østlandet. Statistisk Sentralbyrå - eller SSB blant kjennere - gir ikke bare jobber til mennesker som neppe hadde hatt jobber uten byråets eksistens, men kan tilby verdifulle korrektiv til oss som ennå ikke helt har funnet plassen vår i sosialdemokratiet ("matriarkatet der borte i Oslo", som Georg Johannesen yndet å kalle det).

Skal jeg være ærlig, så oppsøkte jeg SSBs sider i håp om å få styrket en teori jeg hadde om at kinobesøket i landet var dalende grunnet høyere priser og større grad av utrivelighet, som beskrevet i en tidligere post. Det viste seg å ikke være korrekt. Mens 64 av hundre oppsøkte kinoen på tidlig nittitall, var tallet nå blitt ca 80 av hundre. At flere mennesker patroniserer kinoen betyr ikke at det selges flere billetter, men jeg var i farten ikke i stand til å få bekreftet eller avkreftet sannhetsgehalten i denne sammenhengen. Lett rasende over at jeg sannsynligvis hadde tatt feil, bestemte jeg meg for å lese hele kulturmeldingen till SSB på ren trass.

Etter mange sider og grafer jeg overfladisk kastet utålmodige blikk på, begynte jeg å lete etter min egen samfunnsklasse i tallene. Jeg kom fram til at jeg havnet under rubrikken "Høy utdanning/Lav inntekt". Ifølge undersøkelsen er jeg den største forbrukeren av "Populærkonserter", "Folkebibliotek" og noe som de kalte "Kulturfestivaler". Jeg var litt usikker på hva dette siste var for noe, og det var også SSB, som sa at det kanskje var det samme som populærkonserter. Det var litt skuffende. Når jeg hørte ordet kulturfestival begynte jeg å tenke på middelalderturneringer og mer eller mindre hedenske seremonier i det grønne. Hvor festlig hadde det ikke vært om oss med høy utdanning og lav inntekt brukte den fattislige fritiden vår på å heise seidelen og skåle i gammelt brygg mens mennesker i rustning braket mot hverandre på en snart gjørmete arena, hester som stormet mot hverandre med ridderne balanserende lansene sine og en av dem braker i bakken og de må kjempe resten av kampen med sverd?
Eller kanskje vi kunne møtes under maistaven midt på sommeren, med planter i håret og hippieliknende mennesker sprettende rundt i feiring av ulike fruktbarhetsguder eller gudinner. Vel, det hadde kanskje ikke vært så festlig, og jeg er ikke sikker på at jeg ville likt å være tilstede, men det hadde i det minste gitt min klasse en viss mystikk, et snev av annerledeshet. "Forbruker av Folkebibliotek" virker uendelig kjedelig i forhold.

Etter å ha slått fast at jeg for å være tro mot min stand burde unngå eksentriske viderverdigheter av noe slag, rettet jeg oppmerksomheten mot den kanskje mest usympatiske klassen: Dem med høy utdanning og høy inntekt. (Jeg er litt usikker på om jeg misliker disse mer enn dem med lav utdanning og høy inntekt. Det finnes selvsagt meget hyggelige enkeltpersoner i disse kategoriene, men som klasse - og i mange konkrete tilfeller -  er de begge ofte ufyselige).

Høy utdanning/høy inntekt er størst forbruker av : Ballett/ Danseforestilling, Kunstutstilling, Tro/Livssynsmøte. Jaha. Dette mønsteret sammenfaller forøvrig med en annen kategori: Kvinner. Jeg vil tro at det dermed ikke er sagt at alle kvinner er høyt utdannede og har høy inntekt. Imidlertid liker tydeligvis kvinner de samme tingene som de rike og velutdannede. Eller kanskje det er omvendt. Undersøkelsen sier bare hvorvidt man har vært til stede på et slikt arrangement, ikke om man likte det man så. Kanskje har de rike funnet et nytt sjekkested her, siden de så og si er uten konkurranse fra andre menn, eller muligens er de nødt til å oppsøke arrangementene i kraft av å sitte i et eller flere styrer. Man har en tendens til å velge fra samfunnseliten når styreverv utdeles, og besøkstallene på ballett og danseforestillinger, f.eks., er forsvinnende små i forhold til de andre kategoriene, så det skal ikke mye til for å dominere statistikkene.

Det som slo meg som mest overraskende var imidlertid kategorien Tro/Livssyns- møter, der representasjonsandelen økte med inntekten. Jeg regner med at denne kategorien innbefatter vanlige kirkegjengere - om enn sporadiske - såvel som the lunatic fringe i Livets Ord o.l. Man skulle således tro at de fleste klassene oppsøkte kirken for mer eller mindre uunngåelige besøk, som bryllup, gravferd og dåp. Det gjør meg redd for at den virkelige forskjellen her inntreffer i de ”mer karismatiske menighetene”, som noen kaller det.

En stor parentes:(Man skal være forsiktig med å henge ut enkeltgrupper, men dette er en type menighet som selv sjelden holder igjen når det gjelder å hevde sin eneståendehet på bekostning av alle som ikke passer inn i deres verdensbilde.Torstein Dahles advarsel fra 2005 betegner situasjonen her. Hvis man vil gjenoppleve hvordan Hagen fremførte sitt budskap under sin siste opptreden med Flaaten, finner man talen hans her. Det er verdt å merke seg at Hagen forsøker å misbruke Nordahl Grieg, men tillegger ham dessverre et sitat som tilhører Øverland (Du skal ikke tåle så inderlig vel...)Det er betegnende for omgangen med fakta i denne talen).For en illustrasjon av Flaatens smålighet,riktignok fra BT som sjelden er etterrettelig i religiøse spørsmål, kan man trykke her, og siden jeg ikke vil være urettferdig kan man her lese Flaatens egen beskrivelse av forholdene rett før han måtte gå av som leder. La meg sist i denne seksjonen kort henlede oppmerksomheten på Flaatens egen bok,"En Familie Etter Guds Hjerte". Jeg får nøye meg med å si at jeg håper min kone aldri befinner seg i samme rom som denne mannen. Og at det var greit å finne ut at vi har noe til felles, ettersom vi begge mener at Se Og Hør forderver menneskesinnet).

Uten å ha drevet feltarbeid på området, føler jeg at jeg har sett tilstrekkelig med Tv-programmer om fremskrittspartimenighetene til å kunne anta at en viss pekuniær gjenytelse er en av bærebjelkene i disse noe ustabile rommene i guds hus. Jeg får velge å se det som positivt at de ikke bare lurer pengene fra folk som ikke har råd til å avse dem, slik jeg trodde, men faktisk mottar gaver fra en gruppe som ikke merker forskjell om lommeboken skulle veie en eller to kilo. Det er dog skremmende at velutdannede mennesker kan synes at ”pastor” Flaaten og andre som ham (for de er vel alle slik?) bør lede noe som helst. At de velutdannede i dette tilfellet også er rike er en fattig trøst.

P.S. Jeg innser at det ovenstående ikke er kremen av verken ironi eller satire, så la meg til sist understreke at alt dette er venstrehåndsarbeid, og venstrehånden min er uvanlig svak. Det slo meg også at gruppen som prosentvis var mest svarvillig, var ”lav utdanning/lav inntekt”. Mer om det siden.